Skip to main content

Elvebruket Grythengen skulle vært en grendeportal av verdensklasse!

See this photo reportage in a larger size at Holmstad Gallery.

Bill Mollison, permakulturens far, er død.

Han viet sitt liv til bekjempelsen av Servoglobus og hennes herjinger med vår jord, hennes forførende evner og forgiftning av menneskekulturen. Dessverre valgte ikke Toten å la Grythengen bli et sted for permakulturen, de ser heller at dette unike elvestedet blir et av Servoglobus sine gjeveste trofeer.
"When the needs of a system are not met from within itself, we pay the price in energy and pollution." - Bill Mollison 
I Grythengens tilfelle betaler vi en enda høyere pris. Ingen fossemølling vil noensinne igjen kunne kalle seg en stolt fossemølling, og Toten vil ikke ha noen rett til å kalle seg Totscana. Aldri vil totningene med byrgskap kunne glede seg over å ha fostret filosofen Sigmund K.Setreng, elvemennesket framfor noen, slik de har herjet med Grythengen, Totens fremste elvested.

Bill Mollison hedres som en helt av verdensklasse!

Toten har med sin behandling av Grythengen blitt et sted av vanære i verdensklasse!

Elvebruket Grythengen skulle vært en grendeportal av verdensklasse!

Et siste bilde av Grythengen før teknokratene kommer med pumpehuset sitt. Hvem vil med hånda på hjertet proklamere at det her vil bli vakrere med et pumpehus?

Fra låve til pumpehus.

Pumpehuset kommer ned mot krysset. Ovenfor her var vaskedammen, hvor damene vasket klær, og helt øverst hvor grunnmuren til låven og kjørbrua var, var brønnen. Ovenfor her gikk stien hvor Helmer Holmstad den eldre gikk ned dalsida til filosofibjørka si.

Flickr.

Wikimedia.

Her gikk herr Fossemøllen og Helmer den eldre fra Grythengen ned til Olterudelva. I dag leder stien opp i ingenmannsland og har mistet sin mening, en av mange ugjerninger ved Grythengen. Rett ovenfor der stien kommer ned i dalen står bjørka Helmer fredet.

Flickr.

Tenk at den store herr Fossemøllen gikk her!

Flickr.

Bjørka min oldefar Helmer Holmstad fredet. Tenk hvor vidunderlig alt var på hans tid. Først gikk han forbi brønnen, som gav liv. Deretter ned stien fra Grythengen til Olterudelva, som bugnet av bekkeørret. Der stien kom ned stod denne bjørka, som var stor allerede på hans tid, og som han anså for hellig og befalte at ingen etterkommer skulle røre.

Under denne bjørka satt min oldefar og filosoferte over livet, til elvas liflige toner.

Seinere kom Valbydalen, hvor Roger Ruud debuterte innen hoppsporten som guttunge. Hoppbakken medførte et stygt inngrep i det hellige stedet omkring bjørka, men hun fikk heldigvis stå, selv om mang en hopper var på nippet til å gli inn i treet.

Flickr.

Telthuset til Fellesmisjonen står på grunnmuren til den første Solhaug trevare, og før dette stod trolig herr Fossemøllens mølle her.

Flickr.

Der skovljulet satt.

Flickr.

En mektig mur med vannkanal nedenfor skovljulet .

Flickr.

En gammel slåmaskin.

Flickr.

Her satt garantert min bestefar og kanskje min oldefar. Nå har skogsvaflene slått seg ned her, en favoritt for eldstejenta på tur.

Flickr.

Et melkespann fra Grythengen, som endte sine dager nede i dalen. Småbruket huset tre kyr.

Flickr.

Steinfyllinga hvor herr Fossemøllen og hans sønner kjørte 1400 hestelass med stein under rydding av vollen.

Flickr.

Kraftige granlegger, masse mat for trekryperne, som det er gode bestander av etter dalen.

Flickr.

Rådyrstien over der potetåkeren til Per Post en gang lå. Han levde før min far ble født, den gang Grythengen var en husmannsplass under Grythe. Far vet ikke hvor han bodde, men navnet indikerer at han arbeidet som postbud.

Flickr.

Steingjerdet Per Post la opp helt nederst i Grythengen, som seinere ble grensegjerde da stedet ble frigitt som husmannsplass.

Flickr.

I denne dammen ville ved min tilsynekomst bekkeørreten pilt i alle retninger i min barndom. Grunnet massiv grøfting oppe på Totenåsen er nå ørreten borte.

Flickr.

Det er tett mellom steinene i herr Fossemøllens ruindam, som gav kraft til skovlhjulet. Nesten som om mayaene skulle ha bygget den.

Flickr.

Fjorårets bilde av ruindammen, da dagens bilde ikke ble helt vellykket.


I dag får de subeksurbane kraften fra høgspentnettet, som flere steder krysser Olteruddalen, og under de fleste av disse krysningspunktene har det gått jordras.

Grythengen er stygt herjet av en rekke høgspenttraseer, en svært urettferdig skjebne, da stedet har massevis av kraft til eget bruk fra elva, sola og skogen.

Flickr.

Det gamle elveløpet til Olterudelva øverst i Grythengen.

Flickr.

Vintereplene i hagen ved Grythengen er modne nå, de er ikke så søte som de andre eplene, men har bedre holdbarhet. Da vi var barn pakket vi dem i papir og lagret dem kjølig, slik at de holdt seg helt til jul.

Flickr.

Ofte har jeg mareritt fra Grythengen. Mitt siste mareritt var at herr Fossemøllens sønne-sønne-sønnesønns datter var forsvunnet i et lite mørkt hull i berget under Grythengen, hvor jeg ropte inn, men måtte innse at hun var borte for alltid.

Heldigvis våknet jeg og innså at hun lå ved min side, men fra Grythengens kjød er hun borte for alltid, forsvunnet i et mørkt hull av heslighet, kjennetegnet ved vår tid, hvor intet er hellig, hvor vi arbeider dag og natt for å kutte røttene til historien og landskapet.

Flickr.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?