Småbrukernasjonen Norge

I 1801 hadde Skottland 1,6 millionar innbyggjarar, Noreg 0,9 millionar. I 1825 hadde Skottland 350.000 sysselsette i industrien, Noreg berre 17.000. I 1819 hadde vi 94.000 gardsbruk, færre enn Skottland. I 1951 hadde skottane 750.000 tilsette i industrien og Noreg 358.000. I 1959 hadde talet på norske gardsbruk kome opp i 345.000 medan landbruket var så godt som utrydda i Skottland. I dag er det langt fleire nordmenn enn skottar, og vi har også langt fleire industriarbeidsplassar. Kvifor gjekk det slik, har Ottar Brox skrive om i boka På vei mot et postindustrielt klassesamfunn?

Før jordskiftereformen i 1859 var Norge i stor grad et land bestående av klyngetun og landsbyer. Jordskiftereformen var inspirert av de amerikanske settlerne, som hentet sin tenkning fra John Loche. Ironisk nok bygget Knut Hamsun sitt storverk Markens grøde på en idealisering av settlertankegangen, han som hatet yankeene så intenst. Hamsuns bok var utvilsomt med på å dyrke fram den særegne bureisningen som fant sted rundt krigen, samt idealiseringen av småbrukerlivet, som enda ligger dypt forankret i den norske folkesjela.

Etter krigen og fram til vår tid er det General Motors med Edvard Bernays som har hatt størst innflytelse på formingen av bygdenorge. Norge har nå blitt et suburbant ikke-land og vi har hverken igjen rural eller urban kultur, kun en suburban ikke-kultur. I denne situasjonen er det sannelig ikke rart at kongen har begynt å tale innholdsløst svada, som overhode for en nasjon uten integritet og substans.

Vi har blitt en nasjon uten forståelse for vår fortid som en småbrukernasjon, noe man aller best kan se ved behandlingen av et av nasjonens viktigste småbruk, elvebruket Grythengen i Øverskreien på Toten, som også var inngangsportalen til en av landets mest særegne grendekulturer. En nasjon som lar en av sine viktigste kultur- og identitetsbærere forfalle til en subeksurban vits, er ikke lenger verdig å kalles en nasjon!

En av Norges mange låver, eller som de så flott formulerer det i Harvest: "I DISSE BYGNINGENE LIGGER NORGES HJERTE".

Ved elvebruket Grythengen derimot foretrekker totningene, teknokrater så vel som byråkrater, å erstatte låven med et pumpehus. Det eneste som har verdi for dem er Totenbunkeren.

Wikimedia.

Grythengen hadde en særlig stilling som elvebruk etter Olterudelva, faktisk kan jeg ikke komme på noe bruk på Toten som i tilsvarende grad var del av en elvekultur. På bildet ser vi hvor skolvhjulet satt, hvortil vannet ble ledet fra herr Fossemøllens ruindam. Her etablerte hans sønn Johan sin første av tre trevarebedrifter, om det var mølle her før dette er uvisst?

Min misjon på jorden var å bevare Grythengen som elvebruk, for slik å videreformidle en viktig del av vår felles kulturarv som småbruker- og elvenasjon. Skolvhjulet og ruindammen ville jeg selvsagt satt i stand igjen hvis min rolle som kulturbærer var blitt respektert.

Flickr.

Relatert:

• Norges låver (bok)
• The Political Economy of Rural Development: Modernisation Without Centralisation? (bok)
• Ingen elvetid for Grythengen
• Små grønne flekker eller godt vern av matjord?