Skip to main content

Innlandets dronning er syk

-Wikimedia.

Trist er det, men hennes majestet, Innlandets dronning, er syk. Som alltid er det vi, hennes barn, som har vanskjøttet henne. Tidligere var det fosfat som var synderen, nå dioksiner, flammehemmere, antibiotika-rester, samt ikke minst mikroplast.

Som vanlig er det Hamar som er hardest rammet, her hvor Mjøsa er grunnest og man har minst gjennom-strømming. Det er også utenfor Hamar tungmetall-restene i mjøsfisken er som høyest, og abbor herfra er nærmest livsfarlig å spise.

- Mye mikroplast funnet i Mjøsa

Men hva gjør alle disse uhumskhetene i drikkevannet vårt med oss? Kronisk utmattelsessyndrom brer rundt seg, og studier viser at muslinger som får i seg mye mikroplast, også rammes av dette syndromet. Selvsagt finnes denne mikroplasten i råvannet, da plasten synker til bunns, dessuten har man allerede funnet forhøyede bakterieforekomster i råvannet utenfor Kapp, på 230 meters dyp, etter at Skreia renseanlegg brant ned. Renseanlegg renser hverken for mikroplast, medisinrester eller tarmbakterier.

- Plast er ikke plast. Hvis vi ikke tar hensyn til det, kan det gå utover både dyr og mennesker.

Innlandets dronning med Mjøslandets Mordor i forgrunnen. Huntonstranda ned mot Mjøsa midt i bildet kunne blitt Mjøsparken, til ære for hennes majestet, men neida, det er bare gale empater som kan finne på noe slikt. Her kommer et voldsomt boligkompleks, til byggebransjens fortjeneste.

Til høyre skimter vi den tidligere villmarkstoppen, nærfriluftslivstoppen og byens hellige fjell, Hovdetoppen. Men skulle den få fortsette å ligge der og hylle sin dronning? Neida, bygges ned skal den, med UFO-Hotell på toppen, med masse after-ski-party med den utvidede slalåmbakken, som tok den siste skogsarmen ned mot Hovdetjernet sist høst, slik at dette mistet sin karakter av et skogstjern.

Så noe Gjøviks grønne perlebånd, lik et smaragdkjede her nederst om vår dronnings smekre hals, kunne man ikke ta seg råd til.

-Wikimedia.

Store mengder antibiotika-rester havner i Mjøsa med avløpsvannet, både fra mennesker og husdyr-beholdninger. Vi mennesker lever i symbiose med bakteriene. Hva skjer med disse når vi får i oss antibiotika-rester fra mat og mjøsvann? Dør de altruistiske bakteriene våre ut, eller blir tidligere altruistiske bakterier hatske?

Det viser seg nå at menneskets altruisme trolig ikke er human, men bakteriell, og uten bakterier, ingen altruisme. Menneskene rundt Mjøsa er ikke like hyggelige som før i tiden. Ligger årsaken i drikkevannet?


Fra artikkelen:
Based on the mathematical model, we have created a computerized simulation that tracks this dynamic. We created two groups of virtual bacteria, one of which encouraged its host’s altruism, and another that did not. Across the [virtual] generations, it was found that the bacteria that promoted altruism in their hosts were more successful than bacteria that did not, so that altruism became a stable trait in the population. In principle, we can say that an altruistic animal loses something of its own fitness and augments the fitness of its neighbor, who might not be altruistic. Seemingly, then, it loses out by helping another individual to beget more offspring – but its bacteria actually benefit, because by virtue of the interaction they succeed in infecting an animal that becomes more fit and that will therefore produce far more offspring, all of which will inherit the bacteria.
Selv kommer jeg til å satse på kildevann fra Oksbakken. Mister jeg min empati, da mister jeg min evne til abstrakt tenkning. Og da kan jeg ikke lenger fortsette min gjerning som Mjøslandets tårefotograf. Så nei, dette mjøsvannet tør jeg ikke drikke mere av. Uansett er det sørgelig at Innlandets dronning, som er vår sjel, nå har blitt så forgiftet at hun suger vår sjel ut av oss. En ublid skjebne både for hennes majestet og hennes folk.

Mjøsplast nedenfor Balkeåsen.

-Wikimedia.

Relatert


Comments

Popular posts from this blog

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.