Er storfamilien en respons på det uselviske genet?

Kom akkurat over en interessant artikkel på darwinist.no om storfamilie og altrusime i dyregrupper: Jakten på det uselviske genet

Særlig fant jeg følgende spennende:

Så hvorfor øker det altruistiske genet allikevel i bestanden? Jo fordi grupper hvor en eller flere individer har det altruistiske genet i snitt får flere avkom enn grupper med kun egoister (Fig. 1). Den positive effekten av genet er på gruppenivå, ikke individnivå. Slektskap er nødvendig for at prosessen skal fungere. Sannsynligheten for at en gitt familiegruppe inneholder flere altruister er stor fordi slektninger arver gener fra hverandre. Vi får derfor en ikke-tilfeldig opphopning av altruister innen (produktive) familiegrupper. Dess flere altruister i gruppa dess mer produktiv er den, så over tid vil det egoistiske genet utkonkurreres.

Dette fikk meg til å stille følgende spørsmål i kommentarfeltet:

Dette var interessant! Kan vi ha fått flere egoister i samfunnet etter at storfamiliene forsvant? Finnes det forskning på om storfamiliens død har gitt flere egoister, eller gjort oss alle mer egoistiske biologisk sett? Eller er dette for tidlig, da det kun er et par-tre generasjoner siden storfamilien forsvant? Hvor langt fram i tid kan vi evt. regne med at vårt individfokuserte samfunn vil gi flere genetisk disponerte egoister?

Altså, rent strukturelt sett er det vel neppe tvil om at vår såkalte individuelle frihet leder til et mer egoistisk samfunn. Men kanskje kan dette også slå inn på arvematerialet, slik at oppløsningen av storfamilien biologisk sett gir oss mer egoistiske gener? Dette er i så fall skremmende framtidsutsikter.

Har heller ikke tidligere tenkt over at storfamilien er det vanlige for dyregrupper med flokkmentalitet, som mennesket. I så måte blir dagens samfunnsstruktur mer og mer på tvers av hva som er biologisk naturlig. Hvor velferdsstaten overtar storfamiliens rolle.

Se også to fine kommentarer til denne kommentaren på VD.