Skip to main content

The Alley of Gåsgränd

From Wikipedia, the free encyclopedia.

Gåsgränd (Swedish: "Goose Alley") is an alley in Gamla stan, the old town in central Stockholm, Sweden. Connecting the streets Västerlånggatan, Stora Nygatan, and Lilla Nygatan, it forms a parallel street to Ignatiigränd and Överskärargränd, and leads down to the square Munkbron on the western waterfront of the old town. On the upper stretch of the alley is a small square, Gåstorget.

Flickr

In the 15th and 16th century, the alley was named Grågåsens gränd ("Alley of the Grey-Goose") after a woman, Ragnhild Grågås, who lived in the alley around 1500. It is mentioned in 1492 as Gragasenne grendh and referred to a few years later as nest nordan hwstrv Ragnil Gragossenne gardh ("next north of wife Ragnil Gragossenne's homestead"). In 1513, a Gragasene grend is mentioned as is an old house Ragnil Gragas geffuit hade j testament ("...given had in [the] testament").

Flickr

During the 17th century however the most commonly used name for the alley was Anders Siggessons gränd ("Alley of Anders Siggesson", 1594), and a hundred years later Saltmätargränd ("Salt Gauger's Alley", 1669), most likely after a Bertil Mattsson who bought a property in the alley in 1652. On a map dated 1733, the western part is marked as Saltmätargränd, while the eastern is called Gåsgränd, the former made a section of the latter in 1885.[1]

Flickr

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…