Monday, June 5, 2017

I lommetunet spiser man ikke sin neste

Fordelene ved å spise Hansen, og deretter kanskje Pettersen – eller noen fra Mjøndalen? – er minst like åpenbare. Ikke bare ville de forsyne kroppen din med en velbalansert blanding av de nødvendige næringsstoffer og vitaminer – som en bonus ville du bli kvitt uønsket konkurranse. Som en regel er jo folk bare i veien. Bortsett fra dine nærmeste slektninger og venner, selvsagt, er de egentlig bare brysom konkurranse i kampen for mat, bolig, jobb, jaktterreng, sexpartner … Så hvorfor ikke slå to fluer i ett smekk? Bli kvitt naboen – og inviter samtidig dine nærmeste på et hyggelig grillparty? 
Men, som sagt, det følger et par ulemper. Hansen kan ha gode venner, han også – og plutselig en ettermiddag er det du som ikke blir servert mekseøl med lime ute på plenen. Du er mer bekymret for hvor de har tenkt å stikke hvitløksbåtene. - Erik Tunstad
Vår sivilisasjon, en massesivilisasjon, er den verste til alle tider. Fordi mennesker er ikke snille i store samfunn: https://radio.nrk.no/serie/...

I en slik sivilisasjon er det å få servert naboen til middag en lekker tanke. Kunne vi derimot bygge en inngruppe-sivilisasjon, hvor naboen er en del av inngruppa, ville dette endres. En slik sivilisasjon, bestående av lommetun, er nå mulig med boka til Ross Chapin: "Pocket Neighborhoods: Creating Small Scale Community in a Large Scale World": http://pocket-neighborhoods...

Les min artikkel om lommetunet: http://permaliv.blogspot.no...

Les min artikkel om designnøklene for gode lommetun: http://www.kulturverk.com/2...
Mennesket er ikke evolvert for store samfunn, men for å ta vare på seg selv og inngruppa. Samarbeid, solidaritet, snillhet og raushet preger mennesker som står hverandre nær. Det har til alle tider vært evolusjonært smart å holde seg inne med dem man har felles interesser med. Limet i denne gruppetilhørigheten er inngruppefølelser. De ble selektert fram gjennom fordelene ved å satse på familie og nære venner i stammelivet i Afrika. 
Inngruppefølelser er lojalitet, solidaritet, selvoppofrelse og den svulmende gleden ved å bidra og få anerkjennelse. Å være i et fellesskap innebærer livskvalitet. Å svikte noen som er nære, gir en straffende følelse som er vanskelig å bli kvitt, og er evolvert fordi samarbeid med de nærmeste lønte seg. 
Solidaritet, ansvar og raushet fungerer glimrende i inngrupper hvor alle ser hverandre. Gruppa kan samtidig kontrollere gratispassasjerer og korrupsjon. Handikapprinsippets ærlige signal om å gi uten å få noe igjen bærer i seg konkrete løsninger for å bygge stabile og bærekraftige samfunn ved hjelp av inngrupper. Dette er kjernen i modellen som vi skal komme til i kapittel 6, som tar for seg hvordan store samfunn og utgrupper kan organiseres demokratisk. – Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft, s. 111
Tunstad er en kunnskapsrik skribent, men hvorfor han ikke slår seg sammen med Bongard i kampen for den gode sak, er vanskelig å forstå? Eller tåler han ikke konkurranse fra en som er dyktigere enn seg selv, i kampen for status og ressurser for seg og sine?

I de chapinske lommetun har man intet ønske om å grille naboen!

No comments:

Post a Comment

Note: Only a member of this blog may post a comment.

Featured Post

Dagens demokrati kan ikke redde oss fra klimakrisen

Politikerne tror at løsningen på klimakrisen er å forsterke naturkrisen, ved å grave i filler naturen vår, for å plassere vindkraftverk på h...