Skip to main content

Min kommentar hos Skaperkraft vedrørende haugianismen

Jeg stiller meg allikevel skeptisk til Haugianismens tolkning av flittighet som uttrykk for gudstro, jeg tror ikke dette finnes i noen annen åndelig tradisjon, heller ikke den kristne.

Kapitalismen hadde sin misjon fram til et visst punkt, men er i dag kun en destruktiv kraft, nettopp fordi den bygger på akkumulasjon av penger og penger som en knapphetsvare. Haugianismen og protestantismen vokste fram sammen med og delvis i symbiose med kapitalismen, og effektivitet er i dag en av samfunnets største dyder, en videreføring av Haugiansk tankegods.

Skiftet fra en økonomi basert på behov til en økonomi basert på begjær skjedde i USA på 1920-tallet. En begjærsstyrt konsumerisme sammen med troen på arbeidet som grunnlaget for meningen med livet, må føre galt avsted.

For å holde den menneskelige grådigheten i sjakk trengs det nok sterkere lut enn tro og moral, disse er til god hjelp, men det er kun i oversiktlige og små forhold hvor man blir sett at disse avgrunnsdypene i mennesket kan kontrolleres. Man skal allikevel ikke skimse av kraften i den protestantiske troen om at man blir sett av Gud og vissheten om dommedag. Men i massesamfunn vil uansett gravitasjonen mot allmenningens tragedie bli for sterk, slik vi ser det innenfor den globaliserte kapitalismen.

Personlig ser jeg altfor mange kristne rundt meg som tolker vekst, forbruk og kapitalisme som uttrykk for kristne verdier. På dette viset medvirker vi til vår sivilisasjons undergang. I kontrast medvirket de første kristne til romerrikets undergang ved å vie seg til kontemplasjon, bønn og askese.

Min noe mer kritiske artikkel til Haugianismen kan leses hos Kulturverk: http://www.kulturverk.com/2013/01/20/gudstru-pa-avvegar/

Les artikkelen hos Skaperkraft her.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!