Hårdåg i engen V

-Wikimedia.

How about stability rather than immutability? A “people” as I use the term is defined by a common way of life. A common way of life that deals reasonably well with the various stages, chances, and situations in life for various types of people takes generations to grow up. It involves a whole lot of accumulated experiences, common habits, memories, loyalties, and understandings, and overlapping networks of personal ties. Those don’t appear overnight.

Dunno about “violence” and “technocratic engineering.” the arrival of the Sea Peoples in the late Bronze Age and beginning of the Migration Period in Late Antiquity didn’t lead to periods of peace, prosperity, and high culture. City walls have been around for quite a while, and if they’re technocratic engineering maybe it’s not always a bad thing. - James Kalb

- Open the borders?

"It involves a whole lot of accumulated experiences, common habits, memories, loyalties, and understandings, and overlapping networks of personal ties. Those don’t appear overnight."

Ja, det er enklere å rive ned enn å bygge opp, sies det, og dette gjelder ikke minst kultur. Pussig å tenke på at disse felles vanene, minnene, lojalitetene (som til vår apostel), forståelsene, som våre forfedre bygde opp over generasjoner, og som kulminerte i husmannstroen, nå er borte. Og med borte mener jeg totalt blåst vekk, jeg forsøker å fange noen av de siste fargene, men det er ikke lett. Nå har ingen felles vaner lenger, hverken i enga, grenda eller slekta, vi har ikke lenger noen felles hukommelse eller minner, vi har alle og enhver motstridende forståelser av virkeligheten, ingen kjenner lenger noen som helst slags lojalitet til noen, og aller minst til våre forfedre og tradisjonene, og jeg har ikke igjen personlige bånd til noen, hverken i grenda eller i slekta, med et lite unntak av en onkel.

Alt har vi overlatt til "...schools, daycare, fast food, therapists, big corporations, and government social services, so we don’t need families or communities." Så slik gikk det med grenda til Totenåsens apostel og husmannstroens barn, til 100-års jubileet for stabburet etter oldefar. I sannhet en vidunderlig vakker, uendelig vemodig gravstein over husmannstroen!

Med disse ord av James Kalb, avslutter jeg Hårdåg i engen V.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Det blåste kraftig i dag, så jeg fikk det for meg at jeg ville ta noen siste fotografier av de siste fossemøllingseplene ute på stabburstunet, før de blåste av treet. Tenkte først å benytte storesøster som statist, men hun var så godt i gang med lekser at jeg ville ikke forstyrre henne. Derfor ble det til at jeg måtte bruke meg selv.

Eplene smakte fortreffelig nå helt på slutten, tenkte de var overmodne, men det viste seg at det var først nå de hadde fått den rette sødmen, da alt er seint i år. Pussig å sitte her under gardsepletreet og tenke på at min tippoldefar delte den samme sødmen.

Trist er det allikevel å vite at denne eldgamle husmannsplassens tid er omme, vi er her kun et siste opphold for å fange de siste farger av hva her var, før de falmer hen og forsvinner for godt.

En trøst i min kulturøkologiske sorg, er at jeg kan få fange de siste farger av enga, grenda og troen min, med verdens beste 24 mm.

Ikke mange ser verdien av å fange farger, men de lo også av Fredrik mus, som samlet farger for vinteren. Da alle farger var forsvunnet, sluttet de andre musene å le foraktelig, og de ble svært glade for alle fargene Fredrik mus hadde samlet.

Gamlevegen over tunet II.

-Flickr.

De siste farger av gamlevegen over tunet. Fargene falmer raskt i enga og grenda vår nå, jeg ønsket å hente dem tilbake, men ble ikke hørt. Fordi de ikke ser verdien av skjønnhet.

-Flickr.

«Dette er slik vi naturlig bygger ting, den tidløse måten å bygge på», for å sitere den store Christopher Alexander. Og man trenger ikke komme fra et spesielt sted for å verdsette dets kvaliteter. Det er derfor min åtte år gamle sønn kan ankomme Venedig og stirre opp mot de vakre palasser fra Canal Grande. Øynene hans uttrykker endeløs forundring, selv om han ikke snakker noe italiensk og ikke kunne fortalt deg mer om venetiansk gotisk historie enn han kunne sagt om månens bakside.

- Verdien av skjønnhet

Hælj midt ti vikun.

Morsomt at lillesøster ble med i vinduet, det så jeg ikke før jeg fikk bildet opp på laptop'en. Ellers synd med traktoreggene i bakgrunnen, men de er vanskelige å unngå for tiden, da det er ufattelige mengder av dem overalt i høst.

-Wikimedia.

Snart har du stått her i hundre år, men stabburstunet fikk ingen ny vår. Ro og fred må vi ha, skal vi kunne hedre den tro du oss gav, sammen med kulturelva til elvebruket vårt. Husmannstroen er nå død, en vidunderlig vakker gravstein er du her, tilbake til jorden vender våre forfedres tro. Hovdetroen kom i dens sted, karrière og konsum er de største dyder nå. Takk allikevel for stortida di, alt som har verdi, har måttet fly.

-Wikimedia.

Kakekos, leksekos og kveldskos i kammerset. Fått inn igjen gulvteppet har vi også, slik at kosekroken vår ble enda koseligere til vinteren. Tror jentene trives godt her i kroken, jeg. Og tross alt er det bedre å bo i et grythøl enn et lommehull, i alle fall hvis man havner i et lommehull sammen med ei covert-høne, for da blekner selv ulver i fåreklær.

Nei, noen lommekrok skulle vi ikke få, det er sikkert og visst. Eneste lyspunkt i lommehullet vårt var Lille M, da storesøster var som ei storesøster for henne, så også for henne sloknet nok et lys da vi reiste. Men slikt bryr ikke covert-høner seg det ringeste om.

Så får vi se hvordan det går med Gjøvik? En ting er i alle fall sikkert, gjør de Hovdetoppen til tempelhøyden for hovdetroen, vår nye verdensreligion, har vi ingen fremtid i den byen. I sannhet, vårt innlandshavs Sodoma. Og tenk det, Mjøslandets apostel, far til husmannstroen, satt her i kammerset sammen med disse jentenes tippoldefar, den disippel han hadde kjær.

Men venner kommer og venner går, og pussig var det at storesøster skulle få seg ny bestevenninne i Lindstad, i stua hvor hennes oldemor vokste opp. Ei stue hvor husmannstroen stod like sterk der som her, i sin tid.

-Flickr.

Ah, f1.4, herlig! Definitivt verdens beste linse for miljøportretter, samt landskap. 24 mm GM😘

-Flickr.

Lekser slipper man ikke unna.

Var så vidt jeg kom meg ut med kameraet i dag før gråværet la seg lik et tungt, dystert teppe over landskapet. Startet ved  potetåkeren til Per Post og begynte å gå oppover dalen mot Holmstadengen, men allerede da jeg var kommet til Valbydalen var det så grått og dystert, at jeg bare gikk opp igjen dalsida til enga mi.

Når jeg ser på det lille som er igjen av enga vår, får jeg liksom en følelse av at dette her er urgammelt, og at vi har vært her fra evigheten av. Det er ingenting annet her omkring som hører hjemme i landskapet på samme måten. Og når sant skal sies, burde vi fått lov til å være helt i fred her på kanten av Grytheplatået, for å ære og dyrke husmannstroen vår og kulturelva vår, sammen med enga vår.

Ellers fikk jeg en bunke av første årgangen (1917) av Evangeliets kraft i dag (11. okt. 2019), som ble forfattet av apostelen i naboenga her etter elva. De hadde også kontaktet Mjøsmuseet, men de var så lunkne at de var redd det ikke ville bli tatt vare på, derfor gav de det til meg istedenfor. Og det var nok lurt, for de som styrer dette museet er eliten fra vår tid, og de har naturligvis ingenting til overs for husmannstroen, som var en tro for tapere og fattigfolk her i steinrøysa oppunder Totenåsen. Nei, eliten er til for eliten! Så får jeg, en nymoderne husmann, forsøke å bringe videre litt av arven etter våre husmanns-fedre istedenfor.

Helst bør jeg forsøke å digitalisere det hele og laste det opp til Wikimedia. Er noen interessert i å hjelpe meg med dette, er jeg selvsagt takknemlig!

-Wikimedia.

Halve Blåveissvingen, da den andre halvparten ble overtatt av lupinene etter det nye v/a-anlegget. Blåveissvingen var porten til himmelporten til Totenåsen. Alt skulle visst bli som før, men det ble ikke det.

-Wikimedia.

Rådyrstien opp fra potetåkeren til Per Post etter Olterudelva. De liker å sove her grunnet den myke mosebunnen.

Da jeg gikk her kom jeg til å huske Fredrik mus fra barne-TV da jeg var liten. De andre musene gjorde narr av Fredrik, fordi istedenfor å samle nøtter og frø til vinteren, samlet Fredrik på farger. Men da vinteren og mørketiden kom, viste det seg til slutt at de andre musene ble glade for alle fargene han hadde samlet i løpet av sommeren og høsten.

Selv kjenner jeg meg som en Fredrik mus, folk bare ler og rister på hodet av denne raringen som vandrer rundt og samler på minner, eller farger, og da jeg foreslo å få en stilling i min gamle bedrift for å fotografere vår kulturarv, bare ristet de oppgitt på hodet.

Men kanskje kommer en dag da man vil være glade for de fargene jeg samlet med kameramalerpenselen, den gang himmelengene fremdeles var blant oss?

-Wikimedia.

Vestbredden av Olterudelva, vis a vis potetåkeren til Per Post.

-Wikimedia.

Visnet ormegras ved telthuset.

-Wikimedia.

Morgendugg-tårer for de svunne spor av våre forfedre etter gamlevegen over tunet i Grythengen.

-Wikimedia.

Snart har du stått her i 100 år, men stabburstunet fikk ingen ny vår. Husmannstroens tid er forbi, himmelengenes døtre herfra vil fly.

-Wikimedia.

Postkassestativet i engen.

-Wikimedia.

Gardskoronaen i Grythengen, eller det lille som er igjen av den, med rimfrost over de grønne enger, i morgensola.

-Wikimedia.

Ferske totenkringler.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Her er det godt å sitte, brukte bestefar å si. Og ja, det hender det kan være godt å sitte her om høsten, når man får sitte litt mere i fred, og man glemmer seg bort og henfaller i tanker om svunne tider.

-Wikimedia.

Første fotografi av stabburet med min nye GM 24 mm f1.4, og jeg husket å sette i stabbursnøkkelen:-)

Her ligger altså husmannstroen begravet, hvor stabburet til oldefar står lik en uendelig vakker gravstein over hans tro. Selvsagt ligger husmannstroen begravet her, de som rister på hodet av noe slikt har et hedonistisk verdensbilde, og forstår ikke at kristendommen i sin innerste kjerne er kreaturlig. Gjeteren Abraham ble stamfar til Israel, gjetergutten David ble konge av Israel, frelseren ble født i en stall, var sønn av en snekker og døde hjelpeløs på korset, som Guds sønn. Disiplene var fattige landsens fiskere. Ruth var ei fattigjente som sanket aks på åkeren. Alt som er stort i Bibelen er kreaturlig, utenkelig innenfor hellenistisk kultur, og filologen Erich Auerbach har ugjendrivelig vist at det var kollisjonen mellom det kreaturlige i Bibelen og det opphøyde i hellenistisk litteratur, som gjorde Europeisk litteratur og kultur unik.

Fordi husmannstroen var kreaturlig, var den også slikt et godt bolverk mot narsissisme, et menneskelig trekk som nå blomstrer opp på nytt, verre enn noensinne, i kjølvannet av husmannstroens død. Mjøslandets barn vender seg nå istedenfor mot Hovdetoppen, tempelhøyden for vår nye verdensreligion, hovdetroen, som fylte tomrommet etter husmannstroen.

Godt gjør det da å kunne hedre husmannstroens grav med verdens beste 24 mm!

Som leserne kan se er det snø i lufta her på stabburstunet i dag, som ligger nokså nøyaktig 420 moh.

-Wikimedia.

- Hårdåg i engen IV

Oppdaget at David Bollier har en fin, liten sak i dag:

- The Economist Magazine Gets Religion on the Commons

Selv har jeg lenge hevdet at husmannstroen var en av landets flotteste allmenninger, men har aldri fått noen aksept for dette. Tvert imot har mange den oppfatningen at husmannstroen og kapitalismen er en enhet, og det var vel av denne grunn jeg ble en utstøtt av husmannstroens barn. Nå er jeg alene om vår fedrearv i grenda hvor husmannstroen blomstret, og har intet høyere ønske enn å ære våre forfedres tro med enga mi, men kan det ikke, da vår tro visnet hen og døde sammen med engene, hvor den er lagt til hvile under stabburet til oldefar.

Så får vi se hvordan det blir å leve under hovdetroen? Foreløpig ser det ikke særlig hverken lovende eller lystelig ut, må jeg si. Men Mjøslandets barn, de dirrer av forventning, og gleder seg til å danse sin ville konsumerusdans rundt Hovdetoppen, slik Israels barn danset rundt gullkalven i Sinaiørkenen.