Monday, October 24, 2016

Trip to Eiktunet Free Air Museum on October 2, 2016

See the images at Holmstad Gallery.

Again our Sunday trip went to Eiktunet free air museum at top of Gjøvik, the only place in town made out of adaptive morphogenesis, and hence worth lowing. This dam in the center of the museum area is made exactly how Christopher Alexander teaches us!

Luckily the area still has not one modernist construction!

Flickr.

The home of the priest at Biri Church is moved to Eiktunet, and is now rented out for celebrations and exhibitions.

Se an earlier series of images from this building in wintertime here.

Flickr

"Vealunne" in Norwegian.

Flickr.

The view from the museum area is the best in town. Here we see Hovdetoppen, a top in middle of town, where the modernists are eager to land a huge UFO-building, worthy Kunstler's eyesore of the month. Luckily they didn't succeed with their first attempt!

Flickr.

View toward Totenåsen Hills.

Flickr.

De nye kjøpesenterkristne

Kjør derfor ut og gjør alle bilister til mine disipler i det dere døper dem i den suburbane bunkerens, bilens og kjøpesenterets navn. Amen!
Les først den briljante artikkelen i Vårt Land:

- Kjør derfor ut

Som dere ser øverst har jeg fullført den nye misjonsbefalingen VL påbegynte.

Deretter kom en pastor fra Straume med et aldeles horribelt tilsvar. Dette er det like greit å ikke forspille tid på, les heller min kommentar:

- Lavmål fra kristen-Norge!

Det er svært trist å se en teolog forsvare det suburbane helvetet som har kvalt vårt land, fremelsket av General Motors og andre. Heldigvis finnes det mer oppegående mennesker, som ikke forkynner denne splittelsen av livet, hvor alle meningsfulle forbindelser er brutt. Her vil jeg særlig trekke fram den kristne filosofen og forfatteren Wendell Berry.
“Here we can see the radical nature of Berry’s vision. Our entire economy, our very culture of work, leisure, and home is constructed around the idea of easy mobility and the disintegration of various aspects of our lives. We live in one place, work in another, shop in another, worship in another, and take our leisure somewhere else. According to Berry, an integrated life, a life of integrity, is one characterized by membership in a community in which one lives, works, worships, and conducts the vast majority of other human activities. The choice is stark: “If we do not live where we work, and when we work, we are wasting our lives, and our work too.””
– Wendell Berry And The New Urbanism: Agrarian Remedies, Urban Prospects: http://www.frontporchrepublic.com/2011/03/wendell-berrys-new-urbanism-agrarian-remedies-urban-prospects/

Denne splittelsen av livet er det Nyborg forsvarer, denne dyrkelsen av individualisme og konsum. Det suburbane ble promotert av PR-industriens far Edvard Bernays, for å gjøre folk bilavhengige. Den suburbane giftsuppa du forkynner er hverken urban eller rural, en kvasikultur som har gjort Norge til et ødeland. Alternativet er VillageTowns, som jeg nylig skrev et innlegg om.

- Village Towns for Norwegian Countryside

"Let's face it, Plan A (automobile-based suburban sprawl) is not working anymore. We need a Plan B.

We call it VillageTown."

I dag publiserte jeg en artikkel om lommenabolaget, som er alternativet til den suburbane konsumentbunkeren din konsumeristmenighet forkynner.

- Tre lommelandsbyer på Østlandet?

Selv har jeg gått på Bildøy bibelskole, som ble flyttet fra sentrum av Bergen ut til det suburbane helvetet ute på Straume. Det hadde jeg ikke gjort i dag! Aldri vender jeg tilbake dit, og de får ikke ei krone mer av meg. Denne bibelskolen med sin plassering er en hyllest til det suburbane, som drepte den norske kulturen, inklusive grenda mi, hvor totenåsens apostel holdt til.

Hva Kunstler skriver om det suburbane er også en beskrivelse av Norge:
"Across the rural northeast, where I live, the countryside is littered with new houses. It was good farmland until recently. On every country road, every unpaved lane, every former cowpath, stand new houses, and each one is somebody’s version of the American Dream. Most are simple raised ranches based on tried-and-true formulas – plans conceived originally in the 1950s, not rethought since then, and sold ten thousand times over. 
These housing “products” represent a triumph of mass merchandising over regional building traditions, of salesmanship over civilization. You can be sure the same houses have been built along a highway strip outside Fresno, California, as at the edge of a swamp in Pahokee, Florida, and on the blizzard-blown fringes of St. Cloud, Minnesota. They might be anywhere. The places they stand are just different versions of nowhere, because these houses exist in no specific relation to anything except the road and the power cable. Electric lighting has reduced the windows to lame gestures. Tradition comes prepackaged as screw-on aluminium shutters, vinyl clapboards, perhaps a phony cupola on the roof ridge, or a plastic pediment over the door – tribute, in sad vestiges, to a lost past from which nearly all connections have been severed. There they sit on their one- or two- or half-acre parcels of land – the scruffy lawns littered with the jetsam of a consumerist religion (broken tricycles, junk cars, torn plastic wading pools) – these dwellings of a proud and sovereign people. If the ordinary house of our time seems like a joke, remember that it expresses the spirit of our age. The question, then, is: what kind of joke represents the spirit of our age? And the answer is: a joke on ourselves.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 166
"In America, with its superabundance of cheap land, simple property laws, social mobility, mania for profit, zest for practical invention, and Bible-drunk sense of history, the yearning to escape industrialism expressed itself as a renewed search for Eden. America reinvented that paradise, described so briefly and vaguely in the book of genesis, called it Suburbia, and put it for sale.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 37
“The physical envelope of the house itself no longer connects their lives to the outside in any active way; rather, it seals them off from it. The outside world has become an abstraction filtered through television, just as the weather is an abstraction filtered through air conditioning. The car, of course, is the other connection to the outside world, but to be precise it connects the inhabitants to the inside of their car, not to the outside world per se. The outside world is only an element for moving through, as submarines move through water.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 167
“But this new wealth was spent on suburban houses, and on cars to get to them and appliances to put in them. It transformed American (and Norwegian) culture. The private world of home and family was everything; the public realm was out. When middle-class families took a vacation, it meant a trip by car to a national park, or perhaps to a second home by a mountain lake or beach. Most of all, it meant getting away from other people. Americans (and Norwegians) no longer wished to congregate in “playgrounds” like Atlantic City where most of the action took place in public places with crowds of strangers pressing in. Those still in the habit went to new playgrounds like Miami Beach, where the decor was not threadbare and the weather nicer. If you wanted the public realm in postwar America (and Norway), there was TV.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 229
“I don’t believe automobile suburbs are an adequate replacement for cities, since the motive force behind suburbia has been the exaltation of privacy and the elimination of the public realm. Where city life optimizes the possibility of contact between people, and especially different kinds of people, the suburb strives to eliminate precisely that kind of human contact.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 189
The Dream, more specifically, was a detached home on a sacred plot of earth in a rural setting, unbesmirched by the industry that made the home possible; a place where one could play at cultivating the soil without having to rely on husbandry for a livelihood; a place that was, most of all, not the city. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 101
Den modernistiske arkitekturen du og dine sammen med den norske kirke forsvarer er et uttrykk for fornektelsen av historien, kulturen og Gud. Jeg har skrevet en artikkel om temaet hos Kulturverk:

- Ser vi Guds finger i Kvartal 42, Kristiansand?

Det er visst ikke kun grenda mi som har falt, hele kristennorge har falt!

- I finstua til Totenåsens apostel

Dessverre kommer ikke boka til Spaans ut før jul, så jeg får ønske meg et gavekort. Den blir garantert en god oppfølger til James Howard Kunstlers bok, som jeg leste tidligere i år. For de som ikke har lest den, den er også en god beskrivelse av forslummingen av det norske urbane og rurale landskapet, omformet i bilens bilde, ikke i Guds bilde. Her er et totalt fravær av Gud.

Heldigvis ser vi et opprør på gang i Sverige, men på Straume ser de alle ut til å være fortapt til det suburbane helvetet, slik den fabelaktige urbanisten Nathan Lewis formulerer det.

www.arkitekturupproret.se

Denne artikkelen var et lavmål. Norske konsumentkristne gidder jeg ikke å ha noe mer med å gjøre. Dere har absolutt ingen av kvalitetene til min oldefar og totenåsens apostel.

Takk til Ronny Spaans, en av Norges mest klartenkte urbanister! Helt på linje med Nathan Lewis! Gå til Lewis sitt fantastiske arkiv, hvis du som jeg ble oppgitt og frustrert over rotet og tullet fra Geir Magnus Nyborg!

Traditional City/Heroic Materialism Series Archive

Architecture as a Process & Spaces for the Soul – A documentary about Christopher Alexander


Published at P2P-Foundation here.

Fantastic documentary about the work of Christopher Alexander, explaining why architecture should be a process founded upon feeling.

Please, people of Hurdal in Norway, make sure you make your new urban village an all including process of architecture, filling it with spaces for the soul. The best possible start for your project would be a “Pattern Language”-conference.

A Pattern Language Conference in the Sustainable Valley of Hurdal in 2017?

And DAMN THE MASTERS’ PLAN! (VIDEO)

Friday, October 21, 2016

Ønsker Hurdal å ta vare på arven etter Totenåsens apostel?


Om det er mulig å berge stabburet til min oldefar for å ta vare på minnene og arven etter Totenåsens apostel, vil tiden vise. Kanskje er alt tapt?

Stabbur etter Even Helmer Holmstad ved Grythengen på Toten, ferdigstilt 1920.

Wikimedia.

Flickr.

Kulturbærerens rolle

Fra artikkelen:
Dessverre er ikke Toten og grenda mi lenger verdige å være vertsskap for arven etter Totenåsens apostel. Derfor velger jeg å satse på plan B, et museum til minne om Totenåsens apostel i Hurdal, utenfor Grue gård, som blir liggende i den nye landsbygata til Hurdal Urbane Landsby. Et godt valg, da Totenåsens apostel i lengre tid arbeidet i Hurdal før han tok føttene fatt over åsen til Toten, til det som var grenda mi.

Å kalle dette for Fellesmisjonsmuseet har jeg gått bort fra, da Totenåsens apostel var så MYE mer enn Fellesmisjonen. Han var inkarnasjonen av det rurale Norge, grende-Norge, mannen som gikk Isak Sellanraa en høy gang. Et kultmuseum for Totenåsens apostel vil av den grunn være det naturlige å satse på. Til inspirasjon for en ny retrovativ sivilisasjon!

Istedenfor å gå til grunne sammen med grenda mi, vil jeg i tiden framover arbeide på plan B. Arven etter Totenåsens apostel er for verdifull til å gå tapt sammen med vår tids dårskap. All støtte er kjærkommen!
Selvsagt skulle jeg ønsket stabburet kunne få fortsette å leve ved tunet hvor det ble født. Men nå har alt mistet sin sammenheng, stedet er ikke lenger en del av stedet, ødelagt av folk uten stedskjærlighet, uten røtter, de som ikke ser den dype grenda. Grythengen har blitt hva Christopher Alexander ville kalt "a cluster of mechanics" (mekanisk ansamling: ansamling = noe som har hopet seg opp, en slags dumpingplass).

Av denne grunn er jeg overbevist om at min oldefar, som var en trofast disippel av Totenåsens apostel, ville vært lettet over å kunne donere stabburet sitt til minne om sin læremester.

Grenda mi kunne oppnådd kultstatus

Måtte museet til Totenåsens apostel oppnå kultstatus!

See the images in a larger size at Holmstad Gallery.

I rommet til venstre for døra er et flott rom for Fellesmisjonskafeen, hvor vi vil servere kringlene etter bestemor, som var fast tilbehør til misjonskaffen for bedehusene rundt Totenåsen.

Disse er det kun tre mennesker som kjenner oppskrifta til i dag, og de kan regnes som totenkringler like mye som andre kringler.

Folk kom langveisfra for å kjøpe kringlene til bestemor.
¤¤¤¤¤
I hovedrommet vil det passe med en utstilling for grenda til Totenåsens apostel, med hovedvekt på de to engene Grythengen og Holmstadengen og deres skjebne.

I tillegg blir det informasjon om det utvalgte kulturlandskapet etter Knai i Hurdal, samt et stort kart over Dahlsleden, i fotsporene til Totenåsens apostel.
¤¤¤¤¤
Andre etasje vil i sin helhet vies Totenåsens apostel og hans virke i grendene rundt Totenåsen.

Wikimedia.

Fotografiet er hentet fra artikkelen "Grendepolitikkens arnested - hos Totenåsens apostel". Her er et nydelig lys og en lun stemning.

Hva jeg søker er noen som kan male dette bildet med min oldefar og Totenåsens apostel i hver sin stol, i alvorlig diskusjon om viktige ting, som grendepolitikk, jordbruket og skriften. Maleriet må vise dem og omgivelser slik det var under Dahls tid. 

Maleriet vil få hedersplassen i museets hoveddel, på gavlveggen over kaferommet, som blir innerst i andre etasje. Tanken er at det skal dekke det meste av veggen, med en god belysning, som suger de besøkende inn i bildet når de kommer opp trappa.

Dette fotografiet er fra artikkelen "Vår rurale arv".

Bildet viser brua over Nygardseterdammen, hvor vegen til Kolbu gikk beint over skogen før i tiden.

I bilder av Dahl i Fellesmisjonsboka kan jeg se at han var en bredskuldret fyr, og jeg har kommet til erkjennelse av at det var Dahl selv som opparbeidet Nygardseterdammen, som i min barndom var lik et svart dyp under brua, hvor de største ørretene holdt til. Dette var en utrolig kraftprestasjon!

Her satt Totenåsens apostel og fisket fersk ørret til årets nypoteter!

Hva jeg søker er noen som kan male Dahl sittende her på Nygardseterbrua med fiskestanga. Maleriet bør få fram mannens rå muskelkraft, for vi har ikke å gjøre med en bleik emissær, men en rural kjempe.

Wikimedia.

Teksten "Vinduet til M.J. Dahl" er utledet fra fotografiet.

For dette bildet ser jeg for meg et maleri hvor Dahl sitter på kjøkkenkrakken og skuer utover grenda si gjennom høyre rute, med direkte utsyn til den første av engene, Grythengen, hvor den disippel han hadde kjær holdt til.

Maleriet bør vise den gleden og tilfredsstillelsen Dahl kjente på over å tilhøre denne stolte grenda, som hadde tatt så vel imot ham og hans budskap.

I tillegg bør det vakre kulturlandskapet reflekteres i Dahls ansiktstrekk, som han selv var den beste opprettholder av.

Wikimedia.

Her kom Dahl hjem mang en gang til sin kjære eng etter å ha gjort unna totenåsrunden til alle vennesamfunnene som vokste fram i hans fotefar rundt åsen.

Bildet har god sommerstemning og bør bearbeides til et maleri av Holmstadengen i sin storhetstid, småbruket som under Dahl fikk Landbruksselskapets diplom for sitt jordbruk.

I forgrunnen vil vi se den robuste skikkelsen til Dahl bakfra der han kommer hjem etter turen rundt åsen, kanskje med armene hevet i glede med bibelen i høyre hånd, slik at vi virkelig føler hans pris til Herren over dette fantastiske stedet, hvor han samlet sangene til Pris Herren.

Wikimedia.

"Stabburet til tippoldefaren min".

En kjærlighetserklæring til stabburet etter tippoldefaren til den lille jenta som løper inn stabbursdøra en sommerdag ved Grythengen.

Hun er herr Fossemøllens sønne-sønne-sønnesønns datter.

Det var hun som skulle ha båret hans øyensten!

Flickr.
COMMONSTRANSITION.ORG

The Commons = Human scaled peer-2-peer technology!

The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of Norway's Man-Made Landscape

Bestill boka her!
We need:

Village Towns for Norwegian Countryside

A VillageTown could have saved my farm


Kjempeklemmer til Tove S. J Magnussen og Kersti Zweidorff


Se opprinnelsen til de suburbane bunkerne som har kvalt mitt Alhambra, og som hele dette vanvittige vann-/avløpssystemet de nå bygger er til for, fra ca 10 minutter.

Kunstler er klar i sin tale, ikke bland by og land!

At totningene heller vil ha disse meningsløse bunkerne enn herr Fossemøllens øyensten, er ubegripelig.

Men selv blant suburbiapatiske nordmenn finnes det hederlige unntak, her vil jeg trekke fram Tove S. J Magnussen og Kersti Zweidorff, som hos Verdidebatt har gitt meg noen godord med på vegen. Takk Tove og Kersti, deres støtte varmer og gir håp for en fortapt nasjon!
Utdøende steder trenger nytt liv, en kulturbærer. På mitt hjemsted var sentrum i bygda tilnærmet Majorstuen i dag, men akk og ve. Hva er igjen? Man ser knapt et menneske på lørdag formiddag. Butikker må stenge, og man farter til urbane kjøpesentra i bil. Sykkelen var det viktigste fremkomstmiddelet før. I sykkel/gå-avstand fikk man det meste. Fremtiden er i fortiden. Miljøet skriker etter revitalisering av gårdsdagens atferdsmønstre. Saktere tempo, mindre gjeld, jobb for alle og rettferdig delingsøkonomi. I staten tjener kvinner 84 % av mennenes lønnsinntekt. Å bevare gamle hus og grender er viktig for identiteten til en kommune og de menneskene som bor der. Innholdet i livet skaper rammene, ikke fremtiden. Alle må kjøre bil og parkeringsplassene er fulle. Vi er alle kulturbærere i vår tid. - Tove S. J Magnussen
"Verden ødelegges raskere enn vi lærer den å kjenne..." Dokumentasjonen din er utført med pietet og er nydelig. - Kersti Zweidorff
Fantastisk. Både hennes tippoldefar det strålende stabburet, tiden han er en del av og gjenskinnet av alt dette som du formidler på en forbilledelig måte. Og takk nok en gang for at du så raust deler. - Kersti Zweidorff
...og takk for at du deler disse bildene fra en annen tid, med oss! - Kersti Zweidorff
Ble også glad for å se at Herr Fossemøllens øyensten har oppnådd 483 sidevisninger hos VD.

Tanker om Bærekraftsinstituttet i Hurdal

Det er ikke slik at alt er bra i Hurdal, ellers ville jeg flyttet dit for lenge siden. Der er en forferdelig trafikk, og gården vår der har også blitt påført stygge sår av de suburbane idealer og moderniteten. Å lege disse blir svært vanskelig og en stor utfordring! Kanskje umulig?
Nowadays, the road seems uncomfortably close. You realize that in the era before the automobile, these houses existed in a completely different relationship with the road. The houses honored the road because the road was worth honoring. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 130
Men jeg innser nå at alt av verdi for meg på Toten er tapt, gården min, grenda mi, kulturen min, identiteten min og ikke minst min rolle som kulturbærer. Videre ser jeg at Skreia er på full fart til å bli en del av de norske tettsteders tragedier. Med det nye REMA 1000-bygget har de tatt et stort steg inn i denne tragedien.

Den nye miljøgata i Hurdal bør utarbeides etter retningslinjene i Charles Siegels bok "Unplanning - Livable Cities and Political Choices" (fritt tilgjengelig i PDF, last ned og skriv ut!), samt at elkjøretøy bør premieres, slik at vegen igjen blir verdt å hedre.

Den urbane landsbyen har imidlertid kommet skjevt ut, ved at man engasjerte arkitektkontoret Helen&Hard, som er kjent for å ha dumpet stygge modernistiske trekasser i den gamle trebyen i Stavanger!

Derfor er det avgjørende at Hurdal arrangerer en "Pattern Language"-konferanse, slik at prosjektet kommer på rett spor igjen!

A Pattern Language Conference in the Sustainable Valley of Hurdal in 2017?

Bærekraftsinstituttet, som skal få en sentral plass på torget, er designet av de samme arkitektene, og har en aldeles forferdelig avantgardistisk design. Av denne grunn vil jeg ikke utsette leserne for illustrasjonen av dette forslaget her.

Heldigvis åpner Ramme gård ved Hvitsten portene igjen til sommeren, etter en lengre rerstaureringsperiode, hvor kafeen fungerer som et aldeles utmerket signalbygg. Dette er designet av Frederica Miller, som står for hovedplanen til den urbane landsbyen, i samarbeid med Fred Olsen. Et nydelig bygg til inspirasjon for Hurdals urbane landsby!

Signalbygget på Ramme gård.

Mitt håp er å få med hurdølingene hit for å la seg inspirere, til smaken av kafeens økologiske wienerbrød.

Wikimedia.

Jeg vil ikke legge skjul på at jeg er en stor beundrer av Fred Olsen og hva han har fått til ved Ramme Gård. Kunne vi få til noe lignende ved Grue gård, selvsagt i en mye mindre skala, ville jeg blitt overlykkelig. Hele det utvalgte kulturlandskapet etter Knai bør defineres som et "Greenbelt" etter kanadisk modell, hvor det rurale gis absolutt prioritet!

-
Suksessen til det grønne beltet skyldes at det har klart å kombinere både jordbruksverdier og miljøverdier. Sterk politisk vilje på regionnivå har ført til fokus på de positive kvalitetene i det grønne beltet, og ikke som kun en negativ begrensning, slik som jordvern og den grønne streken åpenbart oppfattes i den norske debatten.

Hovedmålet med Greenbelt er å sikre landbruk som viktigste arealbruk ved å hindre arealtap og fragmentering av dyrka mark. Videre skal det beskytte naturressurser og en rekke andre økonomiske og sosiale aktiviteter.
For planleggerne er bærekraft en viktig del av planen – også økonomisk bærekraft for landbruket. Beltet skal bidra til å styrke økonomien til bønder og lokalsamfunn, og får sterk forankring hos lokalbefolkning og besøkende gjennom aktiviteter og turmuligheter i nærmiljøet. 
I vår studie, som også omfatter intervjuer med en rekke sentrale aktører innen landbruk og planlegging, ble det understreket viktigheten av beltets rolle som multifunksjonell korridor. Dette betyr at flere grupper ser verdien av det grønne beltet, noe som styrker bevaringen av arealene overfor sterke utbyggingsinteresser og andre samfunnsbehov.
Slik sett minner det om fokuset i Norge på kulturlandskap på 1990-tallet og tidlig 2000-tall, der nettopp å se på de samlede verdiene i landbrukets kulturlandskap var viktig. Det kan være på tide å trekke en slik helhetlig tilnærming til arealbruk og -vern inn igjen.
Får vi til et bærekraftsinstitutt med en bærekraftig design på Hurdal torg, bør en prioritert oppgave her være studiet av Totenåsens apostel og den rurale arven han har etterlatt oss, til inspirasjon for en ny retrovativ sivilisasjon. Slik vil Bærekraftsinstituttet og Museet til Totenåsens apostel inngå i en symbiose, og danne et verdifundament for Bærekraftsinstituttet og Bærekraftsdalen Hurdal!

Med mine artikler fra Øverskreien dette året, 2016, håper jeg å ha satt et utgangspunkt å gå ut fra.

Artikler

- Grendeportalen som visnet (kommer)

Ingen elvetid for Grythengen
Rekonstruer grenda mi!

Totenbunkerne

Wendell Berry And The New Urbanism: Agrarian Remedies, Urban Prospects

Hvorfor Toten aldri kan bli "Totscana"

Den adaptive morfogenesens tid er forbi ved elvestedet Grythengen

Takk til KVs redaksjon for Herr Fossemøllens øyensten

Suburbiapati på Toten

A Time for Retrovation (en tid for retrovasjon)

Bygg en retrovasjons-sivilisasjon!

Grythengen - et fremmedgjort sted

Mitt Alhambra

Den dype grenda

Kulturbærerens rolle

Økolandsbyen som lommelandsby

De som har stått bak Hurdals økolandsby er flinke på materialøkologi, men ikke så flinke på atferdsøkologi. Tunene er udefinerte og mangler de viktige verandarommene som limet mellom det private og fellestunet. Ross Chapin er verdens beste tunbygger, hans lommetun er geniale! Derfor bør byggetrinn to og tre bygges opp som lommelandsbyer.

- Pocket Neighborhoods: Building Blocks for Resilient Communities. Pamflett av Ross Chapin som beskriver kjernekonseptene i et lommenabolag. Skriv ut og del!

- The Good Porch

- Design-nøkler for lommenabolaget

- Tre lommelandsbyer på Østlandet?

- Småhusliv trives i fellesskap

Kulturbærerens rolle

I løpet av det siste året har jeg blitt klar over av at min livsgjerning var som kulturbærer av den dype grenda, i mitt tilfelle Kronborgsætergrenda, som var grenda til Totenåsens apostel. Min spesifikke oppgave her var som vokteren av herr Fossemøllens øyensten, grendeportalen, elvebruket ved Olterudelva.

Begrepet "den dype grenda" ble imidlertid ikke klargjort for meg før torsdag 13. oktober 2016, da jeg leste artikkelen "Den dype byen" av seniorforsker ved NIKU, Torgrim Sneve Guttormsen. Umiddelbart forstod jeg at hva jeg hadde opplevd sommeren 2016 var "den dype grenda", hvoretter jeg omskrev Guttormsens innlegg.

-
"De grendene som i fremtiden vil blomstre, er de dynamiske grendene som takler endring og har kapasitet til å tilpasse seg nye behov og samtidig bringer med seg grendas langtidshukommelse som en vital ressurs."
Kulturbærerens rolle er vanskelig fordi hans/hennes blikk er rettet mot fortiden, mens vi lever i Fremskrittets tidsalder. De som ikke har blikket rettet mot fremtiden anses som kjettere. For grendeportalen og elvebruket Grythengen, mitt kultursted, har den dype historien blitt overkjørt av Fremskrittets ideer, som gjennomstrømsteknologien og den suburbane bunkeren som oppfyllelse av det nye Eden. Gjennomstrømsteknologien eksisterer for opprettholdelsen av det nye Eden, ikke den dype grenda.
In America, with its superabundance of cheap land, simple property laws, social mobility, mania for profit, zest for practical invention, and Bible-drunk sense of history, the yearning to escape industrialism expressed itself as a renewed search for Eden. America reinvented that paradise, described so briefly and vaguely in the book of genesis, called it Suburbia, and put it for sale. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 37
Troen på fremskrittet har dype røtter og de mest forunderlige opphav. Ingen makter å følge fremskrittets røtter tilbake til den spede spire slik som John Michael Greer.

Order the book.
Progress is the God of the modern world. What happens once God is dead?

Our society's worship of the idea of progress constitutes a formidable roadblock to successful adaptation to what our climate-changed, resource-depleted future has in store. John Michael Greer doesn't just identify that roadblock, he dynamites and bulldozes it, using his characteristically sharp wit and expansive knowledge of cultural history. – Richard Heinberg, author, "The End of Growth"
Totningene har utvilsomt en meget seiglivet tro på Fremskrittet, denne er langt mer fanatisk enn noen bedehustro. I forbindelse med etableringen av nytt V/A-system for de subeksurbane i Øverskreien har jeg fått merke denne fanatismen i form av sinne, taushet og likegyldighet. Kanskje først og fremst likegyldighet, fordi en retrovativ person kan man selvsagt ikke ta på alvor.

Elvebruket Grythengen er ikke lenger bærer av den dype grenda, men har blitt til en grunn kulisse for det subeksurbane

Hva skjer når "Gud" er død? Totningene er kjent for å være treige, derfor kan det nok ikke falle dem inn at troen på Fremskrittet begynner å falme ute i den store verden. Selv tror jeg imidlertid dette nå skjer. Retrovasjon er i ferd med å få en ny posisjon!

Fra min artikkel:
Denne sommeren er tilbrakt ved elvebruket Grythengen, grendeportalen til det som var en av Norges fremste grendekulturer. Hva jeg har erfart ble jeg ikke helt klar over før jeg leste artikkelen "Den dype byen" av Torgrim Sneve Guttormsen. Jeg har kommet i kontakt med den dype grenda, grenda til de rurale gigantene Totenåsens apostel og min oldefar. Min livsgjerning var som kulturbærer for den dype grenda.

Kulturbærerens rolle er ikke å søke framtiden, men fortiden. Å finne fram til hvordan forfedrene levde, deres spor, for så å ivareta dette på et retrovativt sett. Retrovasjon vil si å levendegjøre fortidens teknologi og levesett, men hvor man kan tilføre ny teknologi som en del av det gamle hvor dette er fordelaktig.

Denne rollen ble ikke respektert, og med det nye vann-/avløpssystemet er den dype grenda til Totenåsens apostel og min oldefar tapt for alltid. Alternativet er en rekonstruksjon!

Teknokratene, politikerne, grendefolket og de fleste av herr Fossemøllens etterkommere ser ikke den dype grenda. De er like nærsynte som de som i sin tid ønsket å rive Bryggen i Bergen. Grenda til Totenåsens apostel er av like stor kulturhistorisk verdi for vår rurale arv som Bryggen i Bergen er det for vår urbane arv, og burde vært satt på UNESCOs verdensarvsliste rett etter 2. verdenskrig, før de store ødeleggelsene tok til. Hva som utspiller seg etter Kronborgsætergrenda er en nasjonalhistorisk tragedie!
Denne tragedien ser ikke totningene, fordi deres blikk er rettet mot framtida, mot Fremskrittet!

Personlig tror jeg det er i ferd med å vokse fram en ny retrovativ generasjon, hvor retrovasjon blir det nye moteordet. For en retrovasjonssivilisasjon vil kulturbæreren igjen komme i sentrum, hvor han/hun blir sett på som en bauta og et forankringspunkt, som gir tilværelsen trygghet og retning.
Det er behov for mer kunnskap for å forstå hvordan endringene påvirker den rurale kulturarven, som er så viktig for å kunne skape den robuste grenda som generasjoner etter oss også vil verdsette som verdifull.
For retrovasjons-folket vil de grendene, byene og regionene som valgte å støtte kulturbærerne og de dype røttene, selv da disse stod i vegen for Fremskrittet, bli prioritert. Erkedruiden, som best forstår Fremskrittet som religionssurrogat, har også gitt oss den mest presise beskrivelsen av nyordet retrovasjon.
Not so. The word I’ve coined for the strategy under discussion, retrovation, is obviously backformed from “retro” + “innovation,” but it’s also “re-trove-ation,” re-finding, rediscovery: an active process of searching through the many options the past provides, not a passive acceptance of some bygone time as a package deal. That’s the strategy the Lakeland Republic puts to use in my narrative, and those of my readers who know their way around the backwaters and odd corners of history may find it entertaining to figure out the sources from which I lifted this or that detail of Retrotopian daily life. The rhetoric of progress, by contrast, rejects that possibility, relies on a very dubious logic that lumps “the past” together as a single thing, and insists that wanting any of it amounts to wanting all of it, with the worst features inevitably highlighted. – John Michael Greer
Dessverre er ikke Toten og grenda mi lenger verdige å være vertsskap for arven etter Totenåsens apostel. Derfor velger jeg å satse på plan B, et museum til minne om Totenåsens apostel i Hurdal, utenfor Grue gård, som blir liggende i den nye landsbygata til Hurdal Urbane Landsby. Et godt valg, da Totenåsens apostel i lengre tid arbeidet i Hurdal før han tok føttene fatt over åsen til Toten, til det som var grenda mi.

Å kalle dette for Fellesmisjonsmuseet har jeg gått bort fra, da Totenåsens apostel var så MYE mer enn Fellesmisjonen. Han var inkarnasjonen av det rurale Norge, grende-Norge, mannen som gikk Isak Sellanraa en høy gang. Et kultmuseum for Totenåsens apostel vil av den grunn være det naturlige å satse på. Til inspirasjon for en ny retrovativ sivilisasjon!

Istedenfor å gå til grunne sammen med grenda mi, vil jeg i tiden framover arbeide på plan B. Arven etter Totenåsens apostel er for verdifull til å gå tapt sammen med vår tids dårskap. All støtte er kjærkommen!

Arven etter Totenåsens apostel er for verdifull til å glemmes!
Hos VD.

Wednesday, October 19, 2016

Adjø, Blåveissvingen!

Et aller, aller siste bilde fra Blåveissvingen, hvorfra jeg har så mange minner, og hvor vi plukket store buketter av blåveis og kvitveis til mødrene våre på veg hjem fra skolen.

Regnet med at skogen var hogget da jeg kom der i dag, men heldigvis fikk jeg tatt dette siste bildet, antar skogen forsvinner i løpet av dagen.

Alt ble rett! Lyset, tåka, monochrome-nyansene. Fotoet utstråler all min kjærlighet til stedet.

Underlig å tenke på at jeg er av de siste på jorden som kjenner til denne stedskjærligheten.

Men jeg får si som Setreng: "Vegen er målet."

Min siste kommentar.
Nok en artikkel som viser at vi er på veg inn i en ny, retrovativ æra!

- Nya vackra arkitektoniska ideal är på väg: http://www.arkitekturupproret.se/2016/10/18/nya-vackra-arkitektoniska-ideal-ar-pa-vag/

Grythengen med meg og min slekt som kulturbærere kunne blitt en spydspiss for Toten inn i denne nye æraen. Hver gang jeg er der nærmest bryter jeg sammen av tanken på den vidunderlige grendeportalen dette stedet kunne vært. Tar en tur i dag for å fotografere nedhoggingen av Blåveissvingen.

Hva som er forunderlig er at ingen bryr seg. Dette skyldes individualismen, som har suget all kraft ut av denne grenda, som for 100 år siden var 100 prosent samhold!

- You can’t tell me what to do with my land!: https://blog.p2pfoundation.net/54570-2/2016/03/09
"Individualism, at first, only saps the virtues of public life; but in the long run it attacks and destroys all others and is at length absorbed in selfishness." — Alexis de Tocqueville
Selv nekter jeg å bli absorbert av denne selviskheten. Mitt ønske var å gi Grythengen som en gave til Toten og verden, hvor Sigmund K. Setrengs filosofi ble materialisert. Han, den fremste retrovative filosof. Han, som vandret i Øverskreien i sin ungdomstid.

Utrolig trist at totningene ikke så denne muligheten, hvor Grythengen ble en bauta for økofilosofien til Setreng. Setreng var 100 prosent retrovativ, han kommer til å bli løftet fram igjen til den plass han fortjener, ettersom retrovasjonsfolket stormer fram.

Men jeg får si som Setreng: "Vegen er målet."

Trolig går vegen nå til Hurdal, det er å håpe de er åpne for Setrengs retrovasjons-filosofi?

Men hva har ikke Toten gått glipp av? De hadde begge de to retrovative gigantene Sigmund Kvaløy Setreng og Magnus Johansen Dahl, som jeg har valgt å kalle Totenåsens apostel, boende hos seg.

Og de hadde elvestedet Grythengen, det beste stedet for å løfte fram dem begge nå inn i retrovasjonens tidsalder!

Tuesday, October 18, 2016

"Nytenking - Kvalitet - Respekt"

Kommentar.
"Nytenking - Kvalitet - Respekt"

Dette er slagordet til Østre Toten kommune.

- Nytenking = det motsatte av retrovativ tenkning. Ergo, en retrovativ person kan ikke tas alvorlig. Hans/hennes tanker blir derfor høflig ignorert i stillhet.

- Kvalitet = det produktet mottaker søker oppfylt. Vel, i alle fall var det noe slikt jeg lærte da jeg gikk på fagskolen en gang for lenge siden, i økonomi og markedsføring. Den gjennomstrømsteknologien mitt sted er gjennomboret av er derfor for meg det motsatte av kvalitet. For de subeksurbane er den selvsagt den høyeste oppfyllelse av kvalitet, ellers kan de jo ikke overleve i bunkerne sine.

Dette er ikke et NIMB-tilfelle (Not In My Backyard). Det har å gjøre med at for å kunne være en kulturbærer må mitt sted inkarneres i en retrovativ teknologi sammen med et retrovativt levesett.

- Respekt = En dyp ærefrykt for et steds historiske egenart. Denne ærefrykten forsvant med etterkrigsgenerasjonen, og siden har det bare blitt verre. Allikevel er jeg overbevist om at vi nå ser kimen til en ny retrovativ generasjon.

V/A-systemet etter grenda til Totenåsens apostel ble påbegynt tirsdag 18. oktober 2016.

Mine artikler fra Grythengen denne avskjedssommeren

Grenda mi kunne oppnådd kultstatus

Herr Fossemøllens øyensten







- Grendeportalen som visnet (kommer)

Ingen elvetid for Grythengen

- Rekonstruer grenda mi!

- Totenbunkerne

Wendell Berry And The New Urbanism: Agrarian Remedies, Urban Prospects

Hvorfor Toten aldri kan bli "Totscana"

-

Takk til KVs redaksjon for Herr Fossemøllens øyensten

-

-

-

-

-

-

-

Blåveissvingen, hvor vi plukket blåveis til våre mødre i min barndom. I morgen går skogen ned. Grendeportalen Grythengen, perleporten for grenda til Totenåsens apostel, faller.

Wikimedia.

Jeg tapte kampen for ordinær menneskelig eksistens

Min oldefar og Totenåsens apostel fikk oppleve den høyeste form av ordinær menneskelig eksistens. Nå er denne tapt. Ingenting er lenger ordinært.
To get there at all, the first thing is for people to grasp what the main problem is. The creation of a world that is beautiful and in harmony, adequate for the people who live in it, supporting both the personal and the community, urban life, plant life, animals and rivers and all the world we treasure, can only happen if what takes place in the formation of buildings and towns is a continuous unfolding of the whole. That is the way that nature works, and of course necessarily so. For thousands of years all traditional architecture also went forward like that. Briefly it may be called “adaptive morphogenesis.” It’s an adaptive process which allows the whole to guide the formation of the parts created within in it, so it all fits together comfortably. It allows minut adaptations at many points going forward.

The system of planning, regulation, design, and production that we have inherited from the relatively early part of the 20th century makes all of that impossible. CNU is a strongly motivated and in part highly sensible way of addressing this problem. It has arisen from highly sensible people, architects, who are now in a panic because they see the problem, want to do something about it, don’t really know what to do about it, and so they try to hark back to history and historical forms. Their motive is completely understandable, but their means cannot succeed, because they hope to do this within the same technical means of production that are producing the most far-out and absurd postmodern concoctions. Harmonious order cannot be produced by copying the shapes of the past, although I suppose it might be mildly better than indulging in the very horrific architectural fantasies that are deliberately intended to shock. But at root it is the system of production and the processes of production which are at fault. Until these are changed, architecture cannot get better.

This is a very large undertaking. My main reason for having faith that this insight will gradually become a common insight, and be carried forward in the next few decades, is that both complex systems theory and biology already understand these things in their own ways. But oddly enough, the very large community of architects, planners, and ecologists committed to sustainable architecture, building, and planning have not yet really understood the concept of wholeness. It’s the crux of the well-being of the Earth and also the crux of the well-being of human cultures: and it has always been so. Whether people understand it or not, or are willing to believe it or not, that does explain why I have spent the last 27 years writing these four books. It has taken every ounce of energy I have to put it together in an intellectually comprehensible fashion. - Christopher Alexander
 - The Battle for Ordinary Human Existence in Our Time

Bollier og RT utfordrer markedet som liturgi

Kommentar.
Fytterakkern, det var stygt. RT er den eneste større mediakanalen hvor min helt David Bollier slipper til! Her i et nylig intervju.
Dette er fordi Bollier og RT utfordrer markedet som liturgi, og han er derfor en kjetter. Jeg opplever det samme selv, troen på markedsliturgien er utrolig sterk blant folk flest. Media har i dag erstattet katedral som virkemiddel for fanatiseringen av menneskesinnet.
Og her er den største kjetteren av dem alle:
Når Bongard blir ferdig med oversettelsen sin skal jeg jammen kontakte Bollier og forsøke å få ham intervjuet av samme mann på RT!

Bob Dylan's - Inside Dylan's Jesus Years: Born Again

På samme vis som bedehuset ikke lenger er en trussel, men har oppnådd kultstatus, ser man nå på Dylans kristne periode.
Once called Dylans God Awful Gospel by his most loyal fans, Bob Dylans Jesus Years are today regarded as among the best of his career. Finally, here is an insiders view into Bob Dylans Born Again transformation, and its affect on his life and music. In late 1978, Bob Dylan fell into the Arms of the Lord through the Vineyard Christian Fellowship Church. In his first-ever interview, Dylans Bible class teacher, Pastor Bill Dwyer, details Bob Dylans embrace of Jesus Christ and Christianity. Dylan then made three Gospel albums, winning a Grammy for Gotta Serve Somebody. However, Dylans radical new direction alienated fans and enraged critics as he preached evangelical messages from the Book of Revelation.
Se dokumentarene/See the documentaries:

- Bob Dylan's - Inside Dylan's Jesus Years: Born Again

Bob Dylan - Trouble no more

Popular on Spotify

Hesteskigard

Monday, October 17, 2016

Inngruppereaktoren

Kommentar.
Så litt på en dokumentar om keiser Caligula i går, her snakker man virkelig begjær, med lystyachter på over hundre meter fulle av luksus mm, som ville gjort Røkke full av misunnelse. Slik går det når inngruppe-kontrollen oppløses fullstendig.

Men kan vi få oss alle inn i masse små inngruppe-reaktorer kan vi få kontroll på det menneskelige begjæret, slik at det ikke overopphetes, som i tilfellet med Caligula. Les boka til Bongard!

Ellers interessant med thoriumreaktoren! Men dette er kun halve løsningen. Vi trenger inngruppereaktoren også!
Inngruppe-reaktoren
– Vår hensikt med denne boken er å tyde tidens tegn. Da må vi se at våre grunnleggende økonomiske trossetninger har skapt en kultur som gjør fattigdom, vold, dårlig helse og sårbare økonomiske systemer uunngåelige, skriver forfatterne av boka An other kingdom. Departing the consumer culture. De sammenligner markedsideologien og forbrukerkulturen med faraos egyptiske rike og kaller oss – «israelsfolket» – til å bryte opp og dra ut. 
Bak boka står to samfunnsvitere som er aktivister for alternative samfunnsmodeller, Peter Bloch og John McKnight, og teologen Walter Brueggemann. Selv om de har ulike faglige ståsteder, er teksten skrevet av alle tre i fellesskap.

Sunday, October 16, 2016

I valget mellom Dantes eller de suburbane helveter

Skulle jeg leve evig og måtte velge, ville jeg langt foretrekke Dantes versjoner av Helvete framfor modernist-byråkratenes. Her er det i det minste noe som skjer!

Sandro Botticelli - Inferno, Canto XVIII

Ved suburbias ende, Øverbymarka, Gjøvik. Suburbia = sosial atomisme med isolerte hus i monokulturer. Ikke engang Dante kunne forestille seg en slik gudsforlatthet.

«La fare alle håp, den som trer inn»
Modernism has replaced the means that human beings use to connect to each other, and to external structures. The city as a framework for establishing connections among members of an urban population has been changed to a spatial structure whose aim is to disconnect. This applies both to path connectivity -- people easily walking to meet one-another face-to-face -- and also to visual connectivity between an individual and the built components of the city. My investigations reveal that a city is a system of systems -- with a logical architecture (in the sense of computer architecture) that is far closer to the human brain than to existing electronic computers. Cutting connections, as the modernists have done, is akin to cutting the wiring in a computer or the neurons in the brain. After decades of psychological conditioning to a sterile world, people have accepted disconnectedness as a way of life. Are human beings changed so they no longer value spatial structures that satisfy basic sensory and social needs? Nikos A. Salingaros
Suburbias bedrag:
  • People buy into the utopian dream
  • But suburban sprawl represents a toxic disconnectedness
  • Isolated houses without community
  • Great deception: “suburbia celebrates nature” – no, it violates nature
  • Replaces nature with dead typologies
Twelve Lectures on Architecture, by Nikos A. Salingaros

Videre studier:

Featured Post

Hovdetoppen - Mjøslandets største øyensår

Da vi forlot Gjøvik i 2018, var planen å flytte tilbake så raskt råd var, men så oppdaget jeg plutselig store skogsmaskiner oppe på det unik...