Norge - et samfunn i oppløsning

«Et samfunn, en kultur, en nasjon, et folk er ingen gitt størrelse. 100 generasjoner behøves for å bygge det opp, en generasjon kan rive det ned.»

Nordmenn flest har lite slektskap med sine norrøne forfedres etikk og æresbegreper selv om de liker å drikke heimebrygg, stoltsere om aner de ikke lever opp til, dyrke populærkulturell norrøn fetisjisme, more seg over forfedres historiske finurligheter og anekdoter som får latteren til å synge som en flau vind over det intetsigende samværet, som bare oppstår blant mennesker som ikke har annet enn egen materiell velvære å leve for. Sivilisasjonen og samfunnet tas for gitt, som en gave man passivt og bortskjemt mottar uten å gi noe igjen.  Men latteren er i ferd med å sette seg fast i halsen.

Et samfunn, en kultur, en nasjon, et folk er ingen gitt størrelse. 100 generasjoner behøves for å bygge det opp, en generasjon kan rive det ned.

De fremmede som har en sterk inngruppeidentitet har ennå kollektive æresbegreper, og vil om og når de blir trengt av en stadig sterkere sekulær og liberal antitradisjonell opinion svare aggressivt.

En liberal opinion som tidligere dorskt og ukritisk ønsket et uforpliktende multikultopia velkommen, mens man iherdig fordømte kritikere av utopien.  Et samfunnsfellesskap som var umulig fra begynnelsen av – foreningen mellom en svak, famlende, egosentrert materialistisk identitet og sterke, anakronistiske kultur- og etnoreligiøst baserte kollektive identiteter.

Et samfunn uten et verdifellesskap i bunnen er ikke et samfunn, men er i beste fall en administrativ struktur med heterogene befolkningsgrupper som deler grunnleggende økonomiske egeninteresser. Historien viser derimot at en statsstruktur uten fundamentalt verdifelleskap er en  sivilisasjon i disintegrasjon.

Sivilisasjoner i disintegrasjon vil oppleve mange ulike konfliktområder, men det er den indre konflikten som er den største og mest vesentlige. - Alexander Viken

Etterkrigsgenerasjonen reiv i filler min arv, min kultur og mitt fedreland!