Skip to main content

Ingen elvetid for Grythengen

In the face of multiple converging crises, mere sustainability is no longer enough. Too much damage has already been done. We need to restore ecosystem and community health, and create regenerative systems that allow us to face uncertainty creatively. - Daniel Wahl
I den første tiden for nytt V/A-system etter Kronborgsætergrenda forsøkte jeg å få til en transformasjon av elvestedet Grythengen, men ble møtt med en dørgende stillhet. Nå ser jeg at det er intet annet enn en rekonstruksjon som kan befri stedet. Men ingenting nytter, og det blir ingen ny elvetid for herr Fossemøllens øyensten. Teknokratene er låst i maskintenkningen, politikerne av et fordummende partisystem. Imens griper den store maskinen, AKIS (avanserte konkurranse-industrielle system), stadig hardere om vår jord, på samme vis som den presset livssaften ut av Grythengen.

De to gårdene til herr Fossemøllens sønner, Even Helmer og Johan Albert, ved hhv. Grythengen øverst og Solhaug nederst. Herr Fossemøllen fikk også fem døtre, hvorav Berthe Helene Hermansdatter ble stammor til Nettumsslekta på Bilitt.

På tross av at flere hundre totninger i dag nedstammer fra dette lille bruket i steinrøysa oppunder Totenåsen, synes ikke noen å sørge over at stedet har mistet sin funksjon som kultur- og identitetsbærer.

Som jeg skriver hos Kulturverk:

"I stedet for å styrke og nære våre røtter gjør vi vårt beste for å rive dem opp. Fremskrittet helliger all udåd!"

Wikimedia.

Utvilsomt har økofilosofen Sigmund Kvaløy Setreng passert Grythengen mang en gang, da han tilbrakte sin ungdomstid i Øverskreien, hvor hans far var lærer ved gamle Stange skole. Her gikk jeg selv i søndagsskole, og jeg lærte mer i søndagsskolen enn i de kommende seks årene ved nye Stange skole, en nitrist 70-talls bygning. Trolig var det den deprimerende arkitekturen som kvalte læringslysten.

Gamle Stange skole, hvor jeg gikk i søndagsskole og faren til Setreng var lærer i tegning og formgivning. De bodde i lærerboligen på motsatt side av vegen. Kvaløy benyttet saksa istedenfor spanskrøret ved avstraffelse av elever, ved at han simpelthen klippet av en hårlugg for de som ikke visste å oppføre seg. Sannsynligvis mer effektivt enn en merknad i meldingsboka.

Wikimedia.

Mitt Alhambra på jorden har blitt til inkarnasjonen av maskintenkningens ødeleggende kraft. Hvor man redder verden ved å ødelegge den. Dette fordi vi forveksler kompleksitet med komplikasjon!
I sin økofilosofi er Sigmund Kvaløy Setreng mer radikal enn de fleste miljøtenkere. Mange håper at økt økonomisk vekst, sterkere miljøkontroll, bedre teknologi, internasjonale avtaler og mer forskning skal lede oss ut av krisen. Setreng viser tvert imot hvordan vår samfunnsstyring, vår tenking og vitenskap må lede til krise. Dette fordi vi stadig forveksler to forskjellige former for mangfold – naturens organiske, foranderlige kompleksitet med maskinens mekaniske, statiske komplikasjon. Krisene oppstår fordi vi behandler naturen – og samfunnet og dets mennesker – som om det dreier seg om noe maskin-liknende, i stedet for å føye oss etter naturens rytmer. Filosofisk sett dreier det seg om å forstå den levende, dynamiske tiden som grunndimensjon, ikke det statiske, matematisk beregnelige rommet
Setreng viser hvordan kampen for naturens livsstyrke og for et menneskeverdig liv – retten til personlig mangfold, meningsfylt arbeid, levende lokalsamfunn, ekte demokrati – er to sider av samme sak. Den kampen gir livsmening. Men vi må tørre å la oss rive med av strømmen, av elvetiden, for å finne egne skapende og improviserende evner.
Kjøp boka her

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!