Wednesday, December 14, 2016

En kulturhistorisk tragedie

Updated version with more images at LeveVeg (My new blog in WP). Hos Debatt1.

I går kveld så jeg igjen på Oppfinneren med Erik Alfred Tesaker på NRK, og fylles av sorg over at Grythengen ikke er et levende elvebruk, slik som hans sted. Tesaker er i likhet med meg av den oppfatning at for å ivareta et steds kulturhistoriske rolle og verdi må dette gjøres på et retrovativt sett, hvilket betyr at man benytter gammel teknologi og kun forbedrer denne med ny teknologi der denne ikke forringer den gamle teknologiens egenart. Dette betyr at man benytter seg av lokal, kretsløpsbasert, småskala teknologi, hvor man klart skiller by og land, på tvers av rådende modernistisk praksis, som er et ideologisk tankegods fra Le Corbusier og de tidlige modernistene, som mente at by og land skulle forenes av en enhetskultur.
By og land vil forenes; fra mitt kontor skal jeg bo 30 kilometer i én retning, under et furutre; min sekretær vil også bo 30 kilometer unna, i motsatt retning, under en annen furu. Vi skal ha hver vår bil. Vi skal slite ut dekk og tannhjul, slite ned veidekket, forbruke olje og bensin. Alt hvilket vil medføre en mengde arbeid ... nok for alle. - Le Corbusier, 1935
Min konklusjon er at husmannsplassen Grythengen i ytterkantene av bygda var av minst like stor, hvis ikke større kulturhistorisk verdi enn storgardene nede i bygda. Stedet representerte to store kulturtradisjoner, som endepunkt for fossemøllingsslekta og den eldgamle vannkraftsindustrien som ble utviklet ved Kvernumsstrykene i Lenaelva, og som oppstartssted for en særegen bedehuskultur som vokste fram i grendene rundt Totenåsen, i fotefarene til Totenåsens apostel M.J. Dahl.

Grythengen er en liten husmannsplass i steinrøysa oppunder Totenåsen, og kanskje var det derfor de styrende tenkte det ikke gjorde noe om de omringet stedet, grov det i filler og overspente det med et nettverk av kraftlinjer.

Virkeligheten er at plassen var av minst like stor kulturhistorisk verdi som storgardene nede i bygda, som avslutningssted for vannkraftskulturen og fossemøllingsslekta ved Kvernumsstrykene på Skreia, og oppstartssted for den unike bedehuskulturen som knyttet sammen smågrendene oppunder og rundt Totenåsen.

Disse kulturhistoriske verdiene ønsket jeg å bringe videre gjennom retrovativ teknologi og et retrovativt levesett, i pakt med historien og de stedegne naturforholdene.

Ved å sparke beina under min rolle og livsgjerning som kulturbærer, har vår nasjon mistet en del av sin eksistensberettigelse.

Det er ikke den suburbane bunkeren som er vår sjel!

Vannkraftsindustrien i Kvernumsstrykene strekker seg i alle fall tilbake til seinmiddelalderen, men det ville ikke forundre meg om den går tilbake til vikingetida. Uansett bet jeg meg merke i et notat i Totens bygdebok om at de som hadde fallrettighetene i Kvernumsstrykene på 1600-tallet måtte skatte tilsvarende fem storgarder, noe som understreker verdien av vannkraften på den tiden. Hvor tidlig fossemøllingsslekta kom inn ved Kvernum, tidligere gården Fossemøllen, vet jeg ikke, men kanskje var vi der helt fra middelalderen av? Uansett kan det ikke være tvil om at min tippoldefar Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919) ble hentet fra Kvernumsstrykene for å nyttiggjøre vannkraften i Olterudelva ved gården Grythe, hvor han fikk bo ved husmannsplassen Grythengen, som ved hans overtakelse ble gården Fossemøllen II.

Ruinene ved Olterudelva har slik en direkte kulturhistorisk linje tilbake til middelalderen og vannkrafts-industrien i Kvernumsstrykene, og er derfor de best bevarte elveruinene fra denne eldgamle tradisjonsoverføringen av kunnskap på Toten i dag.

Denne tradisjonen burde vært holdt i live ved Grythengen gjennom et levende elvebruk, ved bruk av retrovativ teknologi. Elvedammen, vannkanalene og skovlhjulet skulle vært rekonstruert. Der herr Fossemøllen drev sagverk og Johan Solhaug startet opp sin første trevare burde det vært satt i stand et lite verksted drevet av direkte vannkraft, slik Tesaker har det, og Grythengen burde fått sin kraft fra elvedammen. Alle kraftlinjene over Grythengen burde vært fjernet eller lagt helt i ytterkantene, slik at de ikke dominerer stedet og ødelegger dets karakter.

Even Helmer Holmstad (født 4. september 1874, død 1943), min oldefar, var av de aller første dahlitterne, da han ble omvendt allerede ved de husmøtene Magnus Johansen Dahl fra Spydeberg, Totenåsens apostel, holdt i finstua på Holmstad da han tok turen over åsen fra Hurdal første gang i 1892. Dahl bosatte seg seinere ved Holmstadengen. Mellom de to småbrukerne ved de to engene etter Kronborgsætergrenda, Holmstadengen og Grythengen, var det et nært vennskap.

Grythengen var velkomstsportalen for grenda til Totenåsens apostel, og burde vært behandlet med respekt som et retrovativt småbruk og av de stedene som opprettholdt bedehuskulturen i Dahls fotefar lengst. Helt opp til 1970-tallet visste omvandrende predikanter at det alltid var husrom for dem på Grythengen, og bestemor bakte fellesmisjonskringlene, som var fast tilbehør til kaffepausene på bedehusene rundt Totenåsen, fram til sin død. Mine døtre burde ha fått lov til å videreføre denne tradisjonen, og å servere fellesmisjonskringler ute på tunet på Grythengen for pilegrimsvandrere etter Dahlsleden - i fotefarene til Totenåsens Apostel! Gjerne akkompagnert av Toner på tunet fra Pris Herren, sangskatt samlet av M.J. Dahl, hvis musikktradisjon Knut Anders Sørum kommer fra. Dette perlekjedet av vennesamfunn rundt Totenåsens hals, vokst fram i fotefarene til Totenåsens apostel, var unikt i Norge og kanskje også i verdenssammenheng. Min sorg over tapet av denne kulturen har jeg forsøkt å skildre i essayet "Vinduet til Totenåsens apostel".

Var det ikke for de subeksurbane bunkerne og industrijordbruket, ville det V/A-systemet Østre Toten kommune nå bygger vært overflødig. Den suburbane bunkeren slik vi kjenner den i dag ble utviklet som ideal av Le Corbusier og seinere markedsført av General Motors etter en ide av Edvard Bernays, PR-industriens far og nevø av Sigmund Freud. Den første av disse er til alt overmål plassert under ei Corbu-furu og troner over stedet. Her under denne furua var det jeg som skulle ha sittet og skuet utover herr Fossemøllens øyensten, velkomstportalen for grenda til Totenåsens apostel, Fossemøllen II!

Ingen kunne på bedre vis videreført Grythengen som kulturhistorisk identitetsbærer enn min familie, fordi jeg er en fossemølling i blodet, og fordi jeg var av de aller siste dahlitterne på Toten. Du kan ikke kjenne på den samme tilhørigheten til et sted hvis ikke dine forfedre har vandret der. Jeg var den fødte kulturbærer, men min arv og min livsgjerning ble tatt fra meg. Dette er et stort identitetstap, ikke kun for meg, ikke kun for Toten, men for Norge som nasjonsprosjekt.

For videre studier

  • Oppfinneren. Tusenkunstneren Erik Alfred Tesaker og familien drømmer om å skape sitt selvforsynte retrovative paradis på et gammelt småbruk. Det handler om snurrige oppfinnelser, tradisjonshåndverk, og gjenbruk. Og det store prosjektet er å bygge et drømmetårn på toppen av låvetaket - et sted for å løfte blikket over hverdagen, og se både utover og innover.
  • Oppfinneren (1:8) - premiere! Denne artikkelen kunne vært om familien Fossemøllen ved det retrovative elvebruket Fossemøllen II oppunder Totenåsen, som levde som stolte kulturbærere av to særegne kulturtradisjoner.
  • Å «finne opp» meninga med livet. Som kulturbærer skulle jeg vært født til livsmening, her var intet å "finne opp", kun en arv å bære, en stafettpinne.
  • Erik Alfreds hjemmeside. Alfred er en god representant for oss retrovative, og det er å håpe vi vil få større respekt for framtida. Mens Tesakers bruk reiser seg som en fugl Føniks av asken, er Grythengen tapt til det subeksurbane for alltid, sammen med grenda til Totenåsens apostel.
  • Shrinking the Technosphere - Getting a Grip on Technologies that Limit our Autonomy, Self-sufficiency and Freedom, av Dmitry Orlov. (Teknosfæren har lagt seg som et klamt lokk over elvebruket Grythengen, som retrovativ får man vanskelig for å puste). 
    Anti-retrovasjon i teknosfæren!

    Wikimedia.

    Nok et aspekt ved den subeksurbane livsstilens skyggesider. Der høgspentkablene krysser Olteruddalen går det jordras, ikke mindre enn to steder over herr Fossemøllens korte elvestrekke. Men for de subeksurbane eksisterer ikke verdenen utenfor stakitten, den er kun en kulisse.

    Wikimedia.
    Herr Fossemøllens ruindam, dette er alt hva jeg trengte for å leve lykkelig som retrovativ kulturbærer for to av Norges viktigste bygdekulturer. Sammenlign med de massive naturinngrepene ovenfor, som er nødvendige for at de subeksurbane skal kunne bo i bunkerne sine. Elvebruket Grythengen måtte dø for at de skulle få leve!

    Wikimedia.

    Artikler av Inger-Marit Østby

    Harvest: Forfallet i bygde-Noreg

    Innledning

    By og land vil forenes; fra mitt kontor skal jeg bo 30 kilometer i én retning, under et furutre; min sekretær vil også bo 30 kilometer unna, i motsatt retning, under en annen furu. Vi skal ha hver vår bil. Vi skal slite ut dekk og tannhjul, slite ned veidekket, forbruke olje og bensin. Alt hvilket vil medføre en mengde arbeid … nok for alle. - Le Corbusier, 1935
    Etter krigen har slagordet vært "by og land, hand i hand", innforstått at skillet mellom by og land skal viskes ut, i Le Corbusiers ånd. Virkemidlene har vært den suburbane eneboligen og bilen. Resultatet er at den rurale kulturen og grendekulturen, som vi liker å identifisere oss med, er utdøende.

    Knut Aastad Bråten har vandret i bygde-Noreg i sommer, og har sett denne tragedien utfolde seg for sine føtter. Vi bør derfor vrake Le Corbusier og begynne å lytte til urbanisten James Howard Kunstler, hvis budskap er:

    Ikke bland by og land!

    Mine refleksjoner rundt Bråtens essay ble etter hvert til tre separate deler:

    - Den siste mohikaner ved Olterudelva

    - Den retrovative kulturbæreren og elvemennesket Erik Alfred Tesaker

    - Bygde-Norges doble forfall
    "Eg trur at nøkkelen til framtida er i det som er att etter fortida." - Bob Dylan

    Den siste mohikaner ved Olterudelva


    Olterudelva forbi Grythengen, Fossemøllen II. Min tippoldefar Herman Evensen Fossemøllen ble hentet hit fra gården Fossemøllen, nå Kvernum bruk, for å drive mølle og sagbruk under Grythe.
    Velstanden i Bygde-Noreg er stor, men det er også kontrastane. Den grandiose byggjefesten står i paradoksal motsetning til omsorgssvikta for den eldre bygningsmassen: Langs pilegrimsruta passerer vi fråflytta gardstun, nedlagde stølar, samanrasa hus og andre bygningar. Eit butikklokale tørstar etter måling. Eit stakittgjerde var ein gong vakkert og kvitmåla. Eit gardshus manglar ei mengd takstein, og om nokre år er det for seint. Huset må ned.

    Kjærleiken til fortida, til kulturminnevernet eller dei skrukkete hendene dreier seg ikkje om svermerisk nostalgi og blaute kjensler åleine, men om ei gjennomgripande erkjenning av kulturarven som eit gode, som synlege merkesteinar, korrektiv og supplement – også for meg i dag.
    I den gamle bua les eg spor av levd liv, frå ho som streva for å få endane til å møtast, frå han som fann lukka i ei varm sommareng. Kanskje har vi framleis noko å lære? - Knut Aastad Bråten
    - Forfallet i bygde-Noreg

    Forfallet i bygde-Norge er nær på totalt! Norge har blitt et land av modernistisk slum, de norske gårdstunene og grendene er kvalt av det suburbane idealet til General Motors, arven etter de amerikanske settlerne har retusjert mot oss selv og utslettet vår egen kultur. Jeg er den siste fossemølling, og min skjebne er den samme som for den siste mohikaner!

    - Ved veis ende (Grendene i utkantene dør sakte, men sikkert ut. Står Bygde-Norge foran et nytt hamskifte?)


    Min slekt var ei elveslekt, vi holdt til i de mektige Kvernumsstryka ved Skreia, ved det som var gården Fossemøllen, nå Kvernum bruk. Her drev vi mølle- og sagbruksvirksomhet, et farlig yrke, noe Even Johannessen Fossemøllens tidlige død vitner om. Falt han i Kvernumsstrykene, eller fikk han armen i saga og blødde i hjel? Even og Herman ser forresten ut til å være to navn som gikk i arv i fossemøllingsslekta, min oldefar het Even Helmer Holmstad.

    Vi fossemøllinger var utvilsomt viden kjent som dyktige elvefolk, og derfor ble min tippoldefar Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919) i sin tid hentet fra Fossemøllen til husmannsplassen Grythengen under Grythe, for å drive mølle og sagverk i Olterudelva. Minnet om Fossemøllen ved Kvernumsstrykene er forsvunnet, og derfor kunne man da Grythengen ble frigitt se på dette elvebruket som Fossemøllen II, hvor arven etter fossemøllingsslekta levde videre.

    Nå er imidlertid også Fossemøllen II tapt til de suburbane bunkerne og den gjennomsstrømsteknologien de er avhengige av, slik at det moderne bunkermennesket kan leve sine bunkerliv, løsrevet fra enhver tilknytning til stedet og kulturen.

    - Små grønne flekker eller godt vern av matjord?
    Nästan det mesta innan 1930 är vackert. Även det enklaste huset från 1820-talet är vackert för det bygger på en hävdvunnen praxis av hur man gör det vackert. - Albert Svensson
    Stabburet etter tippoldefaren min, ferdigstilt i 1920, var det siste vakre bygget som ble reist i Øverskreien.

    Det siste byggverket i Øverskreien bygget ut av tradisjonene, med en tidløs skjønnhet

    Jeg skulle mer enn gjerne ha investert 10 millioner i herr Fossemøllens øyensten, men makter ikke å leve som en kulisse for det suburbane, og nekter å være del av gjennomstrømsteknologien deres. For meg er det en forutsetning at jeg får leve som en ekte fossemølling, i mine forfedres ånd, som del av en retrovativ teknologi. Hvor jeg med stolthet kunne ta tilbake navnet Fossemøllen, som Herman byttet vekk for å få sin utkåredes hånd Marie Andersdatter fra storgarden Holmstad, som mente hun fikk så lite i medgift at hun i alle fall ville beholde navnet. Øyvind Fossemøllen, kulturbærer av Fossemøllen II, skulle vært mitt navn og min tittel.

    Elvebruket Grythengen, Fossemøllen II, hadde tre roller å videreføre, som det var min livsgjerning å utføre, men som ble meg frarøvet av etterkrigsgenerasjonen, de som ønsket å asfaltere hele Hardangervidda!

    A) En videreføring av den stolte elvetradisjonen til slekta Fossemøllen fra Kvernumsstrykene ved Skreia.

    B) Grendeportalen for grenda til Totenåsens apostel.

    C) Levendegjøring av økofilosofien til øverskreiingen og elvemennesket Sigmund Kvaløy Setreng, en av verdens fremste økofilosofer og filosofer over hodet.

    Relatert:


    Den retrovative kulturbæreren og elvemennesket Erik Alfred Tesaker


    I går kveld satte jeg meg tilfeldigvis ned foran TV'en og fikk del i en fantastisk ny serie på NRK, om kulturbæreren Erik Alfred Tesaker og familien hans. Jeg fikk kun del i litt, men det gjør ikke noe da serien er tilgjengelig på nett-TV til evig tid. Det er herlig å se begynnelsen på serien, der Erik tilfreds skuer utover sitt nyervervede småbruk, full av ungdommelig pågangsmot.
    Seriebeskrivelse
    Tusenkunstneren Erik Alfred Tesaker og familien drømmer om å skape sitt selvforsynte mekanisk paradis på et gammelt småbruk. Det handler om snurrige oppfinnelser, tradisjonshåndverk, og gjenbruk. Og det store prosjektet er å bygge et drømmetårn på toppen av låvetaket - et sted for å løfte blikket over hverdagen, og se både utover og innover.
    Episodebeskrivelse
    Premiere! På det gamle småbruket Øystøl står oppgavene i kø for familien Tesaker. Tak, vegger og vinduer må tettes, og mor Ellen Marie ønsker seg nytt kjøkken og et varmt bad for familien. Tusenkunstner Erik Alfred sjonglerer mange prosjekter for å skape det gode hverdagslivet på fjellgarden. Lekenhet og magi går hånd i hånd med praktiske forbedringer.
    Allikevel fylles jeg med et uendelig vemod. For samtidig som elvebruket Øystøl ligger høyt og fritt, ligger Fossemøllen II lavt og undertrykt, nedtynget av det suburbane og tilhørende overdimensjonert teknologi, omgitt av mennesker uten forståelse for stedets historiske og kulturelle misjon, og uten respekt for min rolle som kulturbærer.
    "Særlig vestlige kulturer har de siste tiårene fjernet menneskene fra sin naturlige bakgrunn. Naturen er blitt kjøps- og utstillingsvare, den er noe man går ut i og betrakter, men ikke er en del av." - Terje Bongard
    Øystøl med Erik Tesaker er hva Fossemøllen II kunne vært hvis nasjonen Norge hadde latt meg få leve mitt liv som Øyvind Fossemøllen. Akkurat som Erik har sitt verksted drevet av direkte vannkraft nede ved sin elv, ville jeg ha bygget opp igjen herr Fossemøllens ruindam i Olterudelva, gravd opp igjen vannkanalen og satt på plass nytt skovlhjul nedenfor telthuset (til Fellesmisjonens møtetelt), der den første Solhaugs trevare var, og laget mitt verksted.

    Her, hvor herr Fossemøllen drev mølle og sagbruk som husmann under Grythe, og hvor Johan Solhaug seinere etablerte sin første trevare, ville jeg ha bygget opp igjen et verksted drevet av direkte vannkraft

    Videre ville jeg ha satt opp ny låve og fylt velkomstportalen for grenda til Totenåsens apostel med dyr, slik at stedet igjen kunne prydes av et åpent kulturlandskap, og vollen hvor herr Fossemøllen og hans sønner kjørte vekk 1400 hestelass med stein kunne kommet til sin rett.

    Elvevollen, hvorfra det ble kjørt vekk 1400 hestelass med stein. Nå gror den igjen, slik det må gå når et sted rammes av den suburbane giften. James Howard Kunstler er klar i sin tale: Ikke bland by og land!

    Men for storsamfunnet er dette intet verdt. De kunne ha rekonstruert stedet mitt og grenda mi, fjernet de subeksurbane og deres teknologi, slik at både de og jeg igjen kunne leve verdige liv. Istedenfor foretrekker storsamfunnet at dette en gang stolte elvebruket, grendeportalen til det som var det ypperste av det ypperste av norsk grendekultur, skal gjenspeile de norske grenders tragedie, som en forlengelse av de norske tettsteders fall og ufattelige heslighet.

    Det eneste rådet jeg får er å minnes det som var, og glemme det som er. Ville dere sagt det samme til den siste mohikaner?
    Et grunnleggende behov hos mennesket er altså behovet for å vokse opp i en kulturtradisjon som det kan kalle sin egen, slik at det kan oppnå en identitet – uten identitet, intet helt menneske og ingen menneskelig frihet. En identitetsgivende kultur er en frukt av et nært, egenartet og langvarig samspill med et spesielt sted og med særegne naturvilkår. Identitet er også forutsetningen for sam-funn og for folke-styre, for disse krever individer som tar ordet og som kan bidra med noe eget.  – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 28
    Se serien hos NRK nett-TV!!!

    - Oppfinneren


    Bygde-Norges doble forfall

    I sommar gjekk eg pilegrimsmarsj gjennom Valdres. Turen ga ei unik anledning til å kome tettare på kvardagsliva i Bygde-Noreg. Korleis ser kulturlandskapet og gardstuna ut? Korleis bur nordmenn på bygda i dag?
    Vandringa tek åtte dagar, og gjev mange inntrykk. Vi ser mykje innimellom stavkyrkjene og den vakre naturen: Her er moderne villaer med svære plattingar og verandaer, prydbuskar og brustein frå Kina, ute-lamper og varmelamper og andre kjekke standardløysingar direkte frå katalogen. Garasjen er flott. Bilparken like så. Pengar er det nok av, ser det ut til.

    Velstanden i Bygde-Noreg er stor, men det er også kontrastane. Den grandiose byggjefesten står i paradoksal motsetning til omsorgssvikta for den eldre bygningsmassen: Langs pilegrimsruta passerer vi fråflytta gardstun, nedlagde stølar, samanrasa hus og andre bygningar. Eit butikklokale tørstar etter måling. Eit stakittgjerde var ein gong vakkert og kvitmåla. Eit gardshus manglar ei mengd takstein, og om nokre år er det for seint. Huset må ned.

    -----

    Tilbake til velstanden. Det finst om lag 2,5 millionar bustader i Noreg, les eg. I tillegg finst mange fritidshus, ikring 450 000. Mange av dei har høg standard, og dei fleste nybygde fritidshus er like store som privatbustaden heime, les eg i «Dette er Norge». Og sjølv om prisane på bustadene har auka med 430 prosent frå 1992 og fram til i dag, brukar vi pengar på oppussing: i snitt vel 70 milliardar kroner kvart år. (Artikkelen fortsetter under bildet).
    Det meste av notida skal ein dag forsvinne, og berre ein liten del av ho tek vi med oss. I snitt er det registrert over 300 000 bygningar bygde før 1900, skriv miljøstatus.no. Berre 6000 av desse er freda, jamfør kulturminnelova. Men skigarden varar ikkje evig, syng vi. Kvart år forsvinn fleire verneverdige bygningar ut av kulturhistoria. Ta til dømes min eigen heimkommune, Nord-Aurdal: Sidan tusenårsskiftet og fram til i dag er 23 prosent av alle registrerte verneverdige bygningar som er bygde før 1900, å rekne som tapte, skriv NIKU. - Knut Aastad Bråten i vandringsessayet Det norske forfallet
    All denne velstanden ble vår forbannelse, og det finnes ingen grunn til å rope hurra for denne byggefesten. Samtidig som det gamle og tidløse forsvinner, erstattes dette av den amerikanske søppelkulturen fra etterkrigstiden, lansert med brask og bram under paviljongen til General Motors under verdensutstillingen i New York i 1939. Bråten sier det ikke direkte i sitt essay, men budskapet ligger der indirekte. Heldigvis har vi urbanisten og forfatteren James Howard Kunstler, som ikke er redd for i klartekst å skildre denne forsøplingen av bygde-Norge, som er den samme som i det Nord-Vestre USA.
    Across the rural northeast, where I live, the countryside is littered with new houses. It was good farmland until recently. On every country road, every unpaved lane, every former cowpath, stand new houses, and each one is somebody’s version of the American Dream. Most are simple raised ranches based on tried-and-true formulas – plans conceived originally in the 1950s, not rethought since then, and sold ten thousand times over.
    These housing “products” represent a triumph of mass merchandising over regional building traditions, of salesmanship over civilization. You can be sure the same houses have been built along a highway strip outside Fresno, California, as at the edge of a swamp in Pahokee, Florida, and on the blizzard-blown fringes of St. Cloud, Minnesota. They might be anywhere. The places they stand are just different versions of nowhere, because these houses exist in no specific relation to anything except the road and the power cable. Electric lighting has reduced the windows to lame gestures. Tradition comes prepackaged as screw-on aluminium shutters, vinyl clapboards, perhaps a phony cupola on the roof ridge, or a plastic pediment over the door – tribute, in sad vestiges, to a lost past from which nearly all connections have been severed. There they sit on their one- or two- or half-acre parcels of land – the scruffy lawns littered with the jetsam of a consumerist religion (broken tricycles, junk cars, torn plastic wading pools) – these dwellings of a proud and sovereign people. If the ordinary house of our time seems like a joke, remember that it expresses the spirit of our age. The question, then, is: what kind of joke represents the spirit of our age? And the answer is: a joke on ourselves. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 166


    The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of Norway's Man-Made Landscape

    Bestill boka her!
    We need:


    Utsyn mot Øverskreien og det som skulle vært grenda mi, hva som var grenda til Totenåsens apostel

    Etterord


    Turistnæringen snakker varmt om agroturisme som framtidas turisme. Dette vil helt sikkert komme sterkt, ettersom den retrovative bevisstheten sprer seg. Men Bråtens vandring i bygde-Norge og mine erfaringer fra Øverskreien viser at Norge er i ferd med å miste sin fremste merkevare etter de norske fjordene, hvilket er det rurale Norge. 

    Det suburbane vil aldri kunne bli noe annet enn en søppelkultur, og vil til slutt kvele hele vår kultur hvis vi ikke stanser opp og snur. Den suburbane bunkeren er ikke hellig, og min erfaring og Kunstlers anbefaling er at disse fjernes der de er i direkte konflikt med det rurale, enten praktisk, estetisk, psykologisk, eller alle deler. Særlig gjelder dette ifht. de gamle gårdstunene, som helt mister sin karakter der det suburbane blir påtrengende.

    Etter at V/A-systemet er fullført skal jeg oversende mitt stoff fra Øverskreien i 2016 til Norsk senter for bygdeforskning, forhåpentligvis vil de gripe fatt i dette. Mitt mål er en konferanse for å ta tilbake bygde-Norge. Det ultimate målet ville være hvis nasjonen Norge etter hvert stilte seg bak meg for å frigjøre herr Fossemøllens øyensten, for å gi stedet tilbake til dets rettmessige kulturbærere!

    Makter vi å overlevere tilstrekkelig av våre forfedres røtter til våre etterkommere, slik at de kan makte å skape en ny verden ut fra ruinene av vår søppelsivilisasjon?


    For videre studier


    - Grenda mi kunne oppnådd kultstatus

    Herr Fossemøllens øyensten 

    Stabburet til tippoldefaren min






    - Grendeportalen som visnet (kommer)

    Ingen elvetid for Grythengen

    - Rekonstruer grenda mi!

    - Totenbunkerne

    Wendell Berry And The New Urbanism: Agrarian Remedies, Urban Prospects

    Hvorfor Toten aldri kan bli "Totscana"

    -

    Takk til KVs redaksjon for Herr Fossemøllens øyensten

    -

    -

    -

    - Even Helmer Holmstad (født 4. september 1874, død 1943)

    -

    -

    -

    -

    -

    -

    -

    -

    -

    - Arme Blåveissvingen

    Billedgalleri

    Nærbutikken

    Bedehuset til Totenåsens apostel
      
    Brua over Olterudelva etter gamlevegen til Kolbu, hvor Totenåsens apostel satt og fisket over Nygardseterdammen, som han selv opparbeidet

    Pris Herren, samlet av Totenåsens apostel

    Holmstadengen, hvor Totenåsens apostel fikk Landbruksselskapets diplom for sitt jordbruk



    Vannkanalen til min tippoldefar

    Herr Fossemøllens ruindam

    Up and Down a Stairway at Södermalm

    Wikimedia

    Wikimedia

    The Alley of Gåsgränd

    From Wikipedia, the free encyclopedia.

    Gåsgränd (Swedish: "Goose Alley") is an alley in Gamla stan, the old town in central Stockholm, Sweden. Connecting the streets Västerlånggatan, Stora Nygatan, and Lilla Nygatan, it forms a parallel street to Ignatiigränd and Överskärargränd, and leads down to the square Munkbron on the western waterfront of the old town. On the upper stretch of the alley is a small square, Gåstorget.

    Flickr

    In the 15th and 16th century, the alley was named Grågåsens gränd ("Alley of the Grey-Goose") after a woman, Ragnhild Grågås, who lived in the alley around 1500. It is mentioned in 1492 as Gragasenne grendh and referred to a few years later as nest nordan hwstrv Ragnil Gragossenne gardh ("next north of wife Ragnil Gragossenne's homestead"). In 1513, a Gragasene grend is mentioned as is an old house Ragnil Gragas geffuit hade j testament ("...given had in [the] testament").

    Flickr

    During the 17th century however the most commonly used name for the alley was Anders Siggessons gränd ("Alley of Anders Siggesson", 1594), and a hundred years later Saltmätargränd ("Salt Gauger's Alley", 1669), most likely after a Bertil Mattsson who bought a property in the alley in 1652. On a map dated 1733, the western part is marked as Saltmätargränd, while the eastern is called Gåsgränd, the former made a section of the latter in 1885.[1]

    Flickr

    Monday, December 12, 2016

    Vinduet til Magnus J. Dahl

    Wikimedia


    Dette er vinduet til lekpredikant Magnus Johansen Dahl fra Spydeberg, grunnlegger av Fellesmisjonen, som det meste av sitt liv bodde i Holmstadengen. Opprinnelig en husmannsplass under storgarden Holmstad, som han fikk til eie. For det var i stua på Holmstad vekkelsen på Toten startet, hvor Dahl holdt sitt første husmøte i 1892. Til stede var også Even Helmer Holmstad til stede, småbruker på den første av de to engene etter Kronborgsætergrenda, Grythengen.

    Her ved kjøkkenvinduet spiste du frokost mens du skuet utover landskapet. For her var litt av ei utsikt fra toppen av grenda oppunder Totenåsen, fra fjellheimen i vest til de dype skoger i øst, med Mjøsa midt i. Allikevel var det nok først og fremst dine sambygdingers ve og vel du tenkte på der du så ut over gårdene nedover i grenda, at de var trygge i Kristus.

    Holmstadengen kan i dag synes å ligge helt i utkantene, men for Dahl lå stedet midt i smørøyet. Den gang gikk vegen mellom Skreia og Kolbu oppunder Totenåsen, over Holmstadengen, videre over Olterudelva forbi Nygardseter, så forbi Røyse før den fortsatte strake vegen over til Ytre Kolbu. Dette ble nærmest i luftlinje, og det var derfor ikke mange kilometrene til Kolbu, i motsetning til dagens bilveg som gjør en omveg nedom bygda.

    Mot sør fortsatte vegen forbi Holmstadengen opp mot Hongsetra, hvor den tok av nedunder Grytenholmsvarden til nordenden av Skjeppsjøen, der den koblet seg på den gamle kongevegen over til Hurdal, som var datidens E6.

    Ned til stasjonsbyen Skreia var det heller ikke langt, en liten fottur på den tiden. For dere var ikke redde for å ta i bruk apostlenes hester, min far kan fortelle at i hans barndom var det vanlig å gå til vennemøter i Kolbu og Hurdal, hvor vennene gikk i flokk og følge mellom bedehusene. Dette var helt sikkert bra for geneutvekslingen for bygdene rundt Totenåsen, på Toten, Hadeland og i Hurdal, og Dahls virke resulterte i mangt et interbygdalt ekteskap.

    Derfor kunne du ikke ha bodd mer sentralt for din livsgjerning enn her i Holmstadengen, hvor du vandret rundt Totenåsen og besøkte alle vennesamfunnene som ble etablert i dine fotspor. Du var med på å gjøre Totenåsen til et samlingspunkt og et senter for bygdene rundt åsen, hvor den heller knyttet sammen enn skilte ad, slik den gjør det i dag. Du var Totenåsens apostel!

    Kanskje er det derfor de styrende ikke har viet ditt virke noen oppmerksomhet, fordi de ikke forstår den betydningen Totenåsen hadde som senter og samlingspunkt, og de derfor ikke verdsetter den enorme innsatsen du la ned for å sammenknytte bygdene rundt åsen. På Steinberg friluftsmuseum finnes meg bekjent ikke ditt liv omtalt, og ikke en eneste gjenstand etter Fellesmisjonen er etter mine observasjoner utstilt. Aldri kan jeg huske å ha sett at du er gitt plass i Oppland Arbeiderblads spaltemetre, eller å ha hørt Mjøsmuseets direktør ta ditt navn i sin munn.

    Holmstadengen forfaller, riktignok et underbart vakkert forfall, fullt av vemod. Tenk at du på dette stedet vant Landbruksselskapets diplom for ditt jordbruk. Du var en dyktig mann, som forkynner, som jordbruker og som skomaker. Mens ditt forbilde Jesus Kristus vasket sine disiplers føtter, pleiet du deres føtter med utmerket fottøy. Kanskje var ditt gode skohåndverk en av veiene inn til dine sambygdingers hjerter? For hvordan kunne de ha vandret så glade og lystige mellom vennesamfunnene rundt Totenåsen uten skikkelig skotøy? Her var ingen billig masseproduksjon, men kjærlighet i hver en søm.

    Du hadde et stort hjerte, og noen anklaget deg for å gjøre himmelporten altfor vid og høy. Ditt gode humør smittet av. Min far har snakket med hestefolk i Hurdal som kjørte tømmer sammen med min oldefar i sin ungdom, og de kunne fortelle at han var en munter mann. Utvilsomt slo du og min oldefar av mang en prat på stabburstrappa på Grythengen, den gang vegen gikk over tunet og du skulle til kremmers nederst i grenda.

    Du så rett ned på Grythengen fra kjøkkenvinduet ditt, og som du elsket denne enga nederst i grenda hvor du hadde en av dine mest trofaste disipler. Min oldefar var en dyktig jordbruker, og dere utvekslet nyttig kunnskap om hvordan å hente fram det beste fra jorden den gang agrikultur fremdeles var en kultur, brakt fram av generasjoners tradisjoner og nedarvede kunnskap.

    Hvilken sorg ville du ikke kjent i dag? Dine øyne ville vært fulle av tårer. Vinduene kalles husets øyne, og det er som om kjøkkenvinduet ditt bærer din sorg, lik en gråtkvalt kvinne hvor maskaraen renner nedover kinnene. Grenda di har gått fra Kristus til Servoglobus, og Grythengen har blitt ofret til hennes velbehag. Servoglobus, vår tids store gudinne, de styrendes herskerinne. Hennes ondskap ble avslørt av en annen av Øverskreiens store sønner, Sigmund Kvaløy Setreng.
    ”‘Servoglobus’ betegner en global datamaskin-styring, hvor ’servo’ både står for ’automatisk forsterket’ og for ’servise’ eller ’servering’; ’globus’ angir et kuleformet kart istedenfor en levende prosess. Det er altså snakk om en styring av jordens menneske- og natursystem ut fra en mekanistisk modell, hvor små impulser gir sterke effekter, hvor de viktigste prosessene skjer via sammenhengende robot-operasjoner slik at de produktene menneskene trenger serveres uten menneskelig slit, verken kroppslig eller åndelig, og hvor det platonsk-greske idealet om det kroppsfrigjorte menneske er endelig realisert. Med andre ord en tilstand hvor en ingeniørskapt global serveringsdame har erstattet Gaia, biosfæreorganismen som i 3 ½ milliarder år har improvisert myriader av veier og løsninger uten hensyntagen til den spesielle etterspørselen etter varer og tjenester som kjennetegner det 20. århundres euro-amerikanske menneske.” – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 52
    Heldigvis slapp du å se forfallet. Du var grendas blomstringstid, og Johan Solhaug skriver i sine memoarer at før ditt komme var det en mørk tid i Øverskreien. Nå har grenda blomstret av, lik det stolte småbruket ditt. Grythengen har blitt til en parodi på det subeksurbane. Den nordamerikanske askenasijøden James Howard Kunstler er den som med størst klarhet har forstått tragedien som rammet grenda di.
    “The Dream, more specifically, was a detached home on a sacred plot of earth in a rural setting, unbesmirched by the industry that made the home possible; a place where one could play at cultivating the soil without having to rely on husbandry for a livelihood; a place that was, most of all, not the city.” – James Howard Kunstler, «The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America's (and Norway's) Man-Made Landscape», s. 101
    Jeg ser deg sitte i kjøkkenvinduet ditt og skue utover grenda di nå. Du var stolt, grenda di var stolt, dere hadde en kultur. Dere hadde tilhørighet og en tro som bandt dere sammen i småbygdene rundt Totenåsen. Jeg er glad fordi jeg fikk oppleve vinduet ditt. Fordi jeg fikk fotografere det før hjemmet ditt går tilbake til jorden. En siste rest av identitet for skyggevokteren av herr Fossemøllens skygge. Jeg vet du ville grått med meg, og kjøkkenvinduet ditt gråter med meg, der det ser ned på restene av herr Fossemøllens øyensten. Takk!


    Hos VD.

    Sunday, December 11, 2016

    Joint Birthday at Øverby

    Fellesbursdag på Øverby søndag 11. des. 2016.

    The lavvu costs 60$ a day for rent, shared at five families equals 12$ each

    The snow returned for the birthday;-)

    Reindeer furs




    A little snow makes great joy!

    Thursday, December 8, 2016

    The Case for Healthy Places (report)

    - The Case for Healthy Places (report, pdf)

    IMPROVING HEALTH OUTCOMES THROUGH PLACEMAKING!

    Verdens sementproduksjon = Mjøsa X3

    Totalt ble det produsert mer enn 75 milliarder tonn sement mellom 1930 og 2013, ifølge en studie i tidsskriftet Nature Geoscience.

    Til sammenligning veier alt vannet i Mjøsa veier rundt 56 milliarder tonn, og Mjøsa er nesten 450 meter på det dypeste. Da har du i tillegg 20 milliarder tonn igjen. All denne sementen ble brukt til å lage betong og mørtel, som igjen brukes til å sette opp byene vi bor i.
    Kan vi bruke betong med god klima-samvittighet?

    Ikke en gang Mjøsa kunne rommet all verdens sementproduksjon, som er den viktigste ingrediensen i betong. Ca 1/3 av betongen er sement, så for å romme vår industrielle sivilisasjons betongproduksjon ville vi fått tre betongkladder ala Mjøsa.

    Fotografiet i artikkelen hos forskning.no er et av mine mange bidrag til Wikimedia Commons.

    Artikkelen lenker til en meget bra artikkel om romersk betong, hvor det ble benyttet pozzolansement:

    - Hvorfor var romersk sement så bra?

    Relatert

    Hvor mye veier alt vi har laget?
    Med biosement kan man lage strukturer som er nesten like sterke som betong. Og det helt uten fossile utslipp.

    Wednesday, December 7, 2016

    Kulturhistorisk vandring fra Fossemøllen I til Fossemøllen II (Bevar de siste minnene etter fossemøllingsslekta!)

    Strekningen etter Olterudelva forbi Grythengen huser fine ruiner etter gammel vannkraftsindustri, som ble opparbeidet av Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919), som kom fra gården Fossemøllen ved Kvernumsstrykene på Skreia, nå Kvernum bruk, hvor fossemøllingsslekta drev omfattende sagbruks- og møllerivirksomhet. Han fikk bo ved husmannsplassen Grythengen under Grythe, mot at han drev sagbruk og mølle for gården ved Olterudelva.

    Herr Fossemøllens ruindam ved Olterudelva i Øverskreien på Østre Toten

    Det bør ved Kvernumsstrykene på Skreia settes opp ei informasjonstavle om den rike vannkraftsindustrien som har vært her siden middelalderen, om gården Fossemøllen og fossemøllingsslekta, som spilte slik en viktig rolle for den tidlige industrialiseringen av Skreia og Toten, og om Herman Evensen Fossemøllen som videreførte denne tradisjonen ved Grythengen oppunder Totenåsen. Ruinene etter industrivirksomheten ved Olterudelva bør markeres på et kart her, som et turmål for de som er interessert i vannkraftsindustrien i og rundt Skreia, gjerne som del av en kulturhistorisk vandring fra Fossemøllen I til Fossemøllen II /Grythengen. Etter denne ruta tilbrakte jo også elvemennesket og den naturfilosofiske høvdingen Sigmund K. Setreng sin ungdomstid.

    Her i Kvernumsstrykene i Lenaelva på Skreia industrialiserte fossemøllingsslekta Toten. Som takk for vår innsats burde totningene bevart Fossemøllen II eller Grythengen som et retrovativt elvebruk! Det minste de kan gjøre er å respektere de siste ruinene etter mine store forfedre!

    Som kulturområde bør ruinene etter herr Fossemøllen ved Olterudelva ses i sammenheng med den vannkraftsindustrien som foregikk på Skreia, og hvordan kunnskapen herfra spredte seg til småelvene ned fra Totenåsen. Det er sterke utbyggingsinteresser som ønsker å avslutte Kvernums rolle som industriområde, her hvor det har vært småindustri siden middelalderen. Dette vil være svært identitetsødeleggende. I artikler i OA og hos P2P-Foundation har jeg tatt til orde for for at Kvernum bruk tilrettelegges for småindustri, som del av en ny økolandsby på Skreias tak, og jeg ønsker å invitere Michel Bauwens for å inspirere. FILAGO har nå lansert et meget godt tunkonsept i Hurdal, og jeg håper å kunne samarbeide med dem og Ross Chapin Architects for å lansere en økolandsby på Skreia.

    Kvernum bruk, hvor gården Fossemøllen lå. Ikke vanær dette eldgamle industriområdet ved å degradere det til et boligområde!


    - Småbrukernasjonen Norge

    - Holmstadengen og Magnus J. Dahl

    - Fra låve til pumpehus

    - Vinduet til Magnus J. Dahl

    - Ingen elvetid for Grythengen

    - Rekonstruer grenda mi!

    - Totenbunkerne

    - Wendell Berry And The New Urbanism: Agrarian Remedies, Urban Prospects

    - Hvorfor Toten aldri kan bli "Totscana"

    - Den adaptive morfogenesens tid er forbi ved elvestedet Grythengen

    - Takk til KVs redaksjon for Herr Fossemøllens øyensten

    - Suburbiapati på Toten

    - A Time for Retrovation (en tid for retrovasjon)

    - Bygg en retrovasjons-sivilisasjon!

    - Even Helmer Holmstad (født 4. september 1874, død 1943)

    - Grythengen - et fremmedgjort sted

    - Den dype grenda

    - Kulturbærerens rolle

    - "Nytenking - Kvalitet - Respekt"

    - Ønsker Hurdal å ta vare på arven etter Totenåsens apostel?

    - Adjø, Blåveissvingen!

    - Mitt Alhambra

    - Bevar Kvernum for kvernene (Kvernum bruk var Fossemøllen!)

    -

    - Arme Blåveissvingen

    Featured Post

    Hovdetoppen - Mjøslandets største øyensår

    Da vi forlot Gjøvik i 2018, var planen å flytte tilbake så raskt råd var, men så oppdaget jeg plutselig store skogsmaskiner oppe på det unik...