Faarlunds mønstergjenkjennende tenkning

Svært gledelig med en slik tilbakemelding til min KV-artikkel "Lommedemokratiet".

Kjære Øyvind!

Mange takk for en opplysende og velargumentert
artikkel! Boken "Elvetid" er en veldig fin påmin-
nelse om den tenkningen Sigmund førte an i.
På 1970-tallet skapte jo denne tenkningen
grobunn for en 'grønn' politikk og åpnet for
samfunnskritisk forskning og praksis. Med
oljerevolusjenen – Norges industrielle revolusjon –
ble denne 'bærebølgen' for 'kompleks' tenkning
effektivt dempet, slik olje er kjent for å dempe
bølger…

Mens Sigmund fortsatte med sitt politiske
arbeid, valgter jeg å satse på regissering av
verdidannende læring i fri natur for studenter,
lærere og ledere. Det gjorde at jeg utviklet et
mer livsnært ordforråd ut fra tanken om at ordene
er tankens redskap, er ordene sløve, blir tankene
sløve. I 68-språket het det: "Språk er makt!".

Med tiden kom jeg derfor til å kritisere den
naturvitenskapelige tenkemåte som 'regeltenkning',
der Sigmund brukte betegnelsen 'kompliserthet'.
Når jeg fremholder Askeladdens – og Einsteins –
tenkemåte som mønstergjenkjennende tenkning,
er det et forsøk på å gjøre 'kompleksitet' mer
forståelig. Her er et paktisk eksempel: (se nedenfor)

Med naturvennlig hilsen Nils

Faarlunds alternativ til Setrengs "kompliserthet" er altså "regeltenkning", mens alternativet til "kompleksitet" blir "mønstergjennkjennende tenkning".

Fra Faarlunds bokslippsfest av den store (men lille, passende i sekken) friluftslivsboka, hvor jeg var så heldig å bli invitert

Er det da noe rart at teknokratiet har lagt på hylla Christopher Alexanders monumentale verk og bestselger "A Pattern Language"? Dette fordi de ikke ønsker denne formen for tenkning, men å fortsette sin regeltenkning, for slik tjener de best AKIS (avanserte-konkurranse-industrielle-systemet).

En ting en bærekraftig kultur må bestå av er mønstre. Alexanders mønstre er jo nettopp et ekstrakt av allmenngyldige mønstre på tvers av kulturer og tid.

Faarlunds alternativer er mer folkelige enn Setrengs, og bør derfor i størst mulig grad benyttes i dagligtale. Allikevel tror jeg ikke de til fulle utfyller Setrengs tenkning i alle sammenhenger.

Begrepet Servoglobus, som ved første øyekast kan synes litt tungt, synes jeg er et levende begrep. Jeg vil ta med Setrengs beskrivelse:

’Servoglobus’ betegner en global datamaskin-styring, hvor ’servo’ både står for ’automatisk forsterket’ og for ’servise’ eller ’servering’; ’globus’ angir et kuleformet kart istedenfor en levende prosess. Det er altså snakk om en styring av jordens menneske- og natursystem ut fra en mekanistisk modell, hvor små impulser gir sterke effekter, hvor de viktigste prosessene skjer via sammenhengende robot-operasjoner slik at de produktene menneskene trenger serveres uten menneskelig slit, verken kroppslig eller åndelig, og hvor det platonsk-greske idealet om det kroppsfrigjorte menneske er endelig realisert. Med andre ord en tilstand hvor en ingeniørskapt global serveringsdame har erstattet Gaia, biosfæreorganismen som i 3 ½ milliarder år har improvisert myriader av veier og løsninger uten hensyntagen til den spesielle etterspørselen etter varer og tjenester som kjennetegner det 20. århundres euro-amerikanske menneske. – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 102

Mønstergjenkjennende tenkning er også helt sentralt innen permakulturen, jeg vil si selve fundamentet for denne kulturen, slik at den kan bli permanent. Mønstre leser man ut av kulturen og naturen, de skapes ikke, men oppdages! Dette blir litt som Askeladden, som fant og fant. Slik kan man også oppdage mønstre på sin veg, hvis man ikke har blitt sløvet av AKIS.

Før vi går over til Faarlunds tekst vil jeg henvise til et ypperlig intervju med ham hos av alle steder Dagens Nærlingsliv:

- Utenfor allfarvei

Så til Faarlunds stykke om mønstergjennkjennende tenkning som utgangspunkt for et rikt friluftsliv.

Den mønsterorienterte sikkerhetsfilosofien

Om skadeforebyggende arbeid ved Nils Faarlund

Den mønsterorienterte sikkerhetsfilosofien forholder seg til naturens farer slik de naturnære kulturene har gjort i hundrevis av generasjoner. Erfaringsoverføringen med gyldighet for friluftsliv og utendørs fritidsaktiviteter fikk særlig stort omfang da det europeiske borgerskapet ble tourister. Ansporet av Romantikkens kunstnere og filosofer ”dro de rundt” i de storslagne og sublime fjelltraktene i selskap med ”de edle ville” som Jean Jacques Rousseau kalte de innfødte i fjelltraktene i Alpene. Etter at vi i Europa fikk landsomfattende organisasjoner til fremme av ferdsel i fjellet, ble det skadeforebyggende arbeidet en hovedsak for de tillitsvalgte. Den grunnleggende forutsetningen for dette arbeidet var den fortrolighet med naturen som byfolket fikk med seg fra sine fjellferder i fri natur og kulturlandskap. Mens kulturlandskap er tilrettelagt natur, er fri natur ikke begrenset i sin væremåte. Fri natur har sine frie rytmer i behold: Årstider, døgnrytmer og vekstrytmer.

Fortrolighet med natur er mer enn kunnskap om natur: Naturvitenskapelige teorier og formler eller algoritmer. Fortrolighet med vann er mer en å kunne formelen H2O og huske frysepunkt og kokepunkt. Det krever kjennskap. Den som har gjort seg kjent med snø, er fortrolig med vann i fast form – H2O(s) – og leter etter fingerfast, finkornet snø i ”passe høye” toppskavler til snøbivuakk. Den abstrakte kunnskapen er grei nok når vi ønsker å regne ut hvor tung en blokk i et flakskred er, men den gir oss ikke den tryggheten (sinnsro) som følger med det vi har gjort oss kjent med. Fortrolighet med natur gir oss den nødvendige (treff)sikkerhet i vurderingen av forholdene (vær, føre, strøm, o s v) og sinnsro til hensiktsmessig handling. Vi skjønner at fortrolighet ikke er noe vi kan tilegne oss i form av kurs- og modulbaserte studier. Den blir til som langvarig ”undervegs læring”, der ferdighetene vokser frem sammen med kjennskapen. Slik fullmoden fortrolighet blir til som fomling og famling og går under navnet mesterlighet. Sondre Nordheims biograf, Torjus Loupedalen fra Seljord, brukte i 1943 forresten uttrykket leug om telemarksvinernes stilfulle ferd i ”ufse-låmene” (på ”nytt-norsk”kalles det nå ”å droppe”).

For å kunne forebygge skader i møte med farene i natur, må den som skal føre regien for grupper som ferdes i fri natur og kulturlandskap, også opparbeide evnen til sikker vurdering av egne og andres forutsetninger: Fortrolighet og ferdigheter. Mens regelbunnen risiko- og sikkerhetsanalyse regner med ”restrisiko”, holder den mønsterorienterte sikkerhetsfilosofien seg til sikkerhetsmargin. Denne tenkemåten gir seg ut fra norsk friluftslivs tradisjonelle verdier (”kjøl og ror” for vurdering): Menneske- og naturverd. Vi spiller ikke hasard med sikkerheten. En gruppes forutsetninger må vurderes (ordet kommer av verdi) i forhold til de krav som følger med et vegvalg. Som profesjonelle utøvere skylder vi gjester og kursdeltakere omsorg (menneskeverdet), en omsorg som også må gjelde den natur vi velger å ferdes i (naturverdet). Våre vegvalg bør altså sikre ferd etter evne. I denne sammenhengen er det også på sin plass å peke på at det er de færreste blant deltakere i organiserte opplegg som har glede av hjertet-i-halsen-vegvalg.

******

Fra innledningen til ” Dreiebok” for vegledning i skadeforebyggende arbeid av Nils F