Charles Eisenstein: To Build Community, an Economy of Gifts

Ingenting kan nå hindre kapitalismens fremmarsj. Samfunnene brytes ned til løse fellesskap av individer. Svekkelse av nasjonalt samhold fører til voldeligere samfunn. I Frankrike lever politiet i konstant frykt for ukentlige bakholdsangrep. Myndighetene er maktesløse, og borgerne flest føler seg utrygge. De velstående beskytter seg i egne bydeler. Politikk blir redusert til kompromisser med minoritetenes innbyrdes motstridende ultimatumer, mens markedskrefter drøfter økonomiens spilleregler. - George Chabert

Er det ikke pussig hvordan kapitalismen nå fosser fram i all sin gru? Alt legges under kapitalismens føtter, hvor man ikke har noen verdighet tilbake, hvis man ikke tilhører den byråkratiske og økonomiske eliten, som blir stadig mindre og mektigere. Bedehusslekta på Toten, som jeg kommer fra, har brutt fullstendig sammen. Kjørte nettopp forbi Bethel, hvor det var julebasar, og hvor min oldefar var søndagsskolelærer, men orker ikke lenger å gå inn, da vi har blitt skammingene i engen. Her, hvor mine døtres tippoldefar, som var den første som ble frelst på Toten, og som var den første søndagsskolelæreren på Bethel, kan vi ikke lenger gå til søndagsskole. Men det gjør ikke noe, sier storesøster, for hun har allerede lest barnebibelen tre ganger, og kan alt allikevel.

Ja, og denne eldgamle industri-elveslekta, de forteller meg at jobben min var bare en jobb, og ikke del av en industri-elvetradisjon. Jeg ble ikke kastet ut av en jobb ei kveldsstund en vinterkveld, men av en meget gammel tradisjon, og som James Kalb forklarer, man skal fødes til sitt yrke og til sitt fellesskap, som del av en tradisjonell kontinuitet. Men som George Chabert sier det så godt: «Det er forbudt å forby»; «Nyt uten hindring»; «Alt og med det samme!»

De skulle ha alt og med det samme. Mine verdighetsklær, tradisjonene, ble vekslet inn med verdiløse kontopenger, slik Tollef Hovig redegjør for. Og noen kapitalist-jobb vil jeg selvsagt heller ikke ha, skal jeg ha en jobb, da skal det være et yrke som er arvet, slik det skal være i et tradisjonelt samfunn. Som husmannstroende ville jeg selvsagt heller ikke fått noen jobb, det er bare å google meg, så slår M.J. Dahl imot alle potensielle arbeidsgivere, og noe slikt får ikke engang lov til å stå i kassa på Nille.

Så slik er det å leve under kapitalismen, hvor intet spor av en gave-økonomi har mulighet til å gro. Og som James Kalb har vist, er vår vestlige sivilisasjon nå forbi, kun en naken, rå, nådeløs kapitalisme står tilbake.

- To Build Community, an Economy of Gifts

For å pirre nysgjerrigheten velger jeg å gjengi et utdrag av Eisensteins tekst:

“Com­mu­nity is nearly im­pos­si­ble in a highly mon­e­tized so­ci­ety like our own. That is be­cause com­mu­nity is woven from gifts, which is ul­ti­mately why poor peo­ple often have stronger com­mu­ni­ties than rich peo­ple. If you are fi­nan­cially in­de­pen­dent, then you re­ally don’t de­pend on your neigh­bors—or in­deed on any spe­cific per­son—for any­thing. You can just pay some­one to do it, or pay some­one else to do it.

Skogstjerneblom ved Olterudelva, som kanskje var Totens viktigste kulturelv, sammen med engene sine, Mjøslandets høylys. Men selv om kulturen har gått tapt her etter elva, kan man fremdeles glede seg over naturens skjønnhet. Olteruddalen ned fra Tjuvåsen nytes aller best fra Neshøgda i Ringsaker, hvor den på dramatisk vis kaster seg nedover Øverskreien.

-Wikimedia.

In for­mer times, peo­ple de­pended for all of life’s ne­ces­si­ties and plea­sures on peo­ple they knew per­son­ally. If you alien­ated the local black­smith, brewer, or doc­tor, there was no re­place­ment. Your qual­ity of life would be much lower. If you alien­ated your neigh­bors then you might not have help if you sprained your ankle dur­ing har­vest sea­son, or if your barn burnt down. Com­mu­nity was not an add-on to life, it was a way of life. Today, with only slight ex­ag­ger­a­tion, we could say we don’t need any­one. I don’t need the farmer who grew my food—I can pay some­one else to do it. I don’t need the me­chanic who fixed my car. I don’t need the trucker who brought my shoes to the store. I don’t need any of the peo­ple who pro­duced any of the things I use. I need some­one to do their jobs, but not the unique in­di­vid­ual peo­ple. They are re­place­able and, by the same token, so am I.

That is one rea­son for the uni­ver­sally rec­og­nized su­per­fi­cial­ity of most so­cial gath­er­ings. How au­then­tic can it be, when the un­con­scious knowl­edge, “I don’t need you,” lurks under the sur­face? When we get to­gether to con­sume—food, drink, or en­ter­tain­ment—do we re­ally draw on the gifts of any­one pre­sent? Any­one can con­sume. In­ti­macy comes from co-cre­ation, not co-con­sump­tion, as any­one in a band can tell you, and it is dif­fer­ent from lik­ing or dis­lik­ing some­one. But in a mon­e­tized so­ci­ety, our cre­ativ­ity hap­pens in spe­cial­ized do­mains, for money.

To forge com­mu­nity then, we must do more than sim­ply get peo­ple to­gether. While that is a start, soon we get tired of just talk­ing, and we want to do some­thing, to cre­ate some­thing. It is a very tepid com­mu­nity in­deed, when the only need being met is the need to air opin­ions and feel that we are right, that we get it, and isn’t it too bad that other peo­ple don’t … hey, I know! Let’s col­lect each oth­ers’ email ad­dresses and start a list­serv!

Com­mu­nity is woven from gifts. Un­like today’s mar­ket sys­tem, whose built-in scarcity com­pels com­pe­ti­tion in which more for me is less for you, in a gift econ­omy the op­po­site holds. Be­cause peo­ple in gift cul­ture pass on their sur­plus rather than ac­cu­mu­lat­ing it, your good for­tune is my good for­tune: more for you is more for me. Wealth cir­cu­lates, grav­i­tat­ing to­ward the great­est need. In a gift com­mu­nity, peo­ple know that their gifts will even­tu­ally come back to them, al­beit often in a new form. Such a com­mu­nity might be called a “cir­cle of the gift.”

For­tu­nately, the mon­e­ti­za­tion of life has reached its peak in our time, and is be­gin­ning a long and per­ma­nent re­ced­ing (of which eco­nomic “re­ces­sion” is an as­pect). Both out of de­sire and ne­ces­sity, we are poised at a crit­i­cal mo­ment of op­por­tu­nity to re­claim gift cul­ture, and there­fore to build true com­mu­nity. The recla­ma­tion is part of a larger shift of human con­scious­ness, a larger re­union with na­ture, earth, each other, and lost parts of our­selves. Our alien­ation from gift cul­ture is an aber­ra­tion and our in­de­pen­dence an il­lu­sion. We are not ac­tu­ally in­de­pen­dent or “fi­nan­cially se­cure” – we are just as de­pen­dent as be­fore, only on strangers and im­per­sonal in­sti­tu­tions, and, as we are likely to soon dis­cover, these in­sti­tu­tions are quite frag­ile.” – Charles Eisenstein

For de som ikke er klar over det, Eisensteins bok er nå fritt tilgjengelig som ressurs på internettet: Sacred Economics: Money, Gift, and Society in the Age of Transition.

Her er en tale Eisenstein holdt for OWS.

P2P-blog: Does the Gift Economy Undermine Economic Growth?