Monday, January 10, 2022

Litt om pietisten, gründeren og musikeren Nils Thelaussen Lindstad fra Toten

Men over til noe positivt, da jeg fikk fikk nøstet ytterligere litt opp i historiens vev denne nyttårskvelden 2021, for jeg fikk vite at Sullands kone, som driver Sulland bil, har Nils Lindstad til oldefar, tippoldefaren min. Og det er nå rart, for akkurat da vi flyttet ut fra lommehullet vårt i Gjøvik, flyttet det inn ei svært hyggelig dame i nabohuset som het Sulland, så hun må da ha hatt Nils Lindstad til tippoldefar, akkurat som meg.

Dette fikk meg til å tenke litt videre på Nils, ja jeg husker at da bestemor bodde her, da hang det et stort bilde av Nils på veggen i finstua her jeg sitter nå, jeg husker at han hadde stort kvitt skjegg og hår og runde briller, ja faktisk så han akkurat ut som julenissen, det er vel derfor jeg husker Nils så godt.

Fra Geni ser jeg at Nils Thelaussen Lindstad ble født på Slagsvold og bar kallenavnet "Maurbo", dette må vel ha vært fordi han var som en maur og dreiv på med alt mulig rart, fordi de var jo så oppfinnsomme og nevenyttige, samt ikke minst kunstneriske disse lindstadingene. Ja, dere skulle sett håndskrifta til en lindstading dere, denne er akkurat som håndskrifta til munkene som satt og skreiv av Bibelen i middelalderen. Selv skriver jeg ikke dagbok fordi jeg ikke orker å lese min egen håndskrift i etterkant, så hva er da poenget?

Videre går det rykter om at før han flyttet til Lindstad i Øverskreien, hadde Nils en gård i Smågarda på Vestre Toten, som han spilte vekk under ei fyllekule.

Men vi skal ikke klandre Nils for dette, fordi som jeg skreiv tidligere, 1800-tallet var alkoholens og pietismens århundre, hvor pietismen ble ønsket velkommen i kjølvannet av alkoholens herjinger. Ja, fordi det var pietistene som bekjempet alkoholen, ikke kirken, da prestene i statskirken var like bedrukne som resten av befolkningen. Så etter å ha blitt ødelagt av alkoholen i Smågarda, ble Nils frelst og en glødende pietist da han kom hit til Øverskreien, hvor han byttet ut lommelerka med "Pris Herren" på innerlomma.

Etter å ha spilt bort garden sin i smågarda på Vestre Toten, havnet Nils Lindstad i Øverskreien, ja kanskje søkte han seg nettopp hit, fordi han hadde hørt at her stod pietismen sterkt, hvor han ønsket seg lengst mulig vekk fra fyllehullet i Smågarda?

På Lindstad i Øverskreien fikk Nils en ny start i livet som pietist, hvor han kastet lommelerka på skraphaugen og stolt begynte et nytt liv med "Pris Herren" på innerlomma.

Fotografiet er fra Holmstadengen, hvor hans apostel holdt til, hentet over åsen fra Østlandets perle etter et tips fra Andreas Berg.

For virkelig å kunne prise Herren, satte Nils i gang å bygge sitt eget husorgel i det lille snekkerverkstedet sitt i Lindstad, dette ligger vel nå nedpakket i ei kasse på det nye kaldt-lageret til Mjøsmuseet på Øverby. Og jeg tenker selv englekoret i Himmelen stilnet for å lytte jeg, da Nils dro i gang husorglet sitt i stua på Lindstad med apostelen sin fra Holmstadengen ved sin side, med sin dobbelthalsede gitar og mektige, rungende stemme, sammen med resten av disse nyfrelste, "norrlandske" pietistene i Øverskreien, så mange det var plass til i stua til Nils, og sikkert enda noen flere.

Gamlefar må ha mye Lindstad-blod i årene, da han kjøpte seg trekkspill som 11-åring og bare begynte å spille uten å kunne noter eller noe som helst, noe han fremdeles ikke kan.

Selv har jeg nok ikke igjen en eneste dråpe Lindstad-blod, da jeg er totalt umusikalsk og skriver så stygt at jeg ikke orker å lese min egen håndskrift. Derfor er jeg helt avhengig av teknologien som et mellomledd mellom meg og verden for å kunne uttrykke meg, det være seg tastaturet eller kameraet.

Hvor mye gamlefars første trekkspill kostet husker jeg ikke, skal se om jeg husker å spørre ved anledning, selv om jeg ble fryktelig glemsk etter å ha trukket visdomstennene.

Uansett, hadde gamlefar vært helt ekte lindstading, da ville han selvsagt ha bygget trekkspillet sitt selv!

Seinere lærte bestemor Nelly Lindstad å spille på husorglet til Nils som barn, og jeg vet hun ble noe bestyrtet over at Mjøsmuseet aldri satte opp igjen husorglet hans, men bare lot det ligge i ei kasse. Kanskje kunne man ha hentet fram igjen og fått satt opp igjen dette husorglet, kanskje i et lite kapell sammen med et eksemplar av "Sange om veien" (forløperen til "Pris Herren") og "Pris Herren", som skal inneholde flere sanger som ikke finnes andre steder.

"Allerede ved århundreskiftet hadde M.J. Dahl samlet mange sanger privat og gitt ut sangbok; “Sange om vejen”. I 1912 ble sangutvalget utvidet til 417 sanger, og navnet på boka endret. Tittelen hentet han fra Salme 107,1: “Pris Herren”. På Fellesmisjonens årsmøte i 1920 ble det vedtatt at Fellesmisjonen skulle stå som eiere av boka, etter tilbud fra Dahl. Boka ble ganske umiddelbart revidert og utgitt på nytt. Prisen var 2 kroner og 25 øre for billigste utgave."

"Det har aldri vært utgitt noen notebok til “Pris Herren”. For at sangene ikke skal gå tapt, og for å gjøre dem mer tilgjengelige, har det nå i flere år vært trykket noter i hvert nummer av “Evangeliets Kraft”. Alle notene er nedtegnet av Lars Sørumshagen. På grunn av at sangene har vært sunget uten notebilde, har det utviklet seg forskjellige varianter av melodiene omkring i bygdene. Ingen av sangene har opplysninger om hvem som er forfatter eller komponist.

Om sangutvalget skal beskrives, vil det være riktigst å betegne det som enkle evangeliske sanger, som kaller til oppgjør og omvendelse, og som peker på Jesus som frelser og venn. Det kan understrekes at det i den første utgaven er fire sanger som innledes med: “Jeg har en venn…”. Himmelsanger er det også flere av."

Moren til bestemor Nelly Gustava Lindstad, Gunda Gustavsdatter Østby, døde ung av tuberkulose, derfor vokste bestemor opp sammen med sine besteforeldre Nils Thelaussen Lindstad og Johanne Paulsdatter Buruld i Lindstad, hun ble gift med bestefar Bjarne Holmstad her i Grythengen. Johannes, til daglig bare kalt Johs, giftet seg aldri igjen.

Etter flere år i det lille snekkerverkstedet sitt i småbruket Lindstad i Øverskreien, kjøpte Nils sammen med sine sønner det mekaniske verkstedet Nøysomheten ved Kloppen, før dette hadde det vært mølle her, men mølledriften opphørte etter en brann. Jeg tror også det var et lite sagbruk her da de kjøpte stedet? Den nye virksomheten kalte de Kloppen Trævarefabrik.

Etter hvert ble Johs Lindstad med Kloppen, mens Thorvald begynte med konfeksjons-fabrikk i Lindstad-gården på Lena, som nå heter Sulland Mote. Her hadde Thorvald et lite fiolin-verksted i kjelleren, som han koste seg med på si. Muligens bygde han også dobbelthalsede gitarer her sammen med sin bror Johs? Uansett var Fellesmisjonens predikanter kjent for sine dobbelthalsede gitarer, og disse kom kanskje herfra?

Bernhard bygget hus og verksted ved Lindstad, her laget han skrutrekkere med trehode til salgs over hele landet, sykkelen Trygg samt sykkelmopeder.

Det var litt om pietisten, gründeren og musikeren Nils Lindstad, født 15. April 1858, død 10. Mai 1950, 92 år gammel. Så ønsker man å bli gammel, er det sikkert ingen dum ide å bli pietist. Og jeg tror ingen av pietistene i Øverskreien syntes dette var et trist og undertrykt liv, der de satt i den lille stua til Nils og lyttet til husorglet hans. Nei, jeg tror Nils ikke angret et sekund på at han byttet ut lommelerka med "Pris Herren"!

Sjette generasjon etter Nils Lindstad og sjuende generasjon etter Ovren Mikkelson foran Husmannstroens katedral. Her ser det på forunderlig vis ut til å ha kunnet dukke fram noen Lindstad-gener igjen, så hvor disse kan ha ligget på lur, er vanskelig å forstå?

Egentlig skulle jeg helst ha satt opp igjen husorglet etter Nils her, for å servere vafler med frisk jordbærrøre fra jordbæråkeren til bestemor på Stabburstunet, til toner fra "Pris Herren", men det nytter ikke lenger.

I sommer fant vi forresten igjen ei jordbær fra jordbæråkeren til bestemor, så hvordan den har overlevd alle herjingene etter V/A-anlegget og det hele, det fatter ikke jeg?

Uansett, nå tar lupinene over!

https://permaliv.myportfolio.com/

Wednesday, January 5, 2022

Magical Photography V

Nyttårsaften 2021 i Grythengen, som betyr ei eng full av groth-jord, da groth er den gammelnorske betegnelsen på hva jeg har kalt gråsteinsjorda vår.

Det er nå helt merkelig, for når man tror man endelig har begynt å komme til bunns i ting, sitter man plutselig igjen med en følelse av at man bare har begynt å skrape så vidt på toppen av historiens mange lag. For det viser seg at Grythe, det er avledet av det gammelnorske ordet groth, som er en betegnelse på jord med mye grov stein i, altså "groth-jord".

Grythe har derfor ikke fått navnet sitt fordi det var et beskyttet og fruktbart sted i solen, som i ei gryte, men fordi det er en plass med mye grov stein i jorda. Det er mange steder som heter Grythe rundt omkring i Norge, men de har alle det til felles at det er mye grov stein i jorda. Gårder med dette navnet er dessuten ofte meget gamle, da dette er et norrønt navn.

Herregården Grythe her borte betyr da altså simpelthen at dette er en meget gammel gård med mye grov stein i jorda, mens Grythengen vil si at dette er ei eng med mye grov stein i jorda, hvilket det definitivt også er!

Både Grythe og Grythengen skal da altså skrives med h, som i det gammelnorske groth. Mulig kaffegrut også er avledet fra groth, og egentlig bør skrives gruth? Det var visst under dansketiden det ble tull i stavemåten, hvor betydningen av de gamle norrøne ordene ble borte, hvor da noen begynte å tro at Grythe bare var ei gryte, og kuttet ut h'en.

"I Norske Gaardnavne tolkes gardsnavnet som en sammensetning av mannsnavnet Holmr og staðir: «Holmsstaðir, af mandsnavnet Holmr, temmelig almindeligt i Norge i den senere MA. (ikke paa Island) og endnu brugt paa Østlandet».

Uttalen er /håłm`sta/." - LokWik

Ps! Her har jeg kanskje vært litt rask, da det kan hende det var holmr og ikke holmir som betydde slette på Island? Men kanskje har holmir blitt til mannsnavnet Holmr i Norge, hvor man har glemt navnets opprinnelige betydning, nemlig ei slette? Og kanskje er dette grunnen til at navnet ikke benyttes på Island? Derfor har jeg satt teksten nedenfor i parentes.

Uansett, man kalte jo ikke opp de gamle gardene etter seg selv, disse fikk som regel navn basert på topografi og historie, derfor tror jeg ikke det kom en Holmr og etablerte Holmstad i sin tid, men at navnet er avledet av holmr eller holmir etter den gammelnorske betydningen slette.

(Denne fortolkningen av opphavet til Holmstad kan være rett, men er trolig feil. En ting er i allefall sikkert, og dette er at PermaLivs tidligere antagelser om at Holmstad ble til fordi plassen til Holmstadjordet ble seende mer og mer ut som en holme i skogen nede fra herregården Grythe, er helt på jordet!

For det viser seg at det gammelnorske ordet holmir, dette har ingenting med ei holme å gjøre, men betyr rett og slett ei slette, og på Island benytter de fremdeles ordet holmir for å beskrive ei lita slette.

Og hvor er det vi finner ei mindre slette? Jo, oppe på Holmstadjordet inne til dalsida, der husmannsplassen Holmstadjordet lå, der ligger det ei slette som passer perfekt til beskrivelsen av det islandske og gammelnorske ordet holmir!

Der storgarden Holmstad ligger i dag, der kan jeg ikke se at det kan ha vært ei slette, eller en holmir, selv om det er mulig jeg har sett feil?

Hva jeg tror er at Holmstadjordet er vårt holmir, denne sletta inntil Olteruddalen, og at det var dette som er det opprinnelige Holmstad, altså en plass på ei lita slette, som seinere ble kalt Holmstadjordet, ettersom jordet nedenfor denne holmiren ble stadig større.

Da Holmstad muligens ble utskilt fra Grythe på 1500-tallet, tok de navnet Holmstad fra Holmstadjordet, da dette var det store jordet til gården deres.

Om Holmstad virkelig er fraskilt fra Grythe, kan kanskje en ny venn som tidligere arbeidet i jordskifteverket, hjelpe meg med å finne utav?

Grunnen til at jeg har fått vite alt dette, skyldes at de som nå bor på Grythenholm er meget glade i islandshester, og derfor stadig er på Island. Her hadde de spurt sine venner om hva Grythenholm betyr, hvorved de raskt kunne forklare dem at Grythenholm betyr at dette er ei slette med groth-jord, da man fremdeles på Island benytter ordet groth om denne typen jord, og at det er vanlig å forkorte ordet holmir om plasser som ligger på ei slette, til holm.)

Og ovenfor Grythenholm, der er det ei fin slette med mye grov stein i, og det var der oppe det gamle gårdstunet til gården lå.)

De hadde ikke hørt om Grythenholmsvarden, men de mente at gården deres var fra slutten av 1700-tallet. Etter å ha sovet på det tror jeg dette er feil, da jeg tror Grythenholm er en såkalt ødegård fra etter Svartedauden, hvor det gamle navnet har overlevd i folkeminnet, og blitt tatt i bruk igjen da folk igjen bosatte seg her.

For nettopp der vi tente varden i går, 4. januar 2022, til minne om 10-års markeringen til seieren over Skreiafjella vindkraftverk, der har man oversikt over hele Mjøslandet.

Derfor tror jeg Grythenholm først ble etablert under vikingetiden, og at de som bodde her hadde i oppdrag å speide etter vardeild i ufredstid, hvor de, hvis vardeilden ble tent, da skulle løpe opp på Grythenholmsvarden, for å tenne varden her.

Jeg tror derfor vi helt kan avskrive at Grythenholm er en avlegger eller holme under herregården Grythe, nei tvert imot tror jeg denne plassen spesifikt ble etablert som en vardeild-plass av den lokale småkongen, uten at jeg kjenner til hvem dette kunne være?

Grythenholms-sætra ved Skjeppsjøen hadde heller ingenting med gården deres å gjøre, kunne de fortelle. Og dette tror jeg er rett, og at denne sætra simpelthen fikk sitt navn da den ligger nærmest Grythenholmsvarden.

Han som holder til på Grythenholm nå hadde vokst opp i en sveitser-villa like ved Hammastad i Vestbygda, og det virket som om han kjente min bestefars bror Markus Holmstad godt fra oppveksten. Denne villaen var bygget på 1890-tallet av remigranter fra USA, jeg husker ikke om de var fra Wisconsin, men uansett var den bygget i såkalt sveitser-drage-stil, med dragehoder på mønene og flotte utskjæringer. Denne foreningen av det sveitsiske og det norske ser ut til å ha vært den foretrukne arkitekturen under den nyromantiske perioden, og kanskje var det denne villaen som inspirerte Even Helmer og Johan Albert da de bygde nye våningshus sammen i 1903?

Videre hadde han en god venn fra Stoughton i Wisconsin som var en lidenskapelig slektsforsker, og som stadig var på Toten. Vår Augustinus Overnengen ble jo en av Stoughtons store sønner, hvor han bygde halve byen, så kanskje dette er mannen som kan hjelpe oss med å finne etterkommerne etter Ovren Mikkelson?

Til slutt, alle PermaLivs tidligere navneteorier er da altså feil, men jeg har ingen kapasitet til å rette opp igjen i alt dette, så det får bare stå som en dokumentasjon på hvor feil man kan ta. Det viktigste er uansett at vi får det rett til det store 150-års jubileet vårt for Grythengen, denne eldgamle kværnenga full av groth-jord, i 2025.

Ja, det blir selvsagt kun jeg, jentene og kaninene som kommer til å markere dette jubileet, da vi nå er de siste som er glade i denne enga vår, og ønsker å gi den en skikkelig avskjed, men det får ikke hjelpe.

Jeg skjønte på gamlefar at han kjente seg som en naiv og jovial nisse med topplua godt nede over øynene, da han reiste over åsen igjen etter nyttårsfeiring her i Grythengen 2021/2022.

Men, men, han har nå gjort det koselig inne i våningshuset for oss da, den tiden vi må være her.

Uansett, nå blir det enda lettere for oss å reise vekk fra vårt fedrealter, for er det noe som er helt sikkert, så er det dette at vi har ingen lyst til å leve her som en forvrengning av og parodi på det hjertevarme og fruktbare forholdet mellom min oldefar Even Helmer Hermansen Holmstad og hans bror.

Da var nyttårskvelden unnagjort, som alltid en suksess når jentene ordner opp💝 Både gamlefar, gamlemor og tante fra Oslo var her.

Men det er alltid slanger i paradiset, dessverre, og Grythengen, denne eldgamle himmelenga vår hvor den vestlige, kristne sivilisasjon nådde toppen, er nå reineste ormebolet. For jeg så på gamlefar at han kjente seg en smule lurt da han beskuet den nye næringslivs-låven vår, og det er han jo også, og det var nok derfor han gav meg en slik god klem da han reiste over åsen igjen, som så mange ganger før, så vidt inni nyåret.

Dette var vel også årsaken til at da jeg våknet i dag tidlig, var det med vissheten om at det nå er på tide å fortelle ham hva slags fyr det var jeg hadde uti enga vår i høst, for det var litt av en type, som etter å ha halvlurt gamlefar, ja disse folka er jo bare blide og hyggelige fortalte han, så tenkte han at han nå var det på tide å overhøvle meg, som om jeg bare var en skarve husmann.

Allikevel, det mest kvalmende er at vi nå lever her som en parodi på det gode forholdet mellom Even Helmer og hans bror, og å leve her som en parodi, det gidder jeg i alle fall ikke. Det er som jeg sier, i vår tid forvrenges alt, vi blir som en forvrengning av våre forfedre, på samme vis som at Grythengen har blitt en forvrengning av hva denne kværnenga vår var, da Herman og Mina kom ned hit fra Holmstad i 1875. Skikkelig synd at de ikke ble med Ovren Mikkelson, Augustinus og Martine over til Wisconsin, for da hadde vi sluppet all denne forvrengningen og fornedrelsen.


Gamlefar satt nok igjen med en følelse av å ha “Been Played” på nyttårsaften 2021 her i Grythengen.

Men over til noe positivt, da jeg fikk fikk nøstet ytterligere litt opp i historiens vev denne nyttårskvelden, for jeg fikk vite at Sullands kone, som driver Sulland bil, har Nils Lindstad til oldefar, tippoldefaren min. Og det er nå rart, for akkurat da vi flyttet ut fra lommehullet vårt i Gjøvik, flyttet det inn ei svært hyggelig dame i nabohuset som het Sulland, så hun må da ha hatt Nils Lindstad til tippoldefar, akkurat som meg.

Dette fikk meg til å tenke litt videre på Nils, ja jeg husker at da bestemor bodde her, da hang det et stort bilde av Nils på veggen i finstua her jeg sitter nå, jeg husker at han hadde stort kvitt skjegg og hår og runde briller, ja faktisk så han akkurat ut som julenissen, det er vel derfor jeg husker Nils så godt.

Fra Geni ser jeg at Nils Thelaussen Lindstad ble født på Slagsvold og bar kallenavnet "Maurbo", dette må vel ha vært fordi han var som en maur og dreiv på med alt mulig rart, fordi de var jo så oppfinnsomme og nevenyttige, samt ikke minst kunstneriske disse lindstadingene. Ja, dere skulle sett håndskrifta til en lindstading dere, denne er akkurat som håndskrifta til munkene som satt og skreiv av Bibelen i middelalderen. Selv skriver jeg ikke dagbok fordi jeg ikke orker å lese min egen håndskrift i etterkant, så hva er da poenget?

Videre går det rykter om at før han flyttet til Lindstad i Øverskreien, hadde Nils en gård i Smågarda på Vestre Toten, som han spilte vekk under ei fyllekule.

Men vi skal ikke klandre Nils for dette, fordi som jeg skreiv tidligere, 1800-tallet var alkoholens og pietismens århundre, hvor pietismen ble ønsket velkommen i kjølvannet av alkoholens herjinger. Ja, fordi det var pietistene som bekjempet alkoholen, ikke kirken, da prestene i statskirken var like bedrukne som resten av befolkningen. Så etter å ha blitt ødelagt av alkoholen i Smågarda, ble Nils frelst og en glødende pietist da han kom hit til Øverskreien, hvor han byttet ut lommelerka med "Pris Herren" på innerlomma.

For virkelig å kunne prise Herren, satte Nils i gang å bygge sitt eget husorgel i det lille snekkerverkstedet sitt i Lindstad, dette ligger vel nå nedpakket i ei kasse på det nye kaldt-lageret til Mjøsmuseet på Øverby. Og jeg tenker selv englekoret i Himmelen stilnet for å lytte jeg, da Nils dro i gang husorglet sitt i stua på Lindstad med apostelen sin fra Holmstadengen ved sin side, med sin dobbelthalsede gitar og mektige, rungende stemme, sammen med resten av disse nyfrelste, "norrlandske" pietistene i Øverskreien, så mange det var plass til i stua til Nils, og sikkert enda noen flere.

Seinere lærte bestemor Nelly Lindstad å spille på husorglet til Nils som barn, og jeg vet hun ble noe bestyrtet over at Mjøsmuseet aldri satte opp igjen husorglet hans, men bare lot det ligge i ei kasse. Jeg vet ikke om Sulland vet om dette husorglet etter oldefaren til kona si? Han sitter vel på noen milliarder, så ville han kunne han sikkert ha hentet fram igjen og fått satt opp igjen dette husorglet, kanskje i et lite kapell sammen med et eksemplar av "Sange om veien" (forløperen til "Pris Herren") og "Pris Herren", som skal inneholde flere sanger som ikke finnes andre steder.

"Allerede ved århundreskiftet hadde M.J. Dahl samlet mange sanger privat og gitt ut sangbok; “Sange om vejen”. I 1912 ble sangutvalget utvidet til 417 sanger, og navnet på boka endret. Tittelen hentet han fra Salme 107,1: “Pris Herren”. På Fellesmisjonens årsmøte i 1920 ble det vedtatt at Fellesmisjonen skulle stå som eiere av boka, etter tilbud fra Dahl. Boka ble ganske umiddelbart revidert og utgitt på nytt. Prisen var 2 kroner og 25 øre for billigste utgave."

"Det har aldri vært utgitt noen notebok til “Pris Herren”. For at sangene ikke skal gå tapt, og for å gjøre dem mer tilgjengelige, har det nå i flere år vært trykket noter i hvert nummer av “Evangeliets Kraft”. Alle notene er nedtegnet av Lars Sørumshagen. På grunn av at sangene har vært sunget uten notebilde, har det utviklet seg forskjellige varianter av melodiene omkring i bygdene. Ingen av sangene har opplysninger om hvem som er forfatter eller komponist.

Om sangutvalget skal beskrives, vil det være riktigst å betegne det som enkle evangeliske sanger, som kaller til oppgjør og omvendelse, og som peker på Jesus som frelser og venn. Det kan understrekes at det i den første utgaven er fire sanger som innledes med: “Jeg har en venn…”. Himmelsanger er det også flere av."

Moren til bestemor Nelly Gustava Lindstad, Gunda Gustavsdatter Østby, døde ung av tuberkulose, derfor vokste bestemor opp sammen med sine besteforeldre Nils Thelaussen Lindstad og Johanne Paulsdatter Buruld i Lindstad, hun ble gift med bestefar Bjarne Holmstad her i Grythengen. Johannes, til daglig bare kalt Johs, giftet seg aldri igjen.

Etter flere år i det lille snekkerverkstedet sitt i småbruket Lindstad i Øverskreien, kjøpte Nils sammen med sine sønner det mekaniske verkstedet Nøysomheten ved Kloppen, før dette hadde det vært mølle her, men mølledriften opphørte etter en brann. Jeg tror også det var et lite sagbruk her da de kjøpte stedet? Den nye virksomheten kalte de Kloppen Trævarefabrik.

Etter hvert ble Johs Lindstad med Kloppen, mens Thorvald begynte med konfeksjons-fabrikk i Lindstad-gården på Lena, som nå heter Sulland Mote, da Sulland kjøpte gården etter sin bestefar. Her hadde Thorvald et lite fiolin-verksted i kjelleren, som han koste seg med på si. Muligens bygde han også dobbelthalsede gitarer her sammen med sin bror Johs? Uansett var Fellesmisjonens predikanter kjent for sine dobbelthalsede gitarer, og disse kom kanskje herfra?

Bernhard startet vel et eget lite mekanisk verksted, tror han var en Reodor Felgen type, mener å huske at han laget både skrutrekkere og mopeder helt selv.

Til slutt, våningshuset i Grythengen står som kjent på Stuggujordet eller Stuejordet, da jeg fant igjen dette navnet under lokket på såmaskina til oldefar i høst. Men da det var husmannsstue her, da hadde de neppe juletre, dette var noe som kom seinere.

"Men det var først tidlig på 1900-tallet at juletreet hadde fått allmenn utbredelse i Norge. En av grunnene til at det tok litt tid før det ble utbredt var fordi noen («de gamle var meget i mot det») mente dette var luksus og fjas som tok oppmerksomheten bort fra det sentrale ved julen, feiringen av Jesus."

Så dette passet nok godt, med ni unger her i den lille husmannsstua i Grythengen, fem døtre, to sønner og to adoptivbarn. Ikke mye plass til juletre da ;-)

Uansett, i år har vi verdens fineste juletre her i finstua, funnet i dalsida under høgspenten. Måtte bære to lenestoler ut i stabburet for å få plass, men det er det vel verdt!

Da klarte jeg faktisk å oppdatere albumene mine:

https://permaliv.myportfolio.com/

Klikk på første bilde i et album og bla deg bakover med piltasten, for å se de nyeste fotografiene.


Dette har vært et underlig år, jeg har endelig fått til fotograferingen, samt at jeg har funnet ut så mye rart om Grythengen, at det er nesten på høyde med hva Religion for Breakfast har klart å grave fram om Sol Invictus.

Kanskje å ta litt hardt i, men innen 2025 er jeg nok der. Så dette blir litt av et farvel til Grythengen, all denne vanvittige historien i kombinasjon med fotografier i verdensklasse!

De som ønsker å være med å feire det store 150-års jubileet i 2025, må være med å bygge mørkevern, dette er det minste man kan gjøre for vårt fedrealter og himmelenga vår, nå mot slutten. For hva vi tar farvel med, dette er ikke kun lokalhistorie, men verdenshistorie, da hele vår vestlige, kristne sivilisasjon, ser ut til å ha strandet i Stysjin, sammen med all steinen som ble skjøvet opp hit nede fra bygda under siste istid.

Så hvorfor feirer vi da jul? Ja, jeg veit sannelig ikke, men vi fant i alle fall det flotteste juletreet vi noensinne har hatt til jul, alle jentene er skjønt enige om dette. Dere får dømme selv fra bildene av juletrehogsten i oppdatert portefølje ovenfor.

Ellers får vi tro det kan bli noen skiturer utover vinteren? Denne sesongen satser vi på å ta utgangspunkt i Vesterås og å gå vestover mot Kolbu, dette er nytt skiterreng for oss, samt at det er passe flatt for familieturer.

Ja, og forresten, Svartdalstjerna med Svartdalstjerna barskogreservat på Totenåsen ble vernet til jul, så dette var den beste julegaven jeg kunne få.

I fjor ble Skålåsen vernet, så dette er bra saker for framtidas tårefotografi.

Dessuten tror jeg at jeg dropper Sonys 24-105 mm, hovedårsaken var det at jeg fant ut at nye Tamron 28-75 mm G2 har betydelig dårligere nærfoto-egenskaper enn versjon en, som jeg har, selv om den ellers er bedre, med unntak av på f8.0.

Og det å ha gode nærfoto-egenskaper, det er svært viktig for kreativt fotografi, hvor man kan ha en huldrestry eller en skigardstolpe i forgrunnen, med et sløret skogs- eller kulturlandskap bakenfor.

Til slutt vil jeg igjen oppfordre alle som er glade i Grythengen om å komme hit til denne eldgamle kværnenga vår for å bygge mørkevern, slik at PermaLiv kan frigjøre verdifull tid til tårefotografiet:-)

Oi, det glemte jeg, det var en diger flokk stillits ute ved stabburet her i formiddag, onsdag 26. desember 2021, noe slikt har jeg aldri sett. Kan det være at stillitsen overtar for dompapen som framtidas julefugl?


Mens jålefuglene i kommunen og ellers i forvaltningen brifer for hverandre med flotte PowerPoint-presentasjoner, brifer PermaLiv med sin a7III. Og med dette gjør jeg nok langt mindre samfunnsskade enn samfunnsforvalterne, ja kanskje heller tvert imot, for kanskje kunne noen våkne litt og begynne å gruble litt på om det å være forvaltere av samfunnet, er ensbetydende med å sprenge, grave og bygge i filler landet vårt?

Uansett, blodsugere er de, i tillegg til å være samfunnsødere, i motsetning til haugianerne og andre pietister.

Fotografiet ovenfor ble foreviget i dag tidlig, litt etter skolelevering. Så det var mjøsskodde, og kjørte en liten tur opp til Toten gjestegård for skams skyld. Skogs-profilen er opp mot Totenåsen.

Men nå går det visst ikke å oppdatere albumene mine, har prøvd 100 ganger, så de nyeste bidragene må denne gangen nytes hos Adobes egen portefølje:

https://stock.adobe.com/no/contributor/210096309/%C3%98yvind

For meg virker hele forvaltningen å være et fesjå hvor primitive apehjerner viser seg fram for hverandre, uten å produsere noe som helst av virkelig samfunnsverdi. Ville det ikke vært langt bedre hvis vi fikk byttet ut dette juggernautet, med et InnGruppe-Demokrati (IGD) bestående av selv-organiserende arbeidsceller? Men det var vel også disse selvhøytidelige folka som stemte ut lommedemokratiet:-/


"Anders W. Olsen:

Det er vel neppe flere primitive apehjerner i forvaltningen enn andre steder."

"Øyvind Holmstad:

Nei, men de gjør større skade der."

Rusten snø.

Da har jeg sett en dokumentar om Harald Hardråde og en om striden mellom Arminius og Germanicus på min lille Dell 13", så nå gidder jeg ikke mer denne lørdagskvelden. Istedenfor vil jeg reflektere litt over standssamfunnet, som muligens er på veg tilbake, og denne gangen blir det i så fall ikke luthersk, hvis man kan snakke om noe slikt som et "luthersk standssamfunn"? Uansett, det var ikke Luther som innførte standssamfunnet, for som vi skrev lenger ned her:

"Videre, Ryan Reeves må ha blandet sammen litt, da det ikke var Konstantin som utstedte disse lovene som bandt "the coloni" til jorda, men den tidligere keiser Diocletian."

Så rett skal være rett, standssamfunnet ble formalisert av keiser Diocletian, før dette hadde vi et slavesamfunn, hvor selv de fattigste romere gjerne holdt seg med en slave eller to, og ingen romersk borger måtte slite i jorda.

Dette endret seg med det tredje århundres mange kriser for Romerriket, hvor slavetilførselen krympet kraftig inn, samtidig med pest som gjorde ende på store deler av slavebefolkningen, sammen med økonomisk tilbakegang. Alt dette tvang de mindre privilegerte av bybefolkningen ut på landsbygda, hvor de fikk leie et stykke jord av godseierne, som i stor grad ble betalt med pliktarbeide for godsherren.

Denne gruppen av jordløse ble seinere betegnet "coloni", hvor de under Diocletian ble jordbundne og å ligne med de tidligere slaver. Keiser Konstantin sementerte ytterligere denne praksisen, og støttet harde straffer mot bønder som gjorde opprør, i likhet med Luther under det tyske bondeopprøret.

Med Romerrikets oppløsning ble dette systemet svekket, men tok seg opp igjen under vikingenes herjinger mot frankerne, hvor grever og baroner fikk ansvar for regionale kamptropper bestående av bønder og riddere, for å ha et finfordelt forsvarsnettverk mot vikingenes plyndringstokter. Denne praksisen materialiserte seg i føydalsystemet.

I England tror jeg føydalsystemet har enda tidligere røtter, som jeg mener å huske kan spores tilbake til anglosakserne. Så det kontinentale og det engelske føydalsystemet var trolig en del forskjellig fra hverandre.

I Norge fikk vi husmannsvesenet, som kan lignes med det romerske "coloni" før de ble jordbundne.

En ting er i alle fall sikkert, Martin Luther gjorde intet for å løsne på standssamfunnet, tvert imot oppfordret han sin fyrste til å slå hardt ned på bondeopprøret. Luther hevdet at alle hadde å kjenne sin stand, han så nok nærmest på dette som guddommelige forordninger, hvor han ikke tolket det allmenne presteskapet dypere enn at man skulle tjene Gud gjennom sitt arbeide.

Heller ikke var det for at folk skulle komme fram til tro ved egen overbevisning at Luther oversatte det nye testamentet til hverdags-tysk, men for at borgerne skulle kunne belæres i Luthers egen katekisme. Den sanne lære var det geistligheta som skulle forordne, og slik ble det til konventikkelplakaten ble revet ned på midten av 1800-tallet

Det radikale allmenne presteskap og troen som et resultat av personlig lesning av og refleksjon over skriften, kom først med den pietistiske bevegelse og haugianismen, mer inspirert av opplysningstidens idealer enn av Luther.

Skal vi snakke om et luthersk standssamfunn, blir det vel det at i dette standssamfunnet var paven byttet ut med fyrsten som den som satt på toppen av hierarkiet, samt det at det var et kall å skjøtte sitt arbeide etter beste evne innenfor sin stand, som var en guddommelig forordning, til Guds ære.

Så var det noe rart at fyrstene omfavnet Luther;-) Ikke minst i Nord-Europa, hvor kirken eide betydelig mer jordegods enn lenger sør.

Allikevel, Luther gav nok kimen til det som seinere ble fortolket som et langt mer radikalt allment presteskap med haugianerne, samt at de tok med seg den lutherske arbeidsetikken inn i kapitalismens tidsalder, som med tiden gjorde slutt på standssamfunnet og gav oss klassesamfunnet.

Vi har derfor beveget oss fra slavesamfunnet til standssamfunnet til klassesamfunnet, hvor vi nå muligens beveger oss bakover igjen mot standssamfunnet, hvor vi i verste fall om noen år igjen er å ligne med slaver.

Alternativt kan vi innføre lommedemokratiet til Terje Bongard, gjøre husmannstroen til nasjonalreligion, og Grythengen til et historisk sted for pietismens og nyromantikkens kulminasjon ved min oldefar. For det var her i grenda den tredje av 1800-tallets pietistiske bølger slo ut i full blomst og gav oss et siste pust av 2000 år med kristen evolusjon, før vår vestlige sivilisasjon brant ut og døde.

Ja, kunne det virkelig være slik at det var min oldefar som avsluttet pietismens storhetstid i Norge, denne store bølgen bestående av tre mindre bølger gjennom 1800-tallet, innledet av Hans Nielsen Hauge? For alt har blitt så rart at jeg veit sannelig ikke lenger? Uansett, den norrlandske pietismen la grunnlaget for en genuin lokal kultur her i Øverskreien og rundt Brennsætersjøen.

En tid og en kultur hvor man endelig hadde kjørt standssamfunnet i grøfta!

Jeg virkelig nøt samtalen med Will Storr nedenfor, og var derfor interessert i hva Bongard mente om saken. Og så klart, Storr roter for mye rundt i det proksimate, i likhet med så mange andre, som Harari. Men da trenger jeg i alle fall ikke å ha dårlig samvittighet over å ikke ha lest boka til Harari, som står i bokhylla. Kanskje blar jeg litt i den fra tid til annen?

Ellers, når vi er inne på status-kampen, en ting er i alle fall sikkert, vi tar ikke opp igjen vår gjerning som kulturbærere, historiemalere og grytheng-kokker av Grythengen, før denne eldgamle kværnenga, husmannsenga og himmelenga vår tildeles en status 10 ganger og vel så det statusen til Granavollen på Hadeland etter Dahls-leden rundt Totenåsen!

Fram til så skjer, holder vi oss på kammerset👈

Ja, og litt på kjøkkenet da, når det bakes pepperkaker til jul, som vi ser i fotografiet ovenfor.

Nyt flere pepperkakebake-fotografier og fantastiske fotografier fra Ovren Mikkelsons veg med båtbyggeriet til Arthur Thorud, kanskje de siste, for får vi en skikkelig snøvinter, står dette i fare for å falle ned.

Videre, nyt området Tretjønna, Myrsjøen og Vålsjøen, som jeg på mirakuløst vis klarte å fotografere på glimrende vis i løpet av årets relativt korte barfrost-periode.

Nyt noen av PermaLivs beste skogs-fotografier fra området Torsætra-Fiskelausen nå helt på tampen av høsen.

Samt ikke minst, nyt flere fotografier til den store foto-boka "150 år i Grythengen", som PermaLiv arbeider på fram mot 2025💖

https://permaliv.myportfolio.com/work


"Joda, men han roter for mye rundt i det proksimate, det åpenbare. Det gjør mange, Harari også feks. Det var dette med HVORFOR, da, det ultimate. Når det mangler blir hele atferdsbiologien bare en av mange narrativer, en diskurs som de kaller det. Gode observasjoner er ikke nok lenger. Hvorfor statussøk, "dyd" osv?. Bak ligger seksuell seleksjon, Handikapprinsippet. Og det blir litt mye group selection med denne her.... jaja, jeg blir aldri fornøyd..." - Terje Bongard, humanøkolog

"Takk skal du ha Terje! Ja, jeg har fått banket inn forskjellene mellom det proksimate og det ultimate både av deg og Axel Ford. Harari har jeg i bokhylla, tror jeg kjøpte den på salg, men har ikke fått lest den enda. Så da tror jeg den stort sett får stå der, kanskje blar jeg litt i den fra tid til annen, men sikkert bedre å prioritere å friske opp igjen litt av "Det biologiske mennesket"." - PermaLiv

"Forresten skal du ikke fortvile. Så en dokumentar om Martin Luther i går, og han kom jo inn samtidig med Gutenberg-pressa og en revolusjon i trykkekunsten. De 95 tesene hans var det ingen som brydde seg om så lenge de hang på kirkedøra, men Gutenberg trengte noe å trykke som han kunne gjøre penger på, og begynte derfor å trykke de 95 tesene uten at Luther visste noe som helst. Derfor spredde ideene til Luther seg utover Europa, fordi han var den første som fikk glede av den moderne trykkekunsten. Så dette var et pussig historisk sammentreff! Dine ideer er minst like revolusjonerende som de til Luther, og kunne kanskje ha nådd like langt var du den første til å spre dine ideer på Internettet. Men i 2010 var det nok litt for seint, og nå er det altfor mye støy der ute til å trenge igjennom, dessverre:-/" - PermaLiv

Når vi snakker om Luther, i går forsøkte jeg å søke på "det lutherske standssamfunnet", hvor jeg regnet med å finne masse stoff om emnet. Men vet dere hva, det eneste jeg fant om temaet var mine egne, overflatiske refleksjoner. Hva betyr dette? Eksisterte ikke det lutherske standssamfunnet? Eller er PermaLiv først ute til å definere begrepet "det lutherske standssamfunnet"?

Så dette er veldig rart, og noe vi bør forsøke å finne utav!

Ovren Mikkelson kan ha ankommet USA både i Boston og New York, mest sannsynlig New York, som jo har en fantastisk skyline, men Vålsjøen skyline, den er ikke verst den heller👌

Fotografiet var et av 21 nye fotografier fra Totenåsen i barfrost, som gikk gjennom nåløyet i kvalitetssjekken hos Adobe i dag:

https://permaliv.myportfolio.com/home

Det viser seg at nå går det kun cruise-skip mellom Liverpool og USA, men i 1871 var det massevis av passasjerskip fra Liverpool, og de leverte gjerne full pakke fra avreisested i hjemlandet, til destinasjonen i det lovede land.

Turen fra Christiania til USA lå i 1871 på $38 USD til $45 USD, hvor hver passasjer kunne ta med 10-20 kubikkfot bagasje.

Overfarten fra Liverpool tok 10-14 dager, mens med seilskip tok seilasen 4-8 uker, og i 1871 reiste ni av ti med dampskip. Dødeligheten på dampskip var en av tusen, mens den på seilskip var en av hundre.

Passasjerene fikk rikelig med mat tre ganger om dagen, så Ovren Mikkelson sammen med Augustinus og Martine hadde det nok riktig bra på turen:-)

"Steerage passengers are furnished, on steamers of all of the above lines, with an abundance of food, of good quality, properly cooked, and served by the companies' stewards three times a day.

This generally consists of fresh bread, tea or coffee, and gruel, if wished, for breakfast and supper, and beef or pork, soup, fish, and potatoes, for dinner.

Passengers must provide themselves, in all cases, with mattress, bedding, plate, mug, knife, fork, spoon, and water can. These can all be procured in Liverpool for fifteen shillings."

Madrass, sengetøy, spiseutstyr og vannkanne måtte de, som vi ser, ta med selv.

Skipene ankom både Boston og New York, så skulle det bli mulig å foreta en slags autentisk reise i Ovren Mikkelsons kjølvann en dag, burde man forsøke å finne utav hvilken by han ankom.

Morsomt å få vite litt mer om hvordan overfarten i 1871 fortonte seg, les gjerne hele artikkelen:


Sist søndag fikk vi omsider kommet oss en tur til Tretjønna, tre små tjern vi ikke hadde hørt om før vi traff på varabrannsjefen en dag på Lena i sommer. Da hadde han akkurat vært utpå der med en benk, og han fortalte det var et flott sted og et populært turmål.

Han hadde rett i begge deler, her var utrolig flott og minst like populært, det bare strømmet på med folk, slik at jeg stakk utpå igjen en tur tirsdag formiddag, hvor jeg fikk være mer i fred.

Krakken var flott den, den stod midt i bildet ovenfor, tenkte den skulle få være med, men så syntes jeg den ble et fremmedelement, slik at jeg klonet den vekk. Får tro varabrannsjefen ikke blir lei seg hvis han får vite om dette?

Vi gikk opp ved Syljusætra, hvor jeg kom på at jeg helt har glemt å si sylju, det har bare blitt selje de siste årene, hvorpå jeg begynte å filosofere over hvordan disse gamle dialektordene umerkelig glir ut av vokabularet.

I fjor varte bare barfrostperioden et par-tre dager, og da dette er den perioden av året jeg liker aller best, har jeg kommet til at jeg bare må gjøre meg noen flere turer ut i barfrostmarka sammen med min a7III i år.

Jeg har lagt til i porteføljen de fotografiene fra Tretjønna som er godkjent av Adobe hittil, og utover uka kommer nok også barfrostfoto fra andre lokaliteter på Totenåsen, så følg med hos Adobe!

Som alltid, klikk på første bilde i et album og bla deg BAKOVER med piltasten, for å nyte de siste bidragene fra Totenåsen i barfrost:

https://permaliv.myportfolio.com/home

Et fotografi tatt med min gamle sliter, Tamron 28-75 mm sist søndag. Men den har fått et stort støvkorn under linse-elementet, som gir en diger blob over billedflaten i klare motiv med sidelys.

Jeg skal høre om denne kan renses, men er ikke villig til å betale mer enn 500 kr for jobben, så tenker den i fortsettelsen kun får gå som event-linse innendørs.

For tiden er Sonys 24-105 mm f4 på salg til en rimeligere pris enn versjon to av Tamrons 28-75 mm f2.8.

Fotografiet er forresten fra hovedbygningen på amtmannsgården Stenberg.


Det må nok bli denne, selv om den har sine kompromiss, men fleksibiliteten kompenserer nok stort sett for dette. I tillegg må jeg ha med min 24 mm GM på reise, pluss at jeg satser på en liten prime for portrett. Her er Samyang 75 mm beste alternativ nå, liten og rimelig, samt at den blir litt nærmere 50 mm for gate-fotografi.

Sony har en 20% kampanje på denne linsa fram til 15. januar, så kommer ikke andre relevante nyheter innen denne tid, må man nok bare slå til.

For portrett-linsa venter jeg helt til vi skal reise igjen, da her kan det komme mange spennende alternativ.

Et kjært minne fra tipp-tipp-oldefar Ovren Mikkelson i Overnengen. Og jeg er sikker på hvor smia hans lå, et stykke ovenfor låven helt inntil Ovren Mikkelsons veg, som i dag feilaktig er kalt Byvegen. Og jeg er sikker om hvor Ovren Mikkelson satt og nøt soloppgangene over Mjøsa, på en god og velformet stein mellom smia og låven, mens han smattet på pipa si. Og der satt jeg i våres også:-)

Som vi ser nedenfor her var Mikkelson en tidlig romersk "colonus", for det var ingen forskjell på disse og de seine husmenn, før "colonus" ble synonymt med livegen. Men vi ser også at for de seine livegne i England, så var disse i praksis leieboere, da det etter hvert ble mer praktisk for godsherrene med klingende mynt enn med pliktarbeide.

Og slik var det nok for Ovren Mikkelson også, den tiden han var husmann, så flink som han var med hendene. Derfor slapp han pliktarbeidet og betalte for sitt opphold i klingende mynt, og han må ha trivdes godt under Ovren, da han tok dette gårdsnavnet som fornavn i Wisconsin.

Ellers tror jeg Marthe visste at hennes mann og barn planla å emigrere da hun døde i 1867, da Helene jo utvandret samme år, og den nye ruta med Hero fra Christiania som tok til i 1867, til Hull i England, tog til Liverpol og Amerikabåten til USA, denne ble det nok snakket mye om blant husmennene i Øverskreien på denne tiden.

Hvor jeg tipper Herman og Mina var bestemt på å bli med, men så fikk de Grythengen da, slik at de ombestemte seg.

Så det var trist😢

https://permaliv.myportfolio.com/

Nå er jeg ikke lenger i tvil, Toten-arden til tippoldefar er smidd av Ovren Mikkelson i smia i Overnengen. For dette er ikke partivare, nei alt er smidd og klinket sammen av tipp-tippoldefar. Kanskje er det hans bryllupsgave til Herman og Mina da de giftet seg ca 1864?

Det er i alle fall to steder denne arden må ha brøytet jorda, i husmannsplassen Vestby og i Grythengen, men kanskje var den i drift i Overnengen og i Holmstad også?

Men nå er draget knekt, på samme vis som draget til Grythengen. Og jeg setter den ikke i stand igjen, før Grythengen er satt i stand igjen!


Et fotografi tatt på turen til Raufoss på søndag, mens jeg tenkte på hva som var årsaken til den voldsomme oppblomstringen av søndagsskoler i Øverskreien og Lensbygda i sin tid. Hvor jeg tror jeg fant svaret.

For egen del ble også søndagsskolen min eneste gode skole-opplevelse, på gamle Stange skole, med Anders og Helmer Holmstad den 2. som søndagsskole-lærere.

Ja, og jeg også fikk oppleve en forferdelig lærer, i likhet med min oldefar på Olstad grendeskole. Men denne læreren, han fikk heldigvis den gamle bakeren her i grenda kvittet oss med nokså fort.

Så velsignet være den gamle bakeren, og velsignet være M.J. Dahl!

Se flere bilder fra kjøreturen:

https://permaliv.myportfolio.com/home

Da jeg kjørte til Raufoss på søndag så jeg det hang banner på Betel for søndagsskole, dette er vel siste rest av den rike søndagsskole-virksomheten som var her i Skreien og Lensbygda i fordums tid, og denne tror jeg holdes kun en gang i måneden.

Mens jeg kjørte videre begynte jeg å tenke på hva som var opphavet til dette fenomenet, for det var jo en voldsom søndagsskole-virksomhet som plutselig blusset opp utav det tomme intet. Ja, jeg ser jo det at min oldefar og Klaus Sundby, de fartet rundt hele søndagen og holdt søndagsskoler rundt omkring. Men de var ikke alene, dette var noe alle dreiv med, det var søndagsskoler over alt, alle dreiv med søndagsskole og alle sendte sine barn på søndagsskole. Hvorfor? Hva var drivkraften?

Plutselig slo det meg at hele dette fenomenet, det var en motreaksjon på at de var kvitt denne forferdelige læreren på Olstad grendeskole, som hadde terrorisert en halv generasjon unger. For vi vet jo det at det var ingen tilfeldighet at emissær M.J. Dahl kom hit til grenda i 1892, hvor denne læreren forsvant så langt vekk han klarte i 1893. Så Dahl, som var en voldsomt kraftig fyr med tyrenakke, og som frelste sin bror ved å ta ham hardt i jakkekragen og tale alvorlig til ham, må rett og slett ha skremt vettet av denne læreren.

Men det var jo ikke bare dette, for Dahl, i tillegg til å skremme vekk denne tyranniske læreren, han kom jo også med søndagsskolen. Hvor alle nå plutselig kunne være lærere selv, og hvor de selv kunne gi sine barn den gode skole-opplevelsen og tryggheten de selv aldri fikk oppleve. Så alt dette må ha opplevdes helt fantastisk for grendefolket her!

Og dette var nok da altså grunnen til at min oldefar Even Helmer Hermansen Holmstad aldri fikk nok av søndagsskole, da han var den personen som hadde lidt aller mest under denne beryktede læreren i Olstad grendeskole, hvor hele skoletiden hans var ødelagt.

Men så kom da altså apostelen i Holmstadengen og både jaget denne læreren, samtidig som han gav min oldefar mulighet til selv å bli lærer, en søndagsskolelærer. Hvor han kunne gjøre godt igjen alt det onde, ved å selv være den læreren han aldri fikk oppleve å ha, for alle søndagsskole-barna i Øverskreien og Lensbygda. Og hvor grendefolket, som selv alle sammen hadde lidt under denne læreren, kunne glede seg over å gi sine barn en god, trygg og oppbyggende søndagsskole-opplevelse hver søndag.


Lønnealle i Sletta på Toten i skodda på søndag.

Jeg kjenner meg alltid litt ekstra stolt de få gangene jeg får til et godt svart/kvitt-foto, selv om jeg nok egentlig er mest glad i farger.

Siden sist har det blitt hele 33 nye godkjente bidrag hos Adobe, som jeg nå har lagt inn i album i min portefølje. Som vanlig, klikk på første bilde og bla deg bakover med piltasten:

https://permaliv.myportfolio.com/


Da klarte jeg det bare ikke lenger, å se flere videoer av Aows kose seg på turer i kulturlandskapet sammen med sitt kamera. Så på søndag var det slutt, jeg tok med min kjære a7III en tur jeg måtte til Raufoss, og hoppet ut noen ganger undervegs.

Men jeg har fått en blob på min Tamron 28-75 mm, grunnet et kjempestort støvkorn som på et eller annet merkelig vis har klart å legge seg bak linseelementet. Det synes kun mot kvite eller klare bakgrunner når lyset kommer inn fra sida, men allikevel fryktelig irriterende. Så hva gjør jeg med dette?

Selv om tiden var knapp, ble det flere gode fotografier fra søndagens tur i skodda mellom Øverskreien og Raufoss.

"He does that in order to get the images he wants, they are just different styles. Neither of them are right, or wrong, you do whatever you want with your photography :) But I do feel like sometimes we get stuck in technical details, when the important question we need to answer is "why" and "what". The "how" will always be secondary." - Aows

Bjørkeskogen på Krabyskogen gir meg identitet, selv om de politisk korrekte kjerringene nok helst skulle hogget den. De finner ikke sin identitet i landskapet, men i en heksejakt på skamminger i grythenger, som de aller helst ser dingle i ei bjørk, slik at det ikke kan bli flere identitets-fremkallende fotografier fremkalt her på PermaLiv.

Ps! Personlig mener jeg staten bør gå inn i Grythengen, da her er så mye mening som bør få realiseres i hensikter, slik at denne eldgamle kværnenga vår kan oppnå sin rettmessige betydning etter kulturelva vår i kulturlandskapet på Toten. Dette vil vel si omtrent Granavollen på Hadeland X 10, etter Dahlsleden rundt Totenåsen.

Men en skamming skal man ikke lytte til, kun ha moro med, dessuten er jo staten identitets-politisk korrekt må du vite, og det er vel ikke så rart, så mange identitets-politisk korrekte kjerringer som holder til der. Som heller vil ha en skog av vindturbiner oppe på Totenåsen Skyline, enn gyllen høstbjørkeskog på Krabyskogen.

Forskjellene på identitet og identitets-politikk har blitt diskutert hos Motvind Norge denne uka, hvor PermaLiv har fulgt opp. Ofte føler jeg på at alt har blitt en forvrengning, og hva som slo meg er at det har det selvsagt blitt, da nyromantikken med den norrlandske pietismen, som var de dominerende kreftene i landet vårt da Norge fikk sin frihet i 1905, dette handlet alt sammen om identitet, mens nå handler alt om det motsatte, nemlig identitets-politikk.

Med identitet finner man seg selv gjennom tilhørighet til landskap, tro, slekt og tradisjonalisme, mens innenfor identitets-politikk finner man seg selv gjennom korrekte meninger og det å være progressiv, altså det motsatte av alt innenfor nyromantikken og husmannstroen, slik at både menneskene og vårt land har blitt en forvrengning av hva vi var da vi ble født.

For å finne mening må man kjenne sin historie, og hvilken historie PermaLiv har gravd fram det siste året for Grythengen! For denne enga, den hadde mistet hele sin historie den, mens nå har den kanskje blitt det stedet med aller mest historie i hele Øverskreien, og når det kommer til historisk tyngde, kan man kanskje begynne å si at denne lettvekteren av ei bitte lita himmeleng, snart kan stille i tungvekter-klassen!

Når man har historien, kan man begynne å snakke om mening, men viser det seg at mening ikke kan realiseres i hensikter, fordi friheten til dette har blitt en fratatt, da kan ikke meningen nå sitt ultimate mål, hvilket er betydning!

Og dette er status quo for Grythengen!

Derfor, selv om Grythengen nå har mer historie enn alt annet, mister denne enga i gryta alt allikevel, hvor det siste den mister er stabburet til oldefar og verdenshistoriens desidert beste kulturbærer og historiemaler, så snart råd er etter at det store 150-års jubileet for enga vår er fullført i 2025.

Som kulturbærer ville hun slått undertegnede ned i støvlene. Her om dagen fant kona igjen et kompendium for fjerde klasse om greske guder og mytologi, hvor hun begynte å spørre henne. Og hun kunne alle gudene hun, og hva de stod for, to år etterpå. Selv kunne jeg ikke svare på brøkdelen.

Fjøsdør ved Anfinnsætra på Totenåsen.

Hva i granskogen! Helt siden jeg i sommer oppdaget at Engerfjellet vindkraftverk blir godt synlig over de søndre deler av Mjøsa og Totenåsen, har jeg vært i sjokk. Men i det minste har jeg tenkt at jeg kunne følge dalførene over Totenåsen og videre innover i Hurdalen mot Gardermoen, for slik å kunne reise ut av landet uten å bli eksponert for dette svineriet. Men så viser det seg altså da at man får hele vindkraftverket i Odalen rett i fleisen inne på Gardermoen allikevel!

Så hva gjør man nå? Kjører Rv. 4 inn til Oslo og tar båten ut av landet?

"Ikke til å tro at Norge fikk sin frihet under nyromantikken i 1905, en tid særpreget av en evighetslengsel under stjernehimmelen i mørke vinternetter. Samt ikke minst en tid hvor man holdt seg med hellige trær! Hva skjedde med norsk identitet?" - PermaLiv



Utsyn mot Holmstadjordet, hvor vedvegen ned til bade- og fiskeplassen i elva går ned mellom de tre granene. Her står det en ripsbusk.

Denne vedvegen må selvsagt bli der Dahlsleden mellom potetjordet til Per Post og Holmstadengen går opp. Man trenger ikke å krysse elva dette strekket, da Olterudelva på 1950-tallet ved et under skiftet leie. I tillegg laget jeg som guttunge til en rideveg etter dalsida, slik at det er bare å få på nytt kjede på den elektriske motorsaga til gamlefar, for å kutte av noen trær som har falt ned her og der, så har man en aldeles nydelig vandringsveg.

Og etter dette strekket, her er det mye historie nå!

-Wikimedia.

Da var jeg en tur oppover Holmstadjordet, hvor jeg fant igjen den øverste av de fire ved-vegene ned dalsida mellom Grythengen og Holmstadengen, og gikk denne ned til elva. Den går ned mellom granene som stikker opp litt til høyre øverst i bildet, to til venstre og en til høyre. Rett ved siden av der denne går ned stod det jammen igjen en ripsbusk, så det er mulig trællene her i trælleplassen Holmstadjordet hadde bærbusker øverst i dalsida mot solhellinga? Ved-vegen går veldig fint ned mot elva, og munner i en flott plass med en større dam, som nok var bade- og fiskedam. Pussig å tenke på at de første holmstadinger badet og koste seg her nede i vikingetiden.

Jordet til trælleplassen var nok da det stykket som ligger inn mot dalsida, hvor tunet helst har ligget i nedre nord-østre hjørnet av dette jordet, med en uslåelig utsikt mot Mjøsa og Balke kirke. Da dette lå ute på jordet, er hustuftene nå borte.

Det er helt klart at nede fra herregården Grythe ble denne plassen seende ut som en holme i skogen, i likhet med Grythenholmsvarden, som også var en holme i skogen under Grythe, slik at varden skulle være godt synlig fra alle kanter, hvor dette jordet da med tiden ble hetende Holmstadjordet.

Seinere, da Grythe ble delt og Holmstad skilt ut, tok denne nye gården navnet sitt fra Holmstadjordet.

Det kan ikke være mye tvil om at Holmstad er skilt ut fra Grythe, ellers ville man fortsatt å helle stein nedover dalsida i Grythengen. At dette ikke ble gjort, er ved-vegen over den store steinrøysa ovenfor Valbydalen et klart bevis på.

Videre er det opplagt at fest- og danseplassen her i grenda var plassen som lå øverst i Stysjin, som lå aldeles nydelig plassert ved Olterudelva mellom de to nederste ved-vegene ned dalsida.

Personlig tror jeg ikke disse frankiske trællene som holdt til i Holmstadjordet under vikingetiden, de første holmstadinger, så på sin skjebne som en forbannelse. For frankerne, etter at de slo tilbake muslimene, de begynte etter denne seieren å se på seg selv som Guds utvalgte folk. Frankerne var videre de siste av barbarene innenfor det tidligere romerske riket som lot seg kristne, men da de først tok til kristendommen, ble de de mest nidkjære av alle barbarene, og så det som et kall å underlegge alle barbarer under kristendommen.

Derfor tror jeg frankerne i Holmstadjordet så det slik at de var sendt hit av Guds nåde, hvor deres fremste oppgave var å frelse mjøsbarbarene, hvor herren på Grythe var den første i Øverskreien som bøyde kne for Kvitekrist.

I går ble det to fotografier fra skydekket over Stabburstunet, og i dag to fotografier fra hjørnet av Holmstadjordet i Grythengen, der mjølkerampa til Sundby i sin tid stod.

Men nå har jeg bestemt meg for å løsne på foto-karantenen, slik at jeg tar med Holmstadjordet, for det aller meste av min historie og identitet ligger omkring dette flotte jordet, slik at Holmstadjordet må bli både fotoprosjekt og fotobok.

Om de to fotografiene fra Holmstadjordet kommer gjennom nåløyet hos Adobe, får vi vel svar på i morgen, men de to fra Stabburstunet kom med, det ene er vist ovenfor, det andre kan du se her:

https://permaliv.myportfolio.com/home

Så får vi tro vi snart kan komme oss videre fra Adobe, slik at disse 2132 bidragene det siste året kan materialisere seg i fotobøker og prints, hvilket jeg virkelig håper vil skje straks vi entrer 2022!


"The best photography advice video ever! I feel so relaxed now, I can just stay here with my family walking around locally shooting whatever I want how I want it not needing to care about developing any kind of personal style whatsoever." - PermaLiv

Ah, det er godt man har fotografiet, ellers ville det jo ikke vært noen ting tilbake å leve for da. Ja, fotografiet er selvsagt et substitutt til livet, men det er tross alt et meningsfullt substitutt, i motsetning til dataspill, alkohol, hagla, eller det å bli narsissist eller politisk korrekt kjærring, som de fleste velger.

Dessuten, med de fantastiske rådene Mads Peter Iversen gir i videoen ovenfor, blir det bare enda morsommere å fotografere. Så jeg gidder ikke å utvikle noen stil, å forsøke å representere virkeligheten, eller å fotografere på noen spesiell måte jeg, nei, jeg bare fotograferer og redigerer akkurat som jeg lyster, uten å skue verken til høyre eller venstre.

Ja, og jeg kan jo ikke annet enn å fotografere heller jeg da. Minsta viste meg nettopp ei tegning nå, og hun klarer jammen å tegne tredimensjonalt med perspektiv hun, så det har hun i alle fall ikke fra meg!

Videre tok jeg to fotografier fra Holmstadjordet i dag, først tenkte jeg at det kunne jeg ikke gjøre, fordi da ville jeg bryte karantene-reglene, men så kom jeg på at ved der melkerampa til Sundby stod, det er jo Grythengen det, eller i alle fall skulle det vært det. Så lykkelig over å komme på dette stakk jeg opp dit og tok to bilder oppover Holmstadjordet, da lyset var aldeles nydelig.

Men da jeg kom ned og redigerte dem, bestemte jeg meg for å løsne på karantene-reglene, slik at jeg tar med Holmstadjordet, for tross alt ligger det meste av min identitet rundt dette jordet, med Grythengen, Olterudelva, Holmstadengen, Holmstad, samt ikke minst den eldgamle plassen Holmstadjordet selv, som i sin tid var en trælleplass under herregården Grythe, og som er opphavet til Holmstad-navnet.

Så Holmstadjordet, det må bli både foto-prosjekt og foto-bok, så da får man ta til med det samme!

Helgøya i Mjøsa og Washington Island i Lake Michigan har så godt som alt til felles😲

Men hva blir min/e reiselinse/r til Wisconsins svar på Helgøya?

Har ikke vært klar over hvor god Tamrons rimelige 35 mm er før nå, ei fantastisk reiselinse:

"Tamron 35mm F2.8 Di III OSD M 1:2 (F053)"

Skal jeg investere i en kompakt prime for min a7III, ser jeg nå helt klart at dette samlet sett er et bedre alternativ enn Sonys 50 mm f2.5.

"Washington Island - Wisconsins svar på Helgøya"

Washington Island minner om Helgøya, med Rock Island som Hovinsholmen og Furnesfjorden som Green Bay, bare at alt er enda bedre. Når vi skal til Door County kjører vi bare rett opp til denne øya og tar den tida vi trenger der, så får vi se hvor mye tid det blir igjen til resten av Door County når vi føler oss ferdige med denne vidunderlige øya. Ja, og den er jo nesten norsk da, med stavkirke, hestesenter for de tre norske hesterasene, den norske økonomen Thorstein Veblen tilbrakte somrene her, etc.


"We're coming! Plan for 3 months in Wisconsin, as my great-great-great-grandfather Ovren Mikkelson settled in Cambridge in 1871 together with four kids and grandchildren. We’ll end our trip at Washington Island, reminds me of Helgøya Island in Lake Mjøsa:-)" - PermaLiv

Godt det fremdeles finnes steder hvor barbariet ikke har tatt overhånd. Her i Grythengen, her har barbariet nå tatt helt over, dette er noe man bare får innse og ta konsekvensene av.

- American Barbarism Is Alive and Well

Vi satser på å reise i perioden august-oktober, hvor vi ankommer USA med Amerikabåten fra Liverpool omkring 1. august. Somrene i Wisconsin er visst forferdelige, med en ekstrem fuktighet, store mengder mygg og flått, masse vegkonstruksjons-arbeider overalt, samt ikke minst horder av turister fra Chicago.

Vi håper Stange skole stiller seg velvillige til hjemmeskole denne perioden. Til gjengjeld skal de få all informasjon de ønsker om norsk utvandrerhistorie og om Wisconsin, til bruk i samfunnsfag og historie, hvor ikke minst Washington Island kan gi interessante bidrag innen disse fagene.

Et gammelt fotografi fra lav vintersol over Lensbygda, redigert for første gang denne uka i Lr CC, som har blitt meget bra det siste året. Var Lr CC så bra for to år siden, ville jeg neppe valgt å gå inn i Capture One, men nå har jeg kommet såpass langt i C1, at jeg synes jeg bør forsøke å videreutvikle mine kunnskaper innen dette verktøyet.

For Capture One kjennes mer som et verktøy enn Lr CC, det skal de ha, selv om Lr CC er langt raskere samt ikke minst mye enklere å lære seg.

Denne søndagen ble det ingen nye bilder, prøvde meg så vidt, men redigerte noen flere gamle bilder, som jeg håper kommer inn hos Adobe til uka.

I dag tok jeg noen bilder i dalen, men ingen ble bra, og da jeg slettet dem oppdaget jeg at bildene ikke går i Trash-folder lenger, slik at de blir liggende i Capture. Tror ikke det var slik før siste oppdatering i Capture One, men nå har jeg kodet en tast spesifikt til å legge dårlige bilder i Trash-folder, slik at jeg kan se over dem en siste gang før jeg sletter dem for godt.

Så Capture One er komplisert, men nå har jeg begynt med dette programmet, så da fortsetter jeg med det, for tross alt gir det en noe større "håndverks-følelse" enn Lr CC, som er mye enklere og jeg vil si nå meget bedre også, i alle fall mye raskere.

Jeg fortsetter å benytte Sessions, går ikke tilbake til Catalog, men det skal gå å legge alle Sessions inn i en Catalog, så kanskje tar jeg meg tid til dette med tiden?

Alexander Svet har en god artikkel om sikkerhet i Capture One, og i praksis anbefaler vel han Sessions også:


For hunden i Nedre Nygardsætra lenger ned her, tror gamlefar den het Guri, men han skal forhøre seg nærmere ved anledning.

Han fortalte også at bestefar Bjarne var veldig lei seg en gang han skulle kjøre et melkespann ned til Olterud meieri fra Grythengen, hvor sparken hadde gått gjennom skaren og all melka rant ut. Det var da bestefar var liten, noe han hadde fortalt til barna ved en anledning, kanskje til trøst for en eller annen ulykke?

Ellers ble jo hans bror Markus Holmstad storbonde på Hammastad, og jeg ser han også var dirigent i Skreiens sangkor.

For Kolbjørn Holmstad ble også han kjøpmann, han dreiv en jernvare på Bøverbru. Som helt ung dreide han rivepinner innimellom i verkstedet Johan Grythengen lagde til over den gamle flomkværna vår, så etter all denne historien med kværna vår tilbake til vikingetiden, ble det hele altså da avrundet med noe så banalt som rivepinner av en guttunge;-)

Videre sa vi nei takk til filippinsk julebord i år, for nå er situasjonen i Norge så gravalvorlig, at det å delta i lystig lag i disse tider, det vil være usolidarisk mot vårt fedreland!

"Dere har ødelagt vanvittig. Vi kjenner også de personlige skjebnene det ikke går an å skrive om på Facebook. Når kynismen blir stor nok, teller ikke menneskeliv, teller ikke livet på kloden, teller ikke annet enn en selv og ens karriere og bankkonto. Aldri hadde vi vel ventet at så mange av denne typen mennesker ville bli plassert i så mange viktige posisjoner i politikken, i forvaltningen og i næringslivet, og på en gang." - Eivind Salen


Kulturlandskap ved Balke.

Til helga ble det 37 nye fotografier, men kun seks fra Grythengen. Nå har jeg ikke brutt foto-karantenen, årsaken er den at jeg skulle begynne å rydde litt i mine gamle online-bibliotek, og da dukket den ene etter den andre godbiten opp, tidligere oversett, så det er rart med det når man ser på gamle fotografier med nye øyne.

Helst skulle jeg ha lagret alle mine filer online, for de blir så tilgjengelige, men det blir litt for dyrt å gå over 1TB.

Som vanlig, klikk på et bilde i et album og bla deg bakover med piltasten for å se de siste bidragene:

https://permaliv.myportfolio.com/work


Mesopotamia betyr landet mellom elvene, mulig hjulmaker Klaus Listuen i sin tid blandet sammen Mesopotamia og Sundby, da han kalte plassen sin Sundby, hvor han tenkte på landet mellom Olterudelva og Rødningsbybekken. Uansett, et sund er ei vik i en sjø som er så smalt at man kan svømme over, og en by mellom to sund blir da Sundby, så helt hva Klaus tenkte vet jeg ikke?

Sundby er forresten ikke det mest selvmotsigende navnet til alle oppkomlings-plassene her på Grythe-platået, med oppkomlings-plasser mener jeg plasser som kom til etter Svartedauden.

Når det gjelder mitt etternavn Holmstad, ser jeg at dypest sett skal jeg takke sumererne for dette, da det var de som begynte å dyrke bygg. Grunnen til at de begynte med bygg var fordi denne bedre tålte saltholdigheten i jorda etter lang tids irrigasjon, men innen denne tid var de allerede så svekket at deres sivilisasjon ble overtatt av akkaderne.

Så bygg og potet, det er vel fundamentet for Norge, hvor vi kan takke hhv. sumererne og inkaene, hvor så herren på Grythe begynte å dyrke opp Holmstadjordet, for å få mer bygg å male i den nye kværna si i Grythengen, da bygg trives like godt i steinrøysa i Øverskreien, som på sumerernes saltholdige sletter.

Denne jobben overlot han til en familie med frankiske træller, som han plasserte på trælleplassen Holmstadjordet, som lå der den øverste av de fire vea-vegene mellom Grythengen og Holmstadengen går opp dalsida fra Olterudelva. Navnet Holmstadjordet ble til morfologisk, hvor så den ene av de fire brødrene som splittet herregården Grythe i siste halvdel av 1500-tallet, tok navnet fra dette jordet til den nye gården Holmstad.

Men så til poenget, for jammen ligger det da nesten like mye historie mellom Olterudelva og Rødningsbybekken, som mellom Eufrat og Tigris. Hvor PermaLiv nå snart har avdekket hele denne historien.

Dessverre har vi nå kjørt vårt lille Mesopotamia i grøfta, på samme vis som i vår sivilisasjons vugge. Hvor vårt Mesopotamia var vuggen for det siviliserte Øverskreien, en arv som kun kunne leve videre her i Grythengen.

"We need to learn how to separate form from (current) function. In fact, our shortage of nice places is almost totally self-imposed. And it's precisely because 98% of the North American built environment is so blah that the 2% of places that are really well-designed environments quickly get bid up by the rich and become inaccessible to the rest of us. The solution to this isn't to stop creating such places, but to create vastly more of them." - Daniel Herriges


"the North American built environment is so blah that the 2% of places that are really well-designed environments..."

Ja, Grythengen er bare "blah" eller blæh det nå, så her nytter ikke å videreføre noen kulturarv. Forsøker jeg å gå ut, blir jeg bare stående å måpe, for her er kun blæh i 360 grader, deretter rister jeg på hodet og går inn igjen.

Hvorfor har vi gjort dette her mot oss selv? Ville det ikke vært mye bedre hvis vi ble kvitt disse oppkomlings-plassene, slik at Grythengen igjen kunne skinne som et historisk, kulturelt og åndelig sentrum etter Olterudelva?

Men etter Dahlsleden mellom jordet til Per Post, Holmstadjordet og Holmstadengen, der tror jeg det kan bli bra :-)

Ja, jammen har dødsspiralen tatt godt tak i Norge nå, vårt land står i fremste rekke i ødeleggelsen av verden, hvor alle er svært stolte av å ha maltraktert vårt eget fedreland, og da særlig er man fornøyd med å ha revet all mening, alle hensikter, all betydning og all frihet vekk fra himmelenga Grythengen ved Olterudelva i Øverskreien, arnestedet for nyromantikken og den norrlandske pietismen, da dette er verdier som ikke har noen ting å bestille i det moderne Norge, tror man.

Fotografiet er tatt fra Stabburstunet tidligere denne uka.

Jeg vet ikke om det er sant, men har hørt at Putin hater vindturbiner, så mulig Russland er eneste sted hvor man kan søke tilflukt? Russerne setter da også i stand igjen de gamle klostrene, og jeg har i det seinere sett flere amerikanere som har blitt lei og som har konvertert, for så å gå i russisk kloster. Slik verden utvikler seg, synes dette mer og mer som en fristende retrett-mulighet.

For nå skal jammen norsk industri "redde" Sør-Afrika også med sin "grønne" teknologi, etter å ha ødelagt vårt eget land, ikke minst eventyrfylket Nordland, som det var en sterk post om i Motvind Norge i dag.


Tidligere ser vi at dansk vind-industri har kastet seg over Filippinene, det er sinnsvakt å se disse rekkene med vindturbiner på de vakre strendene deres, og jeg gruer meg skikkelig til de kommer på høydedragene innover de magiske fjellene i innlandet på Cebu.

Og nå altså Sør-Afrika, hvor NRK naturligvis grønnmaler det hele😩

- Satser nesten 400 millioner på vind i Sør-Afrika: – Har en betydelig klimaeffekt

Høstløv fra den øverste syrinen etter gamlevegen under den velsignede grana i Grythengen i høst.

Selv legger jeg nå ned hele Grythengen fram til denne eldgamle kværnenga, husmannsenga og himmelenga kan få gjenoppstå i fordums prakt, som et kultursentrum for nyromantikken og husmannstroen, et sted på likefot med Granavollen på Hadeland, de to viktigste historiske, kulturelle og åndelige sentra etter Dahlsleden rundt Totenåsen, hvor første del av Dahlsleden mellom potetjordet til Per Post, Holmstadjordet og Holmstadengen, forhåpentligvis kan åpnes i løpet av neste år.

Så snart vi finner et fredelig sted hvor vi helt og fullt kan vie oss til tårefotografiet, demonterer vi Husmannstroens katedral, og kommer ikke tilbake med denne før enga vår får skinne som den fortjener etter kulturelva vår i kulturlandskapet på Toten.

Men ingenting har selvsagt noen hensikt før vårt nåværende "grønne" terrorhelvete avvikles for godt!

***

Oi, ny bok om Hans Nielsen Hauge, får prøve å få lest den med tiden✋

«Et liv i lyset og mørket: Hans Nielsen Hauge - Mannen som formet det moderne Norge»

Forfattere: Leif-Runar Forsth og Jørn Bue Olsen

"Den første av de tre pietistiske vekkelsesbølger på 1800-tallet; den haugianske, den johnsonske og den rosenianske. Kunne vært spennende med ei oppfølgende bok om alle disse tre bølgene. Den siste kom sammen med nyromantikken og oppløsningen av personalunionen, og var del av begge deler." - PermaLiv


Terje Valen oppsummerer etter mitt syn klimaprofitørenes miljøbedrag, og ikke miljøbidrag, på glimrende vis. Hans oppsummering av samfunnsendringer for redusert forbruk støtter jeg personlig helt og fullt. Min personlige overbevisning er at disse tiltakene best kan gjennomføres med demokratimodellen til humanøkolog Terje Bongard, en modell som ligger klar og som kan innføres over natta, hvis man ønsker seg vekk fra det "grønne" helvetet som i disse dager utfolder seg i all sin gru for våre føtter.

Deler det avsnittet som har direkte relevans til vår kamp mot vindkraften, men oppfordrer til å lese hele artikkelen:

"Men den store krisen i 2007-2009, som ikke har sluppet taket siden, har vist at nyliberalismen også har utspilt sin rolle. Nå må finanskapitalen mye mer direkte snylte på hele det arbeidende samfunnets felles ressurser gjennom det de kaller stakeholder capitalism. En viktig metode er å piske opp redsel for miljøkatastrofe og komme så å komme opp med forslag og tiltak til produksjon som de sier skal redde miljøet. Men de tiltakene som blir fremstilt som miljøvennlige er i sitt grunnlag ikke dette. Det er i hovedsak påskudd for å få tilgang til statenes skatteressurser gjennom enorm subsidiering av ny miljøskadelig og profitabel produksjon.

Hvis vi ser på det som blir foreslått med litt sunt vett og litt sunn skepsis, så ser vi at miljøet ikke er hovedsaken her, men finanskapitalens profitter. Hva med vindturbiner og solceller som skal erstatte fossile ressurser? Hva med karbonfangst? Hva med hydrogenproduksjon? Mengden med turbiner og solceller som skal til er så enorm at det vil kreve helt enorme ressurser og en enorm produksjon, medregnet vedlikehold og relativt ofte utskiftinger – altså et stabilt marked. Dessuten er det ustabil energiproduksjon, som må ha reserveløsninger som kan settes inn når vinden er for svak eller for sterk, eller når det er mørke. Turbinene ødelegger andre deler av naturen. Karbonfangst har liknende karaktertrekk. Båter skal frakte gass til karbonfangstanleggene.

Å bygge slike anlegg for å spise opp all karbon som slippes ut krever også enorme ressurser og skaper i sin tur miljøødeleggelser. Hydrogenproduksjon er et spesielt vanskelig felt. Hydrogen er ikke en energikilde, men en energibærer. Det krever svært mye energi å produsere den, ta vare på den og frakte den, og den er svært lite energieffektiv i bruk. Hydrogenproduksjon er derfor ikke en energiløsning, men en energisløsing av format. Dessuten er den svært lettantennelig og krever helt spesielle systemer for å kunne brukes.

Elektrifisering av sokkelen er et ekstremeksempel. Den gassen som spares til drift av plattformene skal ikke brennes der, men andre steder. Absolutt null miljøgevinst, men enorme profitter for den kapitalen som skal stå for elektrifiseringen og skal selge kraften og den som kan selge den oljen som elektrisiteten erstatter. Og arbeidsfolk på land skal betale for å bygge ut nettet. Du store min – reine miljøgalskapen er i ferd med å bli vedtatt som miljøklokskap.

Elektriske biler og andre maskiner osv. har også de samme ulempene. Over alt i verden der elektrisiteten blir produsert med fossile kilder forurenser de batteribaserte elmaskinene mye mer enn maskiner drevet at uten batterier, på grunn av forurensingen ved produksjon av batteriene. Hvis de fossile kildene skal erstattes med det vi har nevnt ovenfor, så dukker de problemene som er behandlet der opp." - Terje Valen


Nei har du sett, her er det et fotografi fra Nedre Nygardsætra, dette må være tatt ved en anledning Harald Holmstad besøkte sin bror Bjarne Holmstad, som eide både Grythengen og Nedre Nygardsætra, hvor Nedre Nygardsætra ble kjøpt inntil Nygardsætra i 1953.

Gamlefar er usikker på om de bodde her hele denne tiden, eller vekselvis på Grythengen og Nedre Nygardsætra? Det er derfor usikkert om det var hit eller til Grythengen Bjarne Holmstad kom tilbake med dølagampen Rauen, som ble syk og døde under tømmerkjøring ved Bjørnåsstua?

Jeg synes jeg drar kjensel på profilen til bestefar Bjarne Holmstad til venstre, så da er det vel Kolbjørn og Markus vi har rett til høyre for inngangspartiet, med Harald bak kameraet.

Bestemor Nelly er nok hun i døra. Dama ved bestefar må da være en av hans brødres kone.

Jeg tipper den venstre småjenta er gamlefars eldre søster, og den litt eldre jenta et søskenbarn, trolig søster til den eldre gutten som løfter opp gamlefar til høyre i fotografiet.

For denne smågutten som spreller i sitt eldre søskenbarns armer, det er jeg sikker om at må være Jon Helmer Holmstad. Vi ser at Kolbjørn og Markus ser mot disse to guttene, sammen med ei annen kone til en av dem.

Men hva het hunden i forkant?

Mellom Nedre Nygardsætra og Grythengen kjørte de med hest over Nygardsæterbrua og videre ned gamlevegen. Det var kun hesteveg over Olteruddalen, vegen her var ikke egnet til bilveg. De benyttet vel da Rauen fram til han døde, årstall for denne tragedien, som nok gikk veldig innpå bestefar, er usikkert.

Til slutt, de som har alle disse gamle fotografiene, hvorfor får de dem ikke skannet på profesjonelt vis og lastet opp til nettet, til glede for allmennheten og etterkommere?

Slik jeg ser det er dette et samfunnsansvar og en plikt!

Bare tenk på hvor morsomt det var å komme over dette fotografiet av Harald Holmstad😊 For dette bildet, det forteller jo en hel historie i seg selv, mer enn man kan si med tusen ord👍

https://dev.lokalhistoriewiki.no/wiki/Nygards%C3%A6tra

Harald Holmstads siste kolonialforretning nede på Skreia, muligens i lokalene til hva som seinere ble Mistereggen kolonial, rett foran nåværende Kims fabrikker? Men dette er usikkert, da jeg mener det tidligere stod i lokalhistorie-wikien at lokalene til Holmstad og Mistereggen var de samme, men dette ser ut til å være fjernet, trolig grunnet usikre kilder.

Vi ser garden Opseth nevnt? Var dette en handelsgård? Er fotografiet tatt der? Hvor var evt. dette?

-Wikimedia.

Harald Holmstad, sønn av Even Helmer Holmstad, vokste opp i Grythengen, og startet næringsklynge nede ved Kvastad sammen med sin far, sin fars bror Johan Grythengen, samt Bernt Overnengen. Seinere flyttet han ned til Skreia, hvor han avsluttet sin karriere som landhandler.

Harald ser ut til å ha vært en ivrig hobby-fotograf, hvor han kan ha samarbeidet med fotograf Anders Kristiansen Hensvold, som også hadde forretning på Skreia.


Harald må ha vært en meget god venn av Arne Arnesen, da han fikk overta både garden og butikken hans. Men hva er garden Opseth? Er det en handelsgard eller en landbruksgard?


Gammel melkebøtte i Grythengen. Sjelden jeg fotograferer i svart og kvitt, men får håpe jeg kommer meg ut av foto-karantenen her i Grythengen like over jul, og at vi får masse mjøsskodde, som er toppers for svart/kvitt-fotografi:-)

Ellers, tro om alle disse småplassene omkring i herregården Grythe, som nok var en meget stor herregård i sin tid, hadde plikt til å male sitt korn på kværna her i Grythengen?

For som vi ser i videoen lenger ned her, var denne praksisen en viktig inntektskilde for tilsvarende herregårder i England.


Da ble det til at jeg studerte videre om husmannsvesenet og livegenskapet denne morgenen, selv om det selvsagt er mye annet jeg skulle ha gjort istedenfor, men det har vært så mye om disse temaene på YouTube i det seinere, at man likeså godt kan gjøre et dypdykk.

Hva som slår meg er at det seine husmannsvesenet og det tidlige "coloni", dette er da akkurat det samme!

"In the late Roman Empire and the Early Middle Ages a colonus (plural: coloni) was a tenant farmer. Known collectively as the "colonate", these farmers operated as sharecroppers, paying landowners with a portion of their crops in exchange for use of their farmlands." - Wikipedia


Coloni var et resultat av det tredje århundrets mange kriser, slik vi kan se det i videoen fra K&G.

Allikevel, det er rart at vår nære samtid er så lik den romerske opp mot keiser Konstantin, da man der som her i Øverskreien hadde både husmenn og bedehus, som fungerte på så godt som samme vis begge deler! For fram mot Konstantin, da samledes de kristne i enkle hus, eller bedehus, på lignende vis som rundt Totenåsen. Samtidig var nok mange av disse kristne datidens husmenn eller "colonus".

Derfor, den vestlige, kristne sivilisasjon, den ble avsluttet på akkurat samme vis i Øverskreien, med de samme typer mennesker, som den tok til. Så man kan trygt slå fast at vår sivilisasjon, den ble avrundet på glimrende vis av min oldefar nettopp her i Grythengen!

Ellers har engelske Wikipedia en god definisjon av hva det som regel ville si å være husmann i praksis, nemlig en økonomisk livegen eller "economic serfs".

"A tenant farmer in Norway was known as a husmann (plural: husmenn) and were most common in the mid-19th century when they constituted around one-quarter of the country's population. Heavy demands were placed on these tenants by their landlords, the bønder or land-owning farmers. The majority of the husmann's working hours were usually taken up by work for the landlord, leaving him little time to work on his own land or better his own situation. As a result, though the husmenn were technically free to leave the land at any time, their poor economic state made them in essence "economic serfs". Failing to own their own land also made tenant farmers ineligible to vote according to the Norwegian Constitution at the time. The number of tenant farmers in the country grew during the 19th century, rising from 48,571 in 1825 to 65,060 in 1855, the latter figure representing the height of the husmann population in Norway, most of whom lived in the eastern part of the country. Given their difficult economic and social position in Norway, many Norwegian husmenn immigrated to Canada and the United States throughout the 19th century. Following the revolutions of 1848 the husmenn's cause was taken up by Marcus Thrane. Thrane fought for the husmenn's rights at home and also encouraged them to emigrate and seek better fortunes abroad. The number of husmenn began to decline in the second half of the 19th century, and by 1910 they made up less than 5% of Norwegian society.[28]" - Wikipedia

- Tenant farmer

Videre, Ryan Reeves må ha blandet sammen litt, da det ikke var Konstantin som utstedte disse lovene som bandt "the coloni" til jorda, men den tidligere keiser Diocletian.


Allikevel, som vi ser, støttet Konstantin opp under dette systemet, med å utstede samme typer straffer for "the coloni" som for slavene.

Videre ser jeg at i Sverige hadde man noe som kaltes "statare":

"The statare was a class of people who received their income mostly from labor on the land of the landowner, not in money but subsistence, and would have a one-year contract ending in October or September. Their lives were described by prominent Swedish and Finnish novelists and writers such as Ivar Lo-Johansson, Jan Fridegård, Väinö Linna (Under the North Star trilogy) and Moa Martinson who helped end the system of the statare in 1918 (Finland) and 1945 (Sweden), respectively.[29][30]" - Wikipedia

En "statare" er akkurat hva jeg tidligere trodde en leilending var, men faktisk var leilendinger nærmest å regne som frie bønder.



Begynner man å se på et emne på YouTube, dukker det gjerne opp flere lignende videoer i feeden, og denne om livegenskapet i England var meget interessant. Som vi kan se var det slett ikke alle i en landsby som var livegne, og selv om en livegen og en fri bonde i praksis nok ofte utførte samme type arbeid og levde helt like liv, gikk mange livegne i gråsonen til rettssak for å få stadfestet sin posisjon som "frie bønder".

Meget interessant var delen om at de livegne hadde plikt til å male kornet i mølla til baronen, da dette var en viktig inntektskilde for ham. Dette fikk meg til å tenke på om de mange småplassene under herregården Grythe, også hadde plikt til å male sitt korn på kværna her i kværnenga Grythengen?

Og var det slik, kan det jo hende møllermesteren her i enga også la på litt ekstra for kverningen, som han stakk i egen lomme;-)

SNL har en god artikkel om husmannsvesenet:


Hva jeg merket meg var at husmenn i enkelte tilfeller kunne være helt uten jord, hvor de bare satte opp ei stue så lenge, som de seinere demonterte og tok med seg hvis de fikk tilbud om en husmannsplass med jord. Holmstadstuen, som jeg skreiv om nedenfor her, kan da muligens ha vært ei slik midlertidig stue, og ikke en egentlig husmannsplass.

Slo også opp på gjestebud hos SNL:


Her kan man nok lese litt om hva slags fester som ble holdt på fest- og danseplassen øverst i Stysjin, selv om dette nok mest var en plass hvor man bare samledes til lystig dans og lag ved Olterudelva i lyse sommerkvelder:-)


Åh, dette var inspirerende av AOWS! Håper jeg kommer meg ut av foto-karantenen her i Grythengen etter jul, samt at vi får masse, tykk mjøsskodde😊

Ble denne barneskoen i Grythengen laget til av skomakeren i Holmstadengen, eller i Skomakerstuen like ved?

Mest sannsynlig ble den slått i Skomakerstuen, da Dahl gikk helt opp i sin trykkeri-virksomhet nede ved Skreia stasjon.

Allikevel, den kan ha vært en gave til en av min oldefars barn, kanskje min bestefar Bjarne Holmstad, da min oldefar vær hans mest nidkjære disippel, etter at Dahl jaget den forferdelige læreren i Olstad grendeskole fra bygda, som hadde plaget min oldefar opp gjennom hele skoletiden.

Er det ikke morsomt å vite det dere, at de første holmstadinger var frankiske træller på den eldgamle trælleplassen Holmstadjordet😂 Ja, og jeg tror det jeg, at herren på Grythe var frankofil, slik at på festplassen øverst i Stysjin, der ble det sunget frankiske folkeviser og danset frankisk gammeldans. Og her ute på Stabburstunet, der Husmannstroens katedral står, der stod nok det første kapellet i Øverskreien for Kvitekrist, hvor vår herre på Grythe koste seg sammen med sine mange frankiske træller, overlykkelig fordi han omsider hadde unnsluppet mjøsbarbarene, som han foraktet i dypet av sitt hjerte.

Man mener det at denne trælleplassen, seinere husmannsplassen Holmstadjordet, kan man ikke vite nøyaktig hvor har ligget lengre. Dette tror PermaLiv er feil, for vi er tilnærmet skråsikre om at denne lå der den øverste av de fire vea-vegene mellom Grythengen og Holmstadengen fra Olterudelva går opp dalsida. For den første av disse, den ble benyttet av kværnfolket i Grythengen, mens de to neste, de ble opparbeidet etter at Grythe ble delt og den nye gården Holmstad tok sitt navn etter Holmstadjordet, at det er slik kan vi lese utav de gamle steinrøysene i Grythengen. Så da er det kun igjen en mulighet, det at Holmstadjordet lå der den øverste av disse fire vegene går opp fra Olteruddalen.

Så der denne vea-vegen går opp, der ble navnet Holmstad født, og alle holmstadinger har sine dypeste røtter nettopp her! Derfor, la oss reise oss, ta av oss hatten og ydmykt vie 10 minutters stillhet til trællefolket her, som gav oss vårt navn og vår identitet🙏🙌🙇

Det gjør godt å ha funnet igjen denne plassen for vårt opphav, men andre plasser har blitt visket ut av minnet, som Holmstadstuen, som ingen lenger aner noe som helst om:

"I år 1700 fikk Nils Hansen Borgen bevilling på å reise en bygning ved setervollen, sammen med noe jord omkring setervollen til å dyrke. Nils Borgen var husmann under Vester-Balke. Til 1728 hadde han brutt opp ca. 9 mål åker og fødde 5-6 fe og 1 hest. Nils og kona Marte, som var fra Holmstadstuen, hadde en datter som led av fang, og han hadde en rørende omsorg for henne. Kapellanen Roald Bernhoft hjalp ham med medisiner, og jenta ble bra. Som takk for hjelpen skulle Nils skaffe Bernhoft "Menneskeben som ikke hadde været i Jorden". Han tok da et kvinnehode fra en stake på retterstedet i Alfstadengen, men det ble liggende på loftet, og en som så det, anmeldte Nils. Han kom fra det med 12 daler i bot og nedgraving av hodet på retterstedet."


Her vil PermaLiv lansere den teorien at Holmstadstuen er et tidligere navn på Holmstadengen eller Skomakerstuen, mest sannsynlig sistnevnte. Fordi her er vi tilbake til siste halvdel av 1600-tallet, og da er det ikke sikkert det enda var noen eng der Holmstadengen nå ligger, kun ei stue, hvor navnet morfogenetisk endret seg fra Holmstadstuen til Holmstadengen ettersom enga ble opparbeidet.

Men PermaLiv tror mest på at Holmstadstuen var Skomakerstuen før man begynte med skomakeri der, hvor navnet gradvis endret seg til Skomakerstuen på folkemunne, for til slutt å bli det offisielle navnet.

Tidligere har PermaLiv trodd at M.J. Dahl, som var skomaker, har unnlatt å praktisere sitt yrke av hensyn til skomakeren i Skomakerstuen. Men dette tror vi nå er feil, tvert imot tror vi M.J. Dahl var overlykkelig for å kunne henvise folk med såre tær til kollegaen på nabogården.

Dette fordi Dahls store pasjon var Fællesmissionens trykkeri, som han dreiv i lokaler i den nye knutepunkts-næringsklynga som han selv, Bernt Overnengen, og brødreparet Even Helmer Holmstad og Johan Grythengen, hadde etablert nede ved Skreia stasjon.


Tar med denne nye videoen fra HistoryMarche nå i kveld, for jeg tror vi må forsøke å bringe tilbake storhetstiden til vårt lille Grytheng-rike jeg, slik Majorian forsøkte med Romerriket. Så får vi tro vi har større hell med oss✌

For her i Grytheng-riket vårt, her ligger det da nesten like mye historie gjemt som i Romerriket😲

Og sammenlignet med størrelsen, så er det nok atskillig mer historie her i Grytheng-riket vårt enn i Romerriket, regnet per kvadratmeter👍

Når vi kommer tilbake til Filippinene, da står det vel ei rekke danske vindturbiner etter denne vakre stranda på Bohol, tenker jeg😖

Så dette er helt vanvittig, marerittet sprer seg over hele kloden. Håper gamlefar har fått opp banneret jeg fikk med fra Motvind Innlandet på låven i Hurdal?

Uansett, når vi skal tilbake til Cebu for å ta i skue den nye hytta til svigermor, tar vi med dette banneret og arrangerer banneraksjoner der, med veivende filippinske flagg😀

Vi må nå selvsagt også starte Motvind Cebu, eller Headwind Cebu, så får jeg ansette kona til leder i første omgang, da vi må ha noen som behersker språket.

Dessuten, bli med på årsmøte i Motvind Innlandet nå snart, her blir masse info om vindkraftverks-skandalen!

"Informasjonsmøte og årsmøte Motvind Innlandet, Elgstua i Elverum mandag 15.november fra kl.18.00"


Hva i all verden! Kona er fra Filippinene og driver nå og bygger hytte i Cebu sammen med sin mor, som jeg hadde gledet meg til å besøke, men så er jammen dansk vind-industri i ferd med å ødelegge dette øyparadiset også! Bare se marerittet på disse strendene, og de kommer sikkert til å sprenge i filler kalksteins-fjellene innover i Cebu for å sette vindkraftverk på dem. Så dette var skikkelig trist, både eget og konas hjemland maltrakteres av denne galskapen. Og hvorfor dette på Filippinene, de som har så mye sol? De kan vel bare sette solceller på takene sine, istedenfor å maltraktere sin vakre kyst og sine majestetiske fjell. Så dette fornybar-marerittet, det blir bare verre og verre, og sprer seg over hele kloden:-/

Morgenskyer skutt rett opp fra Stabburstunet med min Sony GM 400 mm i går morges etter skolelevering, optikken er topp, men designet til Nikons nye versjon er langt å foretrekke.

Fargene var herlige, med en akkurat passe kombinasjon av de komplementære fargene oransje og blått, sammen med spenstige skyer denne vindfulle morgenen.

Uansett, jeg har med de siste lanseringene fra Nikon blitt Nikon-fans på min hals, og vil anbefale alle PermaLivs følgere å investere i Z-mount.


Det var 400 mm det😍 Ikke bare det at Nikon knuser konkurrentene med sin nye Z9, de lanserer samtidig verdens beste 400 mm, med en langt bedre design enn Sonys versjon. Så med det samme jeg kommer meg over fattigdoms-grensa med mitt fotografi, bytter jeg system til Nikon, dette er jeg helt overbevist om nå👍


Og jammen slenger Nikon også på en råtøff 24-120 mm med det samme. Med denne, en 100-400 mm og en Z9, ville jeg vært i foto-himmelen!

The video below from Kings&Generals is extremely interesting, I hope to come back to it with a longer analysis in Norwegian, just post the comments I made here meanwhile.

The image is from Grythengen farm, a small serf place or "husmannsplass" under the lord of the manor house Grythe nearby. The serfs here had as main task to run the water mill in the Olterudelva River, probably dating back to the Viking Ages.

Too they were responsible to keep the dancing and gatering place by the valley of Olterudelva River open and free from stones, as people drank a lot of beer made of healthy barley from the Holmstadjordet Barley Fields just above.

The image is shot over the outhouse of Grythengen this autumn.


"@St6mm  Thanks for all this information:-) In Norway we had "husmenn" and very little nobility, rather that larger farms could have "husmenn", who was not bound to the land like a serf and could move to a "husmannsplass" of another farmer. On the other hand a farmer could fire a "husmann" whenever he wanted, to replace an old couple with a young couple, and then this poor old couple had nowhere to go, a cruel aspect with Norwegian "husmannsvesen". It all ended with the pietist movement though, starting with Hans Nielsen Hauge, our most famous pietist, which was a movement to a large part consisting of "husmenn" or our kind of serfs, which gained huge economical and political power during the the 17'th century." - PermaLiv

"@Dirck the Dork-Knight  You're right, in Western Norway peasants lived in very small villages called "klyngetun", and there were neither overlords as nobles or large farmers/landowners. In Eastern Norway most serfs or "husmenn" were not under a nobleman, but larger farmers. I think mainly around the Oslo Fjord you could find a few noblemen and serfs replicating the European model.

So in the Norwegian villages, or "klyngetun", the farmers were free men, managing their own affairs. Eva Røyrane has written a book about this kind of Norwegian villages, which unfortunately was abandoned by a land reform of 1859 and forward.

Røyrane's book is "Klyngetunet - den norske landsbyen". It should definitely had been translated into English as a testimony of the free villagers in medieval Norway." - PermaLiv

Kjære Nikon, hvis dere ser dette, skulle det ikke kvalifisere til Nikon-ambassadør og en gratis Z9 dette her da😁

Jeg er så imponert over og glad på Nikons vegne nå, og gidder ikke under noen omstendighet å investere i det kjedelige interludiums-gjespet som Sonys nye a7IV er, men venter til denne revolusjonerende teknologien kommer med a7V, tipper om en 2-3 år.

Fotografiet er fra Fjellsjøkampen og turen til Bjørnåsen i sommer, fant et par nye bilder jeg redigerte i går morges, som kom inn i kveld. Jammen skal det bli godt å komme utpå Totenåsen igjen med kameraet, bare jeg slipper ut av denne evinnelige foto-karantenen i Grythengen, i første omgang er det da områdene rundt Myrsjøen jeg har i sikte💖

Selv om det kun ble fem nye fotografier i kveld, oppdaterte jeg min portefølje:

https://permaliv.myportfolio.com/


Dette må bare deles, for Nikon er nå i ledelsen, Z9 er bare fantastisk, og hadde Nikon kommet hit og tilbudt PermaLiv en Z9 som Nikon-ambassadør, ville jeg takket ja med det samme👌

Og som det ryktes, kameraet er det første uten mekanisk lukker! Klart det, Nikon kjøper sine sensorer fra Sony, så her har Sony rett og slett hjulpet Nikon med å utvikle denne banebrytende sensoren, som de lot Nikon få presentere først, rett og slett fordi de ønsket Nikon denne suksessen.

For det er jo ingen tvil om at Nikon har kjempet tungt de siste årene, på randen av konkurs flere ganger, og dette ønsket ikke Sony, for de vil ha Nikon med på laget. Fordi uten Nikon ville det blitt nitrist😨

Men nå, nå kan det bare gå en veg for Nikon😃

Samtidig ser vi her at Sony har denne nye teknologien klar, dette var grunnen til at de ikke utviklet den mekaniske lukkeren til a7IV videre, da de nå vil relansere alle sine høyere modeller med elektronisk lukker, før a7V kommer med elektronisk lukker til slutt.

Så a7IV er kun et interludium, i påvente av denne nye kamera-revolusjonen. Derfor tror jeg heller at jeg investerer i legenden a7III igjen hvis min nåværende skulle ta kvelden, og venter med å oppgradere til a7V kommer.

For tross alt er det morsommere å fotografere med en legende enn et kjedelig gjesp, som a7IV er, mens a7V blir det nye store spranget framover🙏

Holmstadjordet, hvor jeg har mitt etternavn fra, er et barn av Grythengen.

Etter å ha tatt et bilde av steinrøysa på andre sida av elva ved demningen til Olterud sag, kom jeg i tanker om at jeg burde lage ei foto-bok om steinrøysene etter Olterudelva, slik at jeg stoppet opp da jeg dro ved i går ved steinrøysa rett ovenfor Valbydalen (torsdag 27. oktober 2021), for å ta inn denne, og vurdere om jeg ikke burde rydde den, da noen trær har falt innover den, slik at den kunne bli litt mer fotogenisk igjen.

Men mens jeg stod og så på denne røysa, da kom historien rasende innover meg da, som ei steinrøys i fritt fall. For det viser seg at nærmest hele vår forhistorie har ligget skjult her i røysa.

Denne røysa, den må være fra opparbeidelsen av Holmstadjordet, i likhet med ei røys til øverst i Grythengen. Men disse røysene er eldgamle, det ser man på dem, og seinere har det ikke blitt helt stein nedover dalsida. Hvorfor ikke?

Dette er fordi fordi Holmstadjordet var en del av Grythe, hvor Holmstad og Kløvstad ble fraskilt Grythe omkring 1592, første gang Holmstad er nevnt, trolig var det tre brødre som splittet denne eldgamle herregården (Har kommet til at dette måtte være fire brødre, se noter (1)). Hvor Kløvstad da fikk sitt navn fra kløvvegen mellom mellom Grythe og Grythe-sætra, og Holmstad fikk sitt navn fra Holmstadjordet, som var kjernen i denne nye gården. Holmstadjordet er derfor en eldre plass en Holmstad, og Grythengen enda eldre igjen, muligens dobbelt så gammelt som Holmstad.

Samtidig, hvis vi tenker etter, er det nok grunnet Grythengen at Holmstadjordet ble til, slik at Grythengen er det egentlige opphavet til navnet Holmstad. For Holmstadjordet er et resultat av kværna i Grythengen, da herren på Grythe tenkte at nå som jeg har så flott kværn, må jeg selvsagt få mer korn å male, som jeg kan gjøre en god fortjeneste på. Og oppover ved Olteruddalen, der er det god jord og fin drenering, ypperlig for bygg og havre!

Derfor stakk herren på Grythe nedi Totenvika og skaffet seg noen flere frankiske træller på slavemarkedet der, røvet av vikinger på tokt etter Seinen, slik han hadde gjort det tidligere, da han etablerte kværnenga Grythengen.

Disse trællene plasserte han på Holmstadjordet, rett ved der den øverste av de fire ved-vegene mellom Grythengen og Holmstadengen går ned mot elva, hvor de fikk i oppgave å rydde Holmstadjordet, slik at han kunne få godt om korn til den nye kværna si i Grythengen.

Holmstadjordet var naturligvis et navn som kom til av seg selv med tiden, da denne plassen der oppe mer og mer minte om en holme i skogen, lik Grythenholms-varden, som herren på Grythe også kunne beskue fra herregården sin. Ja, herrefolket på Grythe hadde ansvaret for å holde det åpent rundt denne vardeplassen, samt å alltid ha varden klar og å holde vakt i ufredstid, en jobb han hadde betrodd til trællefolket i Grythenholm (1), hvor han også hadde skaffet seg frankiske træller til denne oppgaven. I det hele tatt hadde herren på Grythe stor sans for disse frankerne, da de var så siviliserte, i motsetning til mjøsbarbarene, som han i sitt stille sinn kalte folkene rundt Mjøsa. Og denne Kvitekrist, som disse trællene fra frankerland holdt så høyt, ja det var noe underlig med denne nye guden, som han grunnet på.

Da herregården Grythe, som i sin tid nok utgjorde alt land mellom Olterudelva og Slukelva, ble splittet i tre mellom disse tre brødrene i siste halvdel av 1500-tallet, hadde eldstebroren, som ble igjen på Grythe, et krav om at han skulle ha igjen skogen etter Olterudelva, da han trengte denne til vedskog, da han tidligere hadde hogget ved etter Sognebekken.

Grunnen til at Grythengen strekker seg såpass langt oppetter Olterudelva, er derfor at dette ble den nye vedskogen på Grythe, mens Holmstadjordet ble underlagt den nye gården Holmstad, som tok sitt navn etter dette jordet.

Vedskogen strakk seg opp dit elva gikk helt inntil dalsida, hvortil man kunne gå tørrskodd uten å måtte krysse elva. Seinere, ved et Guds under, ble elveleiet her endret på 1950-tallet, for å gi tørt leie til den nye Dahlsleden mellom potetåkeren til Per Post og Holmstadengen. For Gud får jo ikke gjort noe med menneskenes dårskap, da de har sin frie vilje, som han var så dum å gi dem ved skapelsen. Men elveleiet til Olterudelva, dette har vår Herre fremdeles makt til å endre.

Forresten, akkurat nå kom jeg på at Dahlsleden ikke bør gå opp igjen ved Vannverksvegen, men opp etter ved-vegen opp til trælleplassen Holmstadjordet like ovenfor:-)

Nå tilbake til steinrøysa ovenfor Valbydalen, for over denne går det en ved-veg over røysa, som ble etablert for å tjene den nye ved-skogen til Grythe. Ja, både det at denne ved-vegen ble etablert, samt at det i nyere tid ikke har kommet til nye steinrøyser nedover dalsida i Grythengen, er begge deler bevis for at Holmstad ble utskilt fra Grythe, samt at Holmstad har sitt navn fra Holmstadjordet.

Denne ved-vegen har fulgt samme veg-strekke som vegen bort til Sundby i dag. Øverst i Stysjin i Grythengen, mellom ved-vegene til Grythengen og Grythe, var det ryddet ei slette, har gamlefar fortalt (2). Hvorfor det? Jo, selvsagt, dette var samlingsplass for grenda, det var på denne sletta de samledes til dans, det var her de tente bål og feiret St. Hans.

For dette, det var helt opplagt det flotteste stedet hvor man kunne legge en slik samlingsplass, mellom disse to ved-vegene, hvor folk i grenda fulgte denne nye ved-vegen bort til denne plassen fra 1500-tallet og framover. Trolig hadde kværnfolket i Grythengen også ansvaret for å holde denne plassen fin og åpen, samt å samle sammen til St. Hans - bål. Hvor man selvsagt grillet bekke-ørret fra Olterudelva og drakk øl brygget av bygg fra Holmstadjordet:-)

Må også nevne at det går ned en ved-veg øverst i Grythengen, som nok ble opparbeidet omtrent samtidig.

Da Mina kom ned hit med sin Herman i 1875, er det sagt at hun beholdt sitt etternavn Holmstad fordi hun fikk så lite i medgift. Men dette var nok i så fall kun for sin egen del, for Even Helmer ble jo hetende Holmstad fordi han ble født i Holmstad, i de fire årene Herman og Mina holdt til der. Og Herman, han beholdt jo også sitt fødenavn fra Fossemøllen, da Gunnar Opsahl har fortalt at han kalte seg herr Fossemøllen hele sitt liv. Slik at her i Grythengen, her holdt ekteparet Marie Andersdatter Holmstad og Herman Evensen Fossemøllen til;-)

Men litt pussig er det jo, fordi Mina kom jo tilbake til den plassen som var opphavet til navnet Holmstad, noe hun nok ikke var klar over da, men som PermaLiv nå har forstått, hvor rekkefølgen er som følger:

Grythe → Grythengen → Holmstadjordet → Holmstad

Eller mer presist:

Herregården Grythe skaffet seg kværnenga Grythengen, hvor, som et resultat av dette, Holmstadjordet ble til for å skaffe godt og mye korn til den nye kværna, hvoretter Holmstad ble skilt ut fra Grythe og tok sitt navn fra Holmstadjordet, kjernen i denne nye gården.

Er det ikke forunderlig hvor mye historie man kan lese ut av ei gammel steinrøys (3) ei lita kveldsstund i Grythengen, bare man tar seg tid til å stoppe opp og undres litt.

Noter

1) Slo opp i lokalhistorie-wikien, hvor det står at Grythenholm også er en større matrikkelgård, i likhet med Holmstad, så da var det nok fire brødre som delte herregården Grythe mellom seg i sin tid, hvor broren som slo seg ned i Grythenholm beholdt det gamle navnet til denne trælle-plassen, da det jo er et slikt flott navn med masse historie.

Jeg har selvsagt også tenkt at Grythenholm var en holme under Grythe, i likhet med Holmstad, men heller nå altså til at Grythenholms-varden ble til før Grythenholm, og at denne gården har sitt navn fra denne eldgamle vardeplassen, som opprinnelig har sitt navn fra Grythe.


2) Kom på at like ved barndomshjemmet mitt, der var det ei lita steinrøys, denne må være stein fra denne gamle danse- og festsletta som lå øverst i Stysjin, som kværnfolket her hadde ansvaret for å holde i stand. Og da det nok ble drukket godt om øl brygget på næringsrikt bygg fra Holmstadjordet, kunne man ikke ha for mye stein på danseplassen, skulle man holde seg på beina uti de lyse sommernetter.

(3) Lukas 19:40
"Men han svarte og sa: Jeg sier dere: Om disse tier, så skal steinene rope!"

Dessverre, homo economicus ser ingen verdi i at Grythengen skal få ligge lik et levende historiemaleri etter kulturelva vår fra Tjuvåsen, til vitne om nyromantikken, husmannstroen (den norrlandske pietismen slik den fant sitt uttrykk her i grenda gjennom vår apostel i symbiose med nyromantikken under 1800-tallets tredje pietistiske vekkelsesbølge) og den skjønne tiden, et åndelig kultursentrum for pilegrimsvandrere etter Dahlsleden rundt Totenåsen, hvor de kan lytte til toner fra "Pris Herren" på Stabburstunet spilt på husorglet til Nils Lindstad i Husmannstroens katedral, mens de blir servert vafler med frisk jordbærrøre fra jordbæråkeren av jentene mine, hvoretter de tar en tur ned til flomkværna vår for å nyte synet av denne mens den maler gryn for grytheng-graut, for deretter å vandre videre gjennom det levende kulturlandskapet etter Grytheng-hågån, før de fortsetter mot Ovren Mikkelsons veg, hvor de tar en stopp i Overnengen for å minnes Ovren Mikkelson og Bernt Overnengen, bedriftseier, snekker, forkynner, småbruker og heimedøypar.

Fotografiet ovenfor mangler modell-klarering før det er klart for PermaLivs portefølje hos Adobe:

https://permaliv.myportfolio.com/

"Another label that modernity has appended to man is homo economicus, whose role in life is to serve as a producer and consumer of marketable products. Homo economicus has no telos, no purpose, merely a marketable function. The danger of this materialist and consumerist way of seeing ourselves is described in The Hobbit as the “dragon sickness”, which afflicts those who are so attached to their material possessions that they become possessed by them. Bilbo Baggins suffers from the dragon sickness at the beginning of the story. He is a creature of comfort addicted to the creature comforts who refuses to leave his hobbit hole comfort zone. This is why Gandalf tells him that embarking on the dangerous quest with the dwarfs will be good for him. He needs to learn the art of self-sacrifice, the art of laying down his life for others, which is the art of love itself, in order to free himself from his attachment to “stuff” and his addiction to comfort. The fact that the mission is successful in healing him of the dragon sickness is evident in the dying words of Thorin, whose own dragon sickness proves fatal. “If more of us valued food and cheer and song above hoarded gold,” Thorin confesses to Bilbo, “it would be a merrier world.”" - Joseph Pearce


Det ble ikke noe bilde av demningen til Olterud sag, for den var det bare igjen et par steiner av, omgitt av kratt. Men på andre sida av elva var det ei steinrøys ned fra Olterud gård, så jeg tok et bilde av denne istedenfor, grunnet at jeg et øyeblikk glemte at jeg er i foto-karantene i Grythengen.

Var jeg ikke det, ville jeg sikkert fotografert masse slike steinrøyser oppover dalsidene, for jammen er de flotte, og de fortjener selvsagt ei foto-bok i seg selv. Så vi får se hva det blir til med tiden?

Ellers tror jeg at jeg vet grunnen til at nye Sony a7IV ikke har høyere skuddhastighet enn a7III, med ti bilder i sekundet, noe mange var skuffet over. Jo, jeg tror rett og slett ikke Sony gadd å utvikle denne lukkeren videre, fordi de vet at den mekaniske lukkeren snart er en saga blott.

Derfor er jeg helt sikker på at a7V kun blir med elektronisk lukker, det ryktes allerede at nye Nikon Z9 dropper mekanisk lukker, slik at her er vi ved et paradigme-skifte.

Er det ikke rart, en videreføring av kulturlandskapet vårt har blitt umulig, samtidig som vi har denne voldsomme eksplosjonen innen foto-teknologien, slik at vi kan feste de siste restene av vårt gamle kulturlandskap på kamera-sensoren på fantastisk vis.

Gamlefar hogg også mellom Stysjinbekken og Verkstedvollen i høst, dette er ei riktig kraftig or han felte, kanskje var det slike Agustenes Malterud fikk?

Men Stysjinbekken, akk og ve, hvor jeg lekte som barn, borte nå, et enormt tap. For det er jo ikke bare jeg som har lekt her, men barna til kværnfolket i Grythengen siden uminnelige tider, muligens helt siden vikingetiden.

Før det var husmenn her, må det ha vært træller som dreiv kværna i Grythengen, og dette kan meget gjerne ha vært frankere som vikingene røvet under tokt etter Seinen, hvoretter de ble solgt på slavemarked i Totenvika til herren på Grythe.

Derfor kan det ha vært frankiske træller som var de første kristne i Øverskreien.

Da fortsetter vi der vi slapp, for han som hogg ved i Grythengen, han hogg bare mellom Verkstedvollen og Stysjinbekken han. OOOOOps! Verkstedvollen, dette navnet har ikke PermaLiv benyttet, så her åpenbarte gamlefar hva de kalte denne vollen, hvilket beviser at det var Johan Grythengen som laget til denne vollen foran verkstedet sitt, som jeg hittil har kalt Geitramsvollen, og det da var han som kjørte vekk 1400 hestelass med stein herfra.

Mannen som hogg mellom Verkstedvollen og Stysjinbekken, han het så mye som Agustenes Malterud og bodde i Høydal, huset litt nedenfor Holmstadengen på andre sida av vegen. Hans adoptivsønn Leif var gift med Oddbjørg Oppsahl, søster til Gunnar, som slapp to bekkørreter i brønnen i Grythengen som barn, som svømte omkring der i 12 år, fram til noen tok seg den frihet å spidde dem på høygaffel, hvilket opplevdes som et stort tap for folket i Grythengen (tenk om noen spiddet kaninene våre på høygaffel en dag vi var ute på søndagstur etter Olterudelva😰). Agustenes hadde også ei datter som het Agnes, henne tror jeg at jeg husker.

Så da var nok levevegen til Agustenes Malterud kun som slakter, hvor han slaktet på gardene til folk. Han hadde en skade i beinet, slik at han alltid måtte gå med stokk, men lot ikke dette legge hindringer i vegen for seg på noe vis.

Uansett, nå har vi fått vite om Verkstedvollen, Stuggujordet og Grythenghågån i løpet av høsten, gamle navn som var i ferd med å gå tapt, nå berget i siste liten av PermaLiv, til glede for kommende generasjoner.


Stefan Malloch deler noen spennende perspektiver på Sonys nye a7IV, som jeg ikke hadde tenkt over. Dessuten, med 33 MP får man også brukbare filer i crop-mode, opp fra vel 9 til vel 12, og da begynner man å få gode filer selv når man setter kameraet i crop-mode, hvor en 100 mm plutselig blir 150 mm.

Dessuten er det utvilsomt nyttig å kunne senke lukkeren mens man bytter optikk, da støv på sensoren er et stort problem.

Videre er det greit med tre forhånds-innstillinger, kunne gjerne tenkt meg en instilling for min eldgamle EF 100 mm makro, som jeg kjører med MC11-adapter.

Så vi får se den dagen min a7III tar kvelden, selv om jeg håper den holder ut til a7V er et faktum👍

Featured Post

Dagens demokrati kan ikke redde oss fra klimakrisen

Politikerne tror at løsningen på klimakrisen er å forsterke naturkrisen, ved å grave i filler naturen vår, for å plassere vindkraftverk på h...