Suburbiapati

Denne ukas kunstleressay var en fryd å lese, og det skal ikke forundre meg om det var inspirert av mitt essay hos p2p-foundation på lørdag. I alle fall kom Kunstler med følgende oppfordring, som jeg nå har gjort til slagord på toppen av PermaLiv:

We Can Build Compact Walkable Towns Instead of Suburban Wastelands

Les Kunstlers essay:

- Slowly, Then All at Once

I disse dager graves det ned kubikkvis med plastrør dypt i grunnen i grenda mi, over Grythengen må de nok på det meste sprenge seg fem meter ned i bakken for å få tilstrekkelig fall på avløpsrørene. Disse får man naturligvis aldri opp igjen, da den suburbane livsstilen raskt går mot en slutt, slik Kunstler beskriver det.

Grythengen, Kronborgsætergrenda, Toten og Norge har blitt forvandlet til et suburbant ødeland, og det norske folk har blitt grepet av suburbiapati. Grythengen var et hellig sted, en kulturbærer, og de suburbane bunkerne plassert rundt omkring i landskapet er en vanhelligelse av stedet, bygget av etterkrigsgenerasjonen, en søppelgenerasjon som brakte den suburbane livsstilen til landet.

De suburbane lever tilkoblet Servoglobus, men frakoblet fra livet!

Den norske identiteten er borte og vi har fått en suburban kvasikultur, det norske folk har blitt suburbiapatiske, lik kloner skapt av General Motors og Edvard Bernays, som implamenterte det suburbane memet i deres bevissthet. Hvilken makt hadde ikke denne mannen, PR-industriens far og nevø av Sigmund Freud! 

Det er denne suburbiapatien som gjør så ingen reagerer på skjendingen av Grythengen og bortfallet av en av landets mest særegne grendekulturer, da det for de suburbiapatiske ikke eksisterer noen annen virkelighet enn den suburbane. Derfor forstår de heller ikke hva Kunstler mener når han skriver:

One way out of this quandary would be to substitute the word “activity” for “growth.” A society of human beings can choose different activities that would produce different effects than the techno-industrial model of behavior. They can organize ten-acre farms instead of cell phone game app companies. They can do physical labor instead of watching television. They can build compact walkable towns instead of suburban wastelands (probably even out of the salvaged detritus of those wastelands). They can put on plays, concerts, sing-alongs, and puppet shows instead of Super Bowl halftime shows and Internet porn videos. They can make things of quality by hand instead of stamping out a million things guaranteed to fall apart next week. None of these alt-activities would be classifiable as “growth” in the current mode. In fact, they are consistent with the reality of contraction. And they could produce a workable and satisfying living arrangement.

Grythengen og grenda mi kunne ha blitt rekonstruert og de suburbane kunne ha bosatt seg i et gangbart, nytt urbant miljø nede ved Skreia. Slik gjorde generasjonen før etterkrigsgenerasjonen det, av sønnene til herr Fossemøllens eldste sønn bosatte to av dem seg som kjøpmenn i urbane miljøer, hhv. på Skreia (der Mistereggen holdt hus) og på Bøverbru, og de to andre ble gårdbrukere. Å bli suburban var naturligvis en umulighet før strømkabelen, bilen, vann- og avløpsrøret. De suburbane lever tilkoblet Servoglobus, men frakoblet fra livet!

Det er veldig trist at vi fortsetter som om alt var som før. Det suburbane vil dø, først sakte, så raskt. Richard Heinberg hos PCI postet også en innertier av et essay i går, som veldig godt utfyller Kunstlers essay.

- Exploring the Gap Between Business-as-Usual and Utter Doom

Since the Industrial Revolution, the dominant method employed by forecasters has been to extrapolate recent trends forward in time—trends which, due to the availability during this period of cheap, abundant energy, have been mostly in the directions of economic growth and technological progress. With the advent of coal, oil, and natural gas, industrial societies were able to build a middle class, create jobs, extract and process raw materials in ever-greater amounts, make a cascading array of consumer products, and transport people and goods in quantities, and at speeds and distances, never previously imaginable. Sanitation and health care improved dramatically, lowering the human death rate and helping spur the greatest population expansion in the history of our species.

For planners, it seemed eminently sensible to align a ruler with these upward-sloping lines on graphs and extend them out a few more inches, indicating years or decades of yet more growth and progress (yes, I know, the process was more complicated that this—but not much). The method produced moderately accurate forecasts. Moreover, forecasters were applauded, as most people would very much like to think that growth and progress can indeed be maintained for the foreseeable future, since failure to do so would imply shattered dreams and expectations.

However, during the past 40 years experts who study ecology, climate, population, resource depletion, and debt dynamics have pointed out that recent growth trends simply cannot go on much longer; instead, a reckoning with natural limits will almost certainly occur during the course of this century. Followers of each relevant discipline have pointed out dire consequences that will ensue if policy makers do not implement certain course corrections, such as population stabilization and decline, rapid carbon emissions reductions, and habitat conservation on a vast scale.

In the main—that is, aside from the adoption of a few important but non-transformative environmental regulations—society has failed to correct course, and so dire and multivalent consequences should now be expected. If the more conservative estimates of planetary limits are approximately correct, we should anticipate a future that is profoundly challenging; one characterized by societal disintegration and ecosystem failure. In the very worst case, the extinction of most animal and plant species, including humans, is conceivable. And the downward slide will begin soon, if it has not already done so.

En dag jeg var ute og gikk kom jeg over dette feltet med parkslirekne ved Krabyskogen. På Toten dukker denne meget aggressive invasive arten nå opp overalt, og kan lage tepper på flere hundre kvadratmeter, hvorunder alt liv kveles.

På bildet er en liten bestand av den gamle kulturplanten geitrams i ferd med å kveles under parkslirekneen. Geitrams var ettertraktet for for dyrene, den er viktig for humler, bier og andre insekter, den er vakker og har svært stivelsesrike røtter som ved koking er ypperlige som menneskeføde. I det hele tatt er den en berikelse på alle områder.

Hva som plutselig slo meg da jeg betraktet denne lille geitramsbestanden er at her har vi en ypperlig allegori på Grythengens skjebne.

"Herr Fossemøllens øyensten" var en berikelse for kulturlandskapet på alle mulige måter, stedet ga næringsrik mat, det opprettholdt skjønnheten som grendas velkomstsportal, og stedet var en kultur- og historiebærer.

Men nå har noe fremmedartet og rart, det suburbane eller mer korrekt det subeksurbane, kvalt kulturstedet Grythengen, likesom parkslirekneen ovenfor er i ferd med å kvele kulturplanten geitrams.

Wikimedia.