Rekonstruer grenda mi!

Det rurale og det urbane kan ikke og skal ikke blandes, resultatet er ei subeksurban giftsuppe. Denne forgiftet stedet mitt, grenda mi og kulturen min. Kun et blekt skjelett står tilbake.

Hesjing på Grythengen var fast sommerjobb i mine unge år. Min bestefar i bakgrunnen.

Les hos Verdidebatt.

Min siste oppfordring til kommunen:

Hei!

Det er ikke bare norske tettsteder som er en nasjonal tragedie, men også norske grender! Grythengen burde fra første stund vært identifisert som grendas velkomstportal og man skulle vernet om denne identiteten. Istedenfor har man dumpet subeksurbane eneboliger (bunkerser) og infrastruktur rundt omkring i terrenget uten noen tanker for hvordan dette påvirker stedets misjon, historiske identitet og beboernes følelse av stolthet og velvære. Rural livskvalitet og integritet er det lokal infrastruktur og lokale kretsløpsløsninger som kan gi, hvilket vil si permakulturen med sine designsystemer.

Kommunen har enda mulighet til å rydde opp i rotet og glemme hele dette prosjektet. Det ville kanskje koste 15-20 millioner å få til en fullverdig rekonstruksjon av grenda, men da ville vi til gjengjeld fått ei grend vi kunne være stolte av!

Vil gjerne oppfordre om at dere benytter disse siste dagene til å tenke gjennom om dere virkelig ønsker dette prosjektet, eller en rekonstruksjon? Det er fare for at Kronborgsætergrenda kommer til å bli stående som grendenes svar på tettstedenes Førde: https://www.nrk.no/trondelag/norske-tettsteder-_-en-nasjonal-tragedie-1.13078176

Etter dette prosjektet vil jeg fullføre min artikkel "Grendeportalen som visnet". Noen av mine artikler får jeg publisert hos Kulturverk, fikk nettopp vite at de tar inn min reiseskildring fra Granada i sommer. For 20 millioner er jeg sikker om at man kunne få til en god rekonstruksjon av grenda, med hovedvekt på Grythengen, dernest Holmstadengen. Fallet for Kronborgsætergrenda er stort, da man her fant en av Norges fremste grendekulturer.

Tenk på det!

Kronborgsætergrenda, som nådde en topp for norsk grendekultur under Totenåsens apostel, ligger til venstre for Olteruddalen opp mot Totenåsen to tredjedeler til høyre i bildet.

Wikimedia.

Vær sikker på at du får med deg den fabelaktige artikkelen av kunsthistoriker Daniel Johansen om den nasjonale tragedien de norske tettstedene har utviklet seg til å bli. Her får du vite at det er en myte at Norge ikke hadde landsbyer!

- Norske tettsteder – en nasjonal tragedie

Dessverre har de norske grendene fulgt med på lasset, og jeg ser nå at artikkelen "Norske grender – en nasjonal tragedie" må skrives!

Foreløpig, les mer om min grends storhetstid og fall her:

- Mitt Alhambra

For igjen å kunne skape verdige grender hvor folk trives og er del av et fellesskap, kan grendeklynga være en del av svaret. Les min artikkel hos +KOTE:

- GRENDEKLYNGA – EN MODELL FOR FRAMTIDA?

Filmen ovenfor er en subeksurban propagandafilm utvilsomt laget i samarbeid med General Motors, sannsynligvis redigert av PR-industriens far Edvard Bernays.

Alle rurale advares mot sterke scener!

Som faste lesere av PermaLiv vil vite ble det ideologiske grunnlaget for det subeksurbane lagt gjennom de amerikanske settlernes fortolkning av John Locke, med formål å rettferdiggjøre tilintetgjørelsen av de innfødte amerikanernes kultur. Nå er sirkelen sluttet, og denne djevelske individualismen og profittbegjæret til yankeene, som Hamsun hatet så intenst, har ødelagt vår egen kultur.

Historieløse går Europas befolkninger sin usikre fremtid i møte, fremmede for hva de var og hva de vil bli. Uten minnet om hvorfor det som er, er – finnes egentlig heller ingen fremtid. Europa må gjenskape et levende minne bortenfor abstraksjoner og anomi, om det skal bli mer enn et vagt minne for rotløse, tilfeldige eksistenser i et babelsk tårn. - Alexander Viken

Mens yankeene la det ideologiske fundamentet for det subeksurbane idealet, ble dette idealisert av sjefsideologen Le Corbusier, av de ondeste mennesker som har satt sine føtter på jorden.

By og land vil forenes; fra mitt kontor skal jeg bo 30 kilometer i én retning, under et furutre; min sekretær vil også bo 30 kilometer unna, i motsatt retning, under en annen furu. Vi skal ha hver vår bil. Vi skal slite ut dekk og tannhjul, slite ned veidekket, forbruke olje og bensin. Alt hvilket vil medføre en mengde arbeid … nok for alle. - Le Corbusier, 1935

Henry Ford var bondegutt og så bøndene som sin kjøpergruppe. General Motors derimot var tidlig ute med å aktivt markedsføre det suburbane og den subeksurbane eneboligen som den hellige gral og livets dypeste mening. Dette helt klart for å gjøre folk bilavhengige! En målrettet plan utklekt av Edvard Bernays, mannen som utviklet Public Relations (PR). Som tysktalende askenasijøde kjente han selvsagt meget godt til Corbusiers framtidsvisjoner, da Corbu var en stor ideolog også for den tyske bauhausbevegelsen, som i stor grad bestod av jøder. Bernays laget en voldsomt sterk historie for GM der det suburbane ble opphøyd til framtidsidealet ved verdensutstillingen i New York i 1939, kun fire år etter Corbusiers profeti. En falsk historie som har ødelagt verden, Norge, Toten, Kronborgsætergrenda og kanskje aller mest Grythengen.

The Dream, more specifically, was a detached home on a sacred plot of earth in a rural setting, unbesmirched by the industry that made the home possible; a place where one could play at cultivating the soil without having to rely on husbandry for a livelihood; a place that was, most of all, not the city. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s (and Norway's) Man-Made Landscape”, page 101

Det er denne historien som til slutt kvalte Grythengen, og med dette mistet Kronborgsætergrenda sin velkomstsportal.

On no account place buildings in the places which are most beautiful. In fact, do the opposite. Consider the site and its buildings as a single living eco-system. Leave those areas that are the most precious, beautiful, conformable, and healthy as they are, and build new structures in those parts of the site which are least pleasant now. - Christopher Alexander, pattern 104, Site Repair**

Grythengen var av verdens vakreste, mest verdifulle, komfortable og sunne steder, og skulle fått være som hun var. Kun en degenerert, memetifisert generasjon kunne begynne å ublygt ta for seg av hennes skjønnhet.

Økofilosof Nils Faarlund mener at etterkrigsgenerasjonen mistet dannelsen, og dermed ror og kjøl for sin tenkning. De har høy utdannelse, hvilket betyr ut av dannelsen eller ut-dannelse. Husmannssønnen M.J. Dahl derimot var en dannet mann med en høyt utviklet verditenkning. Etterkrigsgenerasjonen latterliggjorde verditenkningen, og med dette har de gjort hele verden til en vits.

Selv erkedruiden hevder at vestlig sivilisasjon nådde sitt høydepunkt under tiden for Totenåsens apostel.

As I see it, western civilization peaked between 1815 and 1914; the fact that we have more shiny toys than they did doesn't outweigh the vast number of ways in which the cultures of that time were stronger and more viable than ours. - JMG

Derfor MÅ Grythengen og Kronborgsætergrenda rekonstrueres til tidsepoken før første verdenskrig!

Grythengen er mitt Alhambra og det stedet i verden jeg elsker høyest. Dessverre har plassen blitt liggende under et subeksurbant lokk, slik at det blir nesten umulig å puste der for en med rurale verdier og del av permakulturens verdisyn. Gården burde fått ny låve, istedenfor får den nytt pumpehus, for å holde AKIS (avanserte konkurranse-industrielle samfunn) sitt blodomløp gående.

Flickr.

Mitt håp er en gang å dra igang en nasjonal bevegelse for å ta tilbake det rurale Norge!

This is embodied today in the popular phrase, “You can’t tell me what to do with my land.” The “you” here might be a neighbor, the community, or the government. The government’s power to regulate land use was limited under the Fifth and Fourteenth Amendments to the constitution.  The Fifth states that private property cannot be taken for public use without due process of law and just compensation — the right to public hearings and payment at market value — and the Fourteenth reiterates the due process clause. All subsequent land-use law in America has hinged on whether it might deprive somebody of the economic value of their land.

America’s were the most liberal property laws on Earth when they were established. The chief benefits were rapid development of the wilderness, equal opportunity for those with cash and/or ambition, simplicity of acquisition, and the right to exploitation — such as chopping down all the virgin white pine forests of Michigan (they called it “mining trees”). Our laws gave the individual clear title to make his own decisions, but they also deprived him of the support of community and the presence of sacred places.

The identification of this extreme individualism of property ownership with all that is sacred in American life has been the source of many of the problems I shall describe in the pages that follow. Above all, it tends to degrade the idea of the public realm, and hence of the landscape tissue that ties together the thousands of pieces of private property that make up a town, a suburb, a state. It also degrades the notion that the private individual has a responsibility to this public realm — or, to put it another way, that the public realm is the physical manifestation of the common good.

Tocqueville observed this when he toured America in 1831. “Individualism,” he wrote, “at first, only saps the virtues of public life; but in the long run it attacks and destroys all others and is at length absorbed in selfishness. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s (and Norway's) Man-Made Landscape”, pages 26-27