Mjøslandstanker

Utsyn mot Skreia-regionen minus Totenvika.

-Wikimedia.

Det er merkelig å finne denne teksten fra sommeren 2019, for så å tenke på at alt har falt på plass til jubileumsåret vårt i 2025. Hvor jeg nå til slutt har fått vite at Stor-Grythengen strakk seg ned til Linna, og at kjempe-steinrøysa på andre sida av Holmstadbekken, den var det Johan Albert og Halvard Solhaug som la opp, da de flatet ut og drenerte Grythejordet, hvor det bare var småteiger, steingarder og myr.

Grythe er da utledet fra stenelven Grýta:

Om gården Gryte skriver O. Rygh i Norske gaardnavne (b.4, s.84) følgende;

“205. Gryte. Udt. grý:`te. ― Grytte 1669 (Rydningsplads). Gryte 1723.1/8. *Grýta f., Stenelven, Elvenavn dannet af grjót n. (Indl. S. 52). Ligger efter Kartet ved en Tverbæk til Leina. Navnet er ikke anført i Saml. af Elv. Jfr. GN. 206.”

Og vi var aldri husmenn her, men kom ned fra Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen, hvor Herman og Mina holdt til i årene 1865-1875.

Så det er ufattelig hva vi har funnet ut på disse fem årene opp mot 150-års jubileet i 2025, hvor den store jubileumsboka vår skulle ligget under juletreet for alle de 3-400 fossemøllingene, som finnes her på Toten. Men de vil ikke vite av historien sin, veit dere, de er fullstendig gjennomsyret av xenofobisk oikofobi, eller fremmedhat til seg selv.

Dette er ufattelig trist, at alle disse fossemøllingene ikke vil ha historien sin under juletreet, men i det Orwellske Minnehullet. Heller ikke minnesti blir det, da all overflødig tid går med til å plante trær i de engang så grønne enger, da Grythengen endte opp som et billig suburbant ødeland i utkantene, med en svindyr gjennomstrømsteknologi, til jubileumsåret vårt. Hva var poenget med dette? Hvordan er det folk tenker? Eller tenker de ingenting?

Heller ikke Fossemøllen var et svakt minne, Even og Marthe holdt til der i årene 1838-1844, hvor vi tom. har branntaksten til Martes første mann, som min tippoldefar ble oppkalt etter, fra 1835, slik at vi veit akkurat hvor mange bygninger og hva slags maskiner de hadde til disposisjon ved Kværnumsstrykene.

Så jubileumsboka vår kunne blitt kjempestor! Vi kunne virkelig vært stolte denne jula over vår ufattelige historie! Men de vil ikke, de vil ikke høre til, de vil ikke vite hvem de er, de vil ikke vite hvor de kommer fra!

Hvor de foretrekker at deres barn og barnebarns barn ikke skal ha noen røtter, at de skal flakke rotløse omkring, lik patetiske simulasjoner av the Matrix, som hjernedøde konsumenter og karrierister.

Var de normale ville de hoppet i taket av glede og omfavnet PermaLiv i takknemlighetsgjeld, fordi vi berget deres historie fra å forsvinne ned i det Orwellske Minnehullet, i siste liten.

Hvor vi nå allikevel risikerer at historien vår til sjuende og slutt havner i det Orwellske Minnehullet for godt, nettopp fordi den ikke havnet under juletreet til jula 2024😖

Så til den gamle teksten fra sommeren 2019, hvor PermaLiv fremdeles surret rundt i blinde😌

***

Da vi kom over Næs-høgda torsdag og vi skuet over mot Skreia-regionen, ble jeg nærmest slått til jorden av hvor karakteristisk Olteruddalen svinger seg ned fra Totenåsen, dette er virkelig et særegent dalføre, og jeg begynner faktisk å undres om ikke Olterudelva er ei viktigere kulturelv enn Lenaelva?

Hva som også har begynt å demre er at Grythe-platået må ha vært det første stedet man fikk ny bosetting i Øverskreien etter svartedauden. Var jeg en Isak Sellanraa på leting etter jomfruelig land i Øverskreien, ville jeg definitivt ha slått meg til på Grythe-platået, denne sletta beliggende mellom Olterudelva der dalen kun går svakt skrått ned mot elva på den ene siden, og Rødningsbybekken, sognebekken mellom Hoff og Balke kirkesogn, på den andre sida. Grythe ligger midt på Grythe-sletta mellom disse to vassfarene, og Grythengen, som da må være den eldste husmannsplassen i Øverskreien, litt kaldere og mere skyggefullt mot Olterudelva.

Det er da nokså klart at vi fossemøllinger må ha vært husmenn her i enga i uendelig mange generasjoner, og at min tippoldefar valgte å kalle seg herr Fossemøllen var nok bare for å hevde et svakt minne om et stolt opphav fra den eldgamle gården Fossemøllen ved Kværnumsstrykene. Da han fikk mulighet til å ta navnet fra selveste storgarden her i grenda gjennom inngifte, var nok dette kun et strategisk valg for å øke egen navneanseelse, da Fossemøllen var i ferd med å viskes ut av folkeminnet.

For tiden holder vi hus i våningshuset i Grythengen, og her inne er riktig trivelig, etter turen innom IKEA kjøpte jeg med noe grythe-oppheng med mer, så kjøkkenet er nå akkurat som et koselig, gammelt bondekjøkken. Men ute er ikke lenger noe trivelig, oppe på Golanhøydene råder Anti-Dahl, og enga vår har blitt forvandlet til Grythølet. Utrolig trist, da navnet Grythengen bærer i seg visjoner om ei eng i ei gryte, hvor det syder og bobler av liv. Nå er denne stakkars gryta vår på Grythe-platået omringet og neddynget i anti-rural, suburban motkultur. Derfor må vi vekk! Vi flyktet hertil fra et lommehull i et lommetun, da vi er stolte mennesker og ikke akter å leve i et lommehull, men vi akter heller ikke å leve i et Grythøl. Definitivt ikke!

Selvsagt, Grythe tok navnet Grythe fordi denne Sellanraa-fyren som i sin tid, for uendelig lenge siden, fant dette vidunderlige platået i Øverskreien, så denne sletta mellom Olterudelva og Rødningsbybekken som ei gryte. Ei dampende, herlig grythe, hvor man skulle lage til den vidunderligste Grytherett! Nå er her kun ei giftgrythe:-(

Når man skuer nedover mot Mjøsa og oppover i Øverskreien fra Næs-høgda, må man ha en svært lav fargeintelligens for ikke å innse at dette er av verdens mektigste kulturlandskap. Eller i alle fall var det, før kulturen gikk tapt. Engene etter Olterudelva, hvor den kreaturlige kristendom slo ut i full blomst gjennom husmannstroen, ligger avblomstret og livløse tilbake. Landskapsbildet rundt Mjøsa har tapt høylysene sine!

Etter at jeg skrev artikkelen "Skreia er tapt i mitt hjerte", har mine forfedres smekre urbane landsby ved Lenaelva gått fullstendig fortapt, og blitt til Anti-Tolfa. Da vi kom hjem var det første som lyste mot meg på laptoppen følgende beskjed fra Audun Engh:

Forskerne påpeker at første etasje i urban bebyggelse bør skille seg ut og vise at den tilhører gaten og fotgjengerne, ikke være identisk med de øvre etasjene i bygningen. De fleste arkitekter må tvinges til akseptere dette. De ønsker å tegne enkeltbygg som er seg selv nok. Det er fint at rapporten understreker at vi igjen må lære å bygge byer, etter modernismens mangeårige krig mot byen. Fagfolk innen byutvikling bør innse at de ikke behøver finne opp byen på nytt, men kan ta lærdom av den vakre og attraktive urbane bebyggelsen som ble oppført bør bilismens og modernismens epoke.

Like viktig som offentlige tilbud i første etasje er det at bebyggelsen dessuten oppleves som vakker av befolkningen. Forskerne fremhever teaterplassen i Oslo som vellykket, fordi det er offentlige tilbud i første etasje. Bygningene rundt plassen fremstår imidlertid som monotone drabantbykasser, ikke vakre bygårder som kunne skape en positiv estetisk opplevelse.

Det holder ikke at arkitekturen defineres som "nyskapende og interessant" av arkitekter som har en egen estetisk agenda. Tradisjonell byform og arkitektur er svaret. Lær av Grünerløkka og Frogner, Oslos mest populære og attraktive bydeler, både når det gjelder byform (kvartaler), skala (mange varierte bygårder i moderat høyde) og arkitektur (Tradisjonsbasert arkitektur med naturlige materialer, harmoni og ornamentikk). Slike velprøvde og velfungerende kvaliteter har psykologer og forskere innen grenen biophilia påvist er i samsvar med våre menneskelige instinkter. Dette i motsetning til den estetisk korrekte minimalismen som dyrkes på arkitektskolene og blant flertallet i arkitektlauget.

Skal byene bli attraktive må selvsagt befolkingen og ikke tilfeldige arkitekter og utbyggere bestemme estetikken. Vi må avvise holdninger i fagmiljøene som innebærer at en elite mener de vet best for alle. Jeg anbefaler å følge Arkitekturopprøret Norge på Facebook: https://www.facebook.com/gr... . Den internasjonale fagkritiske bevegelsen for tradisjonsbasert arkitektur kan man følge her: www.intbau.org . Audun Engh, styremedlem i INTBAU og Oslo Velforbund. (audun.engh@gmail.com) - Audun Engh

På Skreia har man gjort ALT galt, ja i hele Skreia-regionen har man gjort absolutt ALT galt, hvor man har rett og slett kverket kjerneområdet i hva som var Nord-Europas mektigste kulturlandskap, i aksen Østhøgda-Furnesfjorden!

Skreia har blitt bygdebyen i skyggen, og hvordan Skreia og Skreia-regionen skal komme seg ut av Skyggenes dal, begriper ikke jeg?

- Byene i skyggen

Men heldigvis, takket være Nils Faarlund, som berget Totenåsen Skyline, kan jeg fremdeles være Mjøslandets tårefotograf. For annet enn tårefotograf, nei, det kan man ikke være her!

When we are as ordinary as that, with nothing left in any of our actions, except what is required – then we can make towns and buildings which are as infinitely various, and peaceful, and as wild and living, as the fields of windblown grass. 

Almost everybody feels at peace with nature: listening to the ocean waves against the shore, by a still lake, in a field of grass, on a windblown heath. One day, when we have learned the timeless way again, we shall feel the same about our towns, and we shall feel as much at peace in them, as we do today walking by the ocean, or stretched out in the long grass of a meadow. - The Timeless Way of Building, by Christopher Alexander, page 549

Relatert

Gjøvik – byen uten trivsel

Regnbågån i Holmstadengen

Bedehuset og Venezias Le Scuole