Hårdåg i engen IV

My very first image from my new 24 mm GM f1.4, which I unpacked this morning. Hope it was a good choice to return the Tamron 17-28 mm f2.8?

-Wikimedia.

Da jeg skulle ned og hente pakka mi på Kiwi nå nettopp, syntes jeg det var et fint høstlys over Stysjin, og stakk derfor inn etter kameraet for å knipse et bilde. Pakka står på bordet her nå, men tør ikke åpne den før jeg har fått tegnet forsikring, da jeg tror den inneholder min nye 24 mm, som skal være verdens-historiens beste 24 mm.

Det er kun det øvre av Stysjin som vises, for hadde jeg gått lavere ville telefonledningen, samt ikke minst pumpehuset, blitt med.

I Stysjin likte bestefar å avle fram en flott bjørkeskog, samt at hestene brukte å gå her.

Fotografiet er tatt fra låvegrava. Når jeg står der og ser meg rundt, blir jeg aldeles motløs, og får en alvorlig klaustrofobisk følelse. Enga mi er fullstendig kvalt og neddynket i gjennomstrøms-teknologi, men ingen bryr seg, fordi de er rammet av hagesyken.

Hagesyke er beskrevet i humanøkolog Terje Bongards bok "Det biologiske mennesket", og går ut på at i et utgruppe-samfunn bryr ikke folk seg om annet enn sin egen hage, dette er atferds-biologisk betinget. Tidligere var hjemme grenda, bydelen, gata etc., mens nå har hjemme blitt redusert til et hus med hage rundt, eller en leilighet med balkong. Med andre ord har hjemme blitt til en ting, ikke et sted med felles historie, kultur, tro og tradisjoner.

Derfor må vi vekk herfra, slik at vi ikke går til grunne i kultur-økologisk sorg over enga vår, grenda vår, fedrealteret vårt, kulturelva vår og husmannstroen vår, som alt har gått tapt og fortapt.

Enn så lenge holder fotografiet meg i live.

-Wikimedia.

Jentene ordner hele frokosten selv nå, når far er hjemme alene.

-Flickr.

Måtte bare ta et bilde til av stabburet i dag med nøkkelen i stabbursdøra, da jeg ble så uendelig vemodig av de to foregående fotografiene av stabburet uten denne flotte nøkkelen i døra, så det fikk ikke hjelpe om det var øsende regnvær.

Hva som virkelig tærer på kreftene her i enga er at det er umulig å ha visjoner og ambisjoner for historiemaleriet vårt, da det har blitt utbrent og er omgitt av motkultur, selv om dette stedets misjon er som bærer av husmannstroen og kulturelva vår fra Tjuvåsen.

På et vis har himmelenga mi blitt en forvrengning av hva den skulle være, da navnet fremkaller bilder av ei eng i ei grythe, hvor det syder og bobler av liv. Men så endte enga mi opp som grythølet, på samme vis som med Josef, som ble kastet i brønnen. På lignende vis er det med denne enga, Josef skulle liksom ikke tro han skulle være noe, han var uelsket og ble kastet i et høl.

Dette var etter at Josef drømte om de elleve kornnekene, som bøyde seg for det tolvte kornneket, hvilket gjorde hans elleve brødre rasende. Slik jeg ser det burde alle bøye seg i ydmykhet for himmelengene, fordi det var her den kreaturlige kristendom nådde sin fullbyrdelse i husmannstroen.

Ja, de forteller at ønsker jeg å leve i stillhet, bønn og meditasjon over husmannstroen, da bør jeg reise til Svalbard. Men det er ingen himmelenger på Svalbard, heller ikke finnes det ei gammel kulturelv der, og det var ikke på Svalbard husmannstroen ble født.

Så kanskje er det de som ikke ønsker å bøye seg i ydmykhet for himmelengene, husmannstroen og kulturelva mi, som bør flytte til Svalbard?

Allikevel, selv om det ser ut til at vi har tapt Mjøslandets høylys, hender det jeg drømmer om at enga mi bærer sitt navn som en profeti.

-Wikimedia.

Da ble det nok et fotografi av stabburet, denne gangen i skodde. Som sagt er jeg overbevist om at stabburet er hellig og at husmannstroen ligger begravet her, hvor stabburet etter oldefar er lik en uendelig vakker gravstein over hans tro.

En sak jeg må huske på i fortsettelsen, er å alltid ha den flotte stabbursnøkkelen i stabbursdøra, når man fotograferer stabburet. Dette for å minne oss om at nøkkelen inn til husmannstroen fremdeles kan vris om på nytt, samt at vi har en plikt til å hente tilbake himmelengene, husmannstroen og kulturelva vår fra Tjuvåsen, som vi har vanæret.

-Wikimedia.

Gamlevegen over tunet i Grythengen var en allmenning, som bandt folk sammen, i likhet med husmannstroen, grendemeieriet, badehuset ved Sagelven og bedehuset. Man kan se på den som et meget viktig tredje rom!

For å kunne fotografere gamlevegen på en god måte er man avhengig av skodde, slik at forstyrrende elementer i bakgrunnen viskes ut.

Leonidas09 satte pris på dette fotografiet:-)

-Wikimedia.

Da jeg skulle levere jentene på busstasjonen på Bilitt i dag tidlig hadde jeg ikke med kameraet, da det var litt stress og det var grått, men som alltid er dette en tabbe. For da jeg kjørte tilbake åpnet skyene seg rett over Lenaelva, hvor det var en flott åpning i det nedre skylaget, som åpenbarte morgenrøden i det øvre skylaget. Allerede da jeg passerte Stange skole hadde denne åpenbaringen lukket seg.

I frustrasjon tok jeg derfor en tur rundt våningshuset i enga vår da jeg kom hjem, og det var fremdeles litt morgenglød i lufta, som nå er helt borte og det skal regne til godt utpå søndagen.

Første bilde er av våningshuset mot hagen, hvor dere kan se jeg har ryddet vekk hagemøblene, for å spare ryggen trillet jeg dem ned på trillebåra. En enkel klappstol er tilbake, denne får stå til snøen kommer. Det er hyggeligere å sitte ute med en kaffekopp om høsten når det er hustrig og kaldt, for da får jeg sitte i fred i enga mi og lytte til mine forfedres hvisking, i motsetning til om sommeren.

De to påfølgende fotografiene er tatt samme morgenstund som dette:-)

-Wikimedia.

Det ble et bilde til av stabburet også, da det ikke er ubegrenset med fotomotiver her i enga, så litt repetisjon må man regne med. Men hvert eneste stabburs-foto er gull verdt, uvurderlige minner den dagen stabburet faller ned. For det gjør det nok en dag, og selv har jeg ikke krefter tilbake til annet enn fotografering etter alt det emosjonelle misbruket jeg har blitt utsatt for de seinere årene, for ikke å snakke om det emosjonelle misbruket enga mi har blitt utsatt for!

Dessverre er det lenge siden dette var ei eng i ei grythe, hvor det syder og bobler av liv, slik navnet indikerer. Vi kom fra et lommehull til et grythøl, fra ilden til asken. For her i enga er kun asken tilbake, med en svak, svak glød av ilden bakenfor. Det er denne svake gløden jeg forsøker å fange med kamerasensoren, før denne også slukner ut.

Uansett, jeg er hellig overbevist om at stabburet etter oldefar er hellig!

-Wikimedia.

Gardskoronaen, eller det lille som er igjen av den, for gardskoronaen her i enga er revet opp, maltraktert, partert og fragmentert. Gardskoronaen er et helt vesentlig element rundt ethvert historiemaleri i kulturlandskapet, for hvis ikke nytter det ikke for kulturbæreren å male videre på historiemaleriet sitt. Og dess mindre historiemaleriet er, dess sterkere MÅ gardskoronaen være!

-Wikimedia.

Bare torsdag, men allerede ryddet, pyntet og klart for helg i kammerset😊

Fotografiet er tatt med min gamle EOS 70D, og for å være ærlig er det et noe helt ufattelig dårlig dynamisk omfang på denne sensoren. Men kameraet er så praktisk å ha liggende på hylla, samt at det er pop-up-blitz. Så greit å bare gripe, uten å måtte sette på en ekstern blitz, samt at man trenger heller ikke bekymre seg for dette gamle kameraet, som er solid som en tanks.

Man får lytte til James Popsys, fotografering handler om historiefortelling, ikke teknisk perfeksjon👍

-Flickr.

Her ble jeg tilkalt sporen striks for å forevige denne fantastiske bobleprestasjonen👏

-Flickr.

Tenk det, i seks generasjoner har vi fossemøllinger spist av dette gårdsepletreet, og denne jenta kan kjenne den samme sødmen som hennes tipp-tippoldefar gjorde det. Hun har forresten gått tilbake til sin forfars utseende, på det ene bildet jeg har sett av hennes tippoldefar er han liten og mørk, og hans husmannsfar var nok enda mindre og mørkere. I en tid nå har vi fossemøllinger hatt Lindstad-blod i slekta, slik at vi ble høye og lyse, faktisk over to meter høye har noen blitt, mens hun har gått tilbake til ur-fossemøllings-formen.

Legg merke til stammen til epletreet, det har blitt innhult, likesom denne urgamle husmannsplassen, trolig den eldste i Øverskreien. Denne plassen har, likesom treet, mistet sin kjerne. Kun et ytre skall er tilbake. Snart høstes de siste frukter av dette treet, på samme vis som med husmannsplassen det står på, hvor husmannstroen ligger begravet.

Derfor ble denne jenta siste generasjon kulturbærer i enga vår. Til de progressives glede.

-Flickr.