Walking the Lake Mjøsa Land IX

Låven til Olav og Johan Sønsteby i Vestby, Mjøslandets siste karakter-totninger, med autonom tro og teknologi.

Nå eksisterer kun karrière, konsum og byråkrati.

-Wikimedia.

The ultimate ideal behind the current American order, then, is that each defines reality for himself. That ideal is puzzling if taken literally. But its practical meaning is that everything must be left as undefined as practically possible: a man isn’t a man and a baby isn’t a baby unless the people most visibly involved say so. And since we each create our own reality, our goals get equal credence, and each has an equal claim to satisfaction. The public good—the good toward which the society is oriented—is therefore maximum equal preference satisfaction. Each is to get what he wants, as much and equally as possible. - James Kalb

-Wikimedia.

What makes it possible to turn such radically individualistic principles into a functioning social system is that ultimate goals are made subordinate to considerations of efficiency, stability, and administrative convenience. Convenient goals that support the system are accepted, while goals that burden, oppose, or offer an alternative to the system—which is seen as a uniquely rational system of freedom, equality, and public order—are disfavored and suppressed as irrational, oppressive, and at least implicitly violent.

The effect is that people are encouraged to be careerist, politically correct, and absorbed in consumer goods. And they’re warned off the idea that there are goods higher than personal satisfaction, or authoritative institutions, like the Church or natural family, that stand for them. The public good is people getting what they want individually, to the extent that’s convenient to people running things, and nothing is allowed to stand in its way.

That’s why celebration of cultural and lifestyle diversity is now considered good and even compulsory. It turns all goods into personal choices and disrupts all institutions that stand for a substantive moral view or particular cultural tradition. What’s left are markets and neutral expert bureaucracies.

The result is a system designed to be easy to run for billionaires and bureaucrats. A system that’s easy to run has some benefits even for people who aren’t at the top, like reducing social conflict, but it doesn’t seem a sensible way to choose a way of life. Obfuscating the question of the good life doesn’t seem likely to make life better, and denying the objectivity of human reality seems very unlikely to lead to a functional and enduring social order. - James Kalb

- Ideal societies and the Catholic vision

Våningshuset i Vestby.

-Wikimedia.

Så endte da altså til slutt grenda til Totenåsens apostel og husmannstroens barn opp som karrierister, konsumerister og politisk korrekte, mens jeg endte opp som hatist og nymoderne husmann i enga hvor husmannstroen ligger begravet, til 100-års jubileet for stabburet etter oldefar.

Heldigvis har vi James Kalb, som ser alt, forstår alle sammenhenger, og vet hvordan å beskrive vår tragedie og vårt fall i klartekst!

Fotografiene fra vår niende vandring i Mjøslandet er fra grenda mi, med unntak av første bilde, som ble tatt ovenfor Nygardsætra på andre sida av elva. De er fra Holmstadengen, hvor husmannstroen ble født, fra Grythengen, hvor husmannstroen ligger begravet, og fra Vestby, hvor Johan og Olav Sønsteby, de to siste totninger, holdt hus. Med dem forsvant karakter-totningen, hvor konsument-totningen tok over stafettpinnen og all rural og urban kultur forsvant.

Derfor er kulturelva mi fra Tjuvåsen Mjøslandets viktigste elv!

Men dette er selvsagt kun personlig preferanse, lik alt annet, slik vårt progressive liberale tyranni definerer virkeligheten. Og hvor det kun er teknokrater, byråkrater og billionærer som har lov til å uttale seg om det gode liv, samt ikke minst ADMINISTRERE våre liv. I motsetning til i et tradisjonelt samfunn, hvor tradisjoner og tro definerte og administrerte LIVET.

Og er du hverken konsumerist eller karrierist, da er du fortapt, og har ingen rett til være del av en eldgammel industri-elvetradisjon!

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Stabburet i Vestby.

-Wikimedia.

Gamlevegen mellom Vestby og Holmstadengen.

-Wikimedia.

Villnyper etter gamlevegen.

Olemartin Evensen, Norges viktigste kystfotograf, satte pris på dette bildet.

-Wikimedia.

Rimspor opp til Holmstadengen.

-Wikimedia.

La 2019 stå som et merkesår! Fosenfjellan&Frøyas siste vår. - Arild Østvik

Merkesår = merke-sår + merkes-år

- Dette er det vi etterlater til barnebarna

Slik er det, i 2019 har Norge tapt både sin norrøne og kristne arv, og har sluttet å eksistere som nasjon. Men i det minste kan jeg tårefotografere, i alle fall fram til man igjen skal bygge vindkraftverk over Totenåsen Skyline, og da er det ikke sikkert vi lenger har Nils Faarlund blant oss.

- Why Having Too Many Cameras Is a Good Thing

No matter how inclusive society likes to be, the social poor have always been looked down upon. They’re the scapegoat for when things go wrong and the last thought when things go right. Just look at the arts: it has long been swamped with the middle-class. Even if you have the tools, having the energy to break down the wall in front of you is tough. There’s a certain expectation of how someone who is successful in photography should be – the way they speak, the life they live, the experiences they have.

Selvsagt, som tårefotograf, lever jeg ikke på noe vis opp til forventningene middelklassen har til en suksessfull fotograf. Derfor må jeg bli minst ti ganger bedre enn en vanlig middelklasse-fotograf, skal jeg ha noen sjanse!

Høstbjørk nederst i Holmstadengen.

-Wikimedia.

Filosofibjørka til oldefar ved Olterudelva.

-Wikimedia.

Dalsida etter Grythengen.

-Wikimedia.

Mjøslandet mitt i kveld, landet hvor mitt kall er å virke som tårefotografen. For annet kan jeg ikke, da både jeg og mitt land har blitt utsatt for et slikt emosjonelt misbruk, at slutter jeg å fotografere, da faller jeg død om. Ja, det er kun fotografiet som holder meg i live nå, intet annet. Får jeg fortsette å fotografere, da blir jeg minst 150 år gammel. Hvis ikke, da bare dør jeg, der og da.

Fotografiet er tatt med min nye 24 mm på f1.4.

-Wikimedia.

Har fått noen henvendelser mht Stangeland sin rolle og interesser, opp mot min trådstart.
La det være tindrende klart for enhver aktør som tar seg til rette og raserer de ulike arters levevilkår og biomangfold.

Jeg er fullstendig likegyldig hva de mener.

Jeg representerer mikroorganismer, insekter, fugl, planter og dyr, og skylder de fullstendig betingelsesløs støtte. - Frode Andre

Tenk det, slike folk finner man fremdeles på Frøya! I Mjøslandet har denne typen karakter-mennesker dødd ut, dessverre. Med unntak av Nils Faarlund fra Bilitt, som fikk oss til å bi litt.