Charles Eisenstein: To Build Community, an Economy of Gifts

Mjøslandet har gått absolutt fortapt hinsides enhver fatteevne nå, kun skogsfotografiet omkring Borgenkampen på Totenåsen, står tilbake.

Det er rart å tenke på at alle disse menneskene der nede, kun ønsker å begå kulturelt, sivilisatorisk og økologisk selvmord, men dette ønsker de nå da, så da er det eneste vi kan gjøre, å forlate dem.

Vi satser da på at det fremdeles finnes litt rokokko lykke i vår apatiske epoke i Nouvelle-Aquitaine, hvor Elina heldigvis har fortalt oss at hun blir med oss.

I forgrunnen ser vi Olteruddalen, hvor stenelven Grýta renner. Dette er da ei død kulturelv, fordi kværnenga Grythengen ikke er et levende elvebruk. Og da kan vi ikke lenger ha det noe gøy, hvor all moro er falsk moro.

Det finnes ikke grenser for hvor dypt jeg forakter mjøsbarbarene, som tror de har det moro på julebord nå i adventstiden, så er det bare falsk moro alt sammen!

For noen patetiske skapninger!

The full moon above Lake Mjøsa in November. Stock-bilde | Adobe Stock

Tiden går, denne artikkelen ble først publisert i 2012, hvor vi enda forsøkte å bygge et lommetuns-fellesskap av gaver. Lille m og store T var vel ett og to år på denne tiden, hvor lille m ønsket å skape et fellesskap av gaver, hvor store T betyddee alt for henne, og alltid kommer til å gjøre dette. Alt ødelagt av Irma Grace i D, som rett og slett forsøkte å drepe meg og jentene mine, hvor hun da tok med seg lille m ned i avgrunnen, støttet av lille ms foreldre og resten av dette avskyelige, snyltegenerøse, likegyldige og iskalde kvasi-lommetunet. Hvor verdens råeste lommetun, verdens kuleste skolekorps, og verdens herligste lommekroks-vennskap, ligger utbrent tilbake.

Så slik er Hamas-harpy-covert-høne-kjerringer, professor Sam Vaknin omtaler dem som sorte hull, hvor alt omkring dem går opp i flammer, og dette gjør det virkelig!

Her på Toten ble vi møtt av mammaen til O, som elsker å spre hygge, med et stort hjerte. Man merker stor forskjell på falske godhets-posører og ekte hygge-skapere!

Men nå er det ikke gave-økonomiene som råder i verden, men krigs-økonomien!

"A senior official from one of the world's largest weapons suppliers said, "What's happening now is crazy. This isn't the world we knew two or three years ago. The whole world is buying weapons, everything of everything.""

The difficult state of IAF is revealed after Hezbollah ceasefire - Israel News - The Jerusalem Post

Hvor hele verden ser ut til å ende opp som kvasi-lommetunet vårt på Gjøvik, og alle gode mennesker ser ut til å ende opp som lille m. Frarøvet det mennesket som betydde alt for henne, av sin mors beste venninne, frarøvet en lykkelig barndom, et råtøft lommetun og et råkult skolekorps.

Så takk til Hamas-dama i D og alle som støttet henne, og takk til byggebransjen, som fortsetter å bygge lommehull og kvasi-tun, anti-urbanisme og anti-ruralisme, for å ødelegge våre barn, for å rive fra hverandre skoleklasser og å legge skolekorps i grus, og for å skape livslang splittelse mellom mennesker. Dette er motivasjonen til byggebransjen og det norske byråkratiet, med Gjøvik kommune i front!

Og de vil ingenting lære, de bare fortsetter å myrde barndommer og fellesskap og kultur, som om de chapinske lommetunene og de 15 transformasjonene, samt Otternes klyngetun, ikke eksisterer!

Hvor da også etterkrigsgenerasjonen sammen med Østre Toten kommune har kverket kværnenga til herr Fossemøllen og jubelenga til Even Helmer, slik at vi ALDRI kan få det gøy igjen, og hvor all moro blir falsk moro, til evig tid!

Hvor verden nå ruster opp for å utslette Israel, og folk snylte-generøsitets-poserer på jødene, fordi de er djevelpakk uten sjel, og mener at Hans Nielsen Hauge var en deplorabel hatist, sammen med haugianerne, som faktisk er de eneste som har fått til noe bra i landet vårt noen gang!

Members quit journalist union after asked to support ceasefire - The Jerusalem Post

Så man kan bli apatisk av mindre, hvor min a7III sammen med skogsfotografiet omkring Borgenkampen, så vidt holder liv i meg!

PermaLiv.MyPortfolio.com: Tytlers sivilisasjonssyklus - Og regn ikke med at det kommer noen ny Hans Nielsen Hauge!

Artikkelen nedenfor er skrevet av jøden Charles Eisenstein, tro hva han nå tenker om det magasinet der den opprinnelig ble publisert?

Uansett, nå er det kun lommedemokratiet til Terje Bongard, som kan redde oss, eller redde de siste frøene av asken, slik at noen av dem kanskje kan spire på nytt. Men dette er det nesten bare PermaLiv som forstår, hvor de som ikke forstår dette, er ukule og mangler kreativ kraft!

- To Build Community, an Economy of Gifts

For å pirre nysgjerrigheten velger jeg å gjengi et utdrag av Eisensteins tekst:

“Com­mu­nity is nearly im­pos­si­ble in a highly mon­e­tized so­ci­ety like our own. That is be­cause com­mu­nity is woven from gifts, which is ul­ti­mately why poor peo­ple often have stronger com­mu­ni­ties than rich peo­ple. If you are fi­nan­cially in­de­pen­dent, then you re­ally don’t de­pend on your neigh­bors—or in­deed on any spe­cific per­son—for any­thing. You can just pay some­one to do it, or pay some­one else to do it.

Skogstjerneblom ved Olterudelva, som kanskje var Totens viktigste kulturelv, sammen med engene sine, Mjøslandets høylys. Men selv om kulturen har gått tapt her etter elva, kan man fremdeles glede seg over naturens skjønnhet. Olteruddalen ned fra Tjuvåsen nytes aller best fra Neshøgda i Ringsaker, hvor den på dramatisk vis kaster seg nedover Øverskreien.

Dette fotografiet ser jeg at ikke var helt skarpt, derfor kom det ikke med i min portefølje hos Adobe:

Øyvind Holmstad

-Wikimedia.

In for­mer times, peo­ple de­pended for all of life’s ne­ces­si­ties and plea­sures on peo­ple they knew per­son­ally. If you alien­ated the local black­smith, brewer, or doc­tor, there was no re­place­ment. Your qual­ity of life would be much lower. If you alien­ated your neigh­bors then you might not have help if you sprained your ankle dur­ing har­vest sea­son, or if your barn burnt down. Com­mu­nity was not an add-on to life, it was a way of life. Today, with only slight ex­ag­ger­a­tion, we could say we don’t need any­one. I don’t need the farmer who grew my food—I can pay some­one else to do it. I don’t need the me­chanic who fixed my car. I don’t need the trucker who brought my shoes to the store. I don’t need any of the peo­ple who pro­duced any of the things I use. I need some­one to do their jobs, but not the unique in­di­vid­ual peo­ple. They are re­place­able and, by the same token, so am I.

That is one rea­son for the uni­ver­sally rec­og­nized su­per­fi­cial­ity of most so­cial gath­er­ings. How au­then­tic can it be, when the un­con­scious knowl­edge, “I don’t need you,” lurks under the sur­face? When we get to­gether to con­sume—food, drink, or en­ter­tain­ment—do we re­ally draw on the gifts of any­one pre­sent? Any­one can con­sume. In­ti­macy comes from co-cre­ation, not co-con­sump­tion, as any­one in a band can tell you, and it is dif­fer­ent from lik­ing or dis­lik­ing some­one. But in a mon­e­tized so­ci­ety, our cre­ativ­ity hap­pens in spe­cial­ized do­mains, for money.

To forge com­mu­nity then, we must do more than sim­ply get peo­ple to­gether. While that is a start, soon we get tired of just talk­ing, and we want to do some­thing, to cre­ate some­thing. It is a very tepid com­mu­nity in­deed, when the only need being met is the need to air opin­ions and feel that we are right, that we get it, and isn’t it too bad that other peo­ple don’t … hey, I know! Let’s col­lect each oth­ers’ email ad­dresses and start a list­serv!

Com­mu­nity is woven from gifts. Un­like today’s mar­ket sys­tem, whose built-in scarcity com­pels com­pe­ti­tion in which more for me is less for you, in a gift econ­omy the op­po­site holds. Be­cause peo­ple in gift cul­ture pass on their sur­plus rather than ac­cu­mu­lat­ing it, your good for­tune is my good for­tune: more for you is more for me. Wealth cir­cu­lates, grav­i­tat­ing to­ward the great­est need. In a gift com­mu­nity, peo­ple know that their gifts will even­tu­ally come back to them, al­beit often in a new form. Such a com­mu­nity might be called a “cir­cle of the gift.”

For­tu­nately, the mon­e­ti­za­tion of life has reached its peak in our time, and is be­gin­ning a long and per­ma­nent re­ced­ing (of which eco­nomic “re­ces­sion” is an as­pect). Both out of de­sire and ne­ces­sity, we are poised at a crit­i­cal mo­ment of op­por­tu­nity to re­claim gift cul­ture, and there­fore to build true com­mu­nity. The recla­ma­tion is part of a larger shift of human con­scious­ness, a larger re­union with na­ture, earth, each other, and lost parts of our­selves. Our alien­ation from gift cul­ture is an aber­ra­tion and our in­de­pen­dence an il­lu­sion. We are not ac­tu­ally in­de­pen­dent or “fi­nan­cially se­cure” – we are just as de­pen­dent as be­fore, only on strangers and im­per­sonal in­sti­tu­tions, and, as we are likely to soon dis­cover, these in­sti­tu­tions are quite frag­ile.” – Charles Eisenstein

For de som ikke er klar over det, Eisensteins bok er nå fritt tilgjengelig som ressurs på internettet: Sacred Economics: Money, Gift, and Society in the Age of Transition.

Her er en tale Eisenstein holdt for OWS.

P2P-blog: Does the Gift Economy Undermine Economic Growth?