Kulturbærerens rolle

I løpet av det siste året har jeg blitt klar over av at min livsgjerning var som kulturbærer av den dype grenda, i mitt tilfelle Kronborgsætergrenda, som var grenda til Totenåsens apostel. Min spesifikke oppgave her var som vokteren av herr Fossemøllens øyensten, grendeportalen, elvebruket ved Olterudelva.

Begrepet "den dype grenda" ble imidlertid ikke klargjort for meg før torsdag 13. oktober 2016, da jeg leste artikkelen "Den dype byen" av seniorforsker ved NIKU, Torgrim Sneve Guttormsen. Umiddelbart forstod jeg at hva jeg hadde opplevd sommeren 2016 var "den dype grenda", hvoretter jeg omskrev Guttormsens innlegg.

- Den dype grenda

"De grendene som i fremtiden vil blomstre, er de dynamiske grendene som takler endring og har kapasitet til å tilpasse seg nye behov og samtidig bringer med seg grendas langtidshukommelse som en vital ressurs."

Kulturbærerens rolle er vanskelig fordi hans/hennes blikk er rettet mot fortiden, mens vi lever i Fremskrittets tidsalder. De som ikke har blikket rettet mot fremtiden anses som kjettere. For grendeportalen og elvebruket Grythengen, mitt kultursted, har den dype historien blitt overkjørt av Fremskrittets ideer, som gjennomstrømsteknologien og den suburbane bunkeren som oppfyllelse av det nye Eden. Gjennomstrømsteknologien eksisterer for opprettholdelsen av det nye Eden, ikke den dype grenda.

In America, with its superabundance of cheap land, simple property laws, social mobility, mania for profit, zest for practical invention, and Bible-drunk sense of history, the yearning to escape industrialism expressed itself as a renewed search for Eden. America reinvented that paradise, described so briefly and vaguely in the book of genesis, called it Suburbia, and put it for sale. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 37

Troen på fremskrittet har dype røtter og de mest forunderlige opphav. Ingen makter å følge fremskrittets røtter tilbake til den spede spire slik som John Michael Greer.

Order the book.

Progress is the God of the modern world. What happens once God is dead?

Our society's worship of the idea of progress constitutes a formidable roadblock to successful adaptation to what our climate-changed, resource-depleted future has in store. John Michael Greer doesn't just identify that roadblock, he dynamites and bulldozes it, using his characteristically sharp wit and expansive knowledge of cultural history. – Richard Heinberg, author, "The End of Growth"

Totningene har utvilsomt en meget seiglivet tro på Fremskrittet, denne er langt mer fanatisk enn noen bedehustro. I forbindelse med etableringen av nytt V/A-system for de subeksurbane i Øverskreien har jeg fått merke denne fanatismen i form av sinne, taushet og likegyldighet. Kanskje først og fremst likegyldighet, fordi en retrovativ person kan man selvsagt ikke ta på alvor.

Elvebruket Grythengen er ikke lenger bærer av den dype grenda, men har blitt til en grunn kulisse for det subeksurbane

Hva skjer når "Gud" er død? Totningene er kjent for å være treige, derfor kan det nok ikke falle dem inn at troen på Fremskrittet begynner å falme ute i den store verden. Selv tror jeg imidlertid dette nå skjer. Retrovasjon er i ferd med å få en ny posisjon!

Fra min artikkel:

Denne sommeren er tilbrakt ved elvebruket Grythengen, grendeportalen til det som var en av Norges fremste grendekulturer. Hva jeg har erfart ble jeg ikke helt klar over før jeg leste artikkelen "Den dype byen" av Torgrim Sneve Guttormsen. Jeg har kommet i kontakt med den dype grenda, grenda til de rurale gigantene Totenåsens apostel og min oldefar. Min livsgjerning var som kulturbærer for den dype grenda.

Kulturbærerens rolle er ikke å søke framtiden, men fortiden. Å finne fram til hvordan forfedrene levde, deres spor, for så å ivareta dette på et retrovativt sett. Retrovasjon vil si å levendegjøre fortidens teknologi og levesett, men hvor man kan tilføre ny teknologi som en del av det gamle hvor dette er fordelaktig.

Denne rollen ble ikke respektert, og med det nye vann-/avløpssystemet er den dype grenda til Totenåsens apostel og min oldefar tapt for alltid. Alternativet er en rekonstruksjon!

Teknokratene, politikerne, grendefolket og de fleste av herr Fossemøllens etterkommere ser ikke den dype grenda. De er like nærsynte som de som i sin tid ønsket å rive Bryggen i Bergen. Grenda til Totenåsens apostel er av like stor kulturhistorisk verdi for vår rurale arv som Bryggen i Bergen er det for vår urbane arv, og burde vært satt på UNESCOs verdensarvsliste rett etter 2. verdenskrig, før de store ødeleggelsene tok til. Hva som utspiller seg etter Kronborgsætergrenda er en nasjonalhistorisk tragedie!

Denne tragedien ser ikke totningene, fordi deres blikk er rettet mot framtida, mot Fremskrittet!

Personlig tror jeg det er i ferd med å vokse fram en ny retrovativ generasjon, hvor retrovasjon blir det nye moteordet. For en retrovasjonssivilisasjon vil kulturbæreren igjen komme i sentrum, hvor han/hun blir sett på som en bauta og et forankringspunkt, som gir tilværelsen trygghet og retning.

Det er behov for mer kunnskap for å forstå hvordan endringene påvirker den rurale kulturarven, som er så viktig for å kunne skape den robuste grenda som generasjoner etter oss også vil verdsette som verdifull.

For retrovasjons-folket vil de grendene, byene og regionene som valgte å støtte kulturbærerne og de dype røttene, selv da disse stod i vegen for Fremskrittet, bli prioritert. Erkedruiden, som best forstår Fremskrittet som religionssurrogat, har også gitt oss den mest presise beskrivelsen av nyordet retrovasjon.

Not so. The word I’ve coined for the strategy under discussion, retrovation, is obviously backformed from “retro” + “innovation,” but it’s also “re-trove-ation,” re-finding, rediscovery: an active process of searching through the many options the past provides, not a passive acceptance of some bygone time as a package deal. That’s the strategy the Lakeland Republic puts to use in my narrative, and those of my readers who know their way around the backwaters and odd corners of history may find it entertaining to figure out the sources from which I lifted this or that detail of Retrotopian daily life. The rhetoric of progress, by contrast, rejects that possibility, relies on a very dubious logic that lumps “the past” together as a single thing, and insists that wanting any of it amounts to wanting all of it, with the worst features inevitably highlighted. – John Michael Greer

Dessverre er ikke Toten og grenda mi lenger verdige å være vertsskap for arven etter Totenåsens apostel. Derfor velger jeg å satse på plan B, et museum til minne om Totenåsens apostel i Hurdal, utenfor Grue gård, som blir liggende i den nye landsbygata til Hurdal Urbane Landsby. Et godt valg, da Totenåsens apostel i lengre tid arbeidet i Hurdal før han tok føttene fatt over åsen til Toten, til det som var grenda mi.

Å kalle dette for Fellesmisjonsmuseet har jeg gått bort fra, da Totenåsens apostel var så MYE mer enn Fellesmisjonen. Han var inkarnasjonen av det rurale Norge, grende-Norge, mannen som gikk Isak Sellanraa en høy gang. Et kultmuseum for Totenåsens apostel vil av den grunn være det naturlige å satse på. Til inspirasjon for en ny retrovativ sivilisasjon!

Istedenfor å gå til grunne sammen med grenda mi, vil jeg i tiden framover arbeide på plan B. Arven etter Totenåsens apostel er for verdifull til å gå tapt sammen med vår tids dårskap. All støtte er kjærkommen!

Arven etter Totenåsens apostel er for verdifull til å glemmes!

Hos VD.