Skip to main content

Bevar Kværnum for kværnene (Kværnum bruk var Fossemøllen!)

Da jeg forleden var innom biblioteket tok jeg en titt på Totens Blad, før jeg hastet videre til svømmehallen. Det var så vidt jeg fikk med meg at et lokalt eiendomsselskap og et arkitektfirma hadde planer om leilighetsbygg på den gamle Kvernumstomta på Skreia.

Publisert i Oppland Arbeiderblad tirsdag 10. mars 2015.

Kværnumsstrykene høsten 2019.

-Wikimedia.

Mens jeg tok badstue og svømte forholdsvis bedagelig, begynte hodet å kverne på dette. Først tenkte jeg at det da var ille at dette stedet skulle lide en slik skjebne, nok et offer for modernismen og markedskreftene, formet av stats/markeds-duopolet. Som lesere av Permaliv vet så inderlig vel, det er kun allmenningheten som vet å skape levende og vibrerende nabolag.

Større oppløsning her.

For øvrig er modernismen nå inne i en ny syklus av minimalistisk Bauhaus-arkitektur, hvor man gjerne har byttet ut den kvite betongen med naturmaterialer, så skal liksom alt være bra. Men nei, de har fremdeles den samme angsten for ornament, mønstre og tradisjonsbundne formspråk. Så vi vet hva vi har i vente på Kvernumstomta, en neglisjering av menneskets biologiske og åndelige natur.

Tankene kvernet videre, og jeg begynte å tenke på opphavet til navnet Kvernum, for på folkemunne sier vi da vitterlig Kvennom, hvilket vil si kvernene. Man sa nok til daglig; "je stikk en tur borti kvennom", og med tida ble stedet hetende Kvennom, eller Kvernum, som man så fint skriver det.

Vi har her kverner i flertall, hvilket vil si at kvernene stod tett i strykene forbi Kvernum. Det var her Skreia ble født. Tenk hvilket liv det var her, med møller og oppgangssager langsetter elva.

Mitt aller første fotografi av Kværnumsstrykene med min nye Sony GM 24 mm f1.4.

-Wikimedia.

Kanskje en av mine forfedre arbeidet her og tok navnet fra en av møllene, da jeg egentlig skulle ha hett Fossemøllen. Det var min tippoldefar som i sin tid tok navnet Holmstad da han giftet seg med ei fra Holmstad gård, fordi hun mente hun fikk så lite i medgift at hun i alle fall ville beholde navnet.

Tankene fortsatte å kverne, og det ble klart for meg at vi kan da ikke fylle opp denne viktige tomta med oppbevaringsbokser for mennesker, som man så frekt kaller for boliger, ja til og med hjem.

Kvernumstomta må bevares for en gjenreising av kvernene! For de som ikke holder seg for ørene og synger la, la, la, og later som alt er bra, er det klart at vår industrielle sivilisasjon synger på de siste versene. Terje Bongard konstaterer dette ut fra menneskeatferd og sin kjennskap til økosystemtjenestene, Gail Tverberg ut fra sine dypdykk i statistikk og tallknusing. Allerede om 20 år kan festen være forbi for all tid.

En sidekanal som leder inn fra elva rett ovenfor Kværnumsstrykene, sprengt gjennom fjellet, trolig ledet den til ei oppgangssag. Kun en liten strøm får lov til å risle gjennom her i dag.

-Wikimedia.

Derfor bør Kvernumstomta bevares med formål å gjenopprette småindustri basert på direkte vannkraft. Å kverne korn, sage plank, spinne garn, det er tungt arbeid. Vi må opprettholde fri tilgang til Kvernumsstrykene og tilliggende områder. De industrihallene som er der nå kan stå, de er av en slik art at de vil komme godt med. Men ytterligere utbygging bør ikke tillates. Med mindre det gjelder å gjenoppbygge kvernene.

Slik kan Kvennom igjen bære sitt navn med rette, stedet der "kvennom" ligger langsetter Lenaelva. Hvor kvernenes sang er sangen om mat i magen og hus og klær til å holde varmen. 

Eller vil våre etterkommere omdøpe stedet til Blokkom, stedet der alle blokkene ligger? Skal vi la dette skje i profittens kortsiktige navn? Eller skal vi tenke litt mer på våre barns velferd?

Allerede i 2035, om 20 år, vil vi være i desperat behov for energi. Da vil vi være takknemlige hvis vi bevarer Kvernums-tomta for framtidig småindustri, basert på direkte vannkraft.

La oss legge til rette for kvernenes sang etter Kvernumsstrykene.

Om 20 år betyr kværnenes sang brød, materialer, og spinnerier. Å legge hindringer i vegen for kværnene kan bety forskjellen på liv og død, for oss selv og våre barn.

***

Kværnum bruk var Fossemøllen!


Jeg ante at det var en forbindelse mellom min forfar Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919) og Kvernumsstryka, men at Kvernum bruk var Fossemøllen, er over all forventning:
Hans Jacobsen Fossemøllen, Toten, f. 1716, begr. 22/2 1798 (sønn av Jacob Olsen Øverset (1683-17/12 1762) og Kirsti Knudsdtr. Fossemøllen), m. Marte Paulsdtr. Berg (1718-15/5 1795) - datter av Paul Mikkelsen Berg (1682-1741), som var sønnesønn av lensmann Jacob Olsen Mustad, Vardal. Hans Jacobsen og Marte hadde barna: 1) Paul, f. o. 1750, begr. 3/5 1803, eier av Vik fra 1782. 2) Jens Hedemann, rittmester, eier av Rå nordre i 1795. 3) Pernille, f. 1744, i 1825 føderådskone på Tørud, Furnes. 4) Kari, i 1825 i Eidsvoll. 5) Berte, g. m. Paul Hågensen Smeby (Sterud, Nes), d. før 18/10 1825. Barn: a) Hågen Smebye, Toten, b) Hans Sterud, Nes, c) en datter d. før 18/10 1825. Hans Jacobsen har navnet Vik allerede 22/7 1762, da han låner ut penger til Kristian Pedersen mot pant i øvre Mostue. Han har antagelig vært forpakter eller bestyrer på Vik. Før han kom til Vik drev han mølle og antagelig sagbruk på Fossemøllen, som nå kalles Kvernum bruk, Skreia.
- Stange bygdebok-del 8: Vik med Brenne

Industrivirksomheten ved Kværnum er meget gammel, i Totens bygdebok opplyses at de som hadde fallrettighetene til Kværnumsstryka i seinmiddelalderen måtte skatte tilsvarende fem storgarder på Toten.

Fossemøllen, hvor mine forfedre levde som stolte mølle- og sagbruksmestere!

Hvordan var det dengang? Hva skjedde f.eks. med Even Johannessen Fossemøllen, som døde knapt 16 år gammel? Falt han i de mektige Kværnumsstrykene?

Relatert


Comments

Popular posts from this blog

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

From Ideology to Technology

Michael Mehaffy and Nikos Salingaros are running a series of essays in Metropolis Magazine at the moment, they are all published here. I’ve no idea how long the series will run — hopefully forever. Anyway, it’s time to introduce this series to permaculture people, and I’ll be concentrating on the first five essays about the technologies of Christopher Alexander.

The essays on Alexander’s technologies in chronological order:
The Radical Technology of Christopher AlexanderThe Sustainable Technology of Christopher AlexanderThe Pattern Technology of Christopher AlexanderThe Living Technology of Christopher AlexanderThe “Wholeness-Generating” Technology of Christopher Alexander
The 20th century was the century of ideologies, but it all ended in mindless consumerism. So obviously, ideologies alone are not the answer, although they can hold many a truth and be a tool to unite people behind a common endeavour. Still, all this is pointless if the people do not have the right tools, or even worse…

Tårevandringer II

For ingen elsker stillheten i de grønne enger lenger, husmannstroens katedral, eller den hellige elva fra Tjuvåsen. - Mjøslandets tårefotograf

- Portofolio Collection of PermaLiv
- Dei siste fossemøllingar III

- Det Norge som forsvinner
– Dette er mitt land. Det vakreste land på Jorden. Her har det levd folk i hvert fall i 10 000 år. Steinene de ryddet, ligger i lange steingarder mellom rydningene. De har bygget kirker og skoler. Ganske beskjedent, for rike var de ikke, men så vakkert de kunne få det til. (Odd Børretzen)
Dette var mitt land, enga mi, grenda mi, elva mi, sætrene mine, den urbane landsbyen min, industrielvetradisjonen min, bedehuslandet mitt, nå alt borte, og folk bare gliser og ler over denne skammingen, som savner alt dette gamle rælet, låven som ikke er, Thorud-fløya som ikke lenger flyter så lett på Totenåsens mange skogsvann, alt dette er reaksjonært nå, og å lengte tilbake til sitt landskap, til sitt land, er hat, atter hat og kun hat, for kultur-økologisk sorg finn…