Skip to main content

Dahlsleden – I fotsporene til Totenåsens apostel

Holmstadengen - småbruket i Øverskreien på Toten hvor Magnus J. Dahl bodde i årene 1895-1931.

-Wikimedia.

Magnus Johansen Dahl var Totenåsens apostel. Han bodde størstedelen av sitt liv i Holmstadengen etter Kronborgsætergrenda på Toten, hvor han hadde noen av sine mest trofaste disipler. Ute på tunet ved den første av engene etter grenda, Grythengen, kan jeg se for meg Dahl og min oldefar sitte på stabburstrappa og diskutere grendepolitikk. Vegen gikk over tunet den gang, og når Dahl hadde vært til kremmers nederst i grenda var nok en tur innom på Grythengen fast prosedyre. Ikke for det, oldefar var selv denne kremmeren en periode, på Olterud landhandleri. Ei lykkelig tid, med eget landhandleri og egen kultur, som bandt folk sammen.

Stabbur ved Grythengen.

-Wikimedia.

Holmstadengen kan synes å ligge helt i utkantene i dag, men for Dahls gjerning som apostel for bygdene rundt Totenåsen bodde han midt i smørøyet. Vestover til Ytre Kolbu gikk vegen over tunet hans og videre nærmest i luftlinje oppunder åsen, hvilket gjorde forbindelseslinjene meget kortere enn etter dagens bilveg. Fellesmisjonen, som Dahls følgere dahlitterne etter hvert valgte å kalle seg, hadde sterke vennesamfunn her. Fra Kolbu vandret Dahl over Totenåsen til ytterkantene av Hadeland, hvor hans følgere var mange. Han ligger gravlagt ved Moen kapell.

Etter å ha forkynt for vennesamfunnene på Hadeland tok Dahl vegen etter Skrukkelia ned til Hurdal, hvor Fellesmisjonen stod aller sterkest. Etter å ha sett om vennene her og han måtte hjem og se til bruket sitt på Toten fulgte han Kongevegen til nordenden av Skjeppsjøen, hvor han tok av nedunder Grytenholmsvarden mot Hongsetra, hvorfra det var strake vegen hjem. En fin runde!

Etter den gamle Skrukkelivegen ned mot Hurdal.

-Wikimedia.

Slik vandret Totenåsens apostel trofast rundt åsen år etter år, hvor hans gjerning knyttet småbygdene omkring åsen sammen i et nettverk av vennesamfunn. På denne tiden var ikke folk redde for å gå litt, slik at vennesamfunnene utviklet et godt samhold, og de gikk i flokk og følge rundt og over Totenåsen til forskjellige samlinger. Mangt et interbygdalt ekteskap ble inngått i Dahls fotspor.

Magnus Johansen Dahl, Totenåsens apostel, i sine yngre år.

Det har blitt på moten med ledsvandringer, og det er på høy tid at Dahlsleden lanseres som nyeste tilskudd. Turen rundt Totenåsen i Dahls fotspor går gjennom et fascinerende og variert landskap, tidvis med ei spektakulær utsikt, som kanskje kommer aller best til sin rett ved Dahls hjemsted Holmstadengen. Slagordet må naturligvis bli ”Dahlsleden – I fotsporene til Totenåsens apostel”.

Fra Holmstadengen er et vidunderlig skue.

Mye av Dahlsleden er allerede tilrettelagt, som Kongevegen over Totenåsen, hvor Olavskilden arbeidslag har nedlagt en formidabel innsats med å oppgradere gamle kulturminner. Over Kolbu til Hadeland vil man kanskje stykkevis kunne følge pilegrimsleden mot Trondheim, fra Hadeland til Hurdal har vi den gamle Skrukkelivegen, og fra Hurdal kirke nordover mot Kongevegen er den gamle Prestvegen i relativt godt hold.

Ved Grue gård i Hurdal, som ligger rett nedenfor Prestvegen i det som går under betegnelsen ”utvalgt kulturlandskap” etter Knai, ved det som skal bli ei ny landsbygate i Hurdals urbane landsby, håper jeg å kunne etablere et museum for Fellesmisjonen i det gamle stabburet etter oldefaren min. Dette kan også tjene som pilegrimssenter for Dahlsleden samt huse Fellesmisjonskafeen, hvor vi vil servere kringlene etter bestemor. Disse var fast tilbehør ved Fellesmisjonens samlinger rundt åsen, og oppskrifta er fremdeles en godt bevart hemmelighet. På varme sommerdager vil disse kunne akkompagneres av toner fra Pris Herren utenfor stabburet mot den nye landsbygata. Men dette fordrer at det blir gjort noe med den intense trafikken på vegen, noe jeg forventer ved etablering av ny miljøgate. Her må til solide tiltak.

Utvalgt kulturlandskap etter Knai i Hurdal.

-Wikimedia.

Dahlsleden krever ei skikkelig guidebok, med tittel ”I fotsporene til Totenåsens apostel”. Allerede har jeg begynt å samle bilder til denne boka hos Wikimedia under kategorien Fellesmisjonen. Men her trengs en dugnad, og for de som har gamle fotografier vil jeg oppfordre til å skanne disse og laste dem opp hos Wikimedia, sammen med en forklarende tekst. De gamle bedehusene til vennesamfunnene rundt åsen bør fotograferes, og ellers hjemstedene til særegne personer i misjonens virke. Også gamle gjenstander bør fotograferes og dokumenteres, som alle de fine skrifttavlene som hang rundt på bedehusveggene.

Dahls virke har av ukjent grunn blitt ignorert av institusjonene, som Mjøsmuseet, noe hans hjemsted bærer preg av. Skjebnen til Grythengen nederst i Kronborgsætergrenda, som huset en av Norges mest særegne grendekulturer, er også et trist kapittel. Denne første av de to engene etter grenda skulle stått som en malerisk inngangsportal og ledet opp mot Holmstadengen, hvor Dahls liv ble presentert i levende form. Jeg ønsket å redde grenda mi og å løfte fram den unike grendekulturen som rådde her, men har møtt liten forståelse.

Nå har jeg presentert tre ideer:

A) Dahlsleden – I fotsporene til Totenåsens apostel.

B) Bokprosjektet ”I fotsporene til Totenåsens apostel”.

C) Fellesmisjonsmuseet, Fellesmisjonskafeen og et pilegrimssenter for Dahlsleden i stabburet etter oldefar ved den nye landsbygata i Hurdal. Dette er et vakkert stabbur og vil bli som et smykke etter landsbygata.

Fellesmisjonen stod særlig sterkt i Hurdal, derfor håper jeg disse forslagene kan bli godt mottatt der.

Hjemmet til Totenåsens apostel forfaller i stillhet.

-Wikimedia.

Stedet er preget av et forunderlig vakkert forfall.

-Wikimedia.

Her kom Dahl hjem mang en gang til sin kjære eng etter å ha gjort unna totenåsrunden til alle vennesamfunnene som vokste fram i hans fotefar rundt åsen.

-Wikimedia.

Dette var siste artikkel av min julitriologi 2016 fra Øverskreien. Les første og andre del:


Stabburet til tippoldefaren min

En tidligere artikkel hos Kulturverk:

Herr Fossemøllens øyensten (original her)

Comments

Popular posts from this blog

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…