Friday, June 30, 2017

Grenfell Tower - Le Corbusiers "gave" til arbeiderklassen

Kommentar.
Slik endte altså Le Corbusiers store visjon for arbeiderklassen; "tårnet i parken":
"Idealet hos de som bygger landet er utgruppa, materialisert gjennom bilindustriens eneboliger og Le Corbusiers tårnet i parken. Utviklingslinja går fra den engelske hærskapsboligen til den suburbane eneboligen som til slutt ble stablet på høykant for å gjøre den mer tilgjengelig for arbeiderklassen. Parken, som var ment å omslutte tårnet i parken på samme vis som for den engelske hærskapsboligen, er det i dag lite igjen av. Begge typologiene ble skapt ut fra ideen om å forlate den kaotiske, tradisjonelle byen, og leve rene liv borte fra byens larm. Bolig, arbeid og fritid er her separate enheter, som ikke under noen omstendighet må blandes, for da kan kaoskreftene tilsmusse det rene suburbane paradiset."
Måtte Grenfell Tower bli stående som et symbol på endeliktet for Corbusiers "gave" til arbeiderklassen, og hans visjon gå opp i røyk.

Måtte Pål Steigans visjoner for den nye kommunisme, kommunisme 5.0, med den tilhørende nye urbanisme, med sine røtter i middelalderens kjøpstader, bli den nye norm for framtidas byer!

- The sustainable city of the twentyfirst century

Grenfell Tower, Le Corbusiers "gave" til arbeiderklassen. Måtte hans visjoner brenne ut og dø!

Thursday, June 29, 2017

The House in the Sea

Inspirasjon fra Bollmann

Jan Olav Bollmann arbeider som webutvikler og fotograf. En spennende og talentfull fyr, som det kan være aktuelt å utvikle et samarbeid med.

Bollmanns blogger:

Bollmann.no

Foto4.no Kanskje velger jeg å selge mine foto her?

Geoforskning.no En ypperlig blogg til forbilde for mitt nye firma!

Awesome from Contractor Courtg

Christopher Alexander
Hi there–
As a builder, but also one who absolutely loves all of Christopher Alexander’s thinking, I can’t help but defend the builder side of the equation. The fact of the matter is, we must pay our workers. Even the hours where they weren’t fully productive, their mistakes, their sick days, their health insurance. All of this requires money. And money has limits, as you and your wife know, or else you wouldn’t have employed the help of a developer, or the plans that were sketched far away, used a hundred times over, and had no “I” in them. The struggle for us as builders, for you, for all living systems, is how to adapt to the limitations that surround us and still *make* something that brings wholeness, that brings life. In fact, somehow the theory needs to expand that the quality of sadness/the void, even the boundaries themselves, are thanks to acts of destruction, non-creation, obliteration. I must say, that after 10 years of blood, sweat, and many tears, we still don’t know how to make a construction process that feels “healing and whole,” unless, at the outset, there is mutual acceptance by all parties involved, that stress and limitation is part of the process. Construction is stressful for clients, stressful for workers and hard on their bodies, stressful for estimators and their capacity for risk, every phase is fraught with setbacks and obstacles. As much as I love Christopher Alexander, I’m disappointed that his theories of wholeness don’t seem to touch on this tension as much as need be. For example, the primary structures are themselves coping with tensions: the load bearing wall, the constraints of the weight of a roof, the need for light and yet also warmth. Being a builder is carrying the weight of many conflicting tensions: budget, market forces, workers, clients emotions, and simply how to get the thing built. I wonder if (and sort of know, in fact) much of the client tension is due to their not adapting to their own limitations: not choosing a structure simple enough to afford while still implementing the “I” and the natural contours needed to feel alive, choosing a competitive bidding process where each contractor is forced to be wheedled down to the bottom line, demanding kickbacks that induce stress and survival mode to the whole process. As consumers, we want the cathedrals and fortresses of kings (and their beauties) while not recognizing that we are confined to the wages of peasants, not conquerors. I’m sure most peasant homes are now demolished because, in the end, they didn’t possess the stature of those more formidable relics of beauty that took years of labor to unearth the resources, plan, and construct (and were the product of conquering peoples and treasure and political systems.) But it was the humble peasant home (if they had one) that the workers returned to after applying their masterful craft. I’m meandering, but all this to say: be gentle with the makers. And accept the forces of limitation as a responsibility. I do not mean to judge you and your wife— only to ask that you also not judge your builder for offering only what he, in his/her life, was able to contribute. - Courtg
No doubt we need a political and spiritual revolution!

Wednesday, June 28, 2017

Norwegian Forest Trunks




All images: Øyvind Holmstad

Among Mountains

Jotunheimen.

Sogn & Fjordane

Observing

Ice Pattern

Adorable Venice

Rising from the waters of Venice Lagoon is the Italian city of Venice, a city like no other. Begin your visit in the central district of San Marco, and walk upon one of the world’s great squares, St Mark’s Square. The square is surrounded by some of the city’s finest jewels such as St Mark’s Basilica, St Mark’s Campanile and Doge’s Palace. Just outside stand the Columns of San Marco and San Teodoro. From here, journey along one of the world’s great aquatic thoroughfares, The Grand Canal. Glide past elegant palazzos; once the homes of wealthy merchants, today many of these palaces house important museums and galleries. Known as The City Of Bridges, Venice has hundreds to explore. The Accademia Bridge links the San Marco district to the Accademia Gallery, and offers some of the Grand Canal’s finest views. The oldest of the Grand Canal’s four crossings is the Rialto Bridge, which today still serves as the gateway to the Rialto Markets. The most famous of all is the Bridge of Sighs, which connects Doge’s Palace to the historic prison. Venice is a city to get lost in, so put away your map and let her surprise you. Discover waterfront promenades of The Zattere and the sleepy canals and spacious piazzas of Castello. On the tiny island of Murano, glassmakers have been creating works of incredible delicacy and color for over 700 years. Further across the lagoon, the island of Burano is famed for its brightly colored houses and exquisite lace. Venice has shone her light into the far corners of the world for over one and a half thousand years. Just remember, this city smiles upon those who linger. So stay for a few nights, or stay for a month, and savor every moment she has to offer.
It's easy to think Venice is just for sailing, but fact is that it's too the world's most walkable city. So don't forget good footwear to enjoy the pleasures of walking while in Venice!
At the international Walk21 conference this week in Vancouver, British Columbia, an eminent authority on streets boiled the walkability of cities down to the number of street intersections per square mile.

Venice has 1,725 intersections per square mile. “It’s very complex, it’s very messy, and people walk,” said Allan Jacobs, urban design consultant, former San Francisco planning director, and author of Great Streets.

Brasilia, near the opposite end of the spectrum, “has 92 intersections, and you don’t walk there,” The Vancouver Sun reported Jacobs as saying. “Irvine, California is the classic automobile city. It has just 15 intersections, the lowest I’ve ever counted.”

Other places that are good for pedestrians, Jacobs said, include the Market Street area of San Francisco (300 intersections per square mile), Tokyo (988), Savannah, Georgia (538), Portland, Oregon (341), and Paris (281).

The most complex and messy stret patterns provide the most walkable and enjoyable experiences for both visitors and residents, according to Jacobs.”

– ‘Messy’ street patterns boost walking

Hvorhen går Gjøvik?

Gjøvik fikk sitt kallenavn Den kvite by ved Mjøsa grunnet den kvite trehusbebyggelsen. Noe er fremdeles tilbake fra byens storhetstid, her følger noen eksempler:

Øvre Torvgate, med et smalt smug mellom. Gjøviks svar på Mårten Trotzigs Gränd?

Gamletorvet sport har bevart sin gamle sjarm, innvendig såvel som utvendig. Flott å ha fått litt ornament på Adolf Loos - bygningen i bakgrunnen!

Sommerfeldtsgate, hvor den jødiske familien Jaffe drev Londonbasaren.

Nok ei perle fra Øvre Torvgate, hvor Gjøvik arbeidersamfund og Gamletorvet spiseri hadde sine lokaler.

Bygget har nylig vært ute for salg, men ble reddet og skal drives videre som kulturbygg.

Selgerne hadde fått mange henvendelser fra rivningskåte utbyggere, som ønsket å erstatte dette karakteristiske bygget med nok ei kvit, sjelløs kasse.

Entreprenørbransjen har ingen sjel, og er i ferd med å avsjele hele Gjøvik.

Takk til de som reddet denne sjelsfulle tregården!

Så tar vi et kvantesprang fram til 1970-tallet og DnB-bygget i Storgata. Fremskrittet har innhentet Gjøvik, for historien er selvsagt rettlinjet og alt nytt er overlegent det gamle. Men man holder seg fremdeles i kvitt!

I disse dager omformes byen Gjøvik raskere enn noensinne. Leilighetsmarkedet synes umettelig, og flere hundre nye leiligheter i kvasibauhauske angstskrik av noen kvite kassebygg er på trappene. Selv kaller jeg dem for kjøleskapsarkitektur, da de kun er for oppbevaring av mennesker, og kan byttes ut like enkelt som kjøleskapet i karrierens vandring mot toppen. Uten at man behøver å knytte seg til dem, slik at man slipper sjelskvaler ved flytting. Gjøvik er i sannhet i ferd med å bli Den ansiktsløse og kvitbleike kasseby ved Mjøsa!

- När staden blir ansiktslös

Avisene tør ikke skrive et ord om denne kulturvandalismen til samvittighetsløse utbyggere. Dette er heller ikke rart, pressestøtten minsker stadig, og senest i dagens Oppland Arbeiderblad var det helsides annonser over flere sider for nye leilighetsprosjekter.
Vi har lokalaviser i Norge som er livredde for å åpne spaltene for kritik av kassebyggerne, fordi de kan miste annonseinntekter fra de samme fornærmede utbyggerne når leilighetene legges ut for salg. - Audun Engh
Moderne kjøleskapsarkitektur ved Vikenstranda. Blokka er en god representant for byen uten ansikt!

Petter Stordalens nye kombinerte hotell og kulturbygg ved Hunnselva. Visstnok en "gave" fra hotellkongen til byen. Kvitt er det i alle fall, det skjærer i øynene på flere kilometers avstand når man ankommer byen sørfra.

Stordalen er en mann med høy sosioøkonomisk status, derfor følger byens borgere hans eksempel, som den saueflokken vi mennesker er.

Dessverre er Stordalen en dårlig hyrde, og jeg er redd for at han er i ferd med å lede byen utfor stupet!

Når alt kommer til alt er selvsagt heller ikke Petter Stordalen annet enn en sau, som i likhet med så mange andre sauer følger hyrden over alle hyrder, kulturetablissementets kristus og designpolitiets sjef, ingen ringere enn Le Corbusier.

Tegning: Nikos A. Salingaros

Er du utmattet, forbannet og fortvilet? Ta en tur til Tsjekkia og byen Karlovy Vary/Karlsbad. Her finner man fremdeles utbyggere som bryr seg om mer enn bunnlinja, som føler et ansvar for sine medmennesker og ikke minst, som er stolte over sitt håndverk!

- Vacker nybyggnation i Tjeckien (Karlovy Vary/Karlsbad)

Tegning: Albert Svensson

Eight city types and their interactions

Sverre Pedersen (pioner i norsk byplanlegging), av Helga Stave Tvinnereim

Fjesboka

Rekviem for den kvite by ved Mjøsa


Var nettopp på biblioteket og bladde gjennom Oppland Arbeiderblad. Å åpne denne avisa har blitt en prøvelse, for de dårlige nyhetene kommer på løpende bånd. For ikke lenge siden ble Gjøviks første forsøk på en skyskraper lansert. Rett før påske kunne rådmannen fortelle at planene for Farverikvartalet snart er klare, et modernistisk Helvete som skal "åpne opp byen" mot Hunnselva, hvor den ble født. Parkmonsteret ved Gjøvik gård kommer her i godt selskap, og denne perlen midt i byen blir innhyllet i styggskap. Det eneste stedet man enn så lenge kan finne fred er ved Eiktunet friluftsmuseum over byen. Men før eller siden vil også denne idyllen legges øde med en av modernistenes kontrasterende presisjons-atombomber.

Men tilbake til dagens oppslag i OA, som gjelder Huntonstranda. For utviklingen her nede trekkes fram Aarhus, Europeisk kulturby 2017. Huttemegtu, det er ikke rart nordmenn tror operaen i Oslo er vakker når man ser dette her. Det beste ville vært om flishaugene til Hunton Fiber hadde fått ligge i fred!

Snart må flishaugene på Huntonstranda vike for modernismens kaoskrefter. Er du et følende menneske kommer du til å savne dem!

Det verste er at Huntonstranda skal utvikles gjennom en idekonkurranse, hvor vinneren får en million kroner i premie. Noe så motbydelig! Vi lever i sannhet i en avstumpet tidsalder. God arkitektur er poesi skrevet av byens borgere i fellesskap, gjennom språket til "A Pattern Language".

En stund trodde jeg det kunne være håp for min by og mitt land, gjennom etableringen av Arkitekturopprøret Norge. Men det varte ikke lenge før administrator satte det onde øyet i meg. Derfor er alt håp nå ute. Gjøvik kommer til å forgå i en orgie av modernistiske perversiteter!
Those who are running Gjøvik these days should realize that a beautiful town can become an ugly town. It will not happen at once, but it is likely to happen before most people notice it, and too late to be stopped. Gjøvik seems hell-bent on ugly. - David Brussat
Gjøvik bør gjøre Providence til sin vennskapsby. Slik at disse to kan vandre hånd i hånd inn i modernismens solnedgang. Hvor det ikke venter noe nytt morgengry.

Verandaen - limet i tunet

Norge var en tunnasjon, de norske klyngetunene var lik små økolandsbyer, vi var et folk som dyrket tunfellesskapet sammen med jorden. En bedre realisering av en økososial livsstil enn klyngetunet kan knapt tenkes, hvor tradisjon ble videreført mellom generasjonene som en del av hverdagslivet. Hadde vi fortsatt på denne vegen ville vi virkelig hatt grunn til å feire vår nasjonaldag!

Lommetunet

Dessverre kom bruddet med jordreformen av 1859, hvor det var ideologien til de amerikanske settlerne som skulle realiseres. Fra nå av var det ikke fellesskapet som stod i sentrum, men individet og den private eiendomsretten. John Locke utformet sin filosofi for adelen, men settlerne omformet den til å gjelde deres sak, slik at de kunne tilrane seg de opprinnelige amerikanernes land med god samvittighet og loven i hånd.

Med dette ble ikke kun de nordamerikanske indianerstammenes kultur utradert, også vår egen kultur ble rammet, hvor klyngetunene ble sett på som noe mindreverdig og etter hvert gikk i glemmeboka.

Kan vi finne tilbake til tunfellesskapet? Etter å ha studert Ross Chapins arbeider, ikke minst den store lommenabolagsboka, tror jeg svaret er ja. For å dyrke fram tunfellesskapet har Chapin utviklet små lommetun, ideelle for gode inngruppe-relasjoner, som han har gitt navnet lommenabolag. Disse bygges opp av et sett design-nøkler, som kan ses på som en oppskrift for suksess.

For nøkkelen om tunverandaen har han utarbeidet et eget undersett av design-nøkler.

Lommetun-verandaer.

Klikk i bildet for et større inntrykk.

Fotografiet er sendt meg av Ross Chapin personlig.

Faktisk uttrykker Ross Chapin det så sterkt som at nest etter det delte lommetunet i sentrum, er den gode verandaen i front det viktigste designelementet i et lommenabolag!
Og så er det den tidløse verandaen, en unik plass som tilhører husholdningen samtidig som den er åpen for forbipasserende. Dens magi kommer fra det faktum at den delvis er interiør, delvis eksteriør. Den er både privat og offentlig.

Nest etter det delte tunet, er en god veranda det mest avgjørende elementet i et tunfellesskap. Den er mediet for forbindelser mellom naboer. Når du kommer hjem fra en lang dag på jobb, kan du bli invitert av en nabo på sin veranda for å delta i en budbil-pizza. Den er også en buffer mellom deg og dine naboer, med akkurat den rette mengden omramming til å signalisere; "Jeg ønsker ikke å bli forstyrret." - Ross Chapin
Slik blir verandaen bindemiddelet mellom det private og fellesskapet. Hvor du kan trekke deg tilbake med ei god bok, eller dele ei flaske vin på varme sommerkvelder. Verandaen vil også skjerme for innsyn i huset, samt dempe lysforurensning fra TV og andre lyskilder mot allmenningen.

Foran verandaen er det gjerne en liten forhage, hvor man kan vise fram sine hagepreferanser og styrke følelsen av individualitet i fellesskapet.

En veranda er ikke et påheng, men et overgangsområde eller en membran, og har rollen som "Thick Boundary", en av de 15 egenskapene for helhetlig design.

Å bygge en god veranda er både en kunst og en vitenskap, slik at den kan fullbyrde sin rolle som limet i tunet. Dårlige verandaer kan være like skadelig for tunfellesskapet som dårlig lim i ei benkeplate, hvor man kan risikere at samholdet går opp i limingen.

Design-nøkler for tunverandaen

Av Ross Chapin. Oversatt av Øyvind Holmstad.

Original artikkel: The Good Porch

Omtenksom plassering, dimensjonering og design vil sikre at en veranda kan nytes i mange år. Her er noen retningslinjer:

Riktig plassering er første skritt. En frontveranda er et sted for overgang, så gjør den til en del av hovedinngangen, koblet til forhagen og med fullt utsyn til gaten eller felles gangvei.

Gjør det stort nok. Velkomster og avskjeder krever en plass på omlag 1,5 meter. 180 cm. er minimumsbredde for spisebord og stoler, eller et sett veranda-gyngestoler. Jeg foretrekker omkring 3 meters dybde og 4 meter i lengden. Ved denne størrelsen blir verandaen ei stue, en forlengelse av innvendig boareal.

Ikke kutt gjennom midten. Arranger ikke et gangfelt rett gjennom midten av samlingsplassen; plasser passasje til inngangsdøren til siden i stedet. Hvis verandaen er lang nok, kan døren være sentrert mellom to samlingsplasser.

Hold verandaen åpen. Det er fristende å lukke en veranda med vinduer. Husk at verandaen bidrar til liv i det offentlige rom, og lukker man den endres balansen. Tenk sesongvise rullegardiner eller fullt flyttbare stormvinduer for å gi ekstra beskyttelse når det trengs.

Definer kantene. Et rekkverk definerer en kritisk sosial grense mellom offentlige og private sfærer. Ikke utelat den! Jeg liker rekkverk på 70-90 cm. høyde, de gir den rette balansen av åpent og lukket for en veranda mot et fellestun. Dette er også en god høyde for å "vagle" seg på rekkverket eller plassere en tekopp der (forutsatt at det er bredt nok). En merknad om høyde: en veranda som ligger nært et travelt offentlig fortau trenger en forhøyning, med et høyere rekkverk for en sterkere avgrensning. For å finne den beste høyden til rekkverket, sett først opp en enkel prototype.

Bygg blomsterkasser. Hva kan være mer fantastisk enn opphøyde blomster? De er lyse og hyggelige, alltid i endring, og de lokker oss med sin duft. Utover sin glede, legger blomsterkasser en myk kant til overgangen mellom personlig og offentlig rom, og gir liv til det delte tunet eller gata.


Ressurser:
Relatert:

Tuesday, June 27, 2017

Pumpehusfadesen i Øverskreien

Var på Grythengen en liten tur i dag for å hente noen småsaker, og ble igjen forferdet over pumpehuset. Når Teknisk Etat i Østre Toten har fått plassere dette skrekkens hus her, burde de vært svært omtenksomme med å gjøre minst mulig utav det, for å minimere skaden. Pumpehuset skulle vært plassert i samsvar med tunet og så lavt i terrenget som mulig. Det finnes ingen unnskyldning for denne formen for likegyldighet!

Selv er jeg bærer av et alexandrinsk hjerte, mens statens teknokrater fremdeles er stolte av sine utdaterte, cartesianske hjerter.

For det teknokratiske mennesket er selv det minste anstrøk av en følelse en dødssynd.

Christopher Alexander påpeker at skal vi hele verden, må våre hjerter fylles til randen av de dypeste følelser.

I bunn og grunn er pumpehuset et speilbilde av det teknokratiske hjertet, fullt som det er av mekanikk, basert på prosesser som spiller på tvers av naturen.

I tillegg burde selvsagt pumpene vært plassert nede i pumbebrønnen og ikke oppe i huset, det var massevis av plass nede i brønnen.

Jeg kommer ikke til å tilgi Teknisk Etat for denne strukturødeleggelsen, og vil ta saken videre til fylkeskommunen og kongen i statsråd.

Derimot var det herlig å komme bort til hytta mi nå som lauvet har kommet på trærne. Skjermingshaugen, som regelrytteren i byggesaksavdelingen gjorde alt i sin makt for å trenere inn i det hinsidige, ble svært strukturoppbyggende, og gjorde opplevelsen av rommet rundt hytta langt mer positivt.

Når Teknisk Etat fikk lov til å plassere dette skrekkens pumpehus nedenfor det historiske tunet på Grythengen, var det deres plikt å gjøre minst mulig utav det. Istedenfor gjorde de mest mulig utav det, for å maksimere et i utgangspunktet alvorlig inngrep. Som å helle salt i såret!

Dette er ingen bagatell, slik Teknisk Etat forsøker å innbille seg selv og andre i all sin kognitive dissonans og ignoranse.

-Wikimedia.

Her var svært vakkert før pumpehusets ankomst!

-Wikimedia.

Som om ikke pumpehuset var ille nok i seg selv, har de nå også satt på ei stygg antenne.

 -Wikimedia.

Favorittutsiktsplassen til herr Fossemøllens sønne-sønne-sønnesønns sønn, ytterst på den gamle kjørbrua. Her var så vakkert og vent.

Heldigvis fikk vi tatt avskjed med herr Fossemøllens øyensten sommeren 2016, før den ultimate ødeleggelsen.

Norge er i sannhet et selvhatende land, uten den ringeste respekt for sin arv, historie og kultur.

-Wikimedia.

Det følende mennesket dreper jorden

Av Arild J. Waagbø - Nettavisen.

NINA-forsker Terje Bongard sier at klimakatastrofen er et resultat av menneskets evolusjon og lykkefølelsen det gir å gjøre et godt kjøp.

- Mennesker er omtrent som kaninene i Australia - en fremmed art som har invadert hele jorden og nå er i ferd med å overutnytte naturgrunnlaget vårt. Hver og en av oss handler som om vi levde i Øst-Afrika for 200.000 år siden. Følelsene våre, kjøpetrangen, er drepende for jorden, sier Terje Bongard.

Menneskeharen er en fremmed art som har invadert hele jorden og er i ferd med å utarme sitt naturgrunnlag.

Bongard forsker på human atferdsøkologi ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) i Trondheim. Han var den første her til lands som tok doktorgrad i faget. Han ser en klar sammenheng mellom det mennesker har blitt til ved seksuell seleksjon og naturkatastrofen som utløses av levesettet vårt.

- Det handler om trangen til å skaffe seg ting. Alle kjenner til den følelsen vi får når vi kjøper akkurat det vi har lyst på. Den følelsen er like grunnleggende som for eksempel seksualdriften vår, at vi blir sjalu og at vi liker sukkersmak. Vi har de følelsene fordi det lønte seg for våre forfedre å ha de følelsene. Våre forfedre skaffet seg ting. Jeg tror alle kan kjenne seg igjen i at det gir en god følelse å gjøre et godt kjøp. Når det gjelder følelser så er vi i praksis helt like alle sammen, sier Bongard.

Sikle, sikle...

Hjernen = påfuglfjær


Evolusjonen har resultert i at menneskene har fått en mer utviklet hjerne enn andre arter på jorden.

- Hjernen er et organ som skal hjelpe oss til å overleve og det organet består av følelser. Det er ikke mer enn 200-300.000 år siden at de første menneskene oppdaget at: «Jøss, jeg er meg!» Vi har en selvbevissthet som gjør at vi tror at vi er spesielle. Og selvbevisstheten medfører at vi gjerne vil hevde oss overfor andre. Vi har en trang til å vise oss fram ved våre handlinger, til å stå på scenen. Denne trangen ødelegger jorden, sier Bongard.

Menneskeharens påfuglhjerne har som hovedoppgave å narre oss til å tro at vi er spesielle og unike.

Vi benytter oss av tre strategier:

A: Fremheve oss selv.

B. Holde andre nede (baksnakking). "Hvem tror du at du er, egentlig?" Janteloven, som vel bør kalles jantefølelsen. Kalles på fagspråket "taperstrategi".

C. Fremheve andre (framsnakking) for selv å framstå som generøse overskuddsmennesker med gode gener. Kalles i fagspråk "vinnerstrategi".

Den første strategien er mest benyttet over hele verden. Når det gjelder strategien med å holde andre nede, er denne særlig benyttet i Norge. I USA derimot er strategien med å fremheve andre for selv å framstå som generøs, mer vanlig.

Bilde: DBCLS

Bongard sier at utviklingen av menneskets hjerne godt kan sammenlignes med utviklingen av påfuglens imponerende, men noe upraktiske, fjærdrakt. For på mange måter er det ikke heldig å ha en stor, tung og energikrevende hjerne. 30 prosent av næringen vi får i oss går med til å dekke hjernens energibehov. Vi kunne for eksempel ha både hoppet høyere og sprunget fortere, om vi ikke hadde så mye hode å bære på. Og påfuglene kunne lettere ha rømt fra rovdyr om de ikke den voldsomme fjærprakten hadde sinket den.

Jeg er unik, se på meg, velg meg! En svært upraktisk fjærdrakt, på samme vis som hjernen, men bra til å dra damer.

Det er dette som kalles handikapp-prinsippet. Dette har to sider, på samme vis som hjernen har to atferdsstrategier, utgruppe- og inngruppestrategi. Den første funker best i et massesamfunn, den siste i et stammesamfunn.

Det er inngruppe-strategiene i handikapprinsippet vi bør satse på skal vi leve like lenge på jorden som dinosaurene.

Foto: Memurubu

- Påfuglen har fått sine fjær på grunn av seksuell seleksjon. Fjærene er nøkkelen til å få attraktive etterkommere. Og det å få attraktive etterkommere er viktigere enn å overleve. For mennesker er hjernen nøkkelen til å få attraktive etterkommere. Og vi lager jo barn, selv om det faktisk er livsfarlig å føde dem, sier Bongard.

- Aldri fornøyde


Og det er de ikke så kloke hodene våre, sier Bongard, som har ført oss til det punktet i historien der levesettet vårt er i ferd med å rive livsgrunnlaget bort under en rekke arter - inkludert oss selv. Vår egen natur har altså blitt vår egen største fare, ikke ulikt den gamle historien om skorpionen som stikker frosken som skal føre ham over en elv. Skorpionens natur er i den historien kraften som leder både skorpionen og frosken i døden.

- Vi blir aldri fornøyde, for vi er etterkommere av dem som aldri ble fornøyde. Dette gir seg utslag i at vi ofte føler en uro som fører til at vi skaffer oss en rekke ting, selv om vi ikke trenger tingene. Mange kjenner seg nok igjen i at jula består av mye forbruk og overflod, men jeg tror ikke de gode øyeblikkene av lykke, avslapning og ro som man føler i jula kan knyttes til det enorme forbruket, sier Bongard.

Vi kjenner oss som suksessfulle foreldre når vi driter penger og har råd til å gi barna våre alt de ikke trenger.

Men blir podene våre fornøyde av alt dette her? Nei, de vil ha mer, mer, mer...

Uroen vi føler, og jakten på status, makt, penger og materielle goder, handler ifølge forskeren om at vi vil vise oss fram for en partner.

- Det er ingen tvil om at en kar som Kjell Inge Røkke er mye mer interessant for damer enn en hvilken som helst bryggesjauer. Sånn er det bare. Penger betyr trygghet for ungene han får og det er kvinner opptatt av, sier Bongard.

Revolusjon


På spørsmål om det i dette perspektivet fins noe håp for mennesket som art, om vi vil få leve like lenge og lykkelig som for eksempel dinosaurene i sin tid gjorde, så svarer Bongard ja. Og han mener at demokratiet er redningen, men legger ikke skjul på at det må en politisk revolusjon til for at det skal gå oss godt i lengden.

- Det som er åpenbart er at vi ikke klarer å overtale folk til å bli snille. Men om vi begynner å forstå hvorfor vi er som vi er og gjør som vi gjør, om folk flest får denne innsikten, så er det håp. Da skjønner vi også hvorfor folk gjør som de gjør i Kina og hvorfor utslippene av klimagasser der vil komme til å øke med 70 prosent de neste tiårene. Men vi tenger nok nye politiske partier og nye politiske retninger om vi skal lykkes. I dag lever økonomien sitt eget liv, utenfor politikernes kontroll. Politikerne har ikke det handlingsrommet som er nødvendig for å stanse den negative utviklingen, sier Bongard.

Men selv om Bongard mener at det er mulig å stanse utviklingen, ved hjelp av selvinnsikt og demokratiske grep, så ser han at det går den gale veien og det med stormskritt. Og det er slett ikke noen enkel sak å få snart sju milliarder mennesker til å revurdere hva deres følelsesliv og instinkter driver dem til å gjøre.

- Nei, vi er ikke etterkommere av dem som skiftet standpunkt over natta, konstaterer Bongard.

**********

Etterord fra PermaLiv


Dette intervjuet ble foretatt i 2009, samme året som jeg begynte som idealist på heltid. Jeg har i sannhet fått kjenne atferdsstrategi nummer to, jantestrategien. Men dette har ikke knekket meg, det inspirerer heller til å knuse dem, til å gjøre tapernes taperstrategi til et tap. For jeg vet jo at jeg har rett!

Imidlertid er det frustrerende å se at så få har skiftet standpunkt. Dette er ikke gjort over natta, som Bongard påpeker, men at det ikke har skjedd en døyt på de åtte årene siden intervjuet og de seks årene etter utgivelsen av Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon, kan gjøre en frustrert, forbannet og oppgitt. Tilbake står jeg som en av få, hvis ikke den eneste ihuga forkjemperen av Bongards politiske revolusjon. I en slik situasjon å få med seg sju milliarder mennesker på denne revolusjonen, kan synes uoverkommelig. Det er håpløst, men jeg gir meg ikke!


Samfunnsviterne har sviktet totalt, og fortsetter med å produsere hyllemetre med svada på skattebetalernes bekostning. Ingenting av hva de holder på med har noen som helst rot i humanetologien, det er kun påfuglfjær å putte inn i påfuglpryden sin, for å gjøre seg attraktive på kjønnsmarkedet.
Herregud eg blir skremt av samfunnsviternes ignoranse. Fikk frysninger som bare religionsfanatikere har klart å gi meg hittil. - Tor Martin Austad
Selv er jeg anti-intellektuell, den rake motsetning til samfunnsviterne, og de avskyr meg alle som en. Jeg er en konservativ kristen skoletaper, mobbeoffer og bondetamp fra utkantene av Toten, at jeg skulle bli en av de få som erkjenner menneskenaturen, og i fremste rekke av forkjemperne for Bongards politiske revolusjon, er mer usannsynlig enn å finne intelligent liv på Venus.

Til høsten etablerer jeg eget firma. I den forbindelse tenker jeg å oppsøke firmaer og potensielle sponsorer rundt om i Norge, Sverige og Danmark, i håp om å kunne skaffe nok midler (annonse- og sponsorinntekter) til å engasjere meg i Bongards politiske revolusjon på heltid. Samtidig vil jeg ta med meg et opplag av Bongards bok for å selge til potensielle støttespillere. Jeg har også et lite håp om å få til et konstruktivt samarbeid med Pål Steigans firma Mot Dag AS, hvor jeg har kjøpt aksjer. Hva jeg vil satse på er blogging, grasrotarbeid, foredrag og forfattervirksomhet.

Det er vår sivilisasjons overlevelse som står på spill!

Skisse av Bongards politiske revolusjon.

Relatert


7,6 milliarder menneskekaniner

Ti grunner til at du kan stole på at våre politiske ledere ikke vil berge klimaet og miljøet

Forskere: «Biologisk tilintetgjørelse» truer sivilisasjonen

Černínská Street

In Prague, receiving 8 million tourists a year, you can still find gems almost without tourists, like wonderful Černínská Street.

-Wikimedia.

No cars = happy children!

By the way, Praguans love children. Older and younger stop for talking with your child everywhere, giving them cakes and gifts.

If you leave an empty stroller on the street it takes less than five minutes for a police patrol to come searching for the parents. 

Prague is a very clean city, much cleaner than Oslo.

-Wikimedia.
Černínská Street is a tiny narrow street that joins the New World Street with Loretánské Square. This street will take you to the Czernin Palace - Černínský Palace, today, the seat of the Ministry of Foreign Affairs. The street is about 190 meters long and originally, from 18th century up until 1851 it was called the Rear New World.

The name today is derived from the above mentioned Czernin Palace, built between 1669 - 1697 by Hurprecht Czernin of Chudenice, a member of one of the oldest families in Bohemia. According to the legend the name Czernin might have been derived from the Czech word “černý” - black. Black as the black fireplace, behind which a small boy from the noble family was hidden when his whole family was murdered.

The Palace was built according to the plans by Italian architect Francesco Caratti. The Palace housed a famous picture gallery, later, in 1742 it was looted by the French and bombed by the Prussians. It  served as a shelter for the poor, but also was the site of a gala ball organized at the occasion of the coronation of Leopold II.

Černínská Street is a narrow street surrounded by walls which separate it from gardens - on the Western side from the Czernin Palace garden and on the Eastern side from the garden of the Capuchin monastery. On your strolls in Prague, walking up this street certainly should not be missed on your walk to Prague Castle.

Nathan Lewis' Definition of Urbanism

My definition of an urban environment is one where it is easier to not own a car than to own one. New York, London, Paris, Hong Kong, Tokyo, and Singapore fit this description. Oddly enough, it is not necessary to be in a big city to be in an urban environment. There are many small towns/cities around the world that also fit this description, like the aforementioned Italian hill towns, or maybe little towns on the sea in Greece. Note that I said it is easier not to own a car, meaning that one can go about the business of life (going to work, shopping etc.) without a car. It may well be more fun to have a car, if you can afford it, which is also the case for New York, but even in this case the car tends to be used only every other weekend. - Nathan Lewis
 

What a difference from my own town. Here cars have more worth than people. And almost nothing is within walking distance.

I simply LOVE this car-free atmosphere ;-)

What is most holy, the cow or the car?
People move well on their feet. This primitive means of getting around will, on closer analysis, appear quite effective when compared with the lot of people in modern cities or on industrialized farms. It will appear particularly attractive once it has been understood that modern Americans walk, on the average, as many miles as their ancestors -- most of them through tunnels, corridors, parking lots, and stores.

People on their feet are more or less equal. People solely dependent on their feet move on the spur of the moment, at three to four miles per hour, in any direction and to any place from which they are not legally or physically barred. An improvement on this native degree of mobility by new transport technology should be expected to safeguard these values and to add some new ones, such as greater range, time economies, comfort, or more opportunities for the disabled. So far this is not what has happened. Instead, the growth of the transportation industry has everywhere had the reverse effect. From the moment its machines could put more than a certain horsepower behind any one passenger, this industry has reduced equality, restricted mobility to a system of industrially defined routes, and created time scarcity of unprecedented severity. As the speed of their vehicles crosses a threshold, citizens become transportation consumers...

More energy fed into the transportation system means that more people move faster over a greater range in the course of every day. Everybody's daily radius expands at the expense of being able to drop in on an acquaintance or walk through the park on the way to work. Extremes of privilege are created at the cost of universal enslavement. The few mount their magic carpets to travel between distant points that their ephemeral presence renders both scarce and seductive, while the many are compelled to trip farther and faster and to spend more time preparing for and recovering from their trips.

The captive tripper and the reckless traveler become equally dependent on transport. Neither can do without it. Occasional spurts to Acapulco or to a party congress dupe the ordinary passenger into believing that he has made it into the shrunk world of the powerfully rushed. The occasional chance to spend a few hours strapped into a high-powered seat makes him an accomplice in the distortion of human space, and prompts him to consent to the design of his country's geography around vehicles rather than around people.

The model American male devotes more than 1600 hours a year to his car. He sits in it while it goes and while it stands idling. He parks it and searches for it. He earns the money to put down on it and to meet the monthly installments. He works to pay for gasoline, tolls, insurance, taxes, and tickets. He spends four of his sixteen waking hours on the road or gathering his resources for it. And this figure does not take into account the time consumed by other activities dictated by transport: time spent in hospitals, traffic courts, and garages; time spent watching automobile commercials or attending consumer education meetings to improve the quality of the next buy. The model American puts in 1600 hours to get 7500 miles: less than five miles per hour. In countries deprived of a transportation industry, people manage to do the same, walking wherever they want to go, and they allocate only 3 to 8 percent of their society's time budget to traffic instead of 28 percent. What distinguishes the traffic in rich countries from the traffic in poor countries is not more mileage per hour of lifetime for the majority, but more hours of compulsory consumption of high doses of energy, packaged and unequally distributed by the transportation industry. - Ivan Illich
Nei, vi løser ikke problemene bilen har gitt oss med batteri/hydrogen-elektriske biler, men ved å designe for apostlenes hester, dvs. tradisjonell før-automobil urbanisme!
At the international Walk21 conference this week in Vancouver, British Columbia, an eminent authority on streets boiled the walkability of cities down to the number of street intersections per square mile.

Venice has 1,725 intersections per square mile. "It's very complex, it's very messy, and people walk," said Allan Jacobs, urban design consultant, former San Francisco planning director, and author of Great Streets.

Brasilia, near the opposite end of the spectrum, "has 92 intersections, and you don't walk there," The Vancouver Sun reported Jacobs as saying. "Irvine, California is the classic automobile city. It has just 15 intersections, the lowest I've ever counted."

Other places that are good for pedestrians, Jacobs said, include the Market Street area of San Francisco (300 intersections per square mile), Tokyo (988), Savannah, Georgia (538), Portland, Oregon (341), and Paris (281).

The most complex and messy stret patterns provide the most walkable and enjoyable experiences for both visitors and residents, according to Jacobs.
- 'Messy' street patterns boost walking
Today, we have achieved the goal of total separation of uses in the man-made landscape. The houses are all in their respective income pods, the shopping is miles away from the houses, and the schools are are separate from both the shopping and the dwellings. Work takes place in the office park - the word park being a semantic gimmick to persuade zoning boards that a bunch of concrete and glass boxes set among parking lots amounts to a rewarding environment - and manufacturing takes place in the industrial park-ditto. This has some interesting, and rather grave, ramifications. - James Howard Kunstler, "The Geography of Nowhere", page 118

Modernism & Disconnection from Life

Norway is said to be a social democratic country, which means a 50 – 50 percent mixture of socialism and capitalism. The catch is that in the end there is no difference between these two ideologies. It is like mixing water with water — no matter how well you blend them, or in what ratio, the finished product is modernism. A separation of function (and people) is one of, or maybe even the most important dogma of, modernism, with devastating consequences for human life. This separation was common in the former USSR, and is common in today's USA.
Here we can see the radical nature of Berry's vision. Our entire economy, our very culture of work, leisure, and home is constructed around the idea of easy mobility and the disintegration of various aspects of our lives. We live in one place, work in another, shop in another, worship in another, and take our leisure somewhere else. According to Berry, an integrated life, a life of integrity, is one characterized by membership in a community in which one lives, works, worships, and conducts the vast majority of other human activities. The choice is stark: “If we do not live where we work, and when we work, we are wasting our lives, and our work too.” Wendell Berry and the New Urbanism: Agrarian Remedies, Urban Prospects
The artificial separation of houses and work creates intolerable rifts in people's inner lives. Christopher Alexander

Isolation Street

Monday, June 26, 2017

Blandingsved fra Blåveissvingen

Så var mitt kjære Blåveissvingen stablet opp, du ser halvparten av svingen her, den andre halvparten fikk eieren av vedmaskina.

Mye god blandingsved, men til en høy pris. Viktige kulturminner gikk tapt, som sporene etter gamlevegen og det gamle grustaket. Vil nok også ta sin tid før blåveisen kommer tilbake.

Uansett gir fotografiet et bilde av slik Grythengen skulle vært, var det ikke for knefallet for Servoglobus, som nå bærer herr Fossemøllens øyensten om sin hals.

Meget pent stablet er veden!

-Wikimedia.

Blåveissvingen før tilintetgjørelsen.

-Wikimedia.

Stairs in Hradčany

-Wikimedia.

Scottish Higland Cattle in Hurdal

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Malá Strana Roofs

A paradise for real roof lovers!

-Wikimedia.

From the Jewish Cemetary in Josefov - Prague

-Wikimedia.

Happines = A Jugend Balcony in Prague

Wish it was mine ;-)

-Wikimedia.

Fra Tynplassen - Praha

Porten til Tynplassen.

Vakre romanske arkader.

 Palác Granovských z Granova.

 Renaissance arcades behind the Tyn Church in Prague.

-Wikimedia.

Duejakt.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...