Vår rurale arv

I herr Fossemøllens grønne enger. Jeg håper det er dette minnet som har festet seg hos jentene mine denne sommeren, en sval bris fra en forgangen tid.

Flickr.

Det er tirsdag 9. august 2016 og det nærmer seg tiden for pumpehusets komme nedenfor der låven i sin tid stod her på Grythengen. Jentene mine sender jeg vekk så de slipper å se gravemaskinenes herjinger, slik at de forhåpentligvis kan sitte igjen med litt av den ånden som rådde her under herr Fossemøllen og deres tippoldefars tid. Om man vil se på dette pumpehuset som et seiersmonument eller ei gravstøtte avhenger selvsagt av ståsted. For teknokratene og de subeksurbane er det naturligvis et seiersmonument, og for deres del burde man sette opp ei tavle på pumpehuset med følgende innskrift:

Vi har overvunnet Guds forbannelse over mennesket da han drev oss ut av Paradis, og vi skal ikke lenger, som husmannssønnen J.M. Dahl forkynte, høste vår føde og hente vårt vann med svette om pannen. Servoglobus har befridd oss fra fra vår evige skjebne. Vi har brakt Paradis tilbake til jorden!

J.M. Kunstler beskriver denne seieren på sitt briljante vis:

The Dream, more specifically, was a detached home on a sacred plot of earth in a rural setting, unbesmirched by the industry that made the home possible; a place where one could play at cultivating the soil without having to rely on husbandry for a livelihood; a place that was, most of all, not the city. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 101

In America, with its superabundance of cheap land, simple property laws, social mobility, mania for profit, zest for practical invention, and Bible-drunk sense of history, the yearning to escape industrialism expressed itself as a renewed search for Eden. America reinvented that paradise, described so briefly and vaguely in the book of genesis, called it Suburbia, and put it for sale. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 37

Selv ser jeg imidlertid pumpehuset som ei gravstøtte over en tapt kultur og ville foretrukket følgende tekst:

Her hviler en særegen grendekultur som nådde sitt høydepunkt under de rurale gigantene og husmannssønnene ved de to engene etter Kronborgsætergrenda, Totenåsens apostel Magnus Johansen Dahl og hans trofaste disippel ved Grythengen. Jeg, den siste fossemølling, rekker dere ikke opp til anklene. Deres kultur, den rurale, er tråkket ned i søla og overtatt av en subeksurban, amerikansk søppelkultur. De subeksurbanes drøm ble mitt mareritt. Jeg håper vår store far i Himmelen skjermer dere for hva det har blitt av grenda deres og engene deres, hvis ikke vet jeg at dere bøyer deres hoder i skam, og forstår at jeg og mine etterkommere ikke kan leve med denne skammen. Måtte dere be sammen med meg om at vår Gud sender skjøgen Servoglobus ned i Helvetets dyp og knuser ethvert bein i hennes kropp, skjelettet AKIS (avanserte konkurranse-industrielle system) som holder henne oppreist.

Hva som har blitt av grenda mi er yankeenes drøm, jeg forstår nå bedre Knut Hamsuns forakt for yankeene etter sitt opphold i USA og hvorfor han skrev Markens grøde, som en respons på deres overfladiskhet. Dessverre vendte Hamsun seg feil veg da han i avsky snudde seg vekk fra yankeene og til nazistene. Hamsun og nazistene ville blitt lange i maska hvis de fikk vite at den fremste forsvarer av den rurale kulturen, som min oldefar og Totenåsens apostel var av de beste representanter for, er den nordamerikanske askenasijøden James Howard Kunstler. Hans bok ”The Geography of Nowhere – The Rise and Decline of the Man Made American Landscape”, bør bli vår bibel i kampen mot ødeleggelsen av det rurale Norge. Heldigvis klarte ikke nazistene å gjøre det av med Kunstler!

De rurales bibel! Bestill boka her.

De fleste som kjemper for det rurale Norge og vår rurale arv tilhører i dag det voksende vikingmiljøet, hvor Janne Eikeblad er av de jeg beundrer mest. Les et flott intervju med henne her:

- Viking Women: Interview with Janne Eikeblad

Se også flott artikkel i Harvest:

- DER ALLE SKULLE TRU AT ALLE VILLE BU

Selv vil jeg ikke gi avkall på min lavkirkelige arv, men det er ikke til å legge skjul på at jeg kjenner meg mer hjemme i vikingmiljøet enn i de fleste lavkirkelige miljøer, hvor det rurale aspektet har forsvunnet. Det er ikke det at vi vil gi avkall på det urbane, det er moderniteten og det suburbane vi nærer en felles avsky mot, og blandingen av det rurale og det urbane. Ikke bland by og land!

De første tre linjer av en ny artikkel ble forfattet i dag. Ikke det at jeg tror totningene vil la seg inspirere, da de har blitt en flokk overfladiske yankeer som ikke tåler at noen stiller spørsmålstegn ved deres amerikaniserte livsstil. Som George W. Bush den eldre uttalte det: ”The American way of life is not up for discussion.” Men det er å håpe at den kan bli til ettertanke for andre som søker etter røttene og en ny rural identitet. Om jeg skal kalle artikkelen “Grendeportalen som visnet” eller “Grenda som mistet velkomstportalen sin”, gjenstår å se.

Gamla stan i Stockholm er full av grender, og full av grendeportaler. Som Gåsgränd, Stora Hoparegränd og mange flere. Disse portalene gjorde det godt å komme hjem, de gav stolthet over grenda si, grenda var hjemme!

Wikimedia

Tankene i dette innlegget ble til under dagens elvevandring fra Grythengen opp til Holmstadengen etter Olterudelva, min barndoms elv. Under turen så jeg ikke en eneste fisk. Hadde jeg gått etter vegen ville jeg nok heller ikke truffet på et eneste menneske, kun metallhylstrene hvor de flyter gjennom kulturlandskapet lik en ubåt under vann, slik Kunstler formulerer det. Hva som har tatt knekken på ørreten vet jeg ikke, men jeg mistenker at all grøftingen oppe på Totenåsen har gjort vannføringen for ustabil.

Elva jeg vokste opp med som barn og som jeg nærer slik en sterk tilknytning til, på samme vis som min oldefar og Dahl, da begge engene etter grenda lå ved Olterudelva. Bildet er tatt nedenfor Grythengen etter et regnfall.

Wikimedia.

Oppe ved Holmstadengen der vegen før gikk over elva mot Nygardseter er brua nedfalt og ikke gangbar. Den store kulpen under brua hvor det alltid var fin ørret å se da jeg var barn, har blitt fylt opp med stein fra elva og blitt til en helt vanlig kulp. Trolig har den altfor sterke vannføringen ved regnfall grunnet dreneringen av myrene på åsen bidratt til dette. Jeg innser nå at det var Dahl selv som i sin tid opparbeidet denne kulpen, Nygardseterdammen som vi kalte den, for at ørreten skulle trives her. Han må ha hatt litt av noen krefter som klarte å grave opp en slik stor dam i Olterudelva med rå muskelkraft. Jeg kan se ham bære opp kampesteinene fra elva som om han var en bjørn. Så Totenåsens apostel var definitivt ikke noen bleik, pinglete emissær. Han var rå muskelkraft, formet av jordens slit fra barndommen, som den husmannssønnen han var. Inkarnasjonen av Isak Sellanraa! Her satt han på brua over Olterudelva og fisket opp feit bekkeørret fra dammen han selv hadde opparbeidet, for å nyte den til årets nypotet. For et vidunderlig, ruralt liv!

Restene av brua over Nygardseterdammen, på motsatt side fortsatte jeg etter vegen opp mot Holmstadengen. I min barndom var dammen den største i Olterudelva, som et svart dyp hvor de største ørretene holdt til. Nå er den nesten helt gjenfylt grunnet den altfor store vannføringen, et resultat av en uvettig grøfting oppe på åsen, som også tok knekken på ørreten.

Wikimedia.

Opp fra dalen gikk jeg etter den gamle vegen, og ved dalkanten hadde sannelig parkslirekneen overtatt her også, som så mange steder på Toten. I Tyskland er denne erklært som en hovedfiende av de invasive plantene, og det ser ut til at det snart er på tide man gjør det samme på Toten.

Nedover gikk jeg forbi hjemmet til Totenåsens apostel og videre etter dalkanten til der skogen min begynner, hvor jeg tok turen ned dalsida. Jeg kunne høre hvordan utsendingene fra AKIS holdt på nede ved Solgløtt, og snart tar de turen oppover Kronborgsætergrenda på larveføttene sine for å gjøre sitt.

Ned igjen forbi hjemmet til Totenåsens apostel.

Wikimedia.

Ned dalsida fikk jeg øye på et av de almetrærne jeg fikk fra Biri planteskole før brannen. Til min overraskelse så jeg at det var blitt tre meter høyt, så det må være ideelle forhold for alma her i vesthellinga etter Olteruddalen.

Ved herr Fossemøllens ruindam tok min vandring slutt, og dette er nok et bedre minnested for den rurale kulturen etter elva enn pumpehuset. Hvis jeg får til et pilegrimssenter for Totenåsens apostel i Hurdal håper jeg selv å kunne lede noen av pilegrimsvandringene etter Dahlsleden rundt åsen. Da vil jeg ta dem med ned fra Holmstadengen til Dahls fiskedam, og deretter følge elva ned til herr Fossemøllens ruindam, hvor vi vil minnes den stolte rurale grendekulturen som en gang rådde her.

Herr Fossemøllens ruindam, hvor han hentet sin kraft direkte fra elva. Rett ovenfor går høgspentkablene, som de subeksurbane trenger for å overleve i bunkersene sine. Hadde jeg fått leve i fred som rural ville jeg gjenoppbygd denne dammen og hentet all kraft jeg trengte herfra.

Istedenfor å bli gjenoppbygget som del av en ekte rural grendekultur blir det værende et minnested. Dessverre er det slik teknokratene og de subeksurbane ønsker å ha det. For dem er landsbygda en kulisse, ikke kultur, ikke agrikultur.

Wikimedia.

Deretter leder jeg pilegrimsfølget opp til Grythengen, hvor jeg vil vise hvor stabburet etter min oldefar stod, som har fått et nytt verdig hjemsted ved den nye miljøgata i Hurdals urbane landsby. Her vil jeg vil forklare hvordan Grythengen mistet sin funksjon som stolt grendeportal grunnet den amerikanske søppelkulturen etterkrigsgenerasjonen brakte til landet.

Videre vil vandringen gå ned til gamle Skreiens bedehus, som min oldefar bygget og hvor Totenåsens apostel forkynte det glade budskap til Øverskreingene. Deretter tar vi av ved Smedshammer og følger det som var vegen etter vevergrenda opp igjen til Kronborgsætergrenda, og kanskje lar storbonden på Holmstad oss slippe inn i finstua på garden hvor vekkelsen på Toten tok til ved et møte av Dahl i 1892. Deretter tar vi en siste stopp ved Holmstadengen og nyter den fabelaktige utsikta derfra, før vi fortsetter over elva og videre ut mot Kolbu på vår vandring i fotefarene til Totenåsens apostel rundt åsen.

Utsyn fra Holmstadengen.

Wikimedia.