Wednesday, November 30, 2016

Fra innovasjon til retrovasjon

«I would introduce the perhaps jarring idea that the locus of settlement in the USA is headed for an even more striking change, namely that the action is going to shift to the small cities and the small towns, especially places that exist in a meaningful relationship to food production. These places are currently the most derelict and dis-invested in the nation. I would argue that they are about to regain importance. For one thing, the global economy is unwinding. It never was a permanent installation in the human condition, contrary to what Tom Friedman said in his books and newspaper columns. That global economy was the product of special circumstances, namely a hundred years of super-cheap energy, and about seventy years of relative peace between the major powers of the world. Those conditions are now ending, and the transient globalized economic relations that flourished under them — the chain of products moving from the factories of Asia to the Wal Marts of America — are coming to a close.»
Anti-retrovasjon på Toten!

Hva som bygges her er et gigantisk nytt vann-/avløpssystem for subeksurbanittene oppunder Totenåsen, hvor vann pumpes opp fra 100 m under havets overflate til 500 moh., for så å ledes ned igjen til Mjøsa gjennom renseanlegget på Skreia.

Uten de suburbane bunkerne ville dette vært unødvendig.

2016 var året da drømmen om tekno-Nirvana sprakk!
«Suspend all your assumptions about our ability to continue the familiar arrangements of the present day. We are passing through a difficult transition and I don’t think it will lead to the techno-nirvana that many are expecting. In fact, I think we are likely to lose many of the technological advances that we have come to take for granted, starting with the ubiquity of the Internet — which depends, after all, on a completely reliable electric grid. We are heading into a contraction of techno-industrial activity and probably an eventual contraction of population. We have to make things smaller, more local, and finer.

If you could go back in time to the year 1950, to Cadillac Square in the center of downtown Detroit, and interview a proverbial “man-on-the-street” there about the future, he might have had a hard time grokking what actually happened to the place after 1970 — the astounding devastation that occurred without a war taking place. Likewise, I think the American public fails to see the probable arc of the current story. We are expecting nothing except more technological magic, and that is sure to leave a lot of people disappointed.» - James Howard Kunstler
Vi entrer retrovasjonens tidsalder, hvor vi må forene gammel teknologi med hva som kan overleve av ny teknologi i en energifattig framtid.

Merk deg ordet RETROVASJON!

Innovsjon er ut, retrovasjon er inn.

La oss gå baklengs inn i framtida!

Relatert

    Nesten tunbeboere i Hurdal økolandsby

    Forrige søndag var vi på omvisning i økolandsbyen i Hurdal for å få informasjon om byggetrinn to, som skal bli et skikkelig tunfellesskap. Det var like før vi hektet oss på, og hadde de under designprosessen tatt en telefon til min gode venn Ross Chapin i Washington, USA, ville vi snart vært tunfolk. Dessverre sviktet det på et par sentrale designnøkler. Disse er nøye knyttet opp mot livskvaliteten i tunet, dess sterkere de chapinske designnøklene er til stede, dess sterkere tunfellesskap. Er de svakt til stede kan det i verste fall oppstå et lommehull!
    Hei!

    Jeg avvikler reservasjonen. Etter overveielser var det først og fremst design-nøkkelen "nested houses" som ble for svakt til stede, da også huset ved siden av har et stort vindu. Hadde man benyttet denne design-nøkkelen kunne dessuten alle husene hatt sin åpne side mot solsida.



    Ellers begynner dere å nærme dere virkelig gode tun nå, men ta en samtale med Ross Chapin før byggetrinn tre. Det var like ved jeg ble med på dette tunnet, og hadde dere lagt litt mer vekt på de chapinske designnøklene ville jeg hektet meg på.

    Har oversatt design-nøklene her.

    Mvh,
    Øyvind Holmstad
    Heldigvis fikk jeg overrakt Simen Torp et eksemplar av Chapins bok "Pocket Neighborhoods: Creating Small-Scale Community in a Large-Scale World", så det er å håpe de vil rendyrke tunkonseptet i byggetrinn 3-5.


    Den store lommenabolagsboka er uvurderlig for alle tunelskere!

    Gledelig var det å se at første byggetrinn er i ferd med å sette seg, allerede er det en god del hyggeligere der enn under anleggsperioden.


    Dette vakre lille drivhuset med grunnmur av teglstein er med på å lage liv mellom de forholdsvis uttrykksløse Aktivhusa.

    Wikimedia.


    Aktivhusa er kjernesunne med reine naturmaterialer og pustende konstruksjoner, så bygningsbiologisk er det ikke noe å si på dem.

    Wikimedia.

    Rekkehusene som ligger ved inngangen til Landsbyvegen er så nitriste at Leonid Bresjnev ville blitt i godt humør av dem.

    Hadde professor Bin Jiang prøvd å kjøre disse gjennom sitt nyutviklede "beautymeter" ville det neppe taklet belastningen.

    Dette er modernistisk dogmatikk på sitt verste!

    Wikimedia.

    Relatert

    Bevar Kvernum for kvernene (Kvernum bruk var Fossemøllen!)

    Kvernum bruk var Fossemøllen!

    Jeg ante at det var en forbindelse mellom min forfar Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919) og Kvernumsstryka, men at Kvernum bruk var gården Fossemøllen, er over all forventning:
    Hans Jacobsen Fossemøllen, Toten, f. 1716, begr. 22/2 1798 (sønn av Jacob Olsen Øverset (1683-17/12 1762) og Kirsti Knudsdtr. Fossemøllen), m. Marte Paulsdtr. Berg (1718-15/5 1795) - datter av Paul Mikkelsen Berg (1682-1741), som var sønnesønn av lensmann Jacob Olsen Mustad, Vardal. Hans Jacobsen og Marte hadde barna: 1) Paul, f. o. 1750, begr. 3/5 1803, eier av Vik fra 1782. 2) Jens Hedemann, rittmester, eier av Rå nordre i 1795. 3) Pernille, f. 1744, i 1825 føderådskone på Tørud, Furnes. 4) Kari, i 1825 i Eidsvoll. 5) Berte, g. m. Paul Hågensen Smeby (Sterud, Nes), d. før 18/10 1825. Barn: a) Hågen Smebye, Toten, b) Hans Sterud, Nes, c) en datter d. før 18/10 1825. Hans Jacobsen har navnet Vik allerede 22/7 1762, da han låner ut penger til Kristian Pedersen mot pant i øvre Mostue. Han har antagelig vært forpakter eller bestyrer på Vik. Før han kom til Vik drev han mølle og antagelig sagbruk på Fossemøllen, som nå kalles Kvernum bruk, Skreia.

    Vi kan derfor regne med at herr Fossemøllen eller hans far ble hentet fra Fossemøllen til husmannsplassen ved Olterudelva under Grythe, for å drive sagbruk og/eller mølle ved elva, da disse var dyktige i sitt fag. Dette tilsier at Fossemøllens ruindam ble bygget før den første Solhaug trevare, og er et meget gammelt kulturminne.
    Hvorfor, hvorfor, hvorfor kunne ikke nasjonen Norge la meg få være kulturbærer av elvebruket Grythengen, Fossemøllen II, velkomstsportalen for grenda til Totenåsens apostel? - kv
    Helt hvordan Hermans forbindelser til gården Fossemøllen ved Kvernumsstryka er, klarer jeg imidlertid ikke å nøste opp i ved egen hjelp. Mine forfedre fra slektstavla til min gren av Holmstad-slekten finnes dessverre ikke i digitalarkivet, men en del andre Fossemøllinger er oppført der.

    Last ned full oppløsning av slektstavla, satt sammen av Herman Nettum på Bilitt, hos Wikimedia.

    Selv om jeg sammenholder denne med digitalarkivet, blir det for mange løse tråder. Finnes det noen slektsforskere der ute som kan nøste opp i disse trådene, vennligst send meg en epost til permaliv@yahoo.com.

    Industrivirksomheten ved Kvernum er imidlertid mye eldre enn gården Fossemøllen, i Totens bygdebok opplyses at de som hadde fallrettighetene til Kvernumsstryka i seinmiddelalderen måtte skatte tilsvarende fem storgarder på Toten.

    Nå er det sterke krefter som ivrer for å omgjøre dette svært historiske industriområdet til boligblokker. Dette er dårlig gjort og området bør vernes til småindustri for all framtid!


    Her lå gården Fossemøllen i sin tid, hvor mine forfedre levde som stolte mølle- og sagbruksmestere! Ikke gjør dette til et meningsløst boligområde revet ut av sin historiske kontekst, men et senter for småindustri og "peer-2-peer"-teknologi.

    Hvordan var det dengang? Hva skjedde f.eks. med Even Johannessen Fossemøllen, som døde knapt 16 år gammel? Falt han i de mektige Kvernumsstrykene?


    Da husmannsplassen Grythengen ble frigitt, kan man si at dette elvebruket ble gården Fossemøllen II. Fossemøllen I gikk tapt til industrivirksomhet og store industribygg, mens Fossemøllen II nå går tapt til de suburbane bunkerne som har omringet stedet, og den massive eksterne infrastrukturen disse er avhengige av.

    I går, torsdag 27. oktober 2016, så jeg at de ved Solgløtt kjørte gravemaskinene opp på transportbilene for å frakte dem bort til Grythengen, hvor de etablerer et vanvittig vann-/avløpssystem, hvor som alltid herr Fossemøllens øyensten blir hardest rammet. Med fullførelsen av dette har Fossemøllen II lidd samme skjebne som Fossemøllen I.

    Her har gått tapt enorme mengder historie og identitet, ikke kun at elvebruket Grythengen har blitt meningsløst, men også grenda til Totenåsens apostel har mistet sin mening, da den ikke er noenting uten grendeportalen Grythengen.

    - Grenda mi kunne oppnådd kultstatus

    - Kulturbærerens rolle

    - Herr Fossemøllens øyensten


    Selv har jeg forsøkt å forklare dette historietapet for teknokratene bak prosjektet, men de bare ser på meg med store øyne, som om jeg var fra Mars. Slik går det når politikken utformes sentralt og ikke lokalt! For dem er stedet fremmed, likesom jeg er en fremmed. Noe annet var det dengang da grendepolitikken ble utformet i stua til Totenåsens apostel. For ham ville jeg ikke vært en fremmed, og han ville forstått misjonen til den første av engene etter Kronborgsætergrenda, Grythengen.

    -

    Fossemøllen II

    Jeg vil imidlertid en siste gang oppmode de kolbuingene som er satt til å gjennomføre dette prosjektet, om å vende hjem! Husk at Kristus kom fra Øverskreien til Kolbu via føttene til Totenåsens apostel. Var det ikke for grenda mi ville Kolbu fremdeles befunnet seg i et hedensk mørke!

    Bevar Kvernum for kvernene

    Publisert i Oppland Arbeiderblad tirsdag 10. mars 2015.

    Da jeg forleden var innom biblioteket tok jeg en titt på Totens Blad, før jeg hastet videre til svømmehallen. Det var så vidt jeg fikk med meg at et lokalt eiendomsselskap og et arkitektfirma hadde planer om leilighetsbygg på den gamle Kvernumstomta på Skreia.

    Større oppløsning her

    Mens jeg tok badstue og svømte forholdsvis bedagelig, begynte hodet å kverne på dette. Først tenkte jeg at det da var ille at dette stedet skulle lide en slik skjebne, nok et offer for modernismen og markedskreftene, formet av stats/markeds-duopolet. Som lesere av Permaliv vet så inderlig vel, det er kun allmenningheten som vet å skape levende og vibrerende nabolag.

    For øvrig er modernismen nå inne i en ny syklus av minimalistisk Bauhaus-arkitektur, hvor man gjerne har byttet ut den kvite betongen med naturmaterialer, så skal liksom alt være bra. Men nei, de har fremdeles den samme angsten for ornament, mønstre og tradisjonsbundne formspråk. Så vi vet hva vi har i vente på Kvernumstomta, en neglisjering av menneskets biologiske og åndelige natur.

    Tankene kvernet videre, og jeg begynte å tenke på opphavet til navnet Kvernum, for på folkemunne sier vi da vitterlig Kvennom, hvilket vil si kvernene. Man sa nok til daglig; "je stikk en tur borti kvennom", og med tida ble stedet hetende Kvennom, eller Kvernum, som man så fint skriver det.

    Vi har her kverner i flertall, hvilket vil si at kvernene stod tett i strykene forbi Kvernum. Det var her Skreia ble født. Tenk hvilket liv det var her, med møller og oppgangssager langsetter elva.

    Kvernumsstrykene


    Kanskje en av mine forfedre arbeidet her og tok navnet fra en av møllene, da jeg egentlig skulle ha hett Fossemøllen. Det var min tippoldefar som i sin tid tok navnet Holmstad da han giftet seg med ei fra Holmstad gård, fordi hun mente hun fikk så lite i medgift at hun i alle fall ville beholde navnet.

    Tankene fortsatte å kverne, og det ble klart for meg at vi kan da ikke fylle opp denne viktige tomta med oppbevaringsbokser for mennesker, som man så frekt kaller for boliger, ja til og med hjem.

    Kvernumstomta må bevares for en gjenreising av kvernene! For de som ikke holder seg for ørene og synger la, la, la, og later som alt er bra, er det klart at vår industrielle sivilisasjon synger på de siste versene. Terje Bongard konstaterer dette ut fra menneskeatferd og sin kjennskap til økosystemtjenestene, Gail Tverberg ut fra sine dypdykk i statistikk og tallknusing. Allerede om 20 år kan festen være forbi for all tid.

    Derfor bør Kvernumstomta bevares med formål å gjenopprette småindustri basert på direkte vannkraft. Å kverne korn, sage plank, spinne garn, det er tungt arbeid. Vi må opprettholde fri tilgang til Kvernumsstrykene og tilliggende områder. De industrihallene som er der nå kan stå, de er av en slik art at de vil komme godt med. Men ytterligere utbygging bør ikke tillates. Med mindre det gjelder å gjenoppbygge kvernene.

    Slik kan Kvennom igjen bære sitt navn med rette, stedet der "kvennom" ligger langsetter Lenaelva. Hvor kvernenes sang er sangen om mat i magen og hus og klær til å holde varmen. 

    Eller vil våre etterkommere omdøpe stedet til Blokkom, stedet der alle blokkene ligger? Skal vi la dette skje i profittens kortsiktige navn? Eller skal vi tenke litt mer på våre barns velferd?

    Allerede i 2035, om 20 år, vil vi være i desperat behov for energi. Da vil vi være takknemlige hvis vi bevarer Kvernums-tomta for framtidig småindustri, basert på direkte vannkraft.

    La oss legge til rette for kvernenes sang etter Kvernumsstrykene.

    Om 20 år betyr kvernenes sang brød, materialer, og spinnerier. Å legge hindringer i vegen for kvernene kan bety forskjellen på liv og død, for oss selv og våre barn.

    Tuesday, November 29, 2016

    På tide vi setter oss ned

    Så har jeg igjen lyttet til samtalen med Terje Bongard hos Levevei i 2013, og kan slå fast at dette er Norges fremste formidler, særlig hvis man ganger opp mannens formidlingsevne med hans kunnskap. Samtalen begynner med å trekke fram menneskets trang til å dupere hverandre, gjerne på subtile måter, slik at ikke ens eget rykte som generøs skades (her benyttes både passiv og aktiv dupering). Særlig hvis man har å gjøre med noen som skiller seg litt ut fra den gemene hop kan en sådan taperstrategi fort vise seg å bli en vinnerstrategi, og man får bekreftet sitt selvbilde som normal. Nordmenn er svært engstelige for ikke å framstå som normale, og er de verste på dette området nest etter svenskene.


    Hos debatt1. Hos VD.

    Et lite stykke ut i samtalen kommer Bongard med et talende bilde på at når noen reiser seg i en sal for å se bedre, vil de bak også måtte reise seg for å se, og til slutt vil hele salen stå, slik at ingen ser bedre enn hvis alle var forblitt sittende.

    Dette er en fin allegori på kapitalismen, hvor vi har de som reiser seg på den sosioøkonomiske arenaen, slik at de andre også må reise seg opp for å synes. Til slutt vil vi alle ha mer enn det vi trenger for ikke å tape synlighet. Særlig godt vises denne utviklingen i boligstørrelse. Hadde vi alle blitt sittende ville vi hatt det meget bedre. Det er derfor nå på tide at vi setter oss ned igjen i samlet flokk!

    Alvorlig blir det når samtalen kommer inn på type-3 sivilisasjoner, som menneskeheten ennå ikke har opplevd. Type-3 mennesker er de som klarer å lære av sine feil. Kan vi lære av tidligere sivilisasjoners fall?

    RID-modellen som Bongard presenterer som løsningen synes å være vanskelig å svelge for anarkister, fordi den har i seg et biologisk hierarki. Selvsagt ville det beste vært en flat nettverksstruktur, men er det nødvendig med et hierarki for å temme uønsket menneskeatferd og fordele ressursene, bør anarkistene svelge dette. Tross alt vil første nettverksnivå gi oss enestående, selvorganiserende produksjonsceller i et ekte selveierdemokrati, uten flosshatt!

    De som ikke har lyttet til denne samtalen hos Levevei og som ikke har lest Bongards bok "Det biologiske mennesket", lever sine liv i selvbedrag og innenfor en virkelighetsforståelse som er en illusjon.

    Kunnskapen om menneskeatferd er begredelig, og at ikke en større bevegelse ala Fremtiden i våre hender har oppstått rundt Bongard, er vanskelig å forstå. Men mennesket vil jo helst lytte til det som kiler dem i ørene, som at de er snille på bunn, derfor fikk nok Erik Damman et større gjennomslag.



    Det er fullt i salen og på tide vi setter oss ned.

    Illustrasjon: Gail Tverberg på OFW.

    Til slutt en fin innføring i grunnleggende atferdsøkologi av Bongard:

     Det menneskelige grunnfjell: Følelser som tilpasninger til et førhistorisk liv

    Menneskets innebygde dårskap


    Les hos Trond Andresen:

    Etter Castros død. Jeg skreiv følgende i et annet forum i dag:

    Problemet er at kommunistene og lignende bevegelser har hatt for lav forståelse av menneskets innebygde dårskap. Det har de til felles med absolutt alle andre bevegelser, partier og organisasjoner, også kapitalistiske sådanne.

    Men når man har EN organisasjon som har skaffet seg all makt (som på Cuba), så utvikler det seg lovmessig råte innad i organisasjonen. Kadrene endrer seg til det verre, og karrierister melder seg inn med tanke bare på seg sjøl.

    Skal man kvitte seg med den mest brutale kapitalismen og skape bedre samfunn, må forståelse av menneskets problematiske innebygde mentale tilbøyeligheter* være utbredt i det nye samfunnet, og man må snakke åpent, uredd og hyppig om dem blant folk, og spesielt retta mot slike som er i maktposisjoner. Og man må - og dette er tøft - sjøl akseptere at andre friskt og freidig kritiserer det de mener er dine mer eller mindre vikarierende motiver.

    Dette er faen meg ikke lett: Dette er et samfunn hvor man ikke bare gir kritikk, men også må akseptere skarp kritikk av egne angivelige bakenforliggende motiver. Til og med der hvor kritikken er urimelig; det er en nisse som man bare må leve med at følger med lasset.

    Dette er ikke noe vi får til med det første.

    I dag er melodien det motsatte: det verste du kan gjøre, er åpent å stille spørsmål ved om de motiver som en en eller annen form for maktperson gir seg ut for å ha, er de egentlige motivene. For gjør man slik, blir mottakeren blodig fornærma, og det å være ekstra fornærma er utvikla til en hersketeknikk. Dette gjelder generelt, i alle sammenhenger hvor mennesker jobber sammen i organisasjoner, også i det kapitalistiske Norge.

    Jeg er forhenværende RV'er, og husker hvordan det på 90-tallet ble en svær bevegelse i AKP/RV-kretser for å kle seg i sekk og aske fordi det hadde vært så mange unødig "harde slag i diskusjonene", ikke minst mot de som gjerne ble kalt "jentene" i rørsla. Den sentrale ideologen bak dette var Kjersti Ericsson. Dette vokste og utvikla seg til en slags religion som ennå gjelder -- og som ligner det som i dag er blitt så hotte greier både her og utenlands, med "safe spaces" og "trigger warnings". Denne klamme sensitivitets-greia -- som sjølsagt ble brukt for det den var verdt for å fremme egne posisjoner i indre konflikter -- var en av grunnene til at jeg sa farvel til RV/Rødt.
    ________

    * Venstresida bør lese seg opp på evolusjonspsykologi. Noen punkter her fra et foredrag (engelsk):
    ____

    On evolutionary psychology: Controversies exist, but it is now widely agreed that some problematic in-built mental traits were favourable in producing descendants in a stone age setting …

    … hard-wired into us by evolution over tens of thousands of generations. Evolutionary selection does not apply only below the neck.

    First, for balance, some nice traits: empathy, loyalty, self-sacrifice, caring for children, curiosity, sociality, cooperativity. All contributed to having descendants that could have further descendants.

    BUT: aggression, selfishness, narcissism (we want to be noticed), greed, climbing strategies (suck up to the alphas, dump on your rivals), intrigues, herd mentality, need to be right at any cost, hostility to the outgroup, suspiciousness, manipulativeness and cheating.

    Saturday, November 26, 2016

    Priskurant fra Kloppen Trævarefabrik

    Dørproduksjon har alltid vært sentralt ved Kloppen. I dag produserer Kloppen Trevare Nordens beste innerdører, etter utsagn fra kvalitetsbevisste snekkere.

    Herlige smårutete vinduer, som er så sentralt i biofilia, og et tostjerners mønster i A Pattern Language!

    Før masseproduksjonens tidsalder. Merk at det også var smie ved Kloppen, en dårlig kombinasjon sammen med trevaren, og branntilløp var hyppige.

    Etter Arthur Thoruds død ble Thorudfløya produsert ved Kloppen Trevare, denne hadde ord på seg for å være av innlandets mest lettrodde båter.

    Kloppensøyla har også blitt et begrep. De første søylene ble levert til nabogarden Slagsvold, disse var tegnet av arkitekt Rudolf Bråthen, som ble svært populær hos storbøndene på Toten.

    Rudolf Bråthen tegnet seinere søylene til Rånåby, selvsagt laget ved Kloppen, og hvor Alf Prøysen arbeidet som grisdreng som ung. Sangen Dagros Kloppen og ´n Burmann på By stammer trolig fra denne tida, hvor By var en forkortelse for Rånåby.

    Se flere fotografier fra brosjyra hos Wikimedia.

    Kloppen Trevare er ikke like vakker som før, men ligger fremdeles vakkert til i kulturlandskapet ved Lenaelva, hvor det var en klopp med store steiner der man kunne komme tørrskodd over.

    Jeg ble født før barnehagenes tid og har innsett at jeg begynner å bli styggammal, særlig etter et nylig ryggprolaps.

    Derfor var det bestemor som passet meg i boligen ved Kloppen, sammen med oldefar Johannes Lindstad, som tilbrakte dagene med å gynge i gyngestolen. Mer husker jeg ikke av ham.

     Man kan si at Kloppen var min barnehage. Den gang var det et spennende sted, med gammelt sagbruk og lagerlokaler med mange rom, kroker, kriker og hemser. Her kunne man komme over alt mulig rart!

    Kan også erindre at jeg satt i flishaugen og så på mens gamlekara arbeidet.

    En gang falt søskenbarnet mitt i brønnen og det var like ved at det hele gikk galt, men heldigvis var bestefar i nærheten.

    De hvite indianerne

    - Er Vesten best? (podcast)


    Kommentar

    Det interessante her ville vel vært hvor mange av de hvite indianerne som vendte tilbake til det hvite samfunnet. Finnes det data på dette?

    Det er allikevel godt dokumentert at mennesker trives best i små inngrupper, Terje Bongard kommer inn på temaet i sin podcast hos Levevei.

    - Episode 66: Inngruppa som styrende prinsipp i et bærekraftig demokrati: http://www.levevei.no/2013/02/...

    Ross Chapin er ekspert på å bygge tun-stammer eller lommetun perfekt utformet for inngruppa: http://www.pocket-neighborhood...

    Jeg må si jeg synes synd på objektivistene med all denne nye forskningen om inngruppe-mennesket.

    Men ikke tro at konkurransen blir mindre i inngruppa, det blir bare en annen form for konkurranse, hvor det ikke er om å gjøre å være prangende (jamfør børstekalkunene og atlaskgartnerne), men generøs og oppofrende (jamfør araberskriketrosten, som Zahavi studerte i 40 år i Negevørkenen, og som la grunnlaget for teorien om handikapprinsippet, darwinismens "missing link").

    Hva som er viktig å forstå er at handikapprinsippet består av utgruppestrategier og inngruppestrategier. Vanligvis består dyreatferd kun av en av disse strategiene, mens mennesket er unikt i dyreverdenen og behersker begge, hvor vi kan veksle mellom en utgruppe-/inngruppestrategi avhengig av setting.

    - Det menneskelige grunnfjell: Følelser som tilpasninger til et førhistorisk liv: https://afordweb.wordpress.com...
    Relatert:
    Libertarianere hevder ofte at ikke-aggresjons-prinsippet inkluderer eiendom og kontraktsfrihet som en del av selveie. Grunnlaget for utvidelsen av selveie til ens eiendom er John Lockes argument som sier at man kan erverve eiendomsrett over en naturlig ting som ikke tidligere har en eier ved at man bygger noe ut av det og dermed gjør det til en del av ens selv. Senere handel av sed eiendom (eksempelvis salg eller leie) er en overføring av denne retten. Hvis noen bruker aggresjon mot ens eiendom, bruker man samtidig aggresjon mot individet. Når det gjelder kontraktsfrihet innebærer selveie at man har frihet til å handle uten å bli utsatt for aggresjon. - Wikimedia
    Merk at John Loche utformet sin filosofi for adelen, ikke for settlerne, som seinere omformet hans filosofi for å kunne tilrane seg de innfødte amerikanernes land med loven i hånd.

    PermaLiv passerer 500.000

    En liten milepæl i PermaLivs historie, halvmillionen er passert! Dette skjedde fredag 26. november 2016. Stusselig, vil nok mange bloggere si. Men husk, de aller fleste bloggere skriver kun for seg selv og sine to beste venner. Ikke at det er noe galt i det, men allikevel er det hyggelig med litt besøk. Selv om statistikk sier at nye besøkende i gjennomsnitt kun tilbringer 36 sekunder på en blogg.

    Diagram over de mest populære landene blant folk som har tilgang til å se bloggen
    OppføringSidevisninger
    USA
    186042
    Norge
    127489
    Russland
    29399
    Tyskland
    25918
    Frankrike
    21636
    Ukraina
    18381
    India
    5361
    Kina
    3871
    Sør-Korea
    3527
    Storbritannia
    3150

    Statistikken viser at norskamerikanerne er de mest trofaste følgerne av Permaliv, deretter innfødte nordmenn med 60.000 færre sidevisninger, før man faller med nesten 100.000 til mine venner i Russland.

    Hurra!

    En sjeldent god podcast om allmenningenes muligheter og historie

    - Hvordan kan vi løse kampen om jordas ressurser?
    I denne episoden av podcasten Politikk og Røvere er gjesten Linn Sandberg, stipendiat ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Programledere er Lars Erik Berntzen og Jonas Bergan Dræge, som er doktorgradstipendiater ved det Europeiske universitetsinstitutt i Firenze.

    Tuesday, November 22, 2016

    Hva er permakultur?

    Ei spire av håp

    Permakultur går i korthet ut på å bevisst utforme vårt miljø, så vel naturen som bebyggelsen, på et vis som fungerer på sikt og som etterligner naturens egne økosystem. Begrepet permakultur ble formulert av australieren Bill Mollison, noe han ble tildelt Right-Livelihood-prisen for i 1981. Opprinnelig var ordet en sammentrekning av ordene ”permanent argiculture”, men har senere blitt utvidet til også å gjelde ”permanent culture”. En permanent kultur må være bærekraftig over tid, noe permakultur er.

    
    Kjernen i permakultur er design. Design handler om forholdet mellom ulike deler, om rett sak på rett plass. Ett eksempel er vannreservoarer som plasseres ovenfor hus og hager, slik at vannet kan renne med selvfall. Vindbeskyttende vegetasjon plasseres slik at de leer for vinden men ikke skygger for husene. Hagen plasseres mellom bolig og hønsehus slik at man tar med seg hageavfall på veg til hønsehuset og hønsegjødsel til hagen på veg tilbake.
    Hvert element skal gi mange funksjoner. Eksemplet høns: Vi trenger mat, hønene gir egg og kjøtt. Hagen trenger gjødsel men kan gi grøntfor, hønene eter grøntforet og avgir gjødsel. Veksthuset trenger karbondioksid og gir varme, hønene avgir karbondioksid og trenger tidvis varme. Frukttrærne trenger å renses for ugress, insekter og snegler, hønene spiser disse og får på så vis føde. En jordflekk trenger å forberedes for dyrkning, hønene går og hakker og krafser samtidig som de gjødsler.
    

    Hver funksjon skal kunne oppfylles gjennom flere element. Hvert grunnleggende basisbehov som vann, mat eller energi skal kunne tilfredsstilles på flere ulike sett. En god design skal inneholde perennielle og annuelle vekster, samt bærbusker og trefrukter, slik at man ikke mangler mat eller for om en vekst slår feil. Om man har et solvarmesystem skal man også kunne varme opp vannet med bioenergi om sola ikke gir tilstrekkelig med varme. Ei elektrisk pumpe kan gå i stykker og da kan det være godt med ei håndpumpe og en dam i beredskap.

    • Grunnlaget for en energieffektiv planlegging er soneinndeling. I sone 1 nærmest huset plasseres det man kan trenge tilgang til flere ganger om dagen, slik som urtehager og grønnsaksbed. I sone 2 det man kan se til i løpet av dagen, for eksempel høns, frukt og bær. I sone 3 hva man kan se til med noen dagers mellomrom, som storfe. I sone 4 det man ikke behøver å se til annet enn en gang i blant, som korn og poteter. Sone 5 kan bestå av villmark der man jakter, plukker sopp og bær og hugger trær.
    • Istedenfor å maksimere ett element forsøker man å optimere den totale avkastningen, for eksempel en skog, der det ikke bare finnes trær men også sopp, bær og dyr.
    • Man tar utgangspunkt i plassens avrenningsområde og forsøker å organisere elementene slik at vannet utnyttes så effektivt som mulig. Vann som ledes i sikksakk i skrånende terreng kan anvendes til vanning på veg gjennom landskapet.
    • Perennielle (flerårige) vekster anvendes i stor utstrekning eller vekster som sår seg selv.
    • Planterikets naturlige suksesjon utnyttes, dvs. visse vekster og urter etablerer seg raskt på en nydyrkning for så småningom å erstattes med andre vekstslag.
    • Mangfoldet på plassen økes gjennom trær, busker, dyr, avlinger, dammer og hager.
    • Samdyrking foretrekkes istedenfor etablering av monokulturer og vekster, trær, busker og smådyr blandes på samme sted. En fruktbar dialog vil si at begge parter har noe å gi hverandre. I hagen kan vi skape kontakt mellom ulike element for å dra nytte av et gi- og ta-forhold, slik at helheten kaster mer av seg enn de ulike delene hver for seg.
    • Innen permakultur planlegges avlingene tredimensjonalt. Vekster med ulik høyde og ulik rotdybde mikses sammen på effektivt vis. Det gjelder å ta vare på sollyset og å utnytte jordvolumet, samt at vekstene skal trives sammen og ikke konkurrere ut hverandre.
    • Randsoner forøkes, så som skogsbryn og strender, ettersom naturens produktivitet og mangfold er størst i disse sonene. For å maksimere lengden på randsonene arbeider man innen permakulturdesign med bølgende, ”naturlige” former.
    • Man jobber på ulike nivå i høyden gjennom å dyrke på bakken, på opphøyde bed, på vegger og med busker og trær.
    • Intensiv jordutnyttelse. Hver tenkbar del av jorden anvendes for dyrkning eller dyreavl. Mye kan altså produseres lokalt på et veldig lite område.
    • Småskala heller enn storskala løsninger velges, der jorden utnyttes effektivt og der en viss manuell arbeidsinnsats trengs, istedenfor store innsatser av fossil energi og maskiner.
    • Dyrekraft anvendes i så stor utstrekning som mulig, for eksempel høns eller griser bearbeider jorda (”høns- og grisetraktorer”) samtidig som deres gjødsel nyttiggjøres.
    • Systemet skal være langsiktig og holdbart.
    • Systemet skal tilpasses ulike klima og typer av terreng og til by, land og tettsted.
    Utdrag fra boka Byggekologi. Kunskaper för ett hållbart byggande, av Varis Bokalders & Maria Block, Svensk Byggtjänst, 2004.

    Videre lesning:

    Friday, November 18, 2016

    Tre lommelandsbyer på Østlandet

    Det er frustrerende å se at de som bygger landet fremdeles befinner seg på amatørstadiet innen økososial design, eller integrativ økososial design, som er enda bedre for å beskrive en prosess som aldri tar slutt. For slik er god design, i konstant endring, lik naturen selv. Denne mangelen på kunnskap finner vi i alle ledd, hos arkitektene, byråkratene, politikerne, utbyggerne og ingeniørene. Ikke bare at de mangler kunnskap, den kunnskapen de har er biofob, og ødelegger slik både relasjonene mellom mennesker og mellom mennesket og naturen.

    Ross Chapin er den arkitekten som klarest har forstått hvordan å hente fram de beste kreftene i mennesket gjennom å aktivt designe for inngruppa.

    Her står han tilfreds foran et av sine lommenabolag, og han har virkelig all grunn til å være stolt!

    Klikk i bildet for en forstørrelse.

    Det Norge vi har bygget etter krigen er ikke verdt å elske, men også hva som var verdt å elske har vi ødelagt. I sin bok ”Skønhedens befrielse” maler Morten Skriver ut for oss hvordan denne ødeleggelsen har herjet hans hjemland Danmark, hvor hans barndoms kulturlandskap og byer gjennomgikk en altomseggripende heslighetsprosess. Utvilsomt har denne prosessen medvirket til å fylle det moderne mennesket med en biofob angst, for alternativet er å innse at vi i vår forvirring har ødelagt våre omgivelser. Vi lever med en uoverkommelig kognitiv dissonans.

    I boka ”After Progress” (2015) av John Michael Greer definerer han biofobia på følgende vis: ”En gjennomtrengende terror og et hat mot biologisk eksistens som former det vanligvis unevnte fundamentet for så mye av samtidskulturen”.

    Det finnes imidlertid mennesker som ikke har latt seg oppsluke av en biofob samtidskultur, og noen av disse har skrevet viktige bøker som igjen kan fylle våre hjerter og sinn med biofilia, eller kjærlighet til livet. Jeg vil her kort presentere tre bøker av særlig betydning.

    Menneskeforståelse bør
    være fundamentet
    for god design.
    Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon”, av atferdsøkolog Terje Bongard, er kort og godt den beste og mest helhetlige boka om menneskeatferd som noensinne er skrevet. Den er pensum på legestudiet, men burde absolutt også vært pensum for arkitekter. Jeg vil si det så sterkt at ingen arkitekt burde fått lov til å tegne så mye som en strek uten å ha lest ”Det biologiske mennesket”, for hvordan kan de designe for mennesker uten å vite hva et menneske er, og hvorfor vi er som vi er?

    Pocket Neighborhoods – Creating Small Scale Community in a Large Scale World”, av den amerikanske arkitekten Ross Chapin, bygger på et av de viktigste trekk ved det biologiske mennesket, nemlig inngruppa. Idealet hos de som bygger landet er utgruppa, materialisert gjennom bilindustriens eneboliger og Le Corbusiers tårnet i parken. Utviklingslinja går fra den engelske hærskapsboligen til den suburbane eneboligen som til slutt ble stablet på høykant for å gjøre den mer tilgjengelig for arbeiderklassen. Parken, som var ment å omslutte tårnet i parken på samme vis som for den engelske hærskapsboligen, er det i dag lite igjen av. Begge typologiene ble skapt ut fra ideen om å forlate den kaotiske, tradisjonelle byen, og leve rene liv borte fra byens larm. Bolig, arbeid og fritid er her separate enheter som ikke under noen omstendighet må blandes, for da kan kaoskreftene tilsmusse det rene suburbane paradiset.

    Tårnet i parken - den ultimate demokratisering av den engelske hærskapsboligen.

    For det suburbane mennesket er det private det helligste i livet. Man lever atomiserte liv hvor man realiserer seg selv, hvor allmenningene er døde og konkurranseinstinktet råder. Vi kan tydelig se hvordan dette gir seg utslag i stadig større eneboliger, som man kan fylle med stadig flere ting, og som spiser opp alle forsøk på energieffektivisering. Denne utgruppekonkurransen er etter økonomen Torstein Veblen selve fundamentet for den økonomiske veksten. Nate Hagens kommer inn på det samme i slutten av sin forelesning ved Hawaiis universitet, et mesterlig foredrag anbefalt av Terje Bongard.

     
    Terje Bongard: Veldig bra. Jeg forsøker jo å holde slike foredrag, men det er svært krevende å holde hodet kaldt hele tiden. Se særlig 40.20 og 45.50. Det eneste han mangler er en politisk løsning ala RID-modellen. Vi har nå startet oversettelsen av boka vår, og håper å få den ferdig i år. Vi må ha noe mer å gå for, noe som kan erstatte vekstøkonomien.

    I lommenabolaget kveler vi de mørke kreftene i handikapprinsippet, grunnlaget for all menneskeatferd, gjennom aktiv bruk av inngruppa og de gode inngruppekreftene. Mennesker trives best i inngrupper, i stammefellesskapet, og det at vi har utradert inngruppa i våre fysiske omgivelser er av de viktigste årsakene til den fremmedgjøringen det moderne mennesket kjenner på. I inngruppa søker man ikke sosioøkonomisk status gjennom prangende atferd, slik dette kommer til uttrykk i en suburban setting gjennom store McMansions, Porche i garasjen, privat hjemmekino og hytte med boblebad på fjellet. Nei, i inngruppa er det generøsitetsprinsippet som gjelder, de som bryr seg mest om fellesskapet, om allmenningen, oppnår her høyest sosial status. Det er disse kreftene som må dyrkes fram i et samfunn som har bærekraft som mål!

    Inngruppedesign!

    Her er det ikke McMansions og biler som gir status, men det å ha omsorg for allmenningen, å være generøs.

    Klikk i bildet for en forstørrelse.

    Ross Chapin er verdens fremste økososiale arkitekt, den som best forstår hvordan å sy sammen sterke småskala samfunn med identitet og trivsel. Til formålet har han utviklet et sett designnøkler som må følges, er disse svakt til stede blir inngruppefellesskapet svakere, og i verste fall kan det oppstå et lommehull hvor man utdefineres som et utgruppemonster. Da er lommehelvetet løs, en skjebne jeg ikke unner min verste fiende. Pushwagners Klaxton blir barnemat til sammenlikning.

     
    I foredraget fra Tankeranglingsfestivalen forklarer Bongard hvordan inngruppa fungerer.


    A Pattern Language” av Christopher Alexander er en av verdens mest solgte bøker om arkitektur, hvis ikke den mest solgte, og i 2017 har den 40-års jubileum. I denne anledning har jeg foreslått en ”Pattern Language”-konferanse i Hurdal. Boka beskriver hvordan alt henger sammen med alt i et nettverk av mønstre, hvor disse til sammen danner sterke og sammenvevde menneskelige økosamfunn.

    Terje Bongard er en beundrer av lommenabolagene til Ross Chapin, og Chapin gjør det klart at han ikke kan uttrykke sin gjeld til Christopher Alexander.

    Mens lommenabolagene popper opp i USA og småhusbevegelsen applauderes av celebriteter som Oprah Winfrey, har ikke Norge et eneste velfungerende lommenabolag å vise til. Vi er fullstendig akterutseilt, vi har forspilt oljeformuen på modernistisk ikonarkitektur og nordmenn har blitt et folkeslag av selvopptatte utgruppe-egoister. Dette kan vi nå gjøre noe med!

    For øyeblikket ligger det til rette for å bygge tre lommelandsbyer på Østlandet, i kommunene Gjøvik, Østre Toten og Hurdal, som er nabokommuner i en nord-sør-akse. Realiseres disse lommelandsbyene blir de liggende som perler på ei snor, men i tre veldig ulike kommuner. Hurdal ligger i de dype skoger, Østre Toten befinner seg på landets mest fruktbare matjord, mens Gjøvik er mjøsregionens største bykommune. Dette kan bli et unikt perlekjede med tre særegne lommeperler, som vil gjøre verden stum av beundring.

    Mjøspromenaden strekker seg ca tre km hver veg nord og sør for Hunnselva, men nordover ligger den stort sett på baksida av RV. 4. Sørover derimot får man god kontakt med Mjøsa, hvor den ble etablert på fyllmasser fra Fjellhallen for å komme på utsiden av flishoggeriet på Huntonstranda.

    Wikimedia.



    Nylig har indrefileten i Gjøvik sentrum, Huntonstranda, blitt frigjort. Her har Hunton Fiber hatt flishuggeriet sitt, og stedet har vært dominert av store flishauger. Dette skal nå flyttes i sammenheng med ny fabrikketablering. I noen år har Hunton produsert trefiberisolasjonen sin av polsk furu, men denne produksjonen flagges nå hjem til Gjøvik, hvor man skal benytte norsk gran. De lange fibrene i grana vil gi et unikt isolasjonsprodukt, hvor naturfiberens isolerende egenskaper kombineres med god varmelagringskapasitet, meget gode fuktbuffrende egenskaper, god støydemping, lagring av CO2 samt null avfallsproblemer. Det bygningsbiologiske Norge har grunn til å glede seg!

    Huntonstranda er en glimrende mulighet til å etablere verdens første og største bylommelandsby, bygget opp av chapinske lommenabolag. Ross Chapin er klar på at dess mer sentralt et lommenabolag ligger, dess mindre kan lommehusene bygges uten at hyttefølelsen setter inn. Dette grunnet tilgangen til offentlige friområder, det tredje rom og andre kulturtilbud. Beliggende midt i byen med fem minutters gange til den nye skysstasjonen er det en selvfølge at bilen bannlyses fra lommelandsbyen. De som ønsker tilgang til bil får heller inngå i bilringer, som har potensial til å redusere biltettheten til en trettendedel.

    Utsyn mot Hveemsåsen fra Balke kirke, hvor friluftslegenden Nils Faarlund igjen vandrer etter å ha vendt hjem fra Hemsedal til slektsgården på Toten. Min største opplevelse sommeren 2016 var å vandre en runde sammen med Faarlund etter Hveemsåsens stier.

    Faarlunds klatre- og filosofivenn Arne Næss var en sterk talsmann for lommelandsbyen, og var i sine vyer overbevist om at vi i framtida ville bo i små hus rundt felles tun.

    Wikimedia.

    For noen år siden var det et initiativ for å etablere mindre økosamfunn på Østre Toten, men jeg fikk en følelse av at politikerne helst så at dette var noe som skulle stues vekk i bortgjemte gutuer. Det var ingen virkelig entusiasme, men fantes det noen særlinger som ønsket å bo slik var det greit så lenge de holdt seg i utkantene. Derimot var det en enorm entusiasme å spore da de i en skuff gjenfant et 1970-talls ferdigregulert exurbant "eden" på Hveemsåsen over Skreia, hvorpå ordføreren entusiastisk proklamerte at noe slikt ville de aldri fått lov til i dag.

    Hadde disse menneskene lest Ross Chapins bok ville de grått av glede over at dette vidunderlige området på Skreias tak, ved de flotte turstiene på Hveemsåsen, ikke langt fra Lenaelva hvor storørreten igjen vandrer, med utsyn mot Totenåsen, Mjøsa og de fagre totenbygder, ikke var gått tapt til det suburbane. Lommelandsbyen er det som best tjener mennesket, inngruppa bærer i seg løsningen på alle de problemer menneskeheten står overfor, det er her de beste egenskapene i menneskenaturen kommer til sin rett. Alt dette er klart og tydelig beskrevet i "Det biologiske mennesket".

    Å ofre dette området til destruktive og utdaterte suburbane modeller vil være en forbrytelse, men fremfor alt vil det være en tapt mulighet. Lommelandsbyen tilbyr det moderne mennesket stammesamfunnets fortrinn i fornyet form. Inngruppa er det viktigste verktøyet vi har for å rette opp igjen en skakkjørt verden, Terje Bongard har vist oss hvorfor, Ross Chapin hvordan. De som er fiender av lommelandsbyen er fiender av sivilisasjonen og våre barns framtid. Hvis du ikke tror meg, les Bongards bok!

    Den gamle delen av Hurdal økolandsby har en god morfogenesisk karakter, men mangler gode tun. Den nye delen av landsbyen har et kaldt, mekanisk uttrykk, men vi får håpe tunene vil bli bedre definert, selv om det er langt igjen til kvalitetene vi finner i de chapinske lommetunene.

    Skal økolandsbyen bli en suksess bør byggetrinn to og tre utformes i samsvar med designnøklene for lommenabolaget.

    Wikimedia.

    Heller ikke i Hurdals økolandsby ser de ut til å ha lest boka til Chapin. De er nå inne i en hektisk byggeperiode, men de tunene de har designet mangler flere av designnøklene, og de har ikke forstått verandaenes rolle som bindemiddel mellom det private og fellesrommet i hjertet. Dette er utrolig synd, og jeg anbefaler at landsbybeboerne nå kaster seg over den store lommenabolagsboka og setter den videre utbyggingen i ro til etter ”Pattern Language”-konferansen. I det minste bør tredje og siste byggetrinn av økolandsbyen bygges opp som en lommelandsby!

    Det er trist å se at husene i Hurdal økolandsby ikke har spor av det viktigste designelementet for å skape gode mellommenneskelige fellesskap, hvilket er lommeverandaen.

    Lommeverandaen fungerer både som lim og membran. Som lim ved at den er bindemiddelet mellom det private og fellesrommet, som membran ved at den gir en gradvis overgang mellom disse to elementene i livet.

    Det er viktig at inngangen plasseres til siden, slik at det private tiltar innover i verandarommet.

    Wikimedia.


    Lommelandsbyen er ikke noe som skal stues vekk. Den skal være i sentrum av våre steder og vår bevissthet, vår stolthet, vårt framtidshåp. Min anbefaling er at disse tre kommunene nå går sammen og innleder et samarbeid med Ross Chapin og hans prisbelønte arkitektteam. Vi er gitt tre unike muligheter. Vi har kunnskapen vi trenger. Alt vi nå mangler er entusiasme og evnen til å tenke nytt!

    Ressurser:

    - Pocket Neighborhoods: Building Blocks for Resilient Communities. Pamflett av Ross Chapin som beskriver kjernekonseptene i et lommenabolag. Skriv ut og del!

    - Jordreform endret landskapet. Artikkel som viser at før jordskiftereformen av 1859, inspirert av de amerikanske settlerne, var det vanlig i Norge å bo rundt fellestun.

    Hos VD.

    Småhusliv trives i fellesskap

    Av Ross Chapin. Opprinnelig artikkel her. Oversatt av Øyvind Holmstad.

    Uansett hvor godt et hus er, om det eksisterer i et vakuum, fungerer det ikke. Det må være del av synergien i et levende nabolag. - Bill Struever, utvikler
    Småhus får mye presse i disse dager. De fanger vår fantasi, pirrer vårt redeinstinkt, og oppmuntrer oss til å vurdere muligheten for å leve med mindre boliglån eller lavere leie. Presset mellom økonomi og et monokulturelt boligmarked tenker millenniere, single, voksne, barn og eldre, at smått er svaret — eller i det minste at "ikke så stort" er nøkkelen. Småhus-advokater hjelper oss med å raffinere hvordan vi kan leve stort i små rom, med smarte nedfellbare senger, under-trappa-lagring, nisjer, og alkover.

    Å perfeksjonere det lille huset er imidlertid ikke nok.

    Ben Brown fra PlaceMakers, som bodde i en 29 kvadratmeters Katrina Cottage, konkluderte med at småhusliv trenger en by eller en landsby. Han forteller at "dess mindre redet er, dess større er behovet for et balanserende fellesskap". Med små tettsittende hus kan hyttefeberen lett sette inn uten verandaer og hager å gå ut på, eller parken ved enden av kvartalet, eller det lokale kaffehuset - steder hvor man enkelt kan treffe andre.

    Dumpet ned midt i en underavdeling av McMansions knyttet til resten av verden med bilveier, ville en Katrina Cottage synes absurd. Det ville vært få naboer rundt å prate med, siden de fleste av deres behov blir møtt bak deres storslagne inngangsdører.

    Kontekst er alt: et lite hus er bedre i samværet med andre nabohus (som de med verandaer) og innenfor rekkevidde av gode offentlige steder å gå til, helst til fots eller på sykkel.


    Relatert:
    Bor man i et lommenabolag blir man automatisk del av en allmenning. Derfor er det også en fordel å tenke som en allmenninger eller "commoner". En meget god start for en ny vinkling på livet er David Bolliers bok "How to Think Like a Commoner", les mer på hjemmesida til boka.

    Endringsagentens rolle

    Nordmenn er svært individualistiske, og det kan derfor være vanskelig å få dem til å innse allmenningenes realiteter, eller at det finnes noe slikt som et lommenabolag. Enda vanskeligere blir det da selvsagt med tanken på at kimen til et lommenabolag kan finnes der de bor, og at man med litt nyorientering og masse kjærlighet sammen kan skape et inkluderende småskala fellesskap i en overdimensjonert verden.

    Ønsker man endring er man en endringsagent. For å forstå hva dette innebærer har en av landets fremste endringsagenter, James Alexander Arnfinsen hos Levevei, påbegynt en essayserie om endringsagent-rollen. Tredje del i denne serien er trolig det beste som er skrevet om temaet på norsk!

    Det er viktig å være klar over at feedbackprosesser også er nonlineære og kaotiske. Det er vanskelig å forutse hvordan en intervensjon vil slå ut, og det er ikke slik at virkning alltid følger årsak i en logisk rekkefølge. Dessuten vil feedback fra den eller de systemene man involverer seg i spille seg ut over lengre tidsrom. Alle de røde pilene i modellen over forsøker å antyde mengden av reaksjoner en gitt ytring eller handling kan trigge i de respektive sonene, men det er ikke slik at alt kommer på en gang. Det er dog en slags lovmessighet i at den mengde energi man “virvler opp” før eller siden vil slå tilbake på en selv og på systemet forøvrig (i positiv og negativ forstand). - James Alexander Arnfinsen, endringsagent
    - Good Group Tip. Craig Freshleys gruppetips er alltid en fryd å lese, og en kilde til selvransakelse. Man kan abonnere på dem, slik at man får en epost hver gang et nytt tips dukker opp.

    Hos VD.
    Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...