Skip to main content

I lommetunet spiser man ikke sin neste

Fordelene ved å spise Hansen, og deretter kanskje Pettersen – eller noen fra Mjøndalen? – er minst like åpenbare. Ikke bare ville de forsyne kroppen din med en velbalansert blanding av de nødvendige næringsstoffer og vitaminer – som en bonus ville du bli kvitt uønsket konkurranse. Som en regel er jo folk bare i veien. Bortsett fra dine nærmeste slektninger og venner, selvsagt, er de egentlig bare brysom konkurranse i kampen for mat, bolig, jobb, jaktterreng, sexpartner … Så hvorfor ikke slå to fluer i ett smekk? Bli kvitt naboen – og inviter samtidig dine nærmeste på et hyggelig grillparty? 
Men, som sagt, det følger et par ulemper. Hansen kan ha gode venner, han også – og plutselig en ettermiddag er det du som ikke blir servert mekseøl med lime ute på plenen. Du er mer bekymret for hvor de har tenkt å stikke hvitløksbåtene. - Erik Tunstad
Vår sivilisasjon, en massesivilisasjon, er den verste til alle tider. Fordi mennesker er ikke snille i store samfunn: https://radio.nrk.no/serie/...

I en slik sivilisasjon er det å få servert naboen til middag en lekker tanke. Kunne vi derimot bygge en inngruppe-sivilisasjon, hvor naboen er en del av inngruppa, ville dette endres. En slik sivilisasjon, bestående av lommetun, er nå mulig med boka til Ross Chapin: "Pocket Neighborhoods: Creating Small Scale Community in a Large Scale World": http://pocket-neighborhoods...

Les min artikkel om lommetunet: http://permaliv.blogspot.no...

Les min artikkel om designnøklene for gode lommetun: http://www.kulturverk.com/2...
Mennesket er ikke evolvert for store samfunn, men for å ta vare på seg selv og inngruppa. Samarbeid, solidaritet, snillhet og raushet preger mennesker som står hverandre nær. Det har til alle tider vært evolusjonært smart å holde seg inne med dem man har felles interesser med. Limet i denne gruppetilhørigheten er inngruppefølelser. De ble selektert fram gjennom fordelene ved å satse på familie og nære venner i stammelivet i Afrika. 
Inngruppefølelser er lojalitet, solidaritet, selvoppofrelse og den svulmende gleden ved å bidra og få anerkjennelse. Å være i et fellesskap innebærer livskvalitet. Å svikte noen som er nære, gir en straffende følelse som er vanskelig å bli kvitt, og er evolvert fordi samarbeid med de nærmeste lønte seg. 
Solidaritet, ansvar og raushet fungerer glimrende i inngrupper hvor alle ser hverandre. Gruppa kan samtidig kontrollere gratispassasjerer og korrupsjon. Handikapprinsippets ærlige signal om å gi uten å få noe igjen bærer i seg konkrete løsninger for å bygge stabile og bærekraftige samfunn ved hjelp av inngrupper. Dette er kjernen i modellen som vi skal komme til i kapittel 6, som tar for seg hvordan store samfunn og utgrupper kan organiseres demokratisk. – Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft, s. 111
Tunstad er en kunnskapsrik skribent, men hvorfor han ikke slår seg sammen med Bongard i kampen for den gode sak, er vanskelig å forstå? Eller tåler han ikke konkurranse fra en som er dyktigere enn seg selv, i kampen for status og ressurser for seg og sine?

I de chapinske lommetun har man intet ønske om å grille naboen!

Comments

Popular posts from this blog

Feiende flott trapp i en fart

Når de som skulle ha støttet har sviktet, er det godt å vite at ikke Wikimedia-fellesskapet har det. Rørende er det hvordan de oppretter mappesystemer over bildene mine fra Holmstadenga og Grythengen og andre steder, og ellers legger dem i alle relevante mapper. Dette er mye jobb, og man føler stor takknemlighet over å bli tatt slik på alvor av mennesker man ikke kjenner.
Virkelig inspirerende er det, og dette oppmuntrer til å ta mange flere bilder fra grenda mi. Den dagen Holmstadengen har falt ned og blitt til jord, og Grythengen er solgt til fremmede fordi jeg ikke orket mer av all motstand og fiendskap, tipper jeg noen omsider vil vite å verdsette min innsats.

Riktig fint ville det vært hvis man også fikk inn noen fotografier som er over 70 år gamle, som er utløpsdatoen for åndsverk i Norge.

Raknehaugen og våre slektsgårder

På Toten råder omtrent samme grad av toleranse som under Taliban i Afghanistan, hvor enhver som ikke underkaster seg drømmen om Subeksurbania* er en kjetter og må steines eller utstøtes av det gode selskap. F.eks. er det blasfemi å hevde at slektsgårdene er våre fedrealtre og skal få ligge i fred i kulturlandskapet, lik gravhaugene. Man ribber ikke fedrealtrene og plyndrer ikke gravhaugene, fordi da mister de sin funksjon og sitt innhold!
Grunnen til at det er slik skyldes et dypt hat til vår rurale arv, fordi denne ikke kan forenes med de subeksurbane idealer. Trist, men sant😰


*Så langt jeg kan se etter søk på flere søkemotorer er begrepet Subeksurbania eller Subexurbania ikke tidligere benyttet, og må derfor anses som en ny betegnelse eller et nytt ord. Ordet Subexurbania eller Subeksurbania, motsatsen av Narnia, ble skapt i mitt hode søndag 17. juni 2018, og første gang benyttet i denne tekst 19. juni 2018.

Fremtidsdystopi på Hovdetoppen

Stats/markeds-duopolet går sammen om en UFO-landing på Hovdetoppen, et monument for Fremskrittet midt i Gjøvik by. Hvorfor kunne de ikke bare ha bygd opp igjen den gamle og hyggelige restauranten som brant, istedenfor denne gigantiske etterligningen av Apples hovedkvarter i California?

Trodde disse planene var stanset av MDG, men neida, og det skal ikke forundre meg om de støtter dem denne gangen. Hadde tenkt meg på visning i Bassengvegen i dag, men da jeg så i Gjøviks blad at disse planene er tatt fram igjen i et enda større format enn forrige gang, med hele 200 rom for UFO-hotellet på selve toppen pluss 350 boenheter i solhellinga nedenfor toppen, vil denne grønne lunga midt i byen bli ødelagt.
Resultatene fra vår forskning viser at elementer fra den fredelige atmosfæren - stillhet, varierte muligheter, god sosial atmosfære og tilknytning til steder gjennom for eksempel historiske bygg - er veldig viktig. De stille og fredelige steder er gjerne knyttet til opplevelse av parker, vann…