Skip to main content

Humla i polykulturplenen

Her om dagen leste jeg en artikkel om humlene våre og hvordan de trues av tapet av det gamle kulturlandskapet, med slåtteenger og beitemark. Men som man sier innen permakulturen, alle verdens problemer kan løses i en hage. Så jeg kom til å erindre en artikkel jeg såvidt hadde lest om polykulturplener, med navnet The polyculture lawn: A primer.


Men det er jo ikke bare humlene våre som ville trives bedre med polykulturplenen, også vi mennesker ville få det bedre. De sterile hagene vi omgir oss med i dag er et uttrykk for et modernistisk og maskinelt verdensbilde, der mennesket er segregert fra naturen. Det absolutte motstykke av et taoistisk, helhetlig verdensbilde.

En annen nyttig artikkel er The crucial role cities can play in protecting the honeybee, jeg vil tro tiltakene kan være like fordelaktige for humla.

Jeg kom også til å tenke på noe jeg hørte i radioen en gang om ei humle, bie eller flue, dessverre husker jeg ikke hvilken, som var helt avhengig av blomsten blåknapp. Poenget er at det er ganske utrolig at et insekt, i Norge, er helt avhengig av ei eneste plante!


Det var også interessant å få vite fra artikkelen i forskning.no at  i Norge finnes hele 14 prosent av verdens humlearter, og humlene er de viktigste bestøverne på våre breddegrader. Og opptil 30 prosent av maten vi spiser er bestøvet av bier og humler.

Sannelig burde vi gjøre mer for humla! Hva kan du gjøre med din hage?

Videre lesning:

    Comments

    Popular posts from this blog

    Paddehoa og plassen min

    Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
    Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
    Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
    Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
    grendearven din.
    No stend vi ribba attende.

    Venter metankatastrofen oss?

    I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

    Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

    Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

    "Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

    Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

    Hurdalsrosa på Toten

    Austlandets perle
    i dei djupe skogane
    på hi sida av Totenåsen,
    var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
    som her stend og raudner
    over venleiken sin,
    i veggen på våningshuset
    til plassen min.

    Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
    alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

    Hurdalsrosa vart like gjev
    åt fattig som åt rik,
    ho skil ikkje
    på kven ho skjenkar
    av venleiken sin.
    I lag med deg,
    sjølv ein husmannsplass,
    rik vart.
    Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
    du oss skjenkar.
    År etter år,
    inga kulde eller tørke,
    tek knekken på kjærleiken din,
    du gamle hurdalsrosebusk,
    ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?