Skip to main content

Alexander som selvets motsats

Mitt svar til Torleiv Haus:

Takk for svar! I episode tre får vi vite at framveksten av ekstremindividualismen skyldes en av Freuds tidligere disipler, men som av Hanna Freud støtes ut i kulden, fordi han hevder det motsatte av Freud, nemlig at selvet ikke skal kontrolleres men uhemmet slippes fri. Men selvsagt, som tidligere psykoanalytiker er han allikevel influert av Freuds syn på seksualiteten. Husker ikke navnet hans i farten, må da gå tilbake til episode tre av The Century of the Self.

Vil uansett be deg skynde deg til å se dokumentaren eller laste den ned til PCen, da den har vært lastet opp til You Tube mange ganger, men så kommer BBC og stenger den ned.

Personlig ble jeg meget inspirert av episode tre, og tenker å skrive en artikkel forKulturverk om forskjellen mellom selvet og jeget, med utgangspunkt i denne episodens analyse av selvet og Christopher Alexanders analyse av jeget i hans bok "The Luminous Ground", som jeg leste i sommerferien. Ingen tvil om at stjernearkitektene representerer selvet, mens Alexander som deres motsats representerer jeget, eller JHVH.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?