Liten Tjuvåstur

Det var ikke like fint på Tjuvåsen som jeg hadde forestilt meg i dag, da det hadde gått ei linne i høyden, slik at rimfrosten var gått av trærne, utenom nede ved vannene og på myrene. Og det var stålis og ikke klakais, dekket med akkurat litt for mye snø. Men fin tur lell.

Turens store høydepunkt var et møte med lavskrika ved midtre Tjuvåstjernet. Denne fuglen har jeg ikke sett siden tenåra og aldri på Totenåsen, og husker jeg ikke feil er den nå rødlistet. På Toten kalte man den for raudskjor, samme som Hans Børli, som ofte nevnte denne fuglen, som også ble kalt tømmerhuggerens venn, da den er så tillitsfull. Og faktisk kom en av dem og satte seg på ei grein halvannen meter unna, for å ta meg nærmere i øyensyn.

Fikk ikke øye på mer enn to, mulig det var flere, men det kunne være et par. Morsomt å høre lokketonene deres, nesten som dompapp, tju-tju, men litt dypere. Hørte også noe nøtteskrikelignende skriking, men kanskje var dette nøtteskrike? Litt pussig om denne fløyelsmyke kråkefuglen skal skrike slik.

Forstod egentlig med det samme at det var lavskrike, så fulgte etter dem et stykke for å få det bekreftet, og var meget glad da jeg så jeg hadde rett. Man føler seg virkelig i villmarken når man er i et slikt vilt terreng og får selskap av en slik gammelskogsfugl.

Tjuvåskampen sett fra Østre Tjuvåstjern. Bekken fra Midtre Tjuvåstjern, tjernet jeg egentlig skulle fotografere, men som allerede lå i skygge, kommer ned fra myrpartiet til høyre. Det var der jeg traff lavskrika.

Som dere kan se er det allerede solid stålis.

-Wikimedia.

Dessverre ble ikke lavskrika skarp, men allikevel et godt minne. For meg var det større å treffe på lavskrika på Tjuvåsen, enn ulv.

Fra utsiktspunktet på Tjuvåskampen. Liker de mange nyansene, det varme kveldslyset inn fra siden, litt snø på berget, linne-skogen i forgrunnen og frost-skogen nede i lavlandet, samt den varme himmelen.

Bildet er skutt håndholdt, og jeg begynner å lure på om dette ikke er best for meg? Mange synes stativet gir en meditativ ro, mens for meg blir det mer noe mekamikk å kjempe mot. Med det nye kameraet synes det nesten ikke om man går opp på iso, som her på 500 iso, slik at det blir enklere å fotografere håndholdt.

-Wikimedia.

Også skutt håndholdt.

-Wikimedia.

Begynnelsen på blåtimen. Håndholdt.

-Wikimedia.

Østre Tjuvåstjern.

-Wikimedia.

Østre Tjuvåstjern.

-Wikimedia.

Ned igjen syntes jeg det var så fin fullmåne over Kronborgseter at jeg stoppet for å ta noen bilder. Med unntak av dette tok jeg alle på oppunder 30 sek., hvilket medførte at de ble ovalmåner. På dette hadde jeg eksponert feil, derav blåfargen, slik at det kun ble tatt på 1,6 sek. Og da ble månen fin og rund😃

-Wikimedia.

***

Nigel Danson lager fine videoer om landskapsfotografi, og denne er kanskje den mest inspirerende hittil. På mange måter befinner jeg meg i samme situasjon som Danson, og han er svært dyktig til å få egen entusiasme til å smitte. Selvsagt har han en teknologisk kompetanse jeg aldri kan matche, men med pasjon og utholdenhet mener han at man uansett kan lykkes.

Ellers, etter turen i lavskrikeskogen i går, har jeg i dag (24/11-18) kommet til at jeg går for Sonys nye 24 mm f1.4. Dette fordi dette er den beste skogslinsa, med minimal aberrasjon, fløyelsmyk bokeh og stor skarphet, dessverre på bekostning av flare og mindre uttalte solstråler. Men for skogsfotografering er de førstnevnte viktigst. Danson har tidligere kommet inn på hvor viktig det er å kunne blende ut elementer i et uryddig skogsbilde, hvis ikke blir det lett for mye som forstyrrer.

Selv er jeg først og fremst et skogsmenneske, og da lavskrika i går kom og satte seg på greina ved siden av meg, var det som om den ba meg om å dokumentere skogen deres. Og dette passer meg utmerket, da jeg er svært glad i skogen på Tjuvåsen. Nå, etter at dekonstruktivistene har okkupert Østhøgda med nye Rausteinshytta, har dette området fått en ekstra betydning for meg. Og nå kan jeg kalle skogen her for Lavskrikeskogen😊

Så skogen på Tjuvåsen og i Olteruddalen er nå mine favorittskoger på Toten! Men hvor jeg skal gjøre av meg etter Hovdetoppens fall, vet jeg sannelig ikke?

Dette bildet minner meg slik om Hovdetoppen, som inntil i høst lå lik en kopp dampende villmark midt i Gjøvik, nå høvlet ned av en skogshatende kommune. Hvordan kunne Gjøvik kommune, Opplands største skogskommune og vertskap for utmerkede Hunton fiber, gjøre noe så sinnsvakt?

Hovdetoppen var det elementet i bybildet som betydde desidert mest for meg, mer enn Mjøsa, en villmarks-lunge midt i byen, nærfriluftslivstoppen og byens hellige fjell. Her var så vidunderlig å ta et skogsbad, å trekke seg tilbake fra byens larm og rense sjelen.

Nå er alt meid ned og toppen skal bli hva jeg vil kalle et diskotek for narsopater. Dette gjør så vondt langt inn i trerota at jeg har ikke ord, og jeg kjenner en total avsky for denne byen, som er i stand til å gjennomføre slik ubegripelig miljøkriminalitet.

This image is "borrowed" from amazing "Extraordinary Photography". I tried to ask for permission, but didn't get a response. Here is what I wrote:

"That's so amazing, and it remembers me about Mount Hovdetoppen of my town Gjøvik, which laid like the last island of the original wilderness of the town until this autumn, when they to my chock shoveled down the old forest to replace it with a huge UFO-Hotel, sterile apartment blocks and a larger extension of the downhills, with much more artificial lightening and so on. This was the holy mountain of my town, now gone! I enjoyed it just like a cup of coffee. Do you think I can get permission to use your brilliant image to express my feelings? In articles and so on? I have some images of the misdeed, but unfortunately not your skills in editing."