Skip to main content

Flower Power eller tradisjon?

Skogbunn ved Olterudelva.

-Wikimedia.

Bildet ovenfor ble tatt i bunnen av Olteruddalen etter at det var mørkt, derfor den lille dybdeskarpheten. Men tenk det, at man kan bli grepet av et enkelt, lite stykke skogbunn om våren. De mosegrodde stammene har falt ned av seg selv, de er ikke etterlevninger etter hogst. Det er slike bilder som gjør at jeg holder ut å leve her den tiden vi er her, annet enn fotografiet er ikke tilbake, da enga mi er kvalt i modernitet og alle tradisjoner har forduftet. Så er man tradisjonalist og ikke karrierist eller konsumerist, har man rett og slett intet annet å leve for enn fotografiet.

Vi er her fordi jeg elsker skog, i likhet med Kurt Oddekalv absolutt elsker jeg skog, ja jeg tilber skog, og var det ikke fordi Gjøvik kommune har snauhogd begge de to skogsområdene jeg elsket, Hovdetoppen, villmarkstoppen midt i byen, og eventyrskogen etter blå mann ved folkestiene i Øverbymarka, ville vi vært tilbake i Gjøvik nå. Men dette er voldsomme overgrep, og overgrepet mot bytoppen vår er like alvorlig som de aller verste vindkraftverks-utbyggingene. Vil på det sterkeste anbefale alle som er glade i natur og friluftsliv, om å holde seg langt unna Gjøvik!

Miljøvernorganisasjonene er i stor grad overtatt av hva Kurt Oddekalv kaller Flower Power - bevegelsen, naive ungdommer som har alliert seg med finanskapitalen og drømmer om en karbonfri verden med sorgfrie liv. Du verden hvor respekt jeg får for Kurt når jeg ser videoene nedenfor!




Opprør mot miljøforbryterne er rettferdig og bra, men da må man sette bjella på katta og si hvem disse forbryterne er og hvordan de profitterer på oss alle. Hvis ikke er risikoen høyst reell for at man vil bli tatt til inntekt for den neste runden av diktatoriske fullmakter. Og retter man anklagene mot de virkelige miljøforbryterne, kan man være nokså sikker på at man verken får foretrede for paven eller blir invitert til å snakke på «prime time»-TV. Da havner man heller sammen med de gule vestene og andre «deploreables». - Pål Steigan
Etter at jeg ble erklært som en deplorabel for mitt langvarige engasjement, ble det til at jeg i enda større grad dedikerte meg til fotografiet og grendepoesien. Allikevel er det to ting som må gjennomføres, innføringen av lommedemokratiet og igjenhentingen av engene i post, da Mjøslandets høylys har blitt overeksponerte og har brent ut. Mjøslandskapet er intet verdt med tapte høylys!

Samtidig er lommedemokratiet en forutsetning for en reetablering av tradisjonene, da allmenningene alltid har vært fundamentet for gode tradisjoner, lik husmanns-troen.

In the case of community and culture a good tradition will accept that people live in particular communities, starting with the family, continuing with the local community, and extending to the particular people or nation, and also to the Church. Such communities need boundaries and a sense of distinctiveness to exist and endure as something capable of attracting loyalties that define who people are and guide them into a mutually rewarding way of life.

A good tradition will therefore reject absolute universalism. That’s part of what’s involved in making subsidiarity basic to Catholic social thought. Life isn’t all bridges and roads: walls are also necessary to a decent human existence, and good habits and traditions support them.

We’ve noted that tradition is liable to error, and needs to be backed by more than the fact it is traditional. But reflections on natural law can also go astray, too easily to serve as the ultimate foundation for society. Philosopher kings are hard to come by, and when you find them they mostly don’t agree with each other.

Even so, life presents issues that must be resolved, and people need a highest principle they can trust for dealing with them. As a practical matter, that means religion.

Older thinkers recognized the necessity of religion to support a community and its way of life. Today people officially reject that view, and praise a secular, multicultural, and inclusivist society. What we get, though, is a social order increasingly dominated by a mindless ideology hardly any one really believes but no one is allowed to question seriously.

The worth of Catholicism does not depend on its usefulness. Even so, a discussion of basic political and social issues can hardly avoid noticing that it is extraordinarily well-suited to serve as the basis of social order. It provides a complex of standards, understandings, and practices that accept the value of what is natural, individual, social, and transcendent, and gives each its place in an ordered whole.

That is important. Once we get beyond the tribalism that finds tradition sufficient in itself, and the intellectualism that tries to base social order on philosophical reflection and ends up relying on force and arbitrary ideology, something of the sort becomes indispensable. Now as always, extra ecclesiam nulla salus—socially and politically as well as religiously.

But what does all this mean today, when instant communication, cheap and fast intercontinental travel, and global economic integration seem to have destroyed the settings in which traditional local communities can exist?

These are difficult questions, but basic needs eventually find a way. Perhaps something like Rod Dreher’s Benedict option will be found helpful. Or perhaps national borders can continue to guard the distinctiveness of national and local communities. If not, and no other solution is found, the problem will very likely resolve itself the way it did at Babel, where the attempt of a universal human community to equal the heavens led to loss of the ability to cooperate and consequently to dispersion. We, or our descendants, will see. - James Kalb

- Technology or Tradition?

Enga mi er nå nedsenket i teknologi og har tapt all tradisjon, sammen med grenda. Men enga mi er hardest rammet, og det er pussig, da jeg er den siste tradisjonalisten. Fordi jeg er tradisjonalist, og avskyr at teknologien har kvalt tradisjonene, blir jeg av liberalismens tyranner forfulgt som en "deplorables", i likhet med Kurt Oddekalv. Og bakom lurer teknokratene i Brussel!

Comments

Popular posts from this blog

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…