Kapitalismens tre faser

En kommentarer som kanskje en dag kan bli til noe? Den er å finne i tråden til Steigans meget betimelige artikkel "Kapitalismen og «det grønne skiftet»", sammen med andre allegorier.

Kapitalismens tre faser

Under rusleturen i dag begynte jeg å tenke på at kapitalismen har gått gjennom en utviklingsprosess på tre faser, hvor vi i dag lever i sluttspillet av den siste fasen.

Kapitalismen har sitt opphav i den engelske landsbygda, og er vel omtrent like gammel som Fantomet. Men til forskjell fra Fantomet er nå kapitalismen døende.

«It wasn’t until hundreds of years after Marco Polo’s travels that the dramatic transformation of the system of production began—and in a curious place. Wood demonstrates that the capitalist “laws of motion” did not emerge in urban commercial centers, as is normally supposed, but in the countryside. Specifically, the English countryside. English landholding was inordinately concentrated, so “an unusually large proportion of land was worked not by peasant-proprietors but by tenants,” as Wood explains. For most of the feudal age, English tenancies were “Freehold leases,” with rents fixed by a legal or customary standard, but by the sixteenth century, a growing number were “Copyhold leases,” auctioned by landlords to the highest bidder, their rental value set at whatever the market would bear. The more competition there was in the market for rental land, the more notice landlords and their surveyors began to take of the “value above the oulde Rentes” that could be extracted through this market. And so England underwent great waves of land enclosure, separating the masses from direct access to the means of their own subsistence.»

«Markets in the next system»

I den første fasen var kapitalismens oppgave å tilfredsstille våre behov, og under denne tiden nådde vår vestlige sivilisasjon sitt høydepunkt:

«As I see it, western civilization peaked between 1815 and 1914; the fact that we have more shiny toys than they did doesn’t outweigh the vast number of ways in which the cultures of that time were stronger and more viable than ours.» – JMG (erkedruiden)

«Western Civilization Peaked Between 1815 and 1914»

Denne lykkelige og fremadstormende tiden under kapitalismens barndom og ungdom, allegorisk omtrent fram til 40-årene i en manns liv, var en god tid. La oss kalle dette for kapitalismens BEHOVSFASE.

Dessverre hadde kapitalismen en medfødt sykdom, kapitalakkumulasjonen eller behovet for profitt. Denne latente sykdommen slo for første gang ut i all sin gru under den store depresjonen. Årsaken var at samlebåndsproduksjonen til Henry ford hadde gjort produksjonsapparatet så effektivt at alle behov var fylte. Kuren ble oppfunnet og injisert av PR-industriens far Edvard Bernays, nemlig å gjøre oss alle til individualistiske konsumenter og viljesløse marionetter av vårt begjær. Fase to av kapitalismen var derfor BEGJÆRSFASEN. Vi kan tidfeste starten av denne til paviljongen til General Motors under verdensutstillingen i 1939, som var redigert og orkestrert av selveste Edvard Bernays. Det var her ideen om mennesket som konsument og intet annet ble satt ut i livet i stor skala for første gang.

«The Century of Self» av Adam Curtis

En del av denne prosessen for å gjøre mennesket til en innholdsløs konsument var å frata det dannelsen, og med dette verdigrunnlaget for sin tenkning. Dette kunne det vært skrevet mye om, men jeg tar kun med et kort avsnitt fra en av mine mange artikler:

«Økofilosof Nils Faarlund mener at etterkrigsgenerasjonen mistet dannelsen, og dermed ror og kjøl for sin tenkning. De har høy utdannelse, hvilket betyr ut av dannelsen eller ut-dannelse. Husmannssønnen M.J. Dahl derimot var en dannet mann med en høyt utviklet verditenkning. Etterkrigsgenerasjonen latterliggjorde verditenkningen, og med dette har de gjort hele verden til en vits.»

«Rekonstruer grenda mi!»

Kapitalismens fase to ble avsluttet med finanskrisa i 2008, hvor den entret DEFLASJONSFASEN, lik en aldrende mann full av sykdommer. Nå var heller ikke menneskets begjær lenger en tilstrekkelig drivkraft til å tilfredsstille kapitalismens innebygde behov for akkumulasjon. Hittil har man forsøkt å holde liv i denne døende gubben gjennom kunstig infusjon, bestående av gjeld, kvantitative lettelser, negative renter og annet rart med skumle bivirkninger. Men neste gang kapitalistgubben får et illebefinnende er det ikke sikkert han overlever, samme hvor sterke medisiner vi prøver oss med. Hva vi da står overfor er en deflasjonskollaps, og med dette stopper hjertet og finansstrømmene opp.

Se «Our Finite World».

Deflasjon

Det er forståelig at mange har problemer med å forlate denne aldrende og skrantende kapitalistgubben, da han har vært som en far for oss i så mange år. Men Kapitalismen er død, på samme vis som Nietzsche slo fast at Gud er død. Kanskje vil noen vende tilbake til Gud for å finne trøst?

Vi har nå to muligheter.

A: Følge Kapitalistgubben vår i grava, slik tjenerne før i tiden fulgte sin herre til det hinsidige.

B: Gå tilbake til vår barndom og begynne på nytt.

– Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen: http://www.kulturverk.com/2012/10/12/fra-massesamfunn-til-stammesamfunn-terje-bongard-hos-nrks-verdiborsen/

La oss ta et farvel med kapitalistgubben vår, og finne en ny, sterk historie å tro på!

«HOMO SAPIENS KAN FORANDRE SEG RASKT – HVIS VI FINNER EN STERK HISTORIE Å TRO PÅ»

Dette var noen tanker fra min rusletur på folkestiene i Øverbymarka på Gjøvik denne første høstdagen i september 2016.

Les kommentartråden for flere allegorier fra mitt tastatur, hvor noen kanskje kan finne vegen inn i den nye sterke historien vi trenger, for å erstatte troen på evig vekst.