Hvorfor Toten aldri kan bli "Totscana"

Den Antropocene plastalder har ankommet Øverskreien - grenda til økofilosof Sigmund K. Setreng

"Restene etter menneskers virksomhet har gitt navn til epoker som steinalderen, bronsealderen og jernalderen. Den nye epoken kunne kanskje kalles plastalderen. Forekomsten av plastpartikler i jord og vann overalt på kloden er et av argumentene for å operere med en ny geologisk periode."

Bildet viser en liten porsjon av alle plastrørene som skal graves ned etter Kronborgsætergrenda og rundt omkring på Grythengen. Argumentet er at det blir litt bustete ei lita stund, så er alt glemt, med unntak av pumpehuset.

Hva teknokratene og de subeksurbane ikke forstår er det filosofiske aspektet, hvor man istedenfor å leve i samhandling med et sted underlegges den store serveringsdama Servoglobus.

Det andre aspektet er at stedet helt og fullt blir del av den Antropocene tidsalder, eller plastalderen.

Hva som er så utrolig bittert er at all denne gjennomstrømsteknologien ville vært helt unødvendig uten totenbunkerne, som er en pest og en plage i kulturlandskapet, på linje med parkslirekne og annen styggedom.

Totenbunkeren hører ikke hjemme i det totscanske kulturlandskapet, men er en fremmed og svært aggressiv invasiv art innført fra USA av General Motors.

Wikimedia.

Geologene deler jordas historie inn i perioder ut fra hvilke spesifikke geologiske spor de finner i de geologiske lagene. Den perioden vi har vært inne i, kalles Holocene, som betyr "Den nærmeste tidsalder". Den har bare vart i litt over 11.000 år, siden siste istid - noe som er uvanlig kort tid for en geologisk periode.

Men nå mener man altså å se så store endringer i de geologiske avleiringene at det er grunn til å si at vi har passert inn i en ny tid. Det viktigste er at vi over hele jorda finner radioaktivt materiale fra atomprøvesprengninger og annen kjernefysisk virksomhet.

Restene etter menneskers virksomhet har gitt navn til epoker som steinalderen, bronsealderen og jernalderen. Den nye epoken kunne kanskje kalles plastalderen. Forekomsten av plastpartikler i jord og vann overalt på kloden er et av argumentene for å operere med en ny geologisk periode. - Erling Rimehaug i Vårt Land

"MITT ALHAMBRA"

Parkslirekne som allegori for det subeksurbane

Da jeg var ute og gikk i går kom jeg over dette feltet med parkslirekne ved Krabyskogen. På Toten dukker denne meget aggressive invasive arten nå opp overalt, og kan lage tepper på flere hundre kvadratmeter, hvorunder alt liv kveles.

På bildet er en liten bestand av den gamle kulturplanten geitrams i ferd med å kveles under parkslirekneen. Geitrams var ettertraktet for for dyrene, den er viktig for humler, bier og andre insekter, den er vakker og har svært stivelsesrike røtter som ved koking er ypperlige som menneskeføde. I det hele tatt er den en berikelse på alle områder.

Hva som plutselig slo meg da jeg betraktet denne lille geitramsbestanden er at her har vi en ypperlig allegori på Grythengens skjebne.

"Herr Fossemøllens øyensten" var en berikelse for kulturlandskapet på alle mulige måter, stedet ga næringsrik mat, det opprettholdt skjønnheten som grendas velkomstsportal, og stedet var en kultur- og historiebærer.

Men nå har noe fremmedartet og rart, det suburbane eller mer korrekt det subeksurbane, kvalt kulturstedet Grythengen, likesom parkslirekneen ovenfor er i ferd med å kvele kulturplanten geitrams.

Wikimedia.

Toten kan aldri bli Totscana

Reiselivsbransjen for innlandet ser agroturisme som sitt viktigste satsningsområde, og ønsker å bygge opp kulturlandskapet rundt Mjøsa som Nordens svar på Toscana. Men det er en vesensforskjell på Toscana og Totscana, og det er at i Toscana bor de i landsbyer. På Toten derimot bor man i Totenbunkere spredt rundt overalt i kulturlandskapet, men disse kveler landskapet og det stedegne på likefot med parkslirekneen, som i likhet met Totenbunkeren har spredd seg etter veger, kraftlinjer og vassdrag. 

Totenbunkerne er alltid plassert på de vakreste plassene, da de er reinedyrkede egoprosjekter, hvor man søker å realisere den individualistiske amerikanske drømmen. I motsetning til den italienske landsbyen, hvor man setter landsbylivet foran egen individualisme. Et meget godt eksempel på dette er Tolfa!

Et ruralt liv er uforenelig med et subeksurbant liv, da det subeksurbane krever en massiv ekstern infrastruktur, som umuliggjør et liv i samliv med et steds egenart.

Dessverre, har Totenbunkeren i likhet med parkslirekneen først etablert seg, er den nesten umulig å bli kvitt. Ikke engang giftbehandling hjelper, da røttene er ekstremt hardføre og må spas opp og behandles over en årrekke før man kan ha håp om å bli kvitt den.

Det rurale og det urbane kan ikke og skal ikke blandes! Dessverre er det først og fremst det suburbane man dyrker på Toten, man har hverken ekte landsbyliv (Norge hadde landsbyer!) eller ruralisme, derfor kan Toten ALDRI bli Totscana!!!!

"Nathan Lewis: People Who are Not Directly Involved in Agriculture Should Live in Urban Places"

De subeksurbane må tilbake til landsbyen hvor de hører hjemme, og jo før man begynner dette arbeidet dess bedre. Men skal man få til dette må man tilby dem noe annet enn disse ansiktsløse kvasibauhauske angstskrikene, slik som her på Lena, hvor den stolte Meierigården tidligere prydet stedet.

"När staden blir ansiktslös"

Wikimedia.