Friday, November 18, 2016

Tre lommelandsbyer på Østlandet

Det er frustrerende å se at de som bygger landet fremdeles befinner seg på amatørstadiet innen økososial design, eller integrativ økososial design, som er enda bedre for å beskrive en prosess som aldri tar slutt. For slik er god design, i konstant endring, lik naturen selv. Denne mangelen på kunnskap finner vi i alle ledd, hos arkitektene, byråkratene, politikerne, utbyggerne og ingeniørene. Ikke bare at de mangler kunnskap, den kunnskapen de har er biofob, og ødelegger slik både relasjonene mellom mennesker og mellom mennesket og naturen.

Ross Chapin er den arkitekten som klarest har forstått hvordan å hente fram de beste kreftene i mennesket gjennom å aktivt designe for inngruppa.

Her står han tilfreds foran et av sine lommenabolag, og han har virkelig all grunn til å være stolt!

Klikk i bildet for en forstørrelse.

Det Norge vi har bygget etter krigen er ikke verdt å elske, men også hva som var verdt å elske har vi ødelagt. I sin bok ”Skønhedens befrielse” maler Morten Skriver ut for oss hvordan denne ødeleggelsen har herjet hans hjemland Danmark, hvor hans barndoms kulturlandskap og byer gjennomgikk en altomseggripende heslighetsprosess. Utvilsomt har denne prosessen medvirket til å fylle det moderne mennesket med en biofob angst, for alternativet er å innse at vi i vår forvirring har ødelagt våre omgivelser. Vi lever med en uoverkommelig kognitiv dissonans.

I boka ”After Progress” (2015) av John Michael Greer definerer han biofobia på følgende vis: ”En gjennomtrengende terror og et hat mot biologisk eksistens som former det vanligvis unevnte fundamentet for så mye av samtidskulturen”.

Det finnes imidlertid mennesker som ikke har latt seg oppsluke av en biofob samtidskultur, og noen av disse har skrevet viktige bøker som igjen kan fylle våre hjerter og sinn med biofilia, eller kjærlighet til livet. Jeg vil her kort presentere tre bøker av særlig betydning.

Menneskeforståelse bør
være fundamentet
for god design.
Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon”, av atferdsøkolog Terje Bongard, er kort og godt den beste og mest helhetlige boka om menneskeatferd som noensinne er skrevet. Den er pensum på legestudiet, men burde absolutt også vært pensum for arkitekter. Jeg vil si det så sterkt at ingen arkitekt burde fått lov til å tegne så mye som en strek uten å ha lest ”Det biologiske mennesket”, for hvordan kan de designe for mennesker uten å vite hva et menneske er, og hvorfor vi er som vi er?

Pocket Neighborhoods – Creating Small Scale Community in a Large Scale World”, av den amerikanske arkitekten Ross Chapin, bygger på et av de viktigste trekk ved det biologiske mennesket, nemlig inngruppa. Idealet hos de som bygger landet er utgruppa, materialisert gjennom bilindustriens eneboliger og Le Corbusiers tårnet i parken. Utviklingslinja går fra den engelske hærskapsboligen til den suburbane eneboligen som til slutt ble stablet på høykant for å gjøre den mer tilgjengelig for arbeiderklassen. Parken, som var ment å omslutte tårnet i parken på samme vis som for den engelske hærskapsboligen, er det i dag lite igjen av. Begge typologiene ble skapt ut fra ideen om å forlate den kaotiske, tradisjonelle byen, og leve rene liv borte fra byens larm. Bolig, arbeid og fritid er her separate enheter som ikke under noen omstendighet må blandes, for da kan kaoskreftene tilsmusse det rene suburbane paradiset.

Tårnet i parken - den ultimate demokratisering av den engelske hærskapsboligen.

For det suburbane mennesket er det private det helligste i livet. Man lever atomiserte liv hvor man realiserer seg selv, hvor allmenningene er døde og konkurranseinstinktet råder. Vi kan tydelig se hvordan dette gir seg utslag i stadig større eneboliger, som man kan fylle med stadig flere ting, og som spiser opp alle forsøk på energieffektivisering. Denne utgruppekonkurransen er etter økonomen Torstein Veblen selve fundamentet for den økonomiske veksten. Nate Hagens kommer inn på det samme i slutten av sin forelesning ved Hawaiis universitet, et mesterlig foredrag anbefalt av Terje Bongard.

 
Terje Bongard: Veldig bra. Jeg forsøker jo å holde slike foredrag, men det er svært krevende å holde hodet kaldt hele tiden. Se særlig 40.20 og 45.50. Det eneste han mangler er en politisk løsning ala RID-modellen. Vi har nå startet oversettelsen av boka vår, og håper å få den ferdig i år. Vi må ha noe mer å gå for, noe som kan erstatte vekstøkonomien.

I lommenabolaget kveler vi de mørke kreftene i handikapprinsippet, grunnlaget for all menneskeatferd, gjennom aktiv bruk av inngruppa og de gode inngruppekreftene. Mennesker trives best i inngrupper, i stammefellesskapet, og det at vi har utradert inngruppa i våre fysiske omgivelser er av de viktigste årsakene til den fremmedgjøringen det moderne mennesket kjenner på. I inngruppa søker man ikke sosioøkonomisk status gjennom prangende atferd, slik dette kommer til uttrykk i en suburban setting gjennom store McMansions, Porche i garasjen, privat hjemmekino og hytte med boblebad på fjellet. Nei, i inngruppa er det generøsitetsprinsippet som gjelder, de som bryr seg mest om fellesskapet, om allmenningen, oppnår her høyest sosial status. Det er disse kreftene som må dyrkes fram i et samfunn som har bærekraft som mål!

Inngruppedesign!

Her er det ikke McMansions og biler som gir status, men det å ha omsorg for allmenningen, å være generøs.

Klikk i bildet for en forstørrelse.

Ross Chapin er verdens fremste økososiale arkitekt, den som best forstår hvordan å sy sammen sterke småskala samfunn med identitet og trivsel. Til formålet har han utviklet et sett designnøkler som må følges, er disse svakt til stede blir inngruppefellesskapet svakere, og i verste fall kan det oppstå et lommehull hvor man utdefineres som et utgruppemonster. Da er lommehelvetet løs, en skjebne jeg ikke unner min verste fiende. Pushwagners Klaxton blir barnemat til sammenlikning.

 
I foredraget fra Tankeranglingsfestivalen forklarer Bongard hvordan inngruppa fungerer.


A Pattern Language” av Christopher Alexander er en av verdens mest solgte bøker om arkitektur, hvis ikke den mest solgte, og i 2017 har den 40-års jubileum. I denne anledning har jeg foreslått en ”Pattern Language”-konferanse i Hurdal. Boka beskriver hvordan alt henger sammen med alt i et nettverk av mønstre, hvor disse til sammen danner sterke og sammenvevde menneskelige økosamfunn.

Terje Bongard er en beundrer av lommenabolagene til Ross Chapin, og Chapin gjør det klart at han ikke kan uttrykke sin gjeld til Christopher Alexander.

Mens lommenabolagene popper opp i USA og småhusbevegelsen applauderes av celebriteter som Oprah Winfrey, har ikke Norge et eneste velfungerende lommenabolag å vise til. Vi er fullstendig akterutseilt, vi har forspilt oljeformuen på modernistisk ikonarkitektur og nordmenn har blitt et folkeslag av selvopptatte utgruppe-egoister. Dette kan vi nå gjøre noe med!

For øyeblikket ligger det til rette for å bygge tre lommelandsbyer på Østlandet, i kommunene Gjøvik, Østre Toten og Hurdal, som er nabokommuner i en nord-sør-akse. Realiseres disse lommelandsbyene blir de liggende som perler på ei snor, men i tre veldig ulike kommuner. Hurdal ligger i de dype skoger, Østre Toten befinner seg på landets mest fruktbare matjord, mens Gjøvik er mjøsregionens største bykommune. Dette kan bli et unikt perlekjede med tre særegne lommeperler, som vil gjøre verden stum av beundring.

Mjøspromenaden strekker seg ca tre km hver veg nord og sør for Hunnselva, men nordover ligger den stort sett på baksida av RV. 4. Sørover derimot får man god kontakt med Mjøsa, hvor den ble etablert på fyllmasser fra Fjellhallen for å komme på utsiden av flishoggeriet på Huntonstranda.

Wikimedia.



Nylig har indrefileten i Gjøvik sentrum, Huntonstranda, blitt frigjort. Her har Hunton Fiber hatt flishuggeriet sitt, og stedet har vært dominert av store flishauger. Dette skal nå flyttes i sammenheng med ny fabrikketablering. I noen år har Hunton produsert trefiberisolasjonen sin av polsk furu, men denne produksjonen flagges nå hjem til Gjøvik, hvor man skal benytte norsk gran. De lange fibrene i grana vil gi et unikt isolasjonsprodukt, hvor naturfiberens isolerende egenskaper kombineres med god varmelagringskapasitet, meget gode fuktbuffrende egenskaper, god støydemping, lagring av CO2 samt null avfallsproblemer. Det bygningsbiologiske Norge har grunn til å glede seg!

Huntonstranda er en glimrende mulighet til å etablere verdens første og største bylommelandsby, bygget opp av chapinske lommenabolag. Ross Chapin er klar på at dess mer sentralt et lommenabolag ligger, dess mindre kan lommehusene bygges uten at hyttefølelsen setter inn. Dette grunnet tilgangen til offentlige friområder, det tredje rom og andre kulturtilbud. Beliggende midt i byen med fem minutters gange til den nye skysstasjonen er det en selvfølge at bilen bannlyses fra lommelandsbyen. De som ønsker tilgang til bil får heller inngå i bilringer, som har potensial til å redusere biltettheten til en trettendedel.

Utsyn mot Hveemsåsen fra Balke kirke, hvor friluftslegenden Nils Faarlund igjen vandrer etter å ha vendt hjem fra Hemsedal til slektsgården på Toten. Min største opplevelse sommeren 2016 var å vandre en runde sammen med Faarlund etter Hveemsåsens stier.

Faarlunds klatre- og filosofivenn Arne Næss var en sterk talsmann for lommelandsbyen, og var i sine vyer overbevist om at vi i framtida ville bo i små hus rundt felles tun.

Wikimedia.

For noen år siden var det et initiativ for å etablere mindre økosamfunn på Østre Toten, men jeg fikk en følelse av at politikerne helst så at dette var noe som skulle stues vekk i bortgjemte gutuer. Det var ingen virkelig entusiasme, men fantes det noen særlinger som ønsket å bo slik var det greit så lenge de holdt seg i utkantene. Derimot var det en enorm entusiasme å spore da de i en skuff gjenfant et 1970-talls ferdigregulert exurbant "eden" på Hveemsåsen over Skreia, hvorpå ordføreren entusiastisk proklamerte at noe slikt ville de aldri fått lov til i dag.

Hadde disse menneskene lest Ross Chapins bok ville de grått av glede over at dette vidunderlige området på Skreias tak, ved de flotte turstiene på Hveemsåsen, ikke langt fra Lenaelva hvor storørreten igjen vandrer, med utsyn mot Totenåsen, Mjøsa og de fagre totenbygder, ikke var gått tapt til det suburbane. Lommelandsbyen er det som best tjener mennesket, inngruppa bærer i seg løsningen på alle de problemer menneskeheten står overfor, det er her de beste egenskapene i menneskenaturen kommer til sin rett. Alt dette er klart og tydelig beskrevet i "Det biologiske mennesket".

Å ofre dette området til destruktive og utdaterte suburbane modeller vil være en forbrytelse, men fremfor alt vil det være en tapt mulighet. Lommelandsbyen tilbyr det moderne mennesket stammesamfunnets fortrinn i fornyet form. Inngruppa er det viktigste verktøyet vi har for å rette opp igjen en skakkjørt verden, Terje Bongard har vist oss hvorfor, Ross Chapin hvordan. De som er fiender av lommelandsbyen er fiender av sivilisasjonen og våre barns framtid. Hvis du ikke tror meg, les Bongards bok!

Den gamle delen av Hurdal økolandsby har en god morfogenesisk karakter, men mangler gode tun. Den nye delen av landsbyen har et kaldt, mekanisk uttrykk, men vi får håpe tunene vil bli bedre definert, selv om det er langt igjen til kvalitetene vi finner i de chapinske lommetunene.

Skal økolandsbyen bli en suksess bør byggetrinn to og tre utformes i samsvar med designnøklene for lommenabolaget.

Wikimedia.

Heller ikke i Hurdals økolandsby ser de ut til å ha lest boka til Chapin. De er nå inne i en hektisk byggeperiode, men de tunene de har designet mangler flere av designnøklene, og de har ikke forstått verandaenes rolle som bindemiddel mellom det private og fellesrommet i hjertet. Dette er utrolig synd, og jeg anbefaler at landsbybeboerne nå kaster seg over den store lommenabolagsboka og setter den videre utbyggingen i ro til etter ”Pattern Language”-konferansen. I det minste bør tredje og siste byggetrinn av økolandsbyen bygges opp som en lommelandsby!

Det er trist å se at husene i Hurdal økolandsby ikke har spor av det viktigste designelementet for å skape gode mellommenneskelige fellesskap, hvilket er lommeverandaen.

Lommeverandaen fungerer både som lim og membran. Som lim ved at den er bindemiddelet mellom det private og fellesrommet, som membran ved at den gir en gradvis overgang mellom disse to elementene i livet.

Det er viktig at inngangen plasseres til siden, slik at det private tiltar innover i verandarommet.

Wikimedia.


Lommelandsbyen er ikke noe som skal stues vekk. Den skal være i sentrum av våre steder og vår bevissthet, vår stolthet, vårt framtidshåp. Min anbefaling er at disse tre kommunene nå går sammen og innleder et samarbeid med Ross Chapin og hans prisbelønte arkitektteam. Vi er gitt tre unike muligheter. Vi har kunnskapen vi trenger. Alt vi nå mangler er entusiasme og evnen til å tenke nytt!

Ressurser:

- Pocket Neighborhoods: Building Blocks for Resilient Communities. Pamflett av Ross Chapin som beskriver kjernekonseptene i et lommenabolag. Skriv ut og del!

- Jordreform endret landskapet. Artikkel som viser at før jordskiftereformen av 1859, inspirert av de amerikanske settlerne, var det vanlig i Norge å bo rundt fellestun.

Hos VD.

No comments:

Post a Comment

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...