Walking the Lake Mjøsa Land XII

"Knock, knock, knocking on Heavens door", but Heaven is not at home anymore. The apostel of the Totenåsen Hills once lived here, and the great-great-grandfather of this girl was the first man he saved when he came walking across the hills. Later he saved all former serfs and poor people around the Totenåsen Hills. But time went by, and we forgot about him and what here were. Nobody cares about his heritage anymore, or what these former serfs he saved, had in common. And now, Heaven is gone.

-Wikimedia.

The "bryggerhus", a kind of rough outdoor kitchen.

-Wikimedia.

The well house of Holmstadengen farm, by the barn.

-Wikimedia.

When the apostel living here came walking across the Totenåsen Hills, the people were so happy for him that they gave him this farm, from where he educated the former serfs in agriculture.

-Wikimedia.

Walking along the sacred river from the Totenåsen Hills, where the holy meadows are situated. The great-great-great-grandfather of this girl was the last of the serfs living by this river, then finally, being released from his chains.

Vi befinner oss i en krise, i dobbel forstand. Naturen angripes på to hold; både naturen vi lever i, og naturen som lever i oss. Ødeleggelsen av den ytre naturen blir et speilbilde på hva som foregår i vårt indre: våre naturlige sider, som ømhet, tålmodighet og empati, forsvinner i takt med trær og dyreliv. Hvordan havnet vi her? - Erland Kiøsterud

- Fullstendig forandring

ERLAND KIØSTERUD

Norsk forfatter. Debuterte i 1973. Har skrevet en rekke romaner og mottatt flere priser. Aktuell i høst med essaysamlingen Stillhetens økologi.

Stillhetens økologi, ja, det var et godt begrep, som var nytt for meg. Det var stillhetens økologi, som hørte hjemme her i himmelengene. Men nå har denne økologien forlatt himmelengene, og ingen ville lytte til meg og mitt behov for, og ønske om, å praktisere stillhetens økologi i enga mi, i respekt for husmannstroen og kulturelva vår. Istedenfor gjorde de narr av meg, overkjørte meg, angrep meg, spyttet etter husmannstroen og tråkket himmelengene ned i gjørma med hælen. Og det var ingen støtte eller forståelse å finne noe sted. Så stillhetens økologi, den er nok forbi, her i grenda mi. Men jeg tror det vil bli stille etter himmelengene, når de er borte, hvis noen fremdeles er i stand til å lytte?

Er fotografiet en del av stillhetens økologi?

Hva som slo meg i dag, etter å ha dvelt ved James Kalbs ord om tradisjonenes betydning for sameksistens, er at lignelsen om Babels tårn ble skrevet for vår tid. Babels tårn må være en allegori for Moderniteten, hvor vi skulle erstatte tradisjonene og troen med teknologi og rasjonelt byråkrati. En ytterst hovmodig tanke. Resultatet er at ingen er i stand til å snakke sammen lenger, eller sameksistere på en fornuftig måte, da alle har hver sin forståelse av virkeligheten, og enhver preferanse er personlig preferanse. En sann, babelsk forvirring!

Det bor mange her omkring enga mi og i grenda mi nå, men for meg er de like fremmede som en beduin i dypet av Sahara, eller en pygmé i Amazonas jungler, da vi mangler felles språk, felles kultur, felles minner, felles væremåte, felles teknologi, felles verdier, felles tradisjoner, felles historie, felles bekjentskaper, felles oppvekst. Alt er overlatt til de nøytrale, rasjonelle teknokratene med deres institusjoner og gjennomstrøms-teknologi.

Sam-funn var et stort funn, men dette funnet, det har vi tapt, og vi gjør neppe et slikt funn igjen. Nå er det kun hovdetroen som gjelder!

Heaven is not to be found here anymore either. We're just here to pick up the remnants, before we leave as well.

-Wikimedia.

Nordlia Church, finally brought back to its original color palette, after being painted simple white for decades.

-Wikimedia.

Nordlia er et underlig sted, man har denne forferdelige suburben til Gjøvik, eller "soveroms-fellesskapet", som Kevin Carson så foraktelig kaller denne livsformen, som går i en hestesko rundt vakre Nordlia kirke, som nå på toppen av det hele er tilbakeført til sin opprinnelige fargepalett.

The practical result of government promotion of monoculture development is that for most of us there are two communities: a community in which we work and shop, and a bedroom community in which we are stored. – Kevin Carson

Med andre ord et reint suburbant helvete med en flik av paradis i sin midte😍

Men, kirka i Nordlia ble jo et helt annet og mye finere da den fikk igjen farger nå. Og gardsbygninger i rødt og oker, brunt, blågrå, umalt, tjærebredt/gyllent er uten unntak penere enn kvitmalt. - Marius Holje

Jentene sovnet godt i bilen etter overnattings-bursdagen, så jeg benyttet anledningen til å stoppe så vidt ved det herlige bjørke-plantefeltet på Krabyskogen, for å bedrive litt bokeh-maling med min nye GM 24 mm f1.4.

-Wikimedia.

Her var morsomt å være, så småjentene var nærmest umulig å få med hjem. Ja, storesøster, hun får så mange venner hun. Nå har hun venner over nesten hele det Indre Østlandet, og når hun kommer bare løper de mot henne og gir henne klemmer og danser omkring. Rart å oppleve for en einstøing som meg, som vokste opp i ensomhet nede i Olteruddalen, og hvor min a7III nå er min siste kamera(t).

Det viste seg at jentene ikke var helt klare da jeg kom, så jeg ruslet en tur etter Landåsvannet imens.

-Wikimedia.

Kristus er verdens lys, men det er det ikke mange som legger merke til lenger, grunnet all lysforurensningen.

-Wikimedia.

I dag igjen ble det en liten avstikker fra Mjøslandet, da jentene var på overnattings-bursdag i Landåsbygda. Dette flotte gårdsbruket ligger helt på toppen mellom Vardalsåsen og Landåsen, og da det har husmannstroens farge, okergult, måtte jeg bare svinge bilen inn til vegkanten, hoppe over gjerdet og fyre av et skudd med min a7III.

Gården ligger fritt og åpent, slik enga mi burde ligget ved kulturelva mi, og det var tydelig at kulturbæreren av dette stedet elsket å eksponere historiemaleriet sitt. Her var massevis av tradisjons-sau, og han dreiv på både da jeg kom og da vi reiste tilbake et par-tre timer seinere. Et sted hvor det er nærmest umulig å gå inn igjen, da det å male på dette gamle historiemaleriet, er så livgivende. Her i enga er det stikk motsatt, jeg orker nesten ikke å gå ut, fordi det er umulig å fortsette å male videre på historiemaleriet vårt, da det er så overeksponert at det tapper en for alle krefter.

Og ja, jeg vet selvsagt at de rasjonelle, nøytrale byråkratene, elsker å more seg over slike rare skamminger med empati. De kan ikke tenke seg noe snålere og mer komisk enn en empat! Hvilket jeg fikk erfare i rikt monn da jeg ønsket meg en bitte liten skjermingshaug, under arbeidet med v/a-anlegget.

-Wikimedia.

Nigel Dansen er på mange vis fotografiets Christopher Alexander, og han ligner da faktisk også på vår store arkitektur-filosof. Begge legger vekt på "The Power of Observation", og for meg gjør det svært vondt å leve her i enga og observere hvordan alt er ødelagt, samtidig som jeg observerer hvordan det skulle ha vært, og hva som kunne vært gjort for å bringe tilbake det tapte.

Allikevel, å hente tilbake himmelengene er umulig under vårt statlige, ideologiske prosjekt, da observasjon er forbudt under dette vanstyret. Her gjelder det kun å følge prosedyrene. Og jeg kan garantere, ingen slipper inn i Helvetet uten å ha fulgt prosedyrene. Derfor gikk himmelengene og grenda til Totenåsens apostel tapt. Men dette er selvsagt kun personlig preferanse, som alt annet, som ikke er underlagt nøytral, byråkratisk ekspertise.

Slik ble det umulig å videre-eksponere på vårt fedrealter, da bare jeg går ut på stabburstunet, står motkulturen mot meg som et gufs, hvor instinktene tvinger en til å gå inn igjen i våningshuset, eller å ta fart og løpe over vegen til tryggheten nede i Olteruddalen, det raskeste man makter.

Da jeg gikk opp igjen fra mølla, var jeg litt skuffet fordi jeg var kommet litt for seint til å få et fantastisk høstbilde av mølla fra denne sida av elva, men stoppet allikevel for å ta et fotografi av Kværnumsfossen nedenfra. Hva som slår meg i etterkant er hvor flott bergveggen til høyre for strykene er. Her tror jeg det kan komme inn mye spennende lys, og jeg tror det bør være mulig å få denne bergveggen til å stå ut enda mer dramatisk mot fossen i bakgrunnen, under rette lysforhold.

-Wikimedia.

Dessverre var jeg for seint ute til å fotografere den gamle mølla, hadde jeg vært her tidlig på høsten med tykt gult løvverk til å ramme inn mølla, samt ikke minst skjule alle de forstyrrende elementene rundt mølla, kunne dette blitt et flott bilde. Men når man ser hvordan store fotografer kommer tilbake til samme motiv år etter år, og kanskje ikke får bildet de ønsker før etter ti år, får man håpe på bedre lykke neste år.

De som har kjøpt Kværnum bruk nå, er i ferd med å sette i stand igjen denne gamle mølla, eller Fossemøllen, som min tippoldefar het. Før plassen het Kværnum bruk, ble den kalt Fossemøllen bruk, eller det var et bruk her som het Fossemøllen.

Selv har jeg vært frekk nok til å tinge på et lite galleri-hjørne i denne mølla, når de får den ferdig restaurert. Så får vi tro jeg får bildet jeg ønsker innen den tid:-)

-Wikimedia.

I går var vi å så Joker, etter oppfordring av steigan.no, og dette var en usedvanlig matnyttig film. Selv har jeg jo erfart mye av det samme som Joker, og jeg kunne blitt akkurat som ham, var det en AGIII jeg hadde fått i hendene, og ikke et A7III, som er hva jeg går rundt og skyter med nå. I tillegg hadde Joker en elendig terapeut, mens jeg har James Kalb, og bedre terapeut finnes ikke!

I grunnen er James Kalb en Joker han også, han ønsker å utrydde overklassen og de rike, slik som Joker. Kalb er overklasseadvokaten som ble lei av egen klasse, ja, han faktisk avskyr New Yorks overklasse, og arbeider for å gjeninnføre tradisjoner som fundament for våre liv, og ikke vårt nåværende styre av billionærer og såkalte nøytrale byråkratiske eksperter.

Trolig er situasjonen på Toten enda verre enn i New York, overklassen og de nøytrale byråkratiske ekspertene her er svært avskyelige, og var Kalb kommet hit, ville han nok lengtet tilbake til New York.

I likhet med Joker, har jeg mistet alt som betydde noe for meg, her på Toten. Jeg har mistet fedrealteret mitt, kulturelva mi, husmannstroen min, mine forfedres smekre urbane landsby ved Kværnumsstrykene, samt ikke minst min stolte industri-elvehistorie her etter Lenaelva, en lang tradisjon jeg nådeløst ble kastet ut av en vinterkveld, fordi jeg ikke er politisk korrekt, fordi jeg ikke dyrker konsum, karrière og komfort, husmannstroens tre kardinalsynder, og derfor ikke er konform, slik det forventes av det statlige, ideologiske prosjekt, som husmannstroens barn har underkastet seg. Derfor var det heller (nesten) ingen som brøy seg, ja, de var bare tilfredse med at jeg ble en nymoderne husmann, lik vår husmanns-tippoldefar. I Joker var det kun dvergen som var hyggelig mot Joker.

Men hvordan vi skal bli kvitt overklassen og de såkalte nøytrale byråkratiske ekspertene, det vet jeg sannelig ikke? I motsetning til Joker har jeg et meget klart politisk prosjekt, det er innføringen av lommedemokratiet, men Terje Bongard, vår kaptein, er satt ut av Statan. Bongard hadde nok ikke lest James Kalb, så han var neppe fullt ut klar over hva Statan som ideologisk prosjekt betyr, og i hvor stor grad statanistisk ideologi har infiltrert det norske samfunnet, som nå er pill råttent.

Gotham City er et uhyggelig sted, men mot Toten og Norge anno 2019, blekner selv Gotham City. Dette kan jeg si med stor autoritet, da jeg er Totens mest fargeintelligente 50-åring, og slik ser alle nyanser, i likhet med van Gogh.

I denne skogskoia litt ovenfor Landåsbygda, er det ikke spor av ego og intensjoner om å stikke seg ut og skrike glorete til alle naboene at HER ER JEG, slik som med de nye Toten-bunkerne ferdighus-katalogene bugner over av i disse dager.

Strengt tatt ligger vel denne herlige øyenfryden så vidt innenfor Randsfjords-vassdraget, men litt slinger i valsen får man tåle, i vår vandring i Mjøslandet.

-Wikimedia.

Vi stoppet så vidt ved Håjenbrua på hjemvegen.

"Håjen ved Lenaelva i utkanten av Lena sentrum - Østre Toten kommune.

Veianlegg. Bru fra 1800-tallet, tredje kvartal. Håjenbrua er en steinhvelvsbru ved et gammelt vadested. Nåværende bru fra 1861 erstattet en gammel trebru som er omtalt i brev fra 1594. Nordover fra Håjenbrua følger Pilegrimsleden Evangsgutua som i middelalderen hadde rasteplasser for Pilegrimer.

En "evang" var en rasteplass for pilegrimer der de fant godt beite for hestene sine. Langs Evangsgutua passeres Vestre Evang gard der det er gjort et viktig bronseladerfunn, bl.a. en belteplate fra 1200 f.Kr. Denne er i dag reprodusert som smykket "Totennåla". På samme sted er det også gjort funn av smykker og andre gjenstander fra 300 e.Kr. Evangsguta går helt fram til Lillo.

Langs Lenaelva ved Håjen finner du et smalt løvskogbelte med et interessant plante– og dyreliv m.a. gulveis, sjeldne sangfugler og bever." -Kilde

Herlig å vandre under slike gamle gutu-trær💖

-Wikimedia.

Sukkestad-gutua, et godt navn for en tårefotograf. Jeg kunne faktisk høre disse gamle trærne sukke over hva det har blitt av det gamle Toten, da de har stått her lenge og ikke liker utviklingen. Men de priser seg nok lykkelige over at de ikke havner på nye Labo gamlehjem i alderdommen. Da er det bedre å havne som ved på peisen!

-Wikimedia.

Et rosa våningshus. Småjentene ville blitt fra seg av begeistring😏

-Wikimedia.

Okergult, husmannstroens farge!

-Wikimedia.

Da er vi i gang med vår tolvte vandring i Mjøslandet, og vi begynner denne gangen i Sukkestadgutua, hvor jeg gikk en liten tur mens eldstejenta var på svømmekurs. Igjen klarte jeg å fange noen tårer fra det gamle Toten, og jeg synes kombinasjonen a7III+C1 har mye sørgmodighet i seg, slik at jeg forhåpentligvis kan rykke noen ut av rosa-sløret de bades i hver dag.

Egentlig tenkte jeg meg ned til den gamle mølla ved Kværnum igjen i dag, men da laptop'en var full, måtte jeg ordne opp i denne. En harddisk skar seg også, så det ble en del ekstra jobb å få den i gang igjen.

Man ser det ikke så lett i bildene mine, da jeg har blitt flink til å isolere ut fragmenter av det gamle Toten, men det var fryktelig mye heslig også her etter Sukkestad-gutua, ikke minst det nye mega-gamlehjemmet, hvor man skal stappe inn alle gamlinger på Toten. Kommer man dit blir man i alle fall fort gammel, så man får forsøke å holde seg ung, slik at man slipper en slik vanskjebne.

Har kommet til at kameraet er min medisin og James Kalb min terapeut. Kalb er så skarp at det går frysninger nedover ryggen på meg, han ser alt knivskarp, og tegner et uhyggelig bilde av hvor alvorlig situasjonen har blitt for vårt samfunn, som faktisk er noe vi ikke har lenger. Det eneste vi har er staten som et ideologisk prosjekt, og under et slikt styre er det umulig å etablere noen form for samfunn, hvor mennesker interagerer meningsfullt med hverandre.

Selv har jeg faktisk helt mistet evnen til å kommunisere med mine med-totninger. Derfor lar jeg kameraet tale for meg, eller rettere sagt gråte for meg, for våre forfedre og det gamle Toten.

- Walking the Lake Mjøsa Land XI