Skip to main content

Hvorfor Toten aldri kan bli "Totscana"

Den Antropocene plastalder har ankommet Øverskreien - grenda til økofilosof Sigmund K. Setreng

"Restene etter menneskers virksomhet har gitt navn til epoker som steinalderen, bronsealderen og jernalderen. Den nye epoken kunne kanskje kalles plastalderen. Forekomsten av plastpartikler i jord og vann overalt på kloden er et av argumentene for å operere med en ny geologisk periode."

Bildet viser en liten porsjon av alle plastrørene som skal graves ned etter Kronborgsætergrenda og rundt omkring på Grythengen. Argumentet er at det blir litt bustete ei lita stund, så er alt glemt, med unntak av pumpehuset.

Hva teknokratene og de subeksurbane ikke forstår er det filosofiske aspektet, hvor man istedenfor å leve i samhandling med et sted underlegges den store serveringsdama Servoglobus.

Det andre aspektet er at stedet helt og fullt blir del av den Antropocene tidsalder, eller plastalderen.

Hva som er så utrolig bittert er at all denne gjennomstrømsteknologien ville vært helt unødvendig uten totenbunkerne, som er en pest og en plage i kulturlandskapet, på linje med parkslirekne og annen styggedom.

Totenbunkeren hører ikke hjemme i det totscanske kulturlandskapet, men er en fremmed og svært aggressiv invasiv art innført fra USA av General Motors.

Wikimedia.
Geologene deler jordas historie inn i perioder ut fra hvilke spesifikke geologiske spor de finner i de geologiske lagene. Den perioden vi har vært inne i, kalles Holocene, som betyr "Den nærmeste tidsalder". Den har bare vart i litt over 11.000 år, siden siste istid - noe som er uvanlig kort tid for en geologisk periode.

Men nå mener man altså å se så store endringer i de geologiske avleiringene at det er grunn til å si at vi har passert inn i en ny tid. Det viktigste er at vi over hele jorda finner radioaktivt materiale fra atomprøvesprengninger og annen kjernefysisk virksomhet.

Restene etter menneskers virksomhet har gitt navn til epoker som steinalderen, bronsealderen og jernalderen. Den nye epoken kunne kanskje kalles plastalderen. Forekomsten av plastpartikler i jord og vann overalt på kloden er et av argumentene for å operere med en ny geologisk periode. - Erling Rimehaug i Vårt Land
"MITT ALHAMBRA"

Parkslirekne som allegori for det subeksurbane

Da jeg var ute og gikk i går kom jeg over dette feltet med parkslirekne ved Krabyskogen. På Toten dukker denne meget aggressive invasive arten nå opp overalt, og kan lage tepper på flere hundre kvadratmeter, hvorunder alt liv kveles.

På bildet er en liten bestand av den gamle kulturplanten geitrams i ferd med å kveles under parkslirekneen. Geitrams var ettertraktet for for dyrene, den er viktig for humler, bier og andre insekter, den er vakker og har svært stivelsesrike røtter som ved koking er ypperlige som menneskeføde. I det hele tatt er den en berikelse på alle områder.

Hva som plutselig slo meg da jeg betraktet denne lille geitramsbestanden er at her har vi en ypperlig allegori på Grythengens skjebne.

"Herr Fossemøllens øyensten" var en berikelse for kulturlandskapet på alle mulige måter, stedet ga næringsrik mat, det opprettholdt skjønnheten som grendas velkomstsportal, og stedet var en kultur- og historiebærer.

Men nå har noe fremmedartet og rart, det suburbane eller mer korrekt det subeksurbane, kvalt kulturstedet Grythengen, likesom parkslirekneen ovenfor er i ferd med å kvele kulturplanten geitrams.

Wikimedia.

Toten kan aldri bli Totscana

Reiselivsbransjen for innlandet ser agroturisme som sitt viktigste satsningsområde, og ønsker å bygge opp kulturlandskapet rundt Mjøsa som Nordens svar på Toscana. Men det er en vesensforskjell på Toscana og Totscana, og det er at i Toscana bor de i landsbyer. På Toten derimot bor man i Totenbunkere spredt rundt overalt i kulturlandskapet, men disse kveler landskapet og det stedegne på likefot med parkslirekneen, som i likhet met Totenbunkeren har spredd seg etter veger, kraftlinjer og vassdrag. 


Et ruralt liv er uforenelig med et subeksurbant liv, da det subeksurbane krever en massiv ekstern infrastruktur, som umuliggjør et liv i samliv med et steds egenart.

Dessverre, har Totenbunkeren i likhet med parkslirekneen først etablert seg, er den nesten umulig å bli kvitt. Ikke engang giftbehandling hjelper, da røttene er ekstremt hardføre og må spas opp og behandles over en årrekke før man kan ha håp om å bli kvitt den.

Det rurale og det urbane kan ikke og skal ikke blandes! Dessverre er det først og fremst det suburbane man dyrker på Toten, man har hverken ekte landsbyliv (Norge hadde landsbyer!) eller ruralisme, derfor kan Toten ALDRI bli Totscana!!!!


De subeksurbane må tilbake til landsbyen hvor de hører hjemme, og jo før man begynner dette arbeidet dess bedre. Men skal man få til dette må man tilby dem noe annet enn disse ansiktsløse kvasibauhauske angstskrikene, slik som her på Lena, hvor den stolte Meierigården tidligere prydet stedet.

"När staden blir ansiktslös"

Wikimedia.

Comments

Popular posts from this blog

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.