Friday, May 31, 2019

Bi litt i vindkraftverks-saken

Hyggelig å se at frøyværingene har blitt mer bevisst på landskapsbildet sitt. Her på Toten, og ikke minst på Hamar, kan man takke èn mann for at Totenåsen Skyline ble berget, økofilosof Nils Faarlund fra Bilitt. Egentlig et godt navn for vindkraftsaken, bi litt, som ble Bilitt. Kunne vår siste økofilosof havne på et bedre sted:-) For det er jo dette økofilosofien handler om, å bi litt, ta det litt med ro, ikke forhaste oss i tidens langsomme strøm, som i vår tid går så altfor fort.

Godt poeng med at landskapet enklere lar seg tilbakeføre i Danmark og Tyskland, hvor møllene gjerne står på sandgrunn, og ikke på berg, som her. En annen filosof snakket i sin tid om at man ikke bør bygge sitt hus på sandgrunn, men når det gjelder disse vindkraftverkene, bør man nok det.

Kommentaren din fikk meg til å reposte et gammelt utdrag av Christopher Alexander, arkitekt-filosofen som jeg forguder. Her et lite utdrag av et utdrag:
When an ecologist becomes too concerned with one aspect of sustainability (the importance of wind energy, as in this case), and plants 300 foot high windmills on an ocean front, it destroys the landscape. This is no longer a wholeness-extending transformation, but rather a well-meaning but ill-judged algorithmic computation of some inappropriate kind about cost benefit. In this case, the wholeness and the structure of the place have been severely damaged. Sometimes, the place, its landscape and its internal adaptations – often the result of centuries of patient work – are irredeemably destroyed.

In the coastal landscape where the Danish turbines have been placed, the structure that was there before (figure 7a) is flat like a disc, a great flat disc, the size of the bay, flatted at the edge where the waves meet the sand and the grassland just beyond it. This enormous gentle discus-shape, perhaps half a mile across, is suddenly violated by the two vertical structures, sprouting turbine blades dumped on it (figure 7b). The two massive vertical things have no relation to the structure of the subtle disc that lay in the land before. The slash of the new straight road is at odds with the curves of the land. And, in the foreground there are two teeny little sheds that look lost and forlorn, too. The building site is not even harmonious with itself. Altogether, the structure has been violated.

Compare what is happening in the hayrick example, and in the turbine example. In the case of the hayricks, the process of placing them has left the previously existing structure alone, indeed the process enhances it, strengthens it, increase its harmony. But in the case of the turbines, their shape and placement are at odds with the previously existing structure, they damage it, they destroy it. - Christopher Alexander
- Trønderenergi leier inn politi for omstridt vindkraftutbygging på Frøya

Vindkraftverk gjør seg bedre på danske havsandbanker enn på vakre øyer etter spektakulære norskekysten. For disse vindturbinene er ikke spektakulære, de er stukturødeleggende, i rak motsetning til nasjonal-landskapet vårt!

"Example: Giant Wind Turbines on the Danish Coast"

-Flickr.

Example: Giant Wind Turbines on the Danish Coast

Example of structure destroying windmills at Smøla, Western Norway.

– Harmony-Seeking Computations: a Science of Non-Classical Dynamics based on the Progressive Evolution of the Larger Whole

5.2. Example: giant wind turbines on the Danish coast


By Christopher Alexander.

In order to accentuate the harmony that was consciously generated in the Romanian field, let us compare it with the much cruder results typical of 20th- and 21st-century thinking about engineering and design. The 20thcentury thinking was, usually, more or less algorithmic. When the computations about subtle and delicate wholes are rationalized according to crude dollar-based ways of thinking, they usually go badly wrong, especially as far as respect for the background global structure of the landscape is concerned. The subtlety and depth of the existing global structure is not easily recognized by technological thinking.

For example, in figure 6, the land has a global wholeness that is made of layered, nested flat plates, a two dimensional system of plates. The ecologist who placed the two giant turbines was evidently unconcerned about creating harmony with this structure. Cover up the two towers on this photograph, so that you can see the global structure of the land as it was before the towers were placed there. It is hard to see it, because the towers are now so obtrusive, and so alien to the kind of structure that is there.

When an ecologist becomes too concerned with one aspect of sustainability (the importance of wind energy, as in this case), and plants 300 foot high windmills on an ocean front, it destroys the landscape. This is no longer a wholeness-extending transformation, but rather a well-meaning but ill-judged algorithmic computation of some inappropriate kind about cost benefit. In this case, the wholeness and the structure of the place have been severely damaged. Sometimes, the place, its landscape and its internal adaptations – often the result of centuries of patient work – are irredeemably destroyed.

In the coastal landscape where the Danish turbines have been placed, the structure that was there before (figure 7a) is flat like a disc, a great flat disc, the size of the bay, flatted at the edge where the waves meet the sand and the grassland just beyond it. This enormous gentle discus-shape, perhaps half a mile across, is suddenly violated by the two vertical structures, sprouting turbine blades dumped on it (figure 7b). The two massive vertical things have no relation to the structure of the subtle disc that lay in the land before. The slash of the new straight road is at odds with the curves of the land. And, in the foreground there are two teeny little sheds that look lost and forlorn, too. The building site is not even harmonious with itself. Altogether, the structure has been violated.

Compare what is happening in the hayrick example, and in the turbine example. In the case of the hayricks, the process of placing them has left the previously existing structure alone, indeed the process enhances it, strengthens it, increase its harmony. But in the case of the turbines, their shape and placement are at odds with the previously existing structure, they damage it, they destroy it.

What is the “it” that is being left alone in the first case and is being destroyed in the second case? It is the wholeness, that system of centers existing in the geometry of each place that gives it its character, shape, organization, rhythm, feeling, and global configuration and relation to the land around it. One may describe the relation of the action to the wholeness like this. In the first case, the injection is friendly, helpful: what is there is enhanced, complemented, and continued. In the second case, the injection is violent, disrespectful, and structurally at war with the land that was there before.

My judgment about these two injections is not a romantic yearning for an idyllic past, but a structural judgment about something that is objectively present in one case, and missing in the other. It is also true that wholenessenhancing processes allow growth and extension to continue while wholeness-destroying processes freeze things and inhibit improvement. One injection respects what is there, the other does not.

These structural judgments are about phenomena that are essentially mathematical in character. It is not just a question of feeling, but also a question of structural congruence, or the lack of it, that exists between an existing structure and an injected structure which has been brought into it. We need to understand more about this kind of structural respect.

In order to widen our understanding of the idea of harmony-seeking or wholeness-extending computations, we now examine a further series of examples of such computations, many of them occurring in the natural world.

Thursday, May 30, 2019

Maigull ved Stysjinbekken

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Stysjinbekken går gjennom skogen i Grythengen og ned i Olterudelva. Den er ikke lang, kanskje 150 meter, og har sitt utspring i et oppkomme, som nesten forsvant under gravingen til nytt V/A-anlegg. I etterkant klarte de å hente tilbake litt av den, men det ble ikke som før, da det nå kun er om våren og etter regnskyll det sildrer i bekken vår. Før gravingen ble den aldri tørr!

Som barn lekte jeg mye i Stysjinbekken, laget dammer og kanaler. Alltid har jeg gledet meg over maigullet etter bekken. Her er tre fotografier skutt ved bekken i vår, men nå forsvinner maigullet allerede, så dette blir nok de siste. Maigull er en svært vanskelig blomst å redigere i post, disse ble fremkalt i Capture One. Vet ikke hvordan de tar seg ut på smartphone?

Wednesday, May 29, 2019

The Holy Meadow of the Apostel of the Totenåsen Hills in May

Et herlig trekløver, eller kanskje firkløver, hvis man tar med Mjøsa i bakgrunnen.

-Wikimedia.

Lately I've been reading James Kalb, the upper class New York lawyer who became sick of his own class and became a traditionalist. He has now devoted the rest of his life to fight his own class, which he despites, and become a spokesman for the deplorables and a restoration of tradition and a traditional society.

The apostel who lived here at this farm had the same vision as Kalb, he was the spokesman of the deplorables of his time, the newly released "husmenn", who were the serfs of Norway. They lived here in the stony soil beneath the Totenåsen Hills, poor people with no dignity. As Johan Solhaug wrote, here was a dark time before the arrival of M.J. Dahl. Now the darkness has returned, darker than ever, in the form of the Tyranny of Liberalism!

If you feel sorry for the situation for the Holy Meadows of the Totenåsen Hills, please support my work the way you find it best.

Sørveggen på bryggerhuset, som var gårdens grovkjøkken.

-Wikimedia.

Tenk at for 100 år siden satt apostelen i Holmstadengen her i kjøkkenvinduet med morgenkaffen, hvor han skuet i pur byrgskap nedover grenda han var så stolt over.

-Wikimedia.

Bryggerhuset og heggen nyter utsynet over Mjøslandet, sammen med Mjøslandets tårefotograf. Her, etter aksen til Nord-Europas mektigste kulturlandskap, men intet verdt uten sine høylys.

-Wikimedia.

Brennesle-spirer i gråsteinsmuren til våningshuset.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Det var hyggelig at jeg rakk å forevige den flotte heggen i Holmstadengen, stående mellom vånings- og bryggerhuset, da jeg allerede ser at heggen nå visner her ute, snaut to dager etterpå. Det går fort om våren for en stakkars fotograf...

-Wikimedia.

I ærbødighet for den gamle låven, som stod så sentralt i husmannstroen. I naboenga har vi ikke lenger noen låve, og derfor heller ikke mulighet til å praktisere vår husmannstro. Hva vi mangler er låven vår, gardskoronaen vår og husmannsteknologien vår. Uten disse tre er det umulig å leve som kulturbærere for vårt fedrealter!

Disse tre er historiemaleriets hellige treenighet!

Men ingen bryr seg. Tvert imot er de rasende fordi vi ikke underkaster oss den progressive liberalismens tyranni, hvor vi skal leve lik kulisser for Le Corbusiers profeti. Men Corbusier er ikke vår profet. Corbusier er ikke de husmannstroendes profet. Nei, det er det apostelen i Holmstadengen som er!

-Flickr.

Hvordan makter Mjøslandets barn å leve uten engene sine? Folk makter visst alt i vår tid. Selv ble jeg tårefotografen.

-Flickr.

Våningshuset og heggen, et flott par, eller hva?

-Wikimedia.

Hvorfor holder jeg på med å ta disse bildene? Foruten en gammel hedning er det ingen som setter pris på dem. Selvsagt er jeg en deplorables, da kun nasjonalromantikere kan finne på å holde på med noe slikt. De naturkonservative, tradisjonalistene, de er farlige de. Samt ikke minst denne nifse husmannstroen. Disse mørkemenns tro. Nei, dette blir altfor suspekt!

Her ser vi bryggerhuset og heggen i kjærlig omfavnelse.

-Wikimedia.

Tidvis har jeg nevnt på å hente tilbake Mjøslandets høylys, himmelengene, i post, og her har jeg gjort nettopp det. For metadata står at jeg har undereksponert med -1.7, men selv om jeg hadde normaleksponert ville nok bildet blitt mørkt i motlyset, her var det imidlertid kullsvart, det var bare så vidt jeg kunne skimte det oransje i våningshuset.

Fotografiet er skutt håndholdt med jentene dinglende rundt beina, på f8.0, uten bruk av filter eller bracketing, men på ukomprimert RAW.

Noe tonalitet forsvant nok, men ellers er jeg imponert. Kanskje var f8.0 en fin blender?

-Wikimedia.

Maikveldslys i engen.

-Wikimedia.

På vandring etter gamlevegen til Holmstadengen, husmannstroens kilde. Ikke mange vandrer lenger her nå. Nei, det er til Hovdetoppen alle veger fører for Mjøslandets barn. Selv husmannstroens barn danser heller rundt Hovdetoppen, tempelhøyden for vår nye verdensreligion, hovdetroen.

-Flickr.

Engenes, Bedehuslandets og Mjøslandets døtre, alt dem fratatt under liberalismens tyranni, hva som erstattet husmannstroen.

-Flickr.

Tuesday, May 28, 2019

Ormegras som prydplante og nytteplante

Ormegras benyttet som prydplante i den historiske hagen ved Gjøvik gård.

-Flickr.

Har også blitt gjort oppmerksom på at de unge skuddene av ormegras er gode å spise, er sunnere enn spinat og så populært i Canada at man har måttet regulere bruken av dem. Naviana anbefaler dem som wok, må stekes i minst ti minutter.

Spirer av ormegras i Olteruddalen. Vet ikke helt om dette er passende størrelse til woken?

-Wikimedia.

Innlandets dronning er syk

-Wikimedia.

Trist er det, men hennes majestet, Innlandets dronning, er syk. Som alltid er det vi, hennes barn, som har vanskjøttet henne. Tidligere var det fosfat som var synderen, nå dioksiner, flammehemmere, antibiotika-rester, samt ikke minst mikroplast.

Som vanlig er det Hamar som er hardest rammet, her hvor Mjøsa er grunnest og man har minst gjennom-strømming. Det er også utenfor Hamar tungmetall-restene i mjøsfisken er som høyest, og abbor herfra er nærmest livsfarlig å spise.

- Mye mikroplast funnet i Mjøsa

Men hva gjør alle disse uhumskhetene i drikkevannet vårt med oss? Kronisk utmattelsessyndrom brer rundt seg, og studier viser at muslinger som får i seg mye mikroplast, også rammes av dette syndromet. Selvsagt finnes denne mikroplasten i råvannet, da plasten synker til bunns, dessuten har man allerede funnet forhøyede bakterieforekomster i råvannet utenfor Kapp, på 230 meters dyp, etter at Skreia renseanlegg brant ned. Renseanlegg renser hverken for mikroplast, medisinrester eller tarmbakterier.

- Plast er ikke plast. Hvis vi ikke tar hensyn til det, kan det gå utover både dyr og mennesker.

Innlandets dronning med Mjøslandets Mordor i forgrunnen. Huntonstranda ned mot Mjøsa midt i bildet kunne blitt Mjøsparken, til ære for hennes majestet, men neida, det er bare gale empater som kan finne på noe slikt. Her kommer et voldsomt boligkompleks, til byggebransjens fortjeneste.

Til høyre skimter vi den tidligere villmarkstoppen, nærfriluftslivstoppen og byens hellige fjell, Hovdetoppen. Men skulle den få fortsette å ligge der og hylle sin dronning? Neida, bygges ned skal den, med UFO-Hotell på toppen, med masse after-ski-party med den utvidede slalåmbakken, som tok den siste skogsarmen ned mot Hovdetjernet sist høst, slik at dette mistet sin karakter av et skogstjern.

Så noe Gjøviks grønne perlebånd, lik et smaragdkjede her nederst om vår dronnings smekre hals, kunne man ikke ta seg råd til.

-Wikimedia.

Store mengder antibiotika-rester havner i Mjøsa med avløpsvannet, både fra mennesker og husdyr-beholdninger. Vi mennesker lever i symbiose med bakteriene. Hva skjer med disse når vi får i oss antibiotika-rester fra mat og mjøsvann? Dør de altruistiske bakteriene våre ut, eller blir tidligere altruistiske bakterier hatske?

Det viser seg nå at menneskets altruisme trolig ikke er human, men bakteriell, og uten bakterier, ingen altruisme. Menneskene rundt Mjøsa er ikke like hyggelige som før i tiden. Ligger årsaken i drikkevannet?


Fra artikkelen:
Based on the mathematical model, we have created a computerized simulation that tracks this dynamic. We created two groups of virtual bacteria, one of which encouraged its host’s altruism, and another that did not. Across the [virtual] generations, it was found that the bacteria that promoted altruism in their hosts were more successful than bacteria that did not, so that altruism became a stable trait in the population. In principle, we can say that an altruistic animal loses something of its own fitness and augments the fitness of its neighbor, who might not be altruistic. Seemingly, then, it loses out by helping another individual to beget more offspring – but its bacteria actually benefit, because by virtue of the interaction they succeed in infecting an animal that becomes more fit and that will therefore produce far more offspring, all of which will inherit the bacteria.
Selv kommer jeg til å satse på kildevann fra Oksbakken. Mister jeg min empati, da mister jeg min evne til abstrakt tenkning. Og da kan jeg ikke lenger fortsette min gjerning som Mjøslandets tårefotograf. Så nei, dette mjøsvannet tør jeg ikke drikke mere av. Uansett er det sørgelig at Innlandets dronning, som er vår sjel, nå har blitt så forgiftet at hun suger vår sjel ut av oss. En ublid skjebne både for hennes majestet og hennes folk.

Mjøsplast nedenfor Balkeåsen.

-Wikimedia.

Relatert


Sunday, May 26, 2019

Victoria Hotell i Gjøvik år 1900

Victoria Hotell i Gjøvik år 1900.

(Victoria Hotel in the town of Gjøvik year 1900)

Herlig Power Point - presentasjon hvor enkelte av mine fotografier er benyttet, samt ikke minst noen gode bilder hvor man sammenligner Gjøvik før og nå. Virkelig, Gjøvik fortjente tittelen "Den hvite by ved Mjøsa", men bør nå, etter Hovdetoppens fall, frasi seg denne. Et nytt slagord kan være:

"Innlandshavets Sodoma og hovdetroens sentrum, med tempelhøyden for vår nye verdensreligion i sin midte."

- Mangel på estetisk strategi: Gjøvik som eksempel

***

Gamle bilder viser at Gjøvik var en vakker by før modernismen tok sitt kvelertak på byen, likesom med de fleste andre byer i vårt land.

Hotellet var sammen med andre flotte trebygninger med på å gi byen kallenavnet den hvite by ved Mjøsa. Etter en brann i 1963 ble denne staselige bygningen på Kauffeldts plass erstattes av et kaldt funkisbygg, som rommer dagens rådhus.

Gjøvik er nok et bevis på at den europeiske sivilisasjon nådde en topp mellom 1815 og 1914, hvoretter det kun har gått nedover.

Gamle bilder av byens skjønnhet fyller mitt hjerte med sorg, og det "moderne" Gjøvik framstår som en skygge av seg selv, lik et gjenferd. Gjøvik var tårnarkitekturens by, rammet inn av de tre bytoppene Hovde, Tranberg og Berg.

Forstår dere hva dere har gjort?

Nei, de forstår åpenbart ikke hva de har gjort, og langt mindre hva de gjør. Dette er det kommende nabobygget til stasjonsbygningen på Gjøvik, et av byens vakreste.

Føler du deg maktesløs, frustrert og sint, kan det kanskje hjelpe å kjøpe ei t-skjorte med Arkitekturupprorets logo, som en liten, stille protest.

Bestill den her.

Övergången till ett ekologiskt samhälle

Vi kan inte veta hur övergången till ett ekologiskt samhälle kommer att förlöpa och alls inte hur ett sådant kommer att se ut, men det finns kanske ändå vissa förhållanden som är möjliga att förutse. Till exempel kommer ett ekologiskt samhälle sannolikt att kräva att vi skall lära oss slappna av och ge oss gott om tid. Vi behöver först finna lugnet i oss själva om vi skall få ner pulsen i samhällskroppen, så att den passar exakt med den energi vi på lång sikt har tillgång till. Ett annat förhållande som verkar sannolikt är att de stora städerna och deras ändlösa förstäder så som vi känner dem idag, skall reduceras kraftigt i omfång. Ekologin kräver att invånarna i ett givet samhälle måste kunna täcka största delen av sitt materiella behov inom ett överskådligt närområde. Långsamt, bit för bit, skall den teknologiska civilisationen därför skiljas ut så att det kan byggas upp en ny struktur baserad på regionala kulturer med hög grad av självförsörjning. Avstånden mellan dem som producerar och dem som konsumerar skall vara så kort som möjligt. Det blir en värld av provinser, präglade av mindre städer med marknader, specialiserad produktion, utbildning och kulturella institutioner, omgivna av jordbruk, handelsträdgårdar, skogar, fiskelägen och fiskeodlingar. Mellan de enskilda provinserna kommer det att växa större och större områden av sammanhängande vild natur, som en gemensam ekologisk reservoar. Varje region kommer att framälska sin egen kulturella identitet och kanske i viss utsträckning stänga om sig själv, men en ekologisk civilisation kommer samtidigt att kräva en mycket hög grad av global kommunikation och koordination. Skönhetens Befrielse av Morten Skriver, s. 299-300
Borough Market, London.

-Wikimedia.

It Has Been a Long Time Decisions are Taken for Us - But Without Us

Who are they who are right to make decisions on your behalf, without listening to your voice? 

Just how it would be with Terje Bongard's InGroup-Democracy (IGD)!

It has been a long time decisions are taken for us but without us.

Once upon a time, there were collective spaces where people lived together and took decisions amongst equals, cultivated dialogue, fraternal cooperation and work for the common benefit.

Nowadays, our lives have been mortgaged to a political and economical system that has impoverished us and made us more dependent.

They called the political irresponsibility of putting in someone else's hands the affairs that matter to us "freedom".

We were educated within a childish and selfish outlook, articulating society in closed compartments where ruthlessness and mistrust prevail, rather than collaboration and respect.

We were "the people" and they made us "the public", we gave up being actors to become dejected spectators of a life managed from above.



The design of our cities is also a purely political issue: the arrangement of gardens, fenced by barriers, closed by night; flowers lined up like paving stones, bushes pruned like walls.

Urban space was thought up for a mute transit of vehicles, persons and merchandising. The stage is sterile and the flow never stops - because, if we stop, order is in danger.

We have realized business and state production ways do not respond to either our wishes or our needs, and, instead, it generates corrupt and unjust structures and is hugely damaging for the environment.

What would happen if we started managing the world ourselves, from below, in a different way?

Let's imagine, for instance, a transformed city, more natural, where, instead of so much tarmac, paving stones and sterile gardens, we grew aromatic herbs or plants from which we could extract natural remedies; where, instead of ornamental parks, we had orchards and ecological vegetable gardens, looked after by all together, children, grown ups, elders and youths.

What would happen if, instead of maintaining a highly expensive and often inefficient state public sector, we built a network of people's services, autonomous, where the labour that supported it was managed by people's assemblies and not according to the profit of a few; where each of us would contribute as we can and where we can; where we could develop in a wholly way as persons, both to give and to receive, not being mere passive consumers anymore?

It is not hard to imagine if we take into account that social state services are suffering ongoing cuts and the model of welfare state appears unviable, judging by the heavily indebted economical situation.

Today, our streets overflow with closed spaces: empty houses, unused plots, unfinished buildings. We start to see the ruins that reveal the decadent state of a society in crisis. A society that we do not choose but that we pay dearly.

Thus, we will take those unused spaces, previously usurped by the logics of private profit and public loss, giving them new uses for the benefit of all. So, we invite you all to participate into the new society we are constructing in those places.

We are not here to do abstract demands, it is not enough to be indignant, we are here to meet each other, populate a space and take life in our hands. We are the inhabitants, not mere passers-by, of a world that is our home, and it is our responsibility to build it.

Our strength will be measured by what we do, which, moreover, will be an example of what we are able to.

So, let's do it, we shall not wait anymore. - Grupoaveria

Related reading:

Re-imagining Urban Design and City Life

Har demokratiet gått ut på dato? (Meget god artikkel om demokratiets tilstand hos Resett. Vi har ikke lenger demokrati, men et demokratur. For egen del endte jeg også opp som en demos, et uttrykk jeg ikke har hørt før. Bare trist at heller ikke Resett makter å ta til seg lommedemokratiet. Kan dette skyldes at de ikke forstår allmenningene? Slik våre fiender, liberalismens tyranner, heller ikke gjør det.)

Forskningsrådet engasjerer seg for vindkraft i Norge
Husk at dette er det samme forskningsrådet som vraket Terje Bongards MEDOSS, for å utrede lommedemokratiet, hvor vi kunne fått tilbake selvråderetten. Så det finnes et alternativ til disse landsforræderne, som angriper og raserer for all framtid de siste restene av vårt engang så vakre land. - PermaLiv

Friday, May 24, 2019

Drømmen om portrettet

Dette miljøportrettet ble jeg meget fornøyd med. Bildet ble superskarpt, men har lagt på litt korning i post.

Landskapsfotografiet ligger mitt hjerte nærmest, men jeg drømmer også om å kunne beherske action- og portrettfotografiet, og da særlig miljøportrett, hvor man fotograferer mennesker inn i et landskap eller en kontekst. Et problem er selvsagt mangel på modeller, da jeg er en sky person med få kontakter. Derfor har jeg kommet til at jeg vil bestille en fjernutløser, for å sette meg selv inn i et miljø.

Sean Tucker har de siste ukene kommet med to gode portrettfoto-videoer, en om hvordan å fotografere med minimalt utstyr, og en om selvportretter. Meget severdige!



Her er en god artikkel, fersk den også:


Sean Tucker foretrekker 50 mm, men da jeg ikke er så god med mennesker, tror jeg 85 mm passer bedre for meg.


Til slutt en artikkel om den absolutt fantastiske portrettfotografen Alexander Vinogradov, som benytter min Tamron 28-75 mm og Capture One, som jeg har begynt på å lære meg.


På godt og vondt er jeg en såkalt "Slow Learner", men skulle jo gjerne ha ønsket at jeg hadde tatt fotografiet mer på alvor før jeg fylte femti. De fleste store fotografer virker det som begynner når de er 15, samt at de gjerne gifter seg med en fotograf. Så jeg har oddsene mot meg. Men man får gjøre sitt beste:-)

Er jeg en patetisk person?

…men det må jo være litt patetisk å vie sitt liv til en kamp man er nødt til å tape. - Pål Steigan
Her må jeg si meg uenig! Selv har jeg viet mitt liv til kampen for engene, Mjøslandets høylys, selv om de er tapt og fortapt for all framtid. Er jeg da en patetisk person? Selv mener jeg ikke det, da jeg tror at selv tapte kamper er verdt å kjempe. Dette dreier seg ikke kun om å vinne, men er et verdispørsmål. Allerede har jeg eksponert flere hundre, hvis ikke tusen fotografier, i min kamp for engene, samt videreeksponert et titalls grendepoetiske stykker. Selv om kampen er tapt, og jeg har tapt hele min identitet, livsgjerning og livsmening, tror jeg disse fragmentene allikevel kan bli verdifulle for ettertiden, om hva her var, og hva som har gått fortapt.

Er dette patetisk?

-Wikimedia.

***

The following is from the PRI-Institute:

Download the free, open source printable files for 3 placemaking worksheets here:

The Village Repair branch of Gaiacraft is a local grassroots initiative growing in the mossy cedar rainforests of Mt. Elphinstone, British Columbia, Canada. In the Heart Gardens and surrounding downtown core of our coastal village, a unique community comes together to build foundations for a regenerative future. Here we can see social permaculture vignettes intended to inspire creative placemaking in small towns and villages around the world. Village Repair focusses on creating relationships, gathering places and habitat that promotes healthy interactions between people, animals, birds, reptiles, insects, plants, fungi and all other living and non-living links in the ecological community. As an activated social permaculture program and transition initiative, Village Repair hopes to inspire communities to redesign their own neighbourhoods into thriving, abundant and diverse ecosystems which support the web of life for all living and non-living things. Visioned by Delvin and designed by Lunaya, this community media platform includes a team of visionaries and new thinkers, artists and activists, conscious businesses and cultural creatives. Gratitude to Mia Van Meter, Eddit Hooker, and Mark Lakeman of City Repair in Portland for creating the placemaking movement that has wholeheartedly inspired this media platform. - Delvin Solkinson

Wednesday, May 22, 2019

Fossemøllingsepletreblomstring

Dette fotografiet synes jeg ble et verdig bidrag til stabbursjubileet til neste år. Her er fossemøllingsepletreblomstene på en fin måte rammet inn av stabbursvinduet, og det grønne mot det røde gir en frisk kontrast.

-Wikimedia.

Gardsepletreet på tunet her i Grythengen spiste mest sannsynlig min tippoldefar herr Fossemøllen av, og det er pussig å se hvordan dette gamle treet fremdeles står og blomstrer av full kraft, selv om engene har blomstret av. Det ble plantet under grendas La Belle Époque (fransk, «den skjønne tiden»), hvor husmannstroen slo ut i full blomst. Nå er jeg den siste husmannstroende, og man dyrker ikke lenger de rurale idealene til apostelen i naboenga etter Olterudelva, men profetien til den falske profet Le Corbusier. Slik forsvant tradisjonene, hvor enga mi ble en dumpingplass for progressiv teknologi under liberalismens tyranni.

Trolig er jeg og jentene mine de siste fossemøllinger som får se denne vakre blomstringen og kjenne høstens sødme av vårens blomster, derfor ser jeg det som min plikt å dokumentere restene av vår storhetstid for kommende generasjoner, hvor jeg håper det atter kan komme nye slekter som verdsetter sine røtter. I dag, hvis man høyakter sine forfedres kultur og tro, ender man opp som en utstøtt og foraktet hatist. For slik er den progressive liberalismens logikk.

Av denne nydelige blomsten blir det nok et sødmerikt fossemøllingseple til høsten.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

La humlene suse

Foto: Lans8
Humler og bier er insekter i overfamilien bier.

35 av de rundt 250 humleartene vi vet om i verden finnes i Norge, hvorav seks er direkte truet i vårt land.

27 av våre 35 arter er sosiale humler, som danner ettårige samfunn med dronninger, arbeidere og droner (hanner).

Hva kan du gjøre for å verne om humlene?

  • La deler av hagen være gressklipperfri sone. Løvetann og ugress er snadder for humler og bier. Har du blomstereng, husk å slå den etter blomstring. Ta vare på steinrøyser - der liker de seg og legger ofte bol.
  • Ikke klipp ned seljetrærne. Dette er en nøkkelart om våren.
  • Tenk mangfold, med planter som blomstrer både tidlig og sent. Humlene trenger spesielt mye nektar om våren og høsten. Et staudebed som har planter med ulik blomstringstid er lurt, da kan humlene finne mat hele sommeren.
  • Dropp plantevernmidler!
  • Velg humlevennlige blomster. Jo flere blomster, jo bedre - gjennom hele sesongen. Bergmynte og lavendel er urter humler liker og som passer til balkong.
  • Vil du hjelpe humlene med boplass, kan du sette ut humlehus om våren. De kan kjøpes eller lages selv.

Humlevennlige planter:
  • Lavendel
  • Mynte
  • Oregano
  • Prestekrage
  • Storknebb
  • Timian
  • Tomat
  • Orientvalmue
  • Revebjelle
  • Ringblomst
  • Solsikke
  • Squash
  • Akeleie
  • Bringebær
  • Forglemmegei
  • Gressløk
Selje er en nøkkelart om våren. Her ser vi et eksemplar i full blomstring nederst i den gamle vollen i Grythengen på Toten, hvorfra herr Fossemøllens sønner kjørte vekk 1400 hestelass med gråstein.

-Wikimedia.

Humlene liker seg i steinrøyser, her legger de ofte bol. Som her ved denne rydningsrøysa ved Oksbakken på Totenåsen.


Relatert:

Takk til Nils Faarlund som reddet Totenåsen Skyline!

Etter å ha sovet på det i natt våknet jeg med vissheten om at Totenåsen Skyline må bli et av sommerens (uendelig) mange fotoprosjekter, som en hyllest til Nils Faarlund, før vi flytter til Hamar (hvis de dropper skyskraperen sin på Tjuvholmen?)

Det finnes kun en grunn tilbake for å bli værende i Mjøslandet, og dette er fotografiet. Videre finnes det kun en mann å takke fordi jeg kan få fortsette å fotografere, og dette er Nils Faarlund! - PermaLiv

Dessverre har det blitt vanskelig å leve på Toten grunnet tapet av den engang så herlige stasjonsbyen Skreia, samt ikke minst det at himmelengene har sloknet, dessuten blir de husmannstroende forfulgt og utdefinert som hatister. Å flytte herfra vil være tungt, da jeg bestemt mener at aksen Østhøgda-Helgøya-Furnesfjorden var verdens mektigste kulturlandskap!


Men selv om vi flytter til Hamar kommer vi til å bygge opp en foto-utpost på Toten, og jeg vil nok tilbringe meget tid her for å fotografere fragmentene av det gamle Toten. Dette ville vært umulig hvis Totenåsen var blitt rasert av monstermøller. Videre ville det blitt uutholdelig å bo på Hamar uten Totenåsen Skyline intakt! Hamarsingene bør innse at Totenåsen er deres skyline, og at de ikke på noe vis trenger en skyskraper som skyline, da en slik en vil være like ødeleggende for Innlandets hovedstad, som en monstermøllepark på Totenåsen!

Totenåsen skyline, sett nede fra Slagsvoldsflåa. Her skulle vært en lang rekke gigantiske monstervindmøller, men disse ble stanset takket være økofilosof Nils Faarlund fra Bilitt. Mannen må selvsagt få en statue!

Dessverre hadde vi ingen Faarlund på Gjøvik, som kunne stoppet tilintetgjørelsen av Hovdetoppen.

Legg merke til de mange bekkedalene som kommer ned fra åsen. Den rikeste kulturelva av alle disse åselvene var elva mi, Olterudelva, hvor engene ligger. Jeg blir stadig mer overbevist om at det var en ugjerning å slokke engene, samt at kommunen ikke ville samarbeide med meg for å bringe dem tilbake til liv. Engene var Mjøslandets høylys, og selv om Totenåsens skyline ble reddet, mistet mjøslandskapet sin verdi med tapet av engene.

Men menneskene som lever her er likegyldige, da de mangler empati for kulturlandskapet og kulturhistorien. Dette skyldes Totenpark-prosjektet, en slags futuristisk fascisme. Dessverre kan jeg ikke forstå annet enn at det må være slik.

-Wikimedia.

Med fotografiene mine håper jeg å bidra til å gjøre Totenåsen Skyline og Nils Faarlund til monumenter av seiershåp i kampen for de siste restene av norsk natur. Dessuten må Faarlund få et monument på Toten over denne mektige seieren, da det er ingen vi er større takk skyldig!

Reposter noen gode råd fra Faarlund nedenfor, som alle forkjempere av norsk natur og kultur bør ta til seg:

Takk for din beretning fra Hovdetoppen! Gjøvik er jo proletariatets by ved Mjøsa. Byen ble også modell for den kommunistisk orienterte, norske arbeiderklassens fraternalisering med kapitalismen, anført av Nils Ødegaard som ordfører for Ap og direktør for mønsterbruket Hunton.

Det er nedslående og nesten utrolig hva politikere nå til dags kan få seg til å gjøre, alternativt la skje. Mye av det er det jeg kaller ‘bakromsdemokrati’ – utbredt i flertallsregjeringene i Ap etter 2. verdenskrig. Eneste måten å hamle opp mot slike metoder, er å oppdage prosjektene mens de er i emning. Det gjelder da å handle raskt. Enten (1) Terrier-i-buksebeinet-metoden, der du skriver leserbrev til opplysning for allmennheten og åpne brev til ansvarlige institusjoner, eller (2) skape en opinion, slik vi gjorde med Åsens Venner som stoppet vindkraftanlegget på Totenåsen (70 turbiner med høyde 100 m og vinge-fang 112 m, 50 km veganlegg, riksvegbredde). - Nils Faarlund

Herlig å beskue nordavinden rive i skydekket over Hamar, istedenfor i flaksende monstermøllevinger over Totenåsen😘

-Wikimedia.

Dette fotografiet ble tatt fra Skibladnerbrygga på Gjøvik og sørover. Tenk deg Totenåsen Skyline til høyre i bildet bekledd med 70 monstermøller😱

-Wikimedia.

Ja, jeg tenkte på det da jeg kjørte hjem over Slagsvoldsflåa i dag og stoppet og tok et bilde av Totenåsen skyline. Her skulle vært 70 monstermøller på rekke og rad bortetter, med en høyde på 150 meter inkl. vinge-fang. Men vi hadde økofilosof Nils Faarlund fra Bilitt, og han gikk terrier og stanset Havgul og hele prosjektet nesten på egenhånd. Mannen må få en statue! - PermaLiv

Jammen ble det et lite kveldsbilde også, da jentene ropte på meg og skulle ha hjelp med kaninene til kveldsstellet. I forgrunnen er Stysjin, som var skogen til Grythengen etter Olterudelva.

Mye punsj i Capture One. Lr CC er i grunnen et nokså matt redigeringsprogram, mens C1 har en helt annen klarhet og dybde i fargene. Men har abstinenser for Nik Collection. Håper virkelig DxO tar meg på alvor og tilpasser Nik til Lr CC!

-Wikimedia.

Relatert




Mot folkeviljen: Ber staten sikre vindkraft-utbygging på Frøya

Ny rapport om naturens tilstand får FN til å slå alarm: – Vanvittig skummelt
I dag er den største trusselen mot biologisk mangfold at vi bygger ned arealene hvor artene lever. Da handler det om å ikke tillate store byggeprosjekter i intakt og verdifull natur sånn som vi ser nå i Norge med de planlagte vindparkene. Det blir viktig å ha en grundig kartlegging av natur og arter og hvordan vi kan ta vare på dem.
 Når vindkraft skaper avsky for klimakampen

Destruktivt profittjag øydelegg landet

«Grønn vekst» er umulig

Featured Post

Hovdetoppen - Mjøslandets største øyensår

Da vi forlot Gjøvik i 2018, var planen å flytte tilbake så raskt råd var, men så oppdaget jeg plutselig store skogsmaskiner oppe på det unik...