Skip to main content

Tanker foran en grendevandring

I dag er grendevandring etter grenda til Totenåsens apostel. Under M.J. Dahls tid opplevde grenda en utrolig blomstringsperiode, hvor de to engene etter grenda, Grythengen og Holmstadengen, stod i full blomst. Grythengen var grendas velkomstsportal, mens på Holmstadengen fikk emissær Dahl Landbruksselskapets diplom for sitt jordbruk. Her samlet Dahl sangskatten Pris Herren på sitt kontor, mens han skuet utover Mjøsa og de fagre totenbygder.

I sannhet, Kronborgsætergrenda var i seg selv en hage som priste Herren, her ble alt formet som en gave til Gud, og grenda var slik sett på høyde med Italias Firenze.
The builders of Florence, especially those building from about the year 1000 A.D. to 1500 A.D., lived and worked with an unshakable belief in God. As one looks at the works that came from their hands, God is everywhere: in the paintings now hanging in the Uffizi, in the Baptistery, in San Miniato, in the life and death of Beato Angelico living in his cell in the monastery of San Marco. For them, every stone was a gift to that unshakable belief in God they shared. It is the belief, the unshakable nature of the belief, its authenticity, and above all its solidity, which made it work effectively for them. We, in our time, need an authentic belief, a certainty, connected with the ultimate reaches of space and time -- which does the same for us. - Christopher Alexander
De rurale gigantene etter Kronborgsætergrenda, fremst av disse Totenåsens apostel, gjorde grenda si til en lovsang for Herren, en Guds hage.
It has taken me almost fifty years to understand fully that there is a necessary connection between God and architecture, and that this connection is, in part, empirically verifiable. Further, I have come to the view that the sacredness of the physical world—and the potential of the physical world for sacredness—provides a powerful and surprising path towards understanding the existence of God, whatever God may be, as a necessary part of the reality of the universe. If we approach certain empirical questions about architecture in a proper manner, we will come to see God. - Christopher Alexander, "Making the Garden", 2016
Med etterkrigsgenerasjonen falmet Guds hage, og den amerikanske drømmen overtok dennes plass etter grenda til Totenåsens apostel. Nå er minnene etter disse ydmyke Herrens tjenere på jorden et falmende minne, samtidig som den amerikanske drømmen også er i ferd med å falme, og vi har intet tilbake.
So, cars are more expensive and there are more poor people. No wonder that car ownership is going down: a gradually higher fraction of the population cannot afford cars any more.

We shouldn’t be surprised: for most of humankind’s history, most people would walk; only a few could afford horses or coaches. One car in every garage was a very peculiar phenomenon that couldn’t possibly last for a long time and that won’t probably ever be repeated in the future. But the end of the cycle may not be painless for many. If you live, or have lived, in a Western suburban area, you know what the problem is.

There you are: miles away from anything that’s not other people’s homes. Miles from your workplace, miles from the nearest supermarket, miles from the closest train station. No car means no job, no groceries, no place to go. - Ugo Bardi, "Why the American way of life is negotiable"
Grenda til Totenåsens apostel er nå en meningsløs subeksurban underavdeling av Los Angeles, med et stort industribruk og en mengde subeksurbane bunkere, uten røtter til historien, jorden eller kulturen. Grythengen, grendas velkomstsportal, var alt dette, men hun ble ofret for den subeksurbane livsstilen, nå sist med pumpehuset. Dette er en hyllest til den amerikanske drømmen. De som planla det og bygde det var ikke Guds tjenere, de så seg ikke som Guds gartnere på jorden, de så ikke Kronborgsætergrenda som en hage.

Så annerledes alt var på min oldefars tid. Da var tre nærbutikker nederst i grenda, sagbruk, trevare, meieri, badehus ved Sagelven, samt at man hadde eget bedehus, hvor deres egen apostel talte. Hit kom mennesker fra de mange grendene rundt Totenåsen for å lytte til sin apostel. Det var reint vann i brønnen og flust av bekkørret i Olterudelva.

Med vemod deltar jeg på grendevandringen i dag. Med vemod fordi min rolle som kulturbærer for grendeportalen til det som var en forunderlig mangefasettert grendekultur, ble meg fratatt. Med vemod fordi denne grenda, som var en hage til Guds ære, nå har visnet hen og snart er glemt. Med vemod fordi jeg, som tilhørte en av de eldste industritradisjonene på Toten, ikke lenger fikk lov til å være del av denne.
Dagane til mennesket er som graset, som blomen på marka, slik blømer han. Når vinden fer over han er han ikkje meir, og staden hass kjenner han ikkje lenger. - Salmane
Totenåsens apostel, hans disipler og hva de skapte, er i ferd med å forsvinne. Måtte vi få kjenne deres vindpust under kveldens grendevandring.

Kronborgsætergrenda.

Comments

Popular posts from this blog

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Tårevandringer III

The original form of Anglo-American conservatism, that of Edmund Burke, explains why the current situation is bad and why we should have avoided it. It tells us that society is extremely complex, it can’t be designed or reduced to a single principle like equal freedom, and it takes a long time to evolve, so if you have a reasonably functional society you shouldn’t wreck it, and if you’ve unsettled an inherited social order you should step back and do what you can so it can re-establish itself. It’s hard to see how any of that can apply in an age of institutionalized revolution symbolized, for example, by an ever more radical and sacralized principle of inclusiveness. - James Kalb- Why Liberal Governing Elites Seek to Neutralize Social Issues

Selv orker jeg ikke lenger å leve mitt liv begrenset til den sosiale kontrakt, det burde være klart for alle nå at vi kan ikke leve sammen slik, og at vi må reetablere husmannstroens kontrakt, den Klaus, Even Helmer og Johan Albert hadde som fund…

From Ideology to Technology

Michael Mehaffy and Nikos Salingaros are running a series of essays in Metropolis Magazine at the moment, they are all published here. I’ve no idea how long the series will run — hopefully forever. Anyway, it’s time to introduce this series to permaculture people, and I’ll be concentrating on the first five essays about the technologies of Christopher Alexander.

The essays on Alexander’s technologies in chronological order:
The Radical Technology of Christopher AlexanderThe Sustainable Technology of Christopher AlexanderThe Pattern Technology of Christopher AlexanderThe Living Technology of Christopher AlexanderThe “Wholeness-Generating” Technology of Christopher Alexander
The 20th century was the century of ideologies, but it all ended in mindless consumerism. So obviously, ideologies alone are not the answer, although they can hold many a truth and be a tool to unite people behind a common endeavour. Still, all this is pointless if the people do not have the right tools, or even worse…