Vinduet til Magnus J. Dahl

Wikimedia

Dette er vinduet til lekpredikant Magnus Johansen Dahl fra Spydeberg, grunnlegger av Fellesmisjonen, som det meste av sitt liv bodde i Holmstadengen. Opprinnelig en husmannsplass under storgarden Holmstad, som han fikk til eie. For det var i stua på Holmstad vekkelsen på Toten startet, hvor Dahl holdt sitt første husmøte i 1892. Til stede var også Even Helmer Holmstad til stede, småbruker på den første av de to engene etter Kronborgsætergrenda, Grythengen.

Her ved kjøkkenvinduet spiste du frokost mens du skuet utover landskapet. For her var litt av ei utsikt fra toppen av grenda oppunder Totenåsen, fra fjellheimen i vest til de dype skoger i øst, med Mjøsa midt i. Allikevel var det nok først og fremst dine sambygdingers ve og vel du tenkte på der du så ut over gårdene nedover i grenda, at de var trygge i Kristus.

Holmstadengen kan i dag synes å ligge helt i utkantene, men for Dahl lå stedet midt i smørøyet. Den gang gikk vegen mellom Skreia og Kolbu oppunder Totenåsen, over Holmstadengen, videre over Olterudelva forbi Nygardseter, så forbi Røyse før den fortsatte strake vegen over til Ytre Kolbu. Dette ble nærmest i luftlinje, og det var derfor ikke mange kilometrene til Kolbu, i motsetning til dagens bilveg som gjør en omveg nedom bygda.

Mot sør fortsatte vegen forbi Holmstadengen opp mot Hongsetra, hvor den tok av nedunder Grytenholmsvarden til nordenden av Skjeppsjøen, der den koblet seg på den gamle kongevegen over til Hurdal, som var datidens E6.

Ned til stasjonsbyen Skreia var det heller ikke langt, en liten fottur på den tiden. For dere var ikke redde for å ta i bruk apostlenes hester, min far kan fortelle at i hans barndom var det vanlig å gå til vennemøter i Kolbu og Hurdal, hvor vennene gikk i flokk og følge mellom bedehusene. Dette var helt sikkert bra for geneutvekslingen for bygdene rundt Totenåsen, på Toten, Hadeland og i Hurdal, og Dahls virke resulterte i mangt et interbygdalt ekteskap.

Derfor kunne du ikke ha bodd mer sentralt for din livsgjerning enn her i Holmstadengen, hvor du vandret rundt Totenåsen og besøkte alle vennesamfunnene som ble etablert i dine fotspor. Du var med på å gjøre Totenåsen til et samlingspunkt og et senter for bygdene rundt åsen, hvor den heller knyttet sammen enn skilte ad, slik den gjør det i dag. Du var Totenåsens apostel!

Kanskje er det derfor de styrende ikke har viet ditt virke noen oppmerksomhet, fordi de ikke forstår den betydningen Totenåsen hadde som senter og samlingspunkt, og de derfor ikke verdsetter den enorme innsatsen du la ned for å sammenknytte bygdene rundt åsen. På Steinberg friluftsmuseum finnes meg bekjent ikke ditt liv omtalt, og ikke en eneste gjenstand etter Fellesmisjonen er etter mine observasjoner utstilt. Aldri kan jeg huske å ha sett at du er gitt plass i Oppland Arbeiderblads spaltemetre, eller å ha hørt Mjøsmuseets direktør ta ditt navn i sin munn.

Holmstadengen forfaller, riktignok et underbart vakkert forfall, fullt av vemod. Tenk at du på dette stedet vant Landbruksselskapets diplom for ditt jordbruk. Du var en dyktig mann, som forkynner, som jordbruker og som skomaker. Mens ditt forbilde Jesus Kristus vasket sine disiplers føtter, pleiet du deres føtter med utmerket fottøy. Kanskje var ditt gode skohåndverk en av veiene inn til dine sambygdingers hjerter? For hvordan kunne de ha vandret så glade og lystige mellom vennesamfunnene rundt Totenåsen uten skikkelig skotøy? Her var ingen billig masseproduksjon, men kjærlighet i hver en søm.

Du hadde et stort hjerte, og noen anklaget deg for å gjøre himmelporten altfor vid og høy. Ditt gode humør smittet av. Min far har snakket med hestefolk i Hurdal som kjørte tømmer sammen med min oldefar i sin ungdom, og de kunne fortelle at han var en munter mann. Utvilsomt slo du og min oldefar av mang en prat på stabburstrappa på Grythengen, den gang vegen gikk over tunet og du skulle til kremmers nederst i grenda.

Du så rett ned på Grythengen fra kjøkkenvinduet ditt, og som du elsket denne enga nederst i grenda hvor du hadde en av dine mest trofaste disipler. Min oldefar var en dyktig jordbruker, og dere utvekslet nyttig kunnskap om hvordan å hente fram det beste fra jorden den gang agrikultur fremdeles var en kultur, brakt fram av generasjoners tradisjoner og nedarvede kunnskap.

Hvilken sorg ville du ikke kjent i dag? Dine øyne ville vært fulle av tårer. Vinduene kalles husets øyne, og det er som om kjøkkenvinduet ditt bærer din sorg, lik en gråtkvalt kvinne hvor maskaraen renner nedover kinnene. Grenda di har gått fra Kristus til Servoglobus, og Grythengen har blitt ofret til hennes velbehag. Servoglobus, vår tids store gudinne, de styrendes herskerinne. Hennes ondskap ble avslørt av en annen av Øverskreiens store sønner, Sigmund Kvaløy Setreng.

”‘Servoglobus’ betegner en global datamaskin-styring, hvor ’servo’ både står for ’automatisk forsterket’ og for ’servise’ eller ’servering’; ’globus’ angir et kuleformet kart istedenfor en levende prosess. Det er altså snakk om en styring av jordens menneske- og natursystem ut fra en mekanistisk modell, hvor små impulser gir sterke effekter, hvor de viktigste prosessene skjer via sammenhengende robot-operasjoner slik at de produktene menneskene trenger serveres uten menneskelig slit, verken kroppslig eller åndelig, og hvor det platonsk-greske idealet om det kroppsfrigjorte menneske er endelig realisert. Med andre ord en tilstand hvor en ingeniørskapt global serveringsdame har erstattet Gaia, biosfæreorganismen som i 3 ½ milliarder år har improvisert myriader av veier og løsninger uten hensyntagen til den spesielle etterspørselen etter varer og tjenester som kjennetegner det 20. århundres euro-amerikanske menneske.” – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 52

Heldigvis slapp du å se forfallet. Du var grendas blomstringstid, og Johan Solhaug skriver i sine memoarer at før ditt komme var det en mørk tid i Øverskreien. Nå har grenda blomstret av, lik det stolte småbruket ditt. Grythengen har blitt til en parodi på det subeksurbane. Den nordamerikanske askenasijøden James Howard Kunstler er den som med størst klarhet har forstått tragedien som rammet grenda di.

“The Dream, more specifically, was a detached home on a sacred plot of earth in a rural setting, unbesmirched by the industry that made the home possible; a place where one could play at cultivating the soil without having to rely on husbandry for a livelihood; a place that was, most of all, not the city.” – James Howard Kunstler, «The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America's (and Norway's) Man-Made Landscape», s. 101

Jeg ser deg sitte i kjøkkenvinduet ditt og skue utover grenda di nå. Du var stolt, grenda di var stolt, dere hadde en kultur. Dere hadde tilhørighet og en tro som bandt dere sammen i småbygdene rundt Totenåsen. Jeg er glad fordi jeg fikk oppleve vinduet ditt. Fordi jeg fikk fotografere det før hjemmet ditt går tilbake til jorden. En siste rest av identitet for skyggevokteren av herr Fossemøllens skygge. Jeg vet du ville grått med meg, og kjøkkenvinduet ditt gråter med meg, der det ser ned på restene av herr Fossemøllens øyensten. Takk!


Hos VD.