Harvest: Forfallet i bygde-Noreg

Innledning

By og land vil forenes; fra mitt kontor skal jeg bo 30 kilometer i én retning, under et furutre; min sekretær vil også bo 30 kilometer unna, i motsatt retning, under en annen furu. Vi skal ha hver vår bil. Vi skal slite ut dekk og tannhjul, slite ned veidekket, forbruke olje og bensin. Alt hvilket vil medføre en mengde arbeid … nok for alle. - Le Corbusier, 1935

Etter krigen har slagordet vært "by og land, hand i hand", innforstått at skillet mellom by og land skal viskes ut, i Le Corbusiers ånd. Virkemidlene har vært den suburbane eneboligen og bilen. Resultatet er at den rurale kulturen og grendekulturen, som vi liker å identifisere oss med, er utdøende.

Knut Aastad Bråten har vandret i bygde-Noreg i sommer, og har sett denne tragedien utfolde seg for sine føtter. Vi bør derfor vrake Le Corbusier og begynne å lytte til urbanisten James Howard Kunstler, hvis budskap er:

Ikke bland by og land!

Mine refleksjoner rundt Bråtens essay ble etter hvert til tre separate deler:

- Den siste mohikaner ved Olterudelva

- Den retrovative kulturbæreren og elvemennesket Erik Alfred Tesaker

- Bygde-Norges doble forfall

"Eg trur at nøkkelen til framtida er i det som er att etter fortida." - Bob Dylan

Den siste mohikaner ved Olterudelva

Olterudelva forbi Grythengen, Fossemøllen II. Min tippoldefar Herman Evensen Fossemøllen ble hentet hit fra gården Fossemøllen, nå Kvernum bruk, for å drive mølle og sagbruk under Grythe.

Velstanden i Bygde-Noreg er stor, men det er også kontrastane. Den grandiose byggjefesten står i paradoksal motsetning til omsorgssvikta for den eldre bygningsmassen: Langs pilegrimsruta passerer vi fråflytta gardstun, nedlagde stølar, samanrasa hus og andre bygningar. Eit butikklokale tørstar etter måling. Eit stakittgjerde var ein gong vakkert og kvitmåla. Eit gardshus manglar ei mengd takstein, og om nokre år er det for seint. Huset må ned.

Kjærleiken til fortida, til kulturminnevernet eller dei skrukkete hendene dreier seg ikkje om svermerisk nostalgi og blaute kjensler åleine, men om ei gjennomgripande erkjenning av kulturarven som eit gode, som synlege merkesteinar, korrektiv og supplement – også for meg i dag.

I den gamle bua les eg spor av levd liv, frå ho som streva for å få endane til å møtast, frå han som fann lukka i ei varm sommareng. Kanskje har vi framleis noko å lære? - Knut Aastad Bråten

- Forfallet i bygde-Noreg

Forfallet i bygde-Norge er nær på totalt! Norge har blitt et land av modernistisk slum, de norske gårdstunene og grendene er kvalt av det suburbane idealet til General Motors, arven etter de amerikanske settlerne har retusjert mot oss selv og utslettet vår egen kultur. Jeg er den siste fossemølling, og min skjebne er den samme som for den siste mohikaner!

- Ved veis ende (Grendene i utkantene dør sakte, men sikkert ut. Står Bygde-Norge foran et nytt hamskifte?)

Gress-propaganda!

Min slekt var ei elveslekt, vi holdt til i de mektige Kvernumsstryka ved Skreia, ved det som var gården Fossemøllen, nå Kvernum bruk. Her drev vi mølle- og sagbruksvirksomhet, et farlig yrke, noe Even Johannessen Fossemøllens tidlige død vitner om. Falt han i Kvernumsstrykene, eller fikk han armen i saga og blødde i hjel? Even og Herman ser forresten ut til å være to navn som gikk i arv i fossemøllingsslekta, min oldefar het Even Helmer Holmstad.

Vi fossemøllinger var utvilsomt viden kjent som dyktige elvefolk, og derfor ble min tippoldefar Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919) i sin tid hentet fra Fossemøllen til husmannsplassen Grythengen under Grythe, for å drive mølle og sagverk i Olterudelva. Minnet om Fossemøllen ved Kvernumsstrykene er forsvunnet, og derfor kunne man da Grythengen ble frigitt se på dette elvebruket som Fossemøllen II, hvor arven etter fossemøllingsslekta levde videre.

Nå er imidlertid også Fossemøllen II tapt til de suburbane bunkerne og den gjennomsstrømsteknologien de er avhengige av, slik at det moderne bunkermennesket kan leve sine bunkerliv, løsrevet fra enhver tilknytning til stedet og kulturen.

- Små grønne flekker eller godt vern av matjord?

Nästan det mesta innan 1930 är vackert. Även det enklaste huset från 1820-talet är vackert för det bygger på en hävdvunnen praxis av hur man gör det vackert. - Albert Svensson

Stabburet etter tippoldefaren min, ferdigstilt i 1920, var det siste vakre bygget som ble reist i Øverskreien.

Det siste byggverket i Øverskreien bygget ut av tradisjonene, med en tidløs skjønnhet

Jeg skulle mer enn gjerne ha investert 10 millioner i herr Fossemøllens øyensten, men makter ikke å leve som en kulisse for det suburbane, og nekter å være del av gjennomstrømsteknologien deres. For meg er det en forutsetning at jeg får leve som en ekte fossemølling, i mine forfedres ånd, som del av en retrovativ teknologi. Hvor jeg med stolthet kunne ta tilbake navnet Fossemøllen, som Herman byttet vekk for å få sin utkåredes hånd Marie Andersdatter fra storgarden Holmstad, som mente hun fikk så lite i medgift at hun i alle fall ville beholde navnet. Øyvind Fossemøllen, kulturbærer av Fossemøllen II, skulle vært mitt navn og min tittel.

Elvebruket Grythengen, Fossemøllen II, hadde tre roller å videreføre, som det var min livsgjerning å utføre, men som ble meg frarøvet av etterkrigsgenerasjonen, de som ønsket å asfaltere hele Hardangervidda!

A) En videreføring av den stolte elvetradisjonen til slekta Fossemøllen fra Kvernumsstrykene ved Skreia.

B) Grendeportalen for grenda til Totenåsens apostel.

C) Levendegjøring av økofilosofien til øverskreiingen og elvemennesket Sigmund Kvaløy Setreng, en av verdens fremste økofilosofer og filosofer over hodet.

Relatert:

• Landskapslengsel - Norske landskap endrer seg fort. Mister vi en bit av vår nasjonale sjel?. (For tapet av Grythengen er svaret klart ja! Fossemøllen II er arealmessig lite, men kulturhistorisk stort.)

Den retrovative kulturbæreren og elvemennesket Erik Alfred Tesaker

I går kveld satte jeg meg tilfeldigvis ned foran TV'en og fikk del i en fantastisk ny serie på NRK, om kulturbæreren Erik Alfred Tesaker og familien hans. Jeg fikk kun del i litt, men det gjør ikke noe da serien er tilgjengelig på nett-TV til evig tid. Det er herlig å se begynnelsen på serien, der Erik tilfreds skuer utover sitt nyervervede småbruk, full av ungdommelig pågangsmot.

Seriebeskrivelse
Tusenkunstneren Erik Alfred Tesaker og familien drømmer om å skape sitt selvforsynte mekanisk paradis på et gammelt småbruk. Det handler om snurrige oppfinnelser, tradisjonshåndverk, og gjenbruk. Og det store prosjektet er å bygge et drømmetårn på toppen av låvetaket - et sted for å løfte blikket over hverdagen, og se både utover og innover.

Episodebeskrivelse
Premiere! På det gamle småbruket Øystøl står oppgavene i kø for familien Tesaker. Tak, vegger og vinduer må tettes, og mor Ellen Marie ønsker seg nytt kjøkken og et varmt bad for familien. Tusenkunstner Erik Alfred sjonglerer mange prosjekter for å skape det gode hverdagslivet på fjellgarden. Lekenhet og magi går hånd i hånd med praktiske forbedringer.

Allikevel fylles jeg med et uendelig vemod. For samtidig som elvebruket Øystøl ligger høyt og fritt, ligger Fossemøllen II lavt og undertrykt, nedtynget av det suburbane og tilhørende overdimensjonert teknologi, omgitt av mennesker uten forståelse for stedets historiske og kulturelle misjon, og uten respekt for min rolle som kulturbærer.

"Særlig vestlige kulturer har de siste tiårene fjernet menneskene fra sin naturlige bakgrunn. Naturen er blitt kjøps- og utstillingsvare, den er noe man går ut i og betrakter, men ikke er en del av." - Terje Bongard

Øystøl med Erik Tesaker er hva Fossemøllen II kunne vært hvis nasjonen Norge hadde latt meg få leve mitt liv som Øyvind Fossemøllen. Akkurat som Erik har sitt verksted drevet av direkte vannkraft nede ved sin elv, ville jeg ha bygget opp igjen herr Fossemøllens ruindam i Olterudelva, gravd opp igjen vannkanalen og satt på plass nytt skovlhjul nedenfor telthuset (til Fellesmisjonens møtetelt), der den første Solhaugs trevare var, og laget mitt verksted.

Her, hvor herr Fossemøllen drev mølle og sagbruk som husmann under Grythe, og hvor Johan Solhaug seinere etablerte sin første trevare, ville jeg ha bygget opp igjen et verksted drevet av direkte vannkraft

Videre ville jeg ha satt opp ny låve og fylt velkomstportalen for grenda til Totenåsens apostel med dyr, slik at stedet igjen kunne prydes av et åpent kulturlandskap, og vollen hvor herr Fossemøllen og hans sønner kjørte vekk 1400 hestelass med stein kunne kommet til sin rett.

Elvevollen, hvorfra det ble kjørt vekk 1400 hestelass med stein. Nå gror den igjen, slik det må gå når et sted rammes av den suburbane giften. James Howard Kunstler er klar i sin tale: Ikke bland by og land!

Men for storsamfunnet er dette intet verdt. De kunne ha rekonstruert stedet mitt og grenda mi, fjernet de subeksurbane og deres teknologi, slik at både de og jeg igjen kunne leve verdige liv. Istedenfor foretrekker storsamfunnet at dette en gang stolte elvebruket, grendeportalen til det som var det ypperste av det ypperste av norsk grendekultur, skal gjenspeile de norske grenders tragedie, som en forlengelse av de norske tettsteders fall og ufattelige heslighet.

Det eneste rådet jeg får er å minnes det som var, og glemme det som er. Ville dere sagt det samme til den siste mohikaner?

Et grunnleggende behov hos mennesket er altså behovet for å vokse opp i en kulturtradisjon som det kan kalle sin egen, slik at det kan oppnå en identitet – uten identitet, intet helt menneske og ingen menneskelig frihet. En identitetsgivende kultur er en frukt av et nært, egenartet og langvarig samspill med et spesielt sted og med særegne naturvilkår. Identitet er også forutsetningen for sam-funn og for folke-styre, for disse krever individer som tar ordet og som kan bidra med noe eget.  – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 28

Se serien hos NRK nett-TV!!!

- Oppfinneren

Bygde-Norges doble forfall

I sommar gjekk eg pilegrimsmarsj gjennom Valdres. Turen ga ei unik anledning til å kome tettare på kvardagsliva i Bygde-Noreg. Korleis ser kulturlandskapet og gardstuna ut? Korleis bur nordmenn på bygda i dag?

Vandringa tek åtte dagar, og gjev mange inntrykk. Vi ser mykje innimellom stavkyrkjene og den vakre naturen: Her er moderne villaer med svære plattingar og verandaer, prydbuskar og brustein frå Kina, ute-lamper og varmelamper og andre kjekke standardløysingar direkte frå katalogen. Garasjen er flott. Bilparken like så. Pengar er det nok av, ser det ut til.

Velstanden i Bygde-Noreg er stor, men det er også kontrastane. Den grandiose byggjefesten står i paradoksal motsetning til omsorgssvikta for den eldre bygningsmassen: Langs pilegrimsruta passerer vi fråflytta gardstun, nedlagde stølar, samanrasa hus og andre bygningar. Eit butikklokale tørstar etter måling. Eit stakittgjerde var ein gong vakkert og kvitmåla. Eit gardshus manglar ei mengd takstein, og om nokre år er det for seint. Huset må ned.

-----

Tilbake til velstanden. Det finst om lag 2,5 millionar bustader i Noreg, les eg. I tillegg finst mange fritidshus, ikring 450 000. Mange av dei har høg standard, og dei fleste nybygde fritidshus er like store som privatbustaden heime, les eg i «Dette er Norge». Og sjølv om prisane på bustadene har auka med 430 prosent frå 1992 og fram til i dag, brukar vi pengar på oppussing: i snitt vel 70 milliardar kroner kvart år. (Artikkelen fortsetter under bildet).

Det meste av notida skal ein dag forsvinne, og berre ein liten del av ho tek vi med oss. I snitt er det registrert over 300 000 bygningar bygde før 1900, skriv miljøstatus.no. Berre 6000 av desse er freda, jamfør kulturminnelova. Men skigarden varar ikkje evig, syng vi. Kvart år forsvinn fleire verneverdige bygningar ut av kulturhistoria. Ta til dømes min eigen heimkommune, Nord-Aurdal: Sidan tusenårsskiftet og fram til i dag er 23 prosent av alle registrerte verneverdige bygningar som er bygde før 1900, å rekne som tapte, skriv NIKU. - Knut Aastad Bråten i vandringsessayet Det norske forfallet

All denne velstanden ble vår forbannelse, og det finnes ingen grunn til å rope hurra for denne byggefesten. Samtidig som det gamle og tidløse forsvinner, erstattes dette av den amerikanske søppelkulturen fra etterkrigstiden, lansert med brask og bram under paviljongen til General Motors under verdensutstillingen i New York i 1939. Bråten sier det ikke direkte i sitt essay, men budskapet ligger der indirekte. Heldigvis har vi urbanisten og forfatteren James Howard Kunstler, som ikke er redd for i klartekst å skildre denne forsøplingen av bygde-Norge, som er den samme som i det Nord-Vestre USA.

Across the rural northeast, where I live, the countryside is littered with new houses. It was good farmland until recently. On every country road, every unpaved lane, every former cowpath, stand new houses, and each one is somebody’s version of the American Dream. Most are simple raised ranches based on tried-and-true formulas – plans conceived originally in the 1950s, not rethought since then, and sold ten thousand times over.

These housing “products” represent a triumph of mass merchandising over regional building traditions, of salesmanship over civilization. You can be sure the same houses have been built along a highway strip outside Fresno, California, as at the edge of a swamp in Pahokee, Florida, and on the blizzard-blown fringes of St. Cloud, Minnesota. They might be anywhere. The places they stand are just different versions of nowhere, because these houses exist in no specific relation to anything except the road and the power cable. Electric lighting has reduced the windows to lame gestures. Tradition comes prepackaged as screw-on aluminium shutters, vinyl clapboards, perhaps a phony cupola on the roof ridge, or a plastic pediment over the door – tribute, in sad vestiges, to a lost past from which nearly all connections have been severed. There they sit on their one- or two- or half-acre parcels of land – the scruffy lawns littered with the jetsam of a consumerist religion (broken tricycles, junk cars, torn plastic wading pools) – these dwellings of a proud and sovereign people. If the ordinary house of our time seems like a joke, remember that it expresses the spirit of our age. The question, then, is: what kind of joke represents the spirit of our age? And the answer is: a joke on ourselves. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 166

The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of Norway's Man-Made Landscape

Bestill boka her!

Subexurban Nation: The Rise of Sprawl and the Decline of the Norwegian Dream

We need:

Village Towns for Norwegian Countryside

Utsyn mot Øverskreien og det som skulle vært grenda mi, hva som var grenda til Totenåsens apostel

Etterord

Turistnæringen snakker varmt om agroturisme som framtidas turisme. Dette vil helt sikkert komme sterkt, ettersom den retrovative bevisstheten sprer seg. Men Bråtens vandring i bygde-Norge og mine erfaringer fra Øverskreien viser at Norge er i ferd med å miste sin fremste merkevare etter de norske fjordene, hvilket er det rurale Norge. 

Det suburbane vil aldri kunne bli noe annet enn en søppelkultur, og vil til slutt kvele hele vår kultur hvis vi ikke stanser opp og snur. Den suburbane bunkeren er ikke hellig, og min erfaring og Kunstlers anbefaling er at disse fjernes der de er i direkte konflikt med det rurale, enten praktisk, estetisk, psykologisk, eller alle deler. Særlig gjelder dette ifht. de gamle gårdstunene, som helt mister sin karakter der det suburbane blir påtrengende.

Etter at V/A-systemet er fullført skal jeg oversende mitt stoff fra Øverskreien i 2016 til Norsk senter for bygdeforskning, forhåpentligvis vil de gripe fatt i dette. Mitt mål er en konferanse for å ta tilbake bygde-Norge. Det ultimate målet ville være hvis nasjonen Norge etter hvert stilte seg bak meg for å frigjøre herr Fossemøllens øyensten, for å gi stedet tilbake til dets rettmessige kulturbærere!

Makter vi å overlevere tilstrekkelig av våre forfedres røtter til våre etterkommere, slik at de kan makte å skape en ny verden ut fra ruinene av vår søppelsivilisasjon?

A NEW KIND OF WORLD

For videre studier

- Grenda mi kunne oppnådd kultstatus

- Herr Fossemøllens øyensten 

- Stabburet til tippoldefaren min

- Dahlsleden – I fotsporene til Totenåsens apostel

- Village Towns for Norwegian Countryside

- Grendepolitikkens arnested

- Vår rurale arv

- Småbrukernasjonen Norge

- Holmstadengen og Magnus J. Dahl

- Fra låve til pumpehus

- Vinduet til Magnus J. Dahl

- Grendeportalen som visnet (kommer)

- Ingen elvetid for Grythengen

- Rekonstruer grenda mi!

- Totenbunkerne

- Wendell Berry And The New Urbanism: Agrarian Remedies, Urban Prospects

- Hvorfor Toten aldri kan bli "Totscana"

- Den adaptive morfogenesens tid er forbi ved elvestedet Grythengen

- Takk til KVs redaksjon for Herr Fossemøllens øyensten

- Suburbiapati på Toten

- A Time for Retrovation (en tid for retrovasjon)

- Bygg en retrovasjons-sivilisasjon!

- Even Helmer Holmstad (født 4. september 1874, død 1943)

- Grythengen - et fremmedgjort sted

- Den dype grenda

- Kulturbærerens rolle

- "Nytenking - Kvalitet - Respekt"

- Ønsker Hurdal å ta vare på arven etter Totenåsens apostel?

- Adjø, Blåveissvingen!

- Mitt Alhambra

- Bevar Kvernum for kvernene (Kvernum bruk var Fossemøllen!)

- Tunet er gårdens hjerte

- Arme Blåveissvingen

Billedgalleri

Nærbutikken

Bedehuset til Totenåsens apostel

  

Brua over Olterudelva etter gamlevegen til Kolbu, hvor Totenåsens apostel satt og fisket over Nygardseterdammen, som han selv opparbeidet

Pris Herren, samlet av Totenåsens apostel

Holmstadengen, hvor Totenåsens apostel fikk Landbruksselskapets diplom for sitt jordbruk

Vannkanalen til min tippoldefar

Herr Fossemøllens ruindam