Skip to main content

I valget mellom Dantes eller de suburbane helveter

Skulle jeg leve evig og måtte velge, ville jeg langt foretrekke Dantes versjoner av Helvete framfor modernist-byråkratenes. Her er det i det minste noe som skjer!

Sandro Botticelli - Inferno, Canto XVIII

Ved suburbias ende, Øverbymarka, Gjøvik. Suburbia = sosial atomisme med isolerte hus i monokulturer. Ikke engang Dante kunne forestille seg en slik gudsforlatthet.

«La fare alle håp, den som trer inn»
Modernism has replaced the means that human beings use to connect to each other, and to external structures. The city as a framework for establishing connections among members of an urban population has been changed to a spatial structure whose aim is to disconnect. This applies both to path connectivity -- people easily walking to meet one-another face-to-face -- and also to visual connectivity between an individual and the built components of the city. My investigations reveal that a city is a system of systems -- with a logical architecture (in the sense of computer architecture) that is far closer to the human brain than to existing electronic computers. Cutting connections, as the modernists have done, is akin to cutting the wiring in a computer or the neurons in the brain. After decades of psychological conditioning to a sterile world, people have accepted disconnectedness as a way of life. Are human beings changed so they no longer value spatial structures that satisfy basic sensory and social needs? Nikos A. Salingaros
Suburbias bedrag:
  • People buy into the utopian dream
  • But suburban sprawl represents a toxic disconnectedness
  • Isolated houses without community
  • Great deception: “suburbia celebrates nature” – no, it violates nature
  • Replaces nature with dead typologies
Twelve Lectures on Architecture, by Nikos A. Salingaros

Videre studier:

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!