Flott ny video fra Norges la belle époque (1885-1914)

Fotografi tatt fra Borgenkampen høsten 2024, rett før jeg skulle til Rondane, men hvor subaru'n brøt sammen i Gausdal. Her fikk vi servert kaffe og sveler av Åsens Venner.

Men jeg ser at Amundsen også hadde problemer med å komme seg til Nordpolen, så får prøve å ha samme innstilling, og tro at det kan være mulig å komme opp på Høgronden?

På Totenåsen er det snart bare til Borgenkampen vi kommer oss, Tjuvåskampen har blitt umulig, og nå orker vi ikke å gå tur til Fostadvollkampen lenger heller.

Det eneste som skjemmer utsynet litt, er at man ser til Gjøvik, dette slapp man fra Fostadvollkampen. Gjett om jeg hater denne byen, jeg er ikke i stand til å forestille meg verre urban dystopi, men den er vel bare en refleksjon av menneskene, som holder til der.

Antar at franskmennene har større forståelse for urban kultur og urbane kvaliteter💘

View of Toten in Norway seen from the hilltop of Borgenkampen, part of the Totenåsen Hills. Stock-bilde | Adobe Stock

Det var morsomt å oppdage denne videoen fra Hindsight om vårt lands la belle époque i feeden i dag.

Som det blir påpekt i kommentarfeltet, var det det svenske folk, som forhindret en krig mellom Norge og Sverige. Dette tror jeg mye skyldes den nordiske pietismen, fordi den historien om da M.J. Dahl vandret opp gjennom Namdalen og inn i Norrland, i biografien til Martin Kløvrud, er jo bare skjønn da. Hvor Dahl da han kom inn på det første gardstunet i Norrland, greip tak i en gammel gubbe og danset rundt omkring med ham på tunet, i pur glede. Jeg synes denne historien svært godt illustrerer det hjertevarme naboskapet, som var mellom nordmenn og svensker, i tiden omkring 1905. Det er klart det at når to folk er så glade i hverandre, da går man ikke til krig!

Så Norge fikk en knallstart, hvor vi ikke bare hadde disse spektakulære polar-ekspedisjonene, men vi nådde også en fantastisk sivilisasjons-topp her i Grythengen, med den rokokko, nyromantiske seinpietismen, hvor pietismen, nyromantikken og dragestilen smeltet sammen i en høyere enhet.

Denne stolte kulturarven skulle vi gjerne videreført, men ikke bare det at man har revet fra hverandre alle biokulturelle koblinger mellom natur og kultur her i kværnenga vår, nå har man også helt og fullt kuttet vår forbindelse til Totenåsen etter stenelven Grýta. Hvor man først tok sæterstien på østsida av elva til Nedre Hongsætra, for å transformere denne til en skitrasemotorveg for hjernedøde skifartsfantomer på veg til nye, anti-biofile Rausteinshytta, hvor man nå også har utradert den dramatiske Nygardsæterstien på vestsida av Olterudelva, til Øvre Hongsætra!

Så nå er vi helt utestengt fra Totenåsen, fra det viktigste kulturhistoriske elvebruket etter den elva som skulle knyttet Tjuvåsen sammen med bygda og Mjøslandet. Samtidig, hva skulle vi gå til nå? Fordi vi orker da ikke å gå til Fostadvollkampen igjen, for å stirre nedover denne nitriste hogstflata ned til det maltrakterte gjørmehullet Nygardsæterstien har blitt. Og til Tjuvåskampen skal vi definitivt ikke igjen, for å ta i øyensyn det spetakkelet av et opptog, som ligger som et bakteppe i horisonten over Odalen!

Dette går Mordor en høy gang!

Men det er det samme over hele Mjøslandet nå, hvor Gjøvik er den absolutt mest dystopiske byen jeg kan tenke meg i hele verden. Vi ønsket jo å satse på byen og å leve i Norges kuleste lommetun, men det var bare lille m som delte disse visjonene med oss, hvor bestevenninna til mammaen hennes hadde oss som primær narsissistisk føde. Til slutt klarte vi heldigvis å flykte fra lommehullet vårt, hvor vi havnet i grythølet vårt.

Samme for Østlandets perle, hvor vi håpet å etablere "The Permaculture Research Institute of Norway", kjørt i senk av suburbia, og det nytter ikke å kommunisere med noen. Bærekraftsdalen har kollapset, og Hurdalserklæringen er bare et luftslott! 

Siste håp er en vidunderlig urban landsby i dragestil i Skjolden, universets sentrum, hvor jeg gjenopptar min nyoppdagede identitet som Petter-Øyvind Kvåle.

Uansett er det et spørsmål om det er riktig å leve i et land, hvor man plasserer verdens fremste klyngetuns-entusiast, i et lommehull sammen med universets ondeste covert-høne?

I tillegg kommer det at alle bare hater Grythengen og historien vår. Personlig har jeg kommet til at dette er akkurat det samme hatet, som verden i dag har til Israel og det jødiske folk.

Selv frykter jeg at denne fascinerende historien, som jeg har slitt slik med å grave fram igjen, allikevel til sjuende og sist blir borte i det Orwellske Minnehullet.

Så å leve i et slikt land, sammen med slike mennesker, dette er ikke noe særlig morsomt.

Derfor velger vi å avslutte Grythengen i 2025, og Norge til 2030, hvor vi har hovedfokus på en reetablering i Nouvelle-Aquitaine. Forhåpentligvis kan vi avslutte Norge med spektakulære Senja badet i nordlys!

Norge hadde en knallstart, så hvordan vi har klart å kjøre landet vårt i senk på disse vel hundre årene som har gått, er hinsides min fatteevne?

Jeg krysser fremdeles fingrene for en vidunderlig urban landsby i dragestil i Skjolden, sammen med en innføring av lommedemokratiet til humanøkolog Terje Bongard, hvor vi kobler dette opp mot velferdspietismen, som en videreføring av Hans Nielsen Hauges prosjekt.

Men jeg frykter det verste, og velger derfor å ha hovedfokus på en avslutning av Norge, sammen med en reetablering i Nouvelle-Aquitaine.

Middelalderens føydalsystemer, i alle fall de Vest-Europeiske, ser ut til å ha vært rimelig bra saker, mye grunnet alle pilegrims-vandringene til hellige steder. Dette var noe vi ikke hadde i det lutherske standssamfunnet, med det norske husmanns-systemet. Så personlig ville jeg nok foretrukket å være middelalder-bonde.

Skal bli spennende å se hvordan det er å vandre i Nouvelle-Aquitaine? I Norge er det jo ikke noen vits i å vandre mer, når man ikke lenger kan gå tur til Tjuvåskampen!

Skal bli deilig å leve bilfritt, dette har alltid vært drømmen min, og kan ikke forstå annet enn at dette bør være mulig, i det Sør-Vestre Frankrike.