Skip to main content

Adjø, Blåveissvingen!

Et aller, aller siste bilde fra Blåveissvingen, hvorfra jeg har så mange minner, og hvor vi plukket store buketter av blåveis og kvitveis til mødrene våre på veg hjem fra skolen.

Regnet med at skogen var hogget da jeg kom der i dag, men heldigvis fikk jeg tatt dette siste bildet, antar skogen forsvinner i løpet av dagen.

Alt ble rett! Lyset, tåka, monochrome-nyansene. Fotoet utstråler all min kjærlighet til stedet.

Underlig å tenke på at jeg er av de siste på jorden som kjenner til denne stedskjærligheten.

Men jeg får si som Setreng: "Vegen er målet."

Min siste kommentar.
Nok en artikkel som viser at vi er på veg inn i en ny, retrovativ æra!

- Nya vackra arkitektoniska ideal är på väg: http://www.arkitekturupproret.se/2016/10/18/nya-vackra-arkitektoniska-ideal-ar-pa-vag/

Grythengen med meg og min slekt som kulturbærere kunne blitt en spydspiss for Toten inn i denne nye æraen. Hver gang jeg er der nærmest bryter jeg sammen av tanken på den vidunderlige grendeportalen dette stedet kunne vært. Tar en tur i dag for å fotografere nedhoggingen av Blåveissvingen.

Hva som er forunderlig er at ingen bryr seg. Dette skyldes individualismen, som har suget all kraft ut av denne grenda, som for 100 år siden var 100 prosent samhold!

- You can’t tell me what to do with my land!: https://blog.p2pfoundation.net/54570-2/2016/03/09
"Individualism, at first, only saps the virtues of public life; but in the long run it attacks and destroys all others and is at length absorbed in selfishness." — Alexis de Tocqueville
Selv nekter jeg å bli absorbert av denne selviskheten. Mitt ønske var å gi Grythengen som en gave til Toten og verden, hvor Sigmund K. Setrengs filosofi ble materialisert. Han, den fremste retrovative filosof. Han, som vandret i Øverskreien i sin ungdomstid.

Utrolig trist at totningene ikke så denne muligheten, hvor Grythengen ble en bauta for økofilosofien til Setreng. Setreng var 100 prosent retrovativ, han kommer til å bli løftet fram igjen til den plass han fortjener, ettersom retrovasjonsfolket stormer fram.

Men jeg får si som Setreng: "Vegen er målet."

Trolig går vegen nå til Hurdal, det er å håpe de er åpne for Setrengs retrovasjons-filosofi?

Men hva har ikke Toten gått glipp av? De hadde begge de to retrovative gigantene Sigmund Kvaløy Setreng og Magnus Johansen Dahl, som jeg har valgt å kalle Totenåsens apostel, boende hos seg.

Og de hadde elvestedet Grythengen, det beste stedet for å løfte fram dem begge nå inn i retrovasjonens tidsalder!

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?