Skip to main content

Even Helmer Holmstad (født 4. september 1874, død 1943)

Fra lokalhistorie-wikien

Even Helmer Hermansen Holmstad (født 4. september 1874, død 1943) var gardbruker og landhandler i Skreien i Østre Toten kommune. Han var sønn av husmann Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919) og Marie Andersdatter Holmstad (1843). Helmer Holmstad vokste opp i Grythengen nær morens barndomshjem på garden Holmstad og stiftet senere sin egen familie der.

Han giftet seg med Dina Ottilie f. Røise (kalt Tilla), og de fikk flere barn. Blant disse var Harald Holmstad, som senere ble landhandler som sin far, og Markus Holmstad, som skulle bli storbonde på garden Hammastad i Vestbygda. Den unge familien bygget nytt våningshus i Grythengen. Dette sto klart i 1903, og forklarer antakeligvis hvorfor Helmer Holmstad står oppført på flere ulike bostedsadresser i perioden rundt århundreskiftet; Olterud, Rødningsbyeie og Skreiens bedehus.

Våningshuset Helmer Holmstad satte opp sammen med sin bror Johan Solhaug

Det vakre stabburet etter Helmer ved tunet på Gryteengen, ferdigstilt i 1920

Helmer Holmstad var landhandler blant annet på Otlerud landhandleri. Da Balke Handelsforening i 1924 ble oppløst og omdannet til A/S Handelslaget, Skreia, med nytt styre, satt han i dette styret.

Tidligere Olterud landhandleri, hvor Helmer Holmstad var kjøpmann

Sammen med fetteren August Holmstad (f. 1874) og broren Johan Solhaug (1880-1952) var Helmer Holmstad en av drivkreftene for at Fellesmisjonen (grunnlagt av Magnus J. Dahl) fikk solid fotfeste i Skreien. Helmers kone Tilla var søsteren til Johans kone Inga (f. Røise), og disse tre ekteparene tilbrakte mye tid sammen - særlig i arbeidet med Fellesmisjonen. Allerede i 1912 kom Helmer Holmstad med i styret i Fellesmisjonen, og fikk vervet som kasserer. Denne oppgaven skjøttet han i omtrent 30 år. Han var også formann i Skreiens misjonsforening. Sammen med sin kone Otilie hadde han et hjem der både predikanter og andre troende venner alltid var velkomne.

Leif Brennsæter i Brennsætra kjørte tømmer med Helmer Holmstad på Totenåsen i sin ungdom, og han minnes Helmer som en munter og hyggelig mann.

Tidligere Skreiens bedehus, som Helmer Holmstad var med på å sette opp

Helmer Holmstad ble gravlagt 25. mars 1943 på Hoff kirkegard.

Kilder og litteratur
  • Med Guds ord blant hverdagsmennesker - Fellesmisjonen 100 år 1899 - 1999.
  • Tollersrud, Kristian: «Landhandlere og kjøpmenn i Østre Toten», i Totens bygdebok III, Gjøvik 1968, s. 638 og 643.
  • Helmer Holmstad i Ministerialbok for Østre Toten prestegjeld, Hoff sokn 1897-1909 (far) fra Digitalarkivet
  • Helmer Grythengen i folketellinga 1910 for Østre Toten prestegjeld fra Digitalarkivet
  • Norske Gardsbruk - Oppland fylke 1, Noresund 1997. Digital utgave på bokhylla.no, s. 458.
  • Opplysninger fra Anngerd Østby (f. Holmstad).
  • Slekta etter Herman Evensen Fossemøllen ligger her, ned mot venstre hjørne. Slektstavla er satt sammen av Herman Nettum.

Minneord over Helmer Holmstad i Evangeliets kraft 30. mars 1943

Så har du stridt den gode strid, fullendt løpet og bevart troen. Vi ønsker deg hjertelig til lykke med kronen. I Helmer Holmstad er en meget avholdt og elsket bror blitt hentet fra oss, 68 år gammel. Vi var jo forberedt på at han når som helst kunde få hjemlov, men likevel kom det rent for brått. Søndag den 14. mars kl. 21 kom reisebudet.

Vi har i ham mistet en trofast venn og bror innen Fellesmisjonen, og han vil bli dypt savnet. Han kom i ung alder til liv i Gud og har gjennom disse år tatt imot tukt og trøst av Gud, så han ble til det som en av hans sønner så treffende uttalte: "Han far var en virkelig kristen." Som kasserer og styremedlem i Fellesmisjonen i ca. 30 år er han blitt respektert for sin korrekte og ærlige framferd. Misjonens styre, predikanter og venner vilde nok så gjerne få bringe ham sin dyptfølte takk og anerkjennelse for trofast og kjærlighetsfull aktivitet i disse mange år.

Som formann i Skreiens misjonsforening... (mangler videre tekst, er takknemlig hvis noen kan sende meg denne!).

I hans hjem har venneflokken hatt mange velsignede stunder som vi sent vil glemme. For predikantene har dette hjem vært et lunt og velsignet tilholdssted hvor vi fikk nyte Helmers og hans etterlevende hustru Otilies hjertelige omsorg og forpleining.

Til tross for at Helmer i lengere tid har vært nokså svak og for det meste har hatt plass i gyngestolen og no til sist i ca. 5 uker har måttet holde sengen, så fant vi ham alltid smilende og tilfreds med tilskikkelsen. Han var gla i sin Frelser og hadde intet imot å få flytte inn til sin Herres glede. Velsignet var det en av de siste kveldene å få lese Guds ord og be sammen med ham, hvoretter han også selv deltok i sangen:
Så ta da mine hender og før mig frem, inntil jeg salig ender i himlens hjem. Jeg kan ei gå alene, enn ei ett fjed, hvor du mig fører ene, jeg følger med.
Dette var torsdag kveld, og søndag kom Jesus og sluttet hans skjelvende hender i sine. Han gikk frimodig inn til hvilen, glad ved tanken på å få møte sin hustru og datter og sine fire staute sønner igjen i herligheten, når også deres dager her på jorden er omme, og han vil nok ikke bli skuffet i sitt håp. Han har etterlatt seg et godt eksempel som er vel verdt å etterfølge både for unge og eldre kristne venner. Og vi gjør vel imot oss selv ved å etterfølge hans tro.

Som gårdbruker var han meget driftig og innsiktsfull og skjøttet sin gård på en mønstergyldig måte. Som skogsmann var han også vel benyttet, idet han i ca. 30 år sto som medlem av allmenningens styre, i hvilken tid han også var allmenningens kasserer.

Helmer Holmstad var en stille og bramfri skikkelse som aldri ønsket å gjøre seg bemerket, hvorfor han også ble avholdt og respektert som få. Personlig har jeg mye å takke Helmer for, han har vært meg til stor hjelp og oppmuntring like fra jeg ble omvendt, så jeg vil alltid komme til å minnes ham med takk og dyp aktelse. No er hans plass tom, og vi savner ham sårt.

Uvilkårlig må vi spørre: Mon hvem Gud kan få dannet til å innta hans plass? Størst blir selvfølgelig savnet for hans hustru og barna og barnebarna, han var jo så kjær og må dere, hans kjære som står igjen, ikke sørge som de der ikke har håp, ti såre nær er gjensynets morgen.

Så vil vi si deg takk, kjære bror, fordi du var så trofast og god mot oss. Du har vist oss at det går an å være en virkelig kristen.

Velsignet være ditt minne!

M.K. (Martin Kløvrud)

Bjørka Helmer Holmstad fredet ved Valbydalen

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!