Skip to main content

Mitt Alhambra

Kjære lesere!

Sommeren er tilbrakt ved herr Fossemøllens øyensten, og i den sammenheng har det blitt til noen utilsiktede essay og strøtanker (Se oversikt nederst her). Enkelt er sendt til KVs redaksjon, men da de neppe matcher Herr Fossemøllens øyensten skal det vel noe til at de kommer opp? Allikevel, for et utdypende bilde om tapet av en kultur, et sted og en identitet er de nyttige.

Hvordan skal jeg kunne fortsette å leve på Toten etter denne sommeren? Den siste tilstrammingen rundt Grythengens hals av AKIS jernneve er nært forestående, det er kun dager til gravingen tar til og de kommer med pumpehuset sitt nedenfor der brønnen var. Merk at det skal skrives Grythengen, ikke Gryteengen som i KV-artikkelen og hos kartverket.

Herr Fossemøllens sønne-sønne-sønnesønns datter sitter her ved det faste utsiktspunktet hennes i sommer, ved grunnmuren til den gamle låven der kjørbrua gikk opp. Nedenfor henne kommer snart pumpehuset. I nedre venstre hjørne lå tidligere brønnen, og hadde vi fått leve i fred med vår rurale identitet ville denne kunnet gi oss reint vann til evig tid. Vaskedammen lå etter brønnen, hvor de vasket klærne, rett nedenfor der hun sitter.

Slik blir pumpehuset stående som et symbol på seieren over våre rurale verdier, til stor glede for teknokratene og de subeksurbane. Personlig velger jeg imidlertid å se på det som et gravmonument, og har nedtegnet følgende gravskrift:

"Her hviler en særegen grendekultur som nådde sitt høydepunkt under de rurale gigantene og husmannssønnene ved de to engene etter Kronborgsætergrenda, Totenåsens apostel Magnus Johansen Dahl og hans trofaste disippel ved Grythengen. Jeg, den siste fossemølling, rekker dere ikke opp til anklene. Deres kultur, den rurale, er tråkket ned i søla og overtatt av en subeksurban, amerikansk søppelkultur. De subeksurbanes drøm ble mitt mareritt. Jeg håper vår store far i Himmelen skjermer dere for hva det har blitt av grenda deres og engene deres, hvis ikke vet jeg at dere bøyer deres hoder i skam, og forstår at jeg og mine etterkommere ikke kan leve med denne skammen. Måtte dere be sammen med meg om at vår Gud sender skjøgen Servoglobus ned i Helvetets dyp og knuser ethvert bein i hennes kropp, skjelettet AKIS (avanserte konkurranse-industrielle system) som holder henne oppreist."

Wikimedia.

I sommer har jeg kommet meget nær mine forfedre og Totenåsens apostel, som holdt til her i grenda. Kulturen etter grenda mi var unik også i nasjonal sammenheng. Men det er selvsagt for seint å vinne den tilbake, det er like nytteløst for meg å stå opp mot AKIS jernklør som det var for maurerne å stå opp mot kastiljanernes kanoner. Boabdil, den siste emir av Granada, forlot derfor frivillig sitt elskede Alhambra for å unngå utslettelsen. På samme vis forlater jeg Grythengen, bare med den forskjellen at alt her vil forsvinne, da totningene ikke ser ut til å ønske å bevare minnene av den kulturen som blomstret opp under Totenåsens apostel.

Fikk jeg valget mellom Alhambra i sin storhetstid og Grythengen i sin storhetstid, ville jeg valgt husmannsplassen Grythengen.

Wikimedia.

Derfor håper jeg hurdølingene vil ta vel imot oss, og at de vil hjelpe meg til å kunne ta vare på restene av den kulturen som vokste fram i fotefarene til Totenåsens apostel? Med tida får jeg kanskje mulighet til å lede pilegrimsfølger over fra Hurdal, for å fortelle dem om denne særegne grendekulturen som visnet vekk under mine føtter. Og på samme vis som Boabdil vendte seg og gråt da hans elskede Alhambra forsvant bak ham ved  Alpujarras-passet, vil jeg snu meg og felle en tåre hver gang mitt elskede Grythengen forsvinner sammen med pilegrimsfølget ned til Nygardsæterdammen og over mot Kolbu.

En tåre for Grythengen, mitt Alhambra.

Wikimedia.

Hilsen den siste fossemølling

Comments

Popular posts from this blog

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.