Vårt nye dystopia

Veltfiskelausen med Borgenkampen i bakgrunnen, denne rusleturen ble tatt som en kompensasjon for turen til Rondane i høst, som tok slutt i Gausdal.

Områdene omkring Veltfiskelausen, med Borgenkampen og bygdeborgen Borgen, er det eneste stedet tilbake på Totenåsen og i Mjøslandet, hvor jeg fremdeles trives. Over resten har det lagt seg ei depressiv, kvelende kappe.

Venetian Letter - Nikos Salingaros: People feel it when a space doesn't work

Det er allikevel områder tilbake på Totenåsen, som jeg ønsker å ta farvel til, før vi slår oss til i Nouvelle-Aquitaine, som Vindflomyrene og Fugletjernet i Totenåsen Naturreservat. Dette var områder som betydde mye for meg, da jeg var ivrig ornitolog i tenårene, men som jeg ikke har rukket å besøke igjen, etter at vi ble jaget tilbake hit i 2018.

Utover dette blir det nok helst skogsfotografiet omkring Borgenkampen, som jeg velger å vie meg til, den tiden vi har igjen her.

Veltfiskelausen Lake with the Borgenkampen Hilltop from the northern part of the Svartdalstjerna Forest Reserve of the Totenåsen Hills, Norway, in fall. Stock-bilde | Adobe Stock

"We'll know to summer. Nouvelle-Aquitaine is the only place I can think about almost as beautiful as Norway, but it feels like the world's most beautiful but miserable, joyless and depressing, soulless prison. The miserable, joyless and depressing atmosphere here is reflected in the miserable, joyless and depressing architecture here, contrasting all the beauty of nature. Too they build wind power plants all over, as they want Norway to become Europe's balance battery and an energy colony to Germany." - PermaLiv

Det er forunderlig hvor fort Totenåsen og Mjøslandet har kollapset, og endt opp som en dystopi, hvor kun flekker er tilbake, hvor man kan kjenne på indre fred og harmoni med omgivelsene. Heldigvis har jeg fått plantet mye omkring Stabburstunet i høst, men på tirsdag kommer telen, så da er det slutt. Ja, det blir slutt med plantingen i dag, søndag 17. november 2024, da i morgen må jeg vaske bilen. Hentet tre dunker med granplanter på Oksbakken i går, får forsøke å få dem i jorda før vi henter storesøster på Raufoss, samtidig som vi tar søndagsturen rundt Steffensrudstjernet.

Dette blir siste treskiftet med norsk gran, da om 80 år blir det for varmt for grana vår i lavlandet på Østlandet. Kom på at Biri planteskole fortalte de hadde begynt å avle fram serbiagran, da denne mener de skal takle framtidas varmere klima, så får spørre til våren hvordan dette går? Kanskje bør jeg fortsette med serbiagran til neste år?

Det er selvsagt bare å plante til rundt Stabburstunet, da det å sette i stand igjen Grythengen, vil ta minst 1000 år, da ødeleggelsene er så voldsomme. Først når alt er i orden igjen, kan vi hogge ned skogen igjen, for å ta til igjen som historiemalere og kulturbærere av kværnenga vår. Dette betinger at vi får implementert lommedemokratiet og laget til en 1000-års plan for å bringe tilbake kværnenga til herr Fossemøllen og jubelenga til Even Helmer. Men dette er ikke vår oppgave, da det ikke er vi som har laget til en billig, meningsløs suburb i utkantene, med svindyr gjennomstrømsteknologi, av Grythengen. Derfor tar vi heller 1000 år i Nouvelle-Aquitaine, mens dere rydder opp igjen etter dere!

Vi lever i sannhet i dystopia og et depresjonens landskap, i hele Mjøslandet er det kun en liten flekk tilbake i området omkring Borgenkampen på Totenåsen, hvor det er mulig å kjenne på litt livsglede nå.

En siste lille flik at livsglede ved Veltfiskelausen nedenfor Borgenkampen, resten at Totenåsen og Mjøslandet har blitt en rein dystopi, hvor den største dystopien av dem alle, er Grythengen.

Vi kunne endret på dette ved å innføre lommedemokratiet sammen med de 15 transformasjonene for helhet.

Men allikevel blir alt bare nitrist og gørr kjedelig uten kværnenga vår, som et levende elvebruk ved stenelven Grýta.

Og dette er jo ikke noe rart, da det var her den vestlige sivilisasjon nådde sine ultimate høyder, slik at alt annet blekner til sammenligning.

Så samme hva og hvor mye vi prøver, vil dette bare være som en svak skygge, av kværnenga til herr Fossemøllen og jubelenga til Even Helmer.

By the Veltfiskelausen Lake of the Totenåsen Hills in fall. Stock-bilde | Adobe Stock

Da måtte jeg klone vekk vindturbinene over Raskiftet ved Trysil igjen, glemte meg bort da jeg fotograferte Vestby fra Nygardsætra, da jeg skulle utpå Oksbakken etter flere granplanter. Men motivet var for flott, så ville ikke kassere det. Verre blir det å klone vekk turbinene bakenfor Tjuvåskampen, det går kanskje med AI, men skal uansett ikke opp dit igjen.

Kom meg en liten tur til oppstart-møtet for Motvind Vestoppland i går, det var ikke mange der, så de var nok glade for at jeg og storesøster stakk innom. Men om de var få, var dette knallfolk, jeg kjente at de overførte positiv energi til meg, noe som er mangelvare i Øverskreien.

Bare den lille turen jeg var innom, lærte jeg en del også, ikke minst hvordan allemannsretten tidligere var vanlig over hele Europa, hvor Norge er siste skanse. Men allemannsretten er under harde angrep!

Aage Midtbu, som har hytte ved Svartungen, kunne fortelle at man ser det nye vindkraftverket over Odalen, fra alle toppene omkring Svartungen. Jeg er nå svært spent på om man ser turbinene også fra Rognstadkollen i Hurdal?

I videoen ovenfor ser vi at i Frankrike har de begynt å bygge i stein igjen. Den norske allemannsretten har de vel ikke der, men til gjengjeld har de mye flottere byer og landsbyer. I tillegg tror jeg at de har svært mange tilrettelagte vandringsruter, samt at omtrent halvparten av Nouvelle-Aquitaine ser ut til å være naturparker.

Vår urbane landsby i Skjolden ser jeg for meg at man bygger i både lokal stein, mur og tre, selv om denne skal være i dragestil. Forresten pussig at dragestilen, som er utledet av sveitserstilen, har sitt opphav i Frankrike og romantikken, hvor de igjen hentet inspirasjon fra den engelske romantikeren Edmund Burke. Allikevel regnes dragestilen som en ekte norsk stilart, tom. vår eneste.

Men jeg engasjerer meg i Motvind Vestoppland, da folka der har så mye positiv energi, dessuten bør de også satse på å få ned vindkraftverkene over Odalen, slik at vi kan komme på besøk til Toten for å gå over Tjuvåskampen igjen. Om vi da kommer fra Nouvelle-Aquitaine eller Skjolden, får tiden vise?