Skip to main content

Leirrapping

Leirrappet vegg på Vårnesbygningen, Eiktunet, Gjøvik. -Wikimedia.

Sakset fra Oppland Arbeiderblad torsdag 1. september 2011, av Lasse Stang.
Den gamle Vårnesbygningen som nå er plassert på Eiktunet var en gang "rappet" med leire. Nå får den igjen en ny omgang med denne tradisjonelle gamle overflatebehandlingen. 
I dag forbinder de aller fleste ordet rappe med noe helt annet enn å kaste en blanding av leire og halm på leirvegger. Men rapping er en viktig del av den norske tradisjonen for bruk av leire. 
Mjøsmuseet har hentet inn nittedølen Espen Martinsen til å lede arbeidet med å "rappe" Vårnesbygningen. Han har i årenes løp skaffet seg stor kompetanse på dette området. Håndverkere fra andre museer i regionen er også på Eiktunet for å lære teknikken. 
Espen Martinsen forteller at i løpet av første halvdel av 1800-tallet utviklet rapping seg til å bli en vanlig teknikk for overflatebehandling av tømmer, både ute og inne. 
Rapping med leire kunne heve komforten i en glissen tømmerbygning, og i byene kunne den bidra til at trebygninger oppfyllte brannkrav til tross for murtvang. I visse tider var det knyttet høyere status til å bo i murbygninger, og rapping utvendig kunne gi en bygning et ønsket murpreg. Innvendig ble også himlinger rappet. Pussflater gav rom for mer dekor, samtidig gav det flater som var enklere å holde rene. 
Med rapping forstår vi leire, ofte iblandet halm o.l., bygd opp sjikt for sjikt ved at det ble kastet på som en vanlig puss. Det var vanlig å starte med å fylle ut meddraget i tømmeret med påkast. Deretter fulgte et vanlig tynt grunnslag, etterfulgt av flere påslag for å bygge opp ønsket tykkelse. 
Rapping er gjort på forbehandlet tømmer, enten ved at det er skavhogd eller ved at det er slått på skråstilte smale lekter. Meddraget i tømmeret er ofte foret ut for at rappingen ikke skal bli uforholdsmessig mye tykkere der.  
Man finner også eksempler der det er rappet på vekselpanel.
Det ferdige resultatet. -Wikimedia.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…