Første møte i Toten fotoklubb

På veg hjem fra Kapp kjørte jeg om Starum, da jeg måtte om Skreia og handle litt. Stoppet og tok et bilde av Hovinsholmen, da kveldssola tittet fram igjen. Mjøsa er godt nedtappet, da man kan se ei lita landbru mellom holmen og Helgøya.

Bildet er tatt på f2.8, allikevel ble det forbausende skarpt i kantene, samt lite vignettering.

Synes bildet ble såpass bra at jeg også vil prøve å framkalle det i Lr CC, for å kjøre "Enhance Detail", for om mulig å gjøre det enda skarpere. Her er det framkalt i Capture One.

-Wikimedia.

Var på mitt første møte i Toten fotoklubb i går, hvor vi møttes på Tallodden på Kapp. Hadde håpet å treffe mange kulturlandskaps-fotografer, men de syntes mer opptatt av å fotografere amerikanske biler og drag-racing, så det var litt skuffende for en som trives bedre i veggrøfta enn på vegen. Den eneste som levde av fotografiet var ei lita, blid jente, som drev med bryllups-fotografi, ei slik jente som nesten ikke synes og sprer godt humør rundt seg, og derfor passer i et bryllup. Selv ville jeg nok ødelegge ethvert bryllup, om ikke med bildene, så med mitt blotte nærvær, stor, stygg og dyster som jeg er. Så jeg passer nok best i bortgjemte gutuer, men dessverre er det ikke her pengene ligger.

Det var en som hadde med seg ei såkalt linsekule, noe jeg ikke hadde hørt om, og den koster visst heller ikke stort. Kunne vært spennende å utforske videre.

-Wikimedia.

Heldigvis var det ingen utstyrssnobber, de fleste hadde gammelt og godt brukt utstyr. Faktisk var det også en der som husket meg, fra han var assistent hos Pelle på den gamle Shell-stasjonen på Lena. Da han nevnte det husket jeg ham også, selv om han var meget forandret. Han hadde i likhet med meg fattet interesse for fotografiet på sine eldre dager, selv om jeg prøvde meg litt i tenårene. Lederen i klubben husket min gamle venn Lage, som var en ivrig fotograf for uendelig lenge siden. Så ble han sporløst borte på Hadeland, etter å ha blitt giftet vekk. Kanskje var kona hans like sjalu på kameraet som min utvalgte? De fleste store fotografer synes å ha giftet seg med pasjonerte fotografer, slik at de kan dele pasjonen for fotografiet. Et godt råd til alle vordende fotografer!

Tok dette bildet mens vi satt ved gapahuken. I C1 har man ikke filtre, du verden hvor jeg savner filtrene i Nik Collection, men her prøvde jeg å legge på en liten egenprodusert effekt.

-Wikimedia.

Om 14 dager skal klubben på gatefotografering i gågata i Lillehammer, dette håper jeg virkelig å få mulighet til å bli med på, da man her finner Mjøslandets eneste gjenværende gatemiljø. På Toten er det fint som gutu-fotograf, men som gate-fotograf må man til Lillehammer. Uendelig trist at ikke totningene ville ta en Tolfa for to ved Skreia.

Da vi ankom Tallodden var det skikkelig grått og trist, men plutselig fant noen solstråler vegen til Næs på Hedemarken.

-Wikimedia.

Dessverre hadde ikke fotoklubben funksjonerende skriver, da det ville koste mer å reparere den enn å kjøpe ny, noe de syntes ble for dyrt. Men de har blitz-studio, noe jeg virkelig trenger å lære.

Temaet for kvelden var våren på skrått, og her fikk jeg Mjøsa på skrått i grått. Man ser at det er vår ved at vannstanden er tappet kraftig ned etter vinteren. På et vis synes jeg gråværet understreket stemningen i gråsteinen.

-Wikimedia.

Dessverre møtte jeg ikke noen dedikerte landskaps-fotografer under mitt første møte med Toten fotoklubb, men langtfra alle medlemmene var til stede denne kvelden. Mitt håp er at mjøsfolket igjen kan forstå å verdsette landskapsbildet sitt gjennom fotografiet. Men finnes det noe håp for hva som var verdens mektigste kulturlandskap, i aksen Østhøgda-Helgøya-Furnesfjorden? Engene ligger jo livløse og fortapt, disse som var Mjøslandets høylys. Sporene ligger der, og grenda mi utgjorde det mest spektakulære grendemiljøet i landet. Hver gang jeg svinger ned Solveig-Gran-krysset mot Slagsvoldsflåa, får jeg frysninger på ryggen når jeg ser opp mot Øverskreien, samtidig som jeg gråter over tapet av engene, som ligger der oppe og ser ned på meg. I enga mi orker jeg rett og slett nesten ikke å gå ut, da dette gjør for vondt.

Tidligere på dagen var jeg på Stenberg, bildene herfra ble mislykket da været ikke stemte, men jeg satt en stund og filosoferte mens jeg skuet utover mjøslandskapet, i aksen Totenvika-Stenberg, dette også en utrolig kulturlandskaps-akse. Hva som slo meg var at disse Toten-bunkrene egentlig er som kråkeboller, hvor de sammen med gjennomstrøms-teknologien sin fortærer det gamle Toten-landskapet, på samme vis som kråkebollene fortærer de gamle tareskogene, hvor kun skjelettet ligger tilbake.

Samtidig har jeg begynt å undres på om ikke hele Totenpark-prosjektet egentlig er fascistisk, hvor dette representerer fascismens futurisme?

Rett etter artikkelen din leser jeg dette her, av J.H. Kunstler, fra en artikkel kalt “Tom Petty was Right”:

"The sense of gathering crisis persists. It is systemic and existential. It calls into question our ability to carry on “normal” life much farther into this century, and all the anxiety that attends it is so hard for the public to process that a dismaying number of citizens opt for suicide. There is no coherent consensus about what is happening and no coherent proposals to do anything about it. Bad ideas flourish in this nutrient medium of unresolved crisis. Lately, they dominate the scene on every side."

Og midt mellom alle disse dårlige ideene på hver sin fløy finner finner vi lommedemokratiet til Terje Bongard, som det kun er Totens største hatist som elsker! Eller kunne det hende at han er Totens siste husmannstroende, og derfor er troende til litt av hvert? Fordi han har bevart det klare utsynet og skarpe blikket til apostelen i Holmstadengen?

"A species of wishful thinking that resembles a primitive cargo cult grips the technocratic class, awaiting magical rescue remedies to extend the regime of Happy Motoring, consumerism, and suburbia that make up the crumbling armature of “normal” life in the USA. The political Right seeks to Make America Great Again, as though we might return to a 1962 heyday of industrial mass production by wishing hard enough. The Left seeks the equivalent of an extended childhood for all, lived out in a universal safe space, where all goods and services come magically free from a kindly parent-like government, and the sunny days are spent training unicorns to find rainbows."

Jeg tror rett og slett at suburbia av alle avskygninger er våre dagers fascistiske futurisme! Nå blir totiban sinte nå… Men her har de møtt sin overmann! - PermaLiv

Så hva jeg gjør videre, vet jeg sannelig ikke? Det eneste jeg vet er at når vi forlater denne enga, da dør engene for alltid, og sammen med dem Mjøslandet.