Skip to main content

Det er kostbart å ikke bygge vakkert

Det er ikke sant at man ikke kan bygge vakkert uten en mengde sirlige detaljer som koster masse og krever kunsthåndverkere, slik det hevdes i slutten av reportasjen. I Alexanders Eishin Campus i Tokyo er det hovedsaklig kun judohallen som er sirlig utsmykket, resten er veldig enkelt, men allikevel vakkert. Å kopiere en overlesset barokk arkitektur er det ingen mening i.
De kostbare utsmykningene som krever særlige håndverkere får man konsentrere til noen få signalbygg. Det viktigste er imidlertid prosessen, at denne er adaptiv, samt at man bygger etter timer og ikke profittkrav. Alexander har utarbeidet hvordan en slik prosess kan foregå i sin siste bok “Battle”: http://www.arch.ksu.edu/seamon/Seamon_Alexander_Battle.htm

Jugendarkitekturen, som var den første industrielle arkitekturen, viser da vitterlig at vi kan bygge vakkert selv med skallbekledde stålrammer. I de klassiske murbyggene var man naturligvis avhengig av vakre bueganger og hvelv som en integrert del av den bærende konstruksjonen. Disse samsvarer med den menneskelige biofili, iom at de reflekterer krefter i naturen som er en del av oss. Som kompresjon, strekking, tyngdekraften etc. Noe av dette har jeg omtalt i denne artikkelen: http://permaliv.blogspot.no/2011/06/new-permatecture-toolbox-from-nikos.html
Vi kan ikke akseptere at menneskets biofile biologi/nevrologi forkastes fordi industrien foretrekker enkle elementbygg!
Lytt til Salingaros hos Levevei: http://www.levevei.no/2013/10/episode-84-creating-built-environments-that-support-life/
Arkitekturens oppgave må være å underbygge livet, ikke korporasjonenes bunnlinje!
Eishin Campus

Se SVT-reportasjen med Arkitekturopproret og les resten av mine kommentarer:

- Arktitekturupprorets Arianna Benigno på SVT Kulturnyheterna

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?