Skip to main content

Er storfamilien en respons på det uselviske genet?

Kom akkurat over en interessant artikkel på darwinist.no om storfamilie og altrusime i dyregrupper: Jakten på det uselviske genet

Særlig fant jeg følgende spennende:
Så hvorfor øker det altruistiske genet allikevel i bestanden? Jo fordi grupper hvor en eller flere individer har det altruistiske genet i snitt får flere avkom enn grupper med kun egoister (Fig. 1). Den positive effekten av genet er på gruppenivå, ikke individnivå. Slektskap er nødvendig for at prosessen skal fungere. Sannsynligheten for at en gitt familiegruppe inneholder flere altruister er stor fordi slektninger arver gener fra hverandre. Vi får derfor en ikke-tilfeldig opphopning av altruister innen (produktive) familiegrupper. Dess flere altruister i gruppa dess mer produktiv er den, så over tid vil det egoistiske genet utkonkurreres.
Dette fikk meg til å stille følgende spørsmål i kommentarfeltet:
Dette var interessant! Kan vi ha fått flere egoister i samfunnet etter at storfamiliene forsvant? Finnes det forskning på om storfamiliens død har gitt flere egoister, eller gjort oss alle mer egoistiske biologisk sett? Eller er dette for tidlig, da det kun er et par-tre generasjoner siden storfamilien forsvant? Hvor langt fram i tid kan vi evt. regne med at vårt individfokuserte samfunn vil gi flere genetisk disponerte egoister?
Altså, rent strukturelt sett er det vel neppe tvil om at vår såkalte individuelle frihet leder til et mer egoistisk samfunn. Men kanskje kan dette også slå inn på arvematerialet, slik at oppløsningen av storfamilien biologisk sett gir oss mer egoistiske gener? Dette er i så fall skremmende framtidsutsikter.

Har heller ikke tidligere tenkt over at storfamilien er det vanlige for dyregrupper med flokkmentalitet, som mennesket. I så måte blir dagens samfunnsstruktur mer og mer på tvers av hva som er biologisk naturlig. Hvor velferdsstaten overtar storfamiliens rolle.

Se også to fine kommentarer til denne kommentaren på VD.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!