Det langsomme friluftslivets verdier

Gikk en liten tur til Pålsputten på Østhøgda i dag. Ja, det er jo så trist at jeg ikke kan gå til Rausteinstjernet lenger, men når alt kommer til alt får jeg være glad for at Pålsputten fremdeles får ligge her i fred, slik at jeg også, som tradisjonalist, har et sted å gå til.

Tenkte jeg ville få med hele tjernet med min nye 24 mm, men det gikk ikke, så er ikke lenger i tvil om at jeg vil foretrekke Samyangs nye 18 mm framfor Tamrons kommende 20 mm, selv om denne skulle være litt bedre.

Uansett ingen tvil om at 24 millimeteren gir fine solstråler:-)

-Wikimedia.

Da jeg ikke fikk fotografert Pålsputten i sin helhet, bestemte jeg meg istedenfor å fokusere på detaljer.

-Wikimedia.

Man skal ikke kimse av Pålsputten!

Så får jeg sitte her i ensomhet og filosofere over livet, mens de kule og trendy farer forbi på skitrasemotorvegen ved siden av, for å snakke tull og fjas med likesinnede på nye, dekonstruktivistiske Rausteinshytta.

-Wikimedia.

Under en tur over Østhøgda på Totenåsen, slo det meg at det lille tjernet eller putten ved Pålsknappen kunne huse et alternativ til nye Rausteinshytta, for oss som dyrker det langsomme friluftsliv, eller Slow Adventure, som trenden kalles internasjonalt.

Pålsputten eller Koieputten? Uansett et flott sted for den nye Rausteinskoia, som et alternativ til nye Rausteinshytta, for oss som dyrker det langsomme friluftsliv og økofilosofiens verdier.

-Wikimedia.

Vår egen Nils Faarlund har jo blitt en maskot for Slow Adventure, ikke kun nasjonalt, men også internasjonalt. Dessverre ikke lokalt, da ingen blir profet i eget land, hvor Østre Toten kommune har lagt seg flate for det hurtige friluftsliv, med nye, kule Rausteinshytta, samt en nedhøvling av mang en gammel setersti, til fordel for de nye skitrasemotorvegene for kondomdressfartsfantomene, der de i stor fart uten den ringeste interesse for historiens spor, som de tråkker ned med den store tråkkemaskina si, farer til og fra sitt nye ikon på Østhøgda, hvor modernistene har erobret nok en høyde i Norges land. Toten har blitt internasjonalt!

Hva dette tjernet heter vet jeg ikke, kanskje Pålsputten? Har den ikke et navn kan vi kalle den Koieputten, hvor den kan få æren av å huse nye Rausteinskoia, slik at også de som verdsetter et langsomt og nøkternt friluftsliv kan ha et sted å gå til.

I sommer, da jeg gikk den tidligere seterstien, nå skitrasemotorvegen, mellom Hongsætra og Holmstadsveen, var det med stor glede jeg konstaterte at den røde hogstkoia jeg benyttet til nistekoie som barn, fremdeles står. Denne har nå mistet sin verdighet, da den har blitt stående i krysningspunktet for to skitrasemotorveger, og derfor med fordel kan få nytt liv som møtested for det langsomme friluftsliv.

Med tilfredshet konstaterte jeg i sommer at skogskoia hvor jeg nøt nistepakka som barn, fremdeles står. Ja, jeg husker at jeg satt her og spiste "kakuskiver" med leverpostei og halvfrossen "slushmelk" med neglespretten til, som om det var i går. Koia er minst like vakker nå som dengang, men omgivelsene har degradert, seterstien og grendestien hvor mine forfedre og Totenåsens apostel vandret, er utradert til fordel for Fremskrittet, og intet ville derfor glede mitt hjerte mer enn om denne flotte kvilekoia kunne få nytt liv som møtested for det langsomme friluftsliv på Totenåsen!

-Wikimedia.

Sammen med flyttingen av kvilekoia må selvsagt Østre Toten kommune trå til og lage til en ny grendesti mellom Holmstadsveen og Hongsætra, denne må da gå på vestsiden av Olterudelva, da østsiden av elva er hinsides håp. Sammen med dette, for å bøte på sårene etter denne vandaliseringen, bør man i sin helhet verne det ville landskapet etter Olterudelva, fra Olterud til Tjuvåstjernet.

I denne sammenheng er det verdt å huske på at grenda mi var selveste himmelporten til Totenåsen!

Selv kan jeg intet annet gjøre enn å dokumentere denne grendas "belle époque", i fotografi og grendepoesi. Dette er min oppgave, da jeg er sendt tilbake hit av mine forfedre for å hedre deres tid, kultur og kosmologi, hvor Bedehuslandet nådde en aldri så liten topp. Nå har Bedehuslandet blitt erstattet av Kjøpesenterlandet, og jeg må si at det er langt større grunn til å hylle hva som var, enn hva som er. Kunne vi imidlertid få til en realisering av noen av de tankene jeg har delt her, ville dette være en flott måte å hedre våre forfedre, Totenåsens apostel M.J. Dahl og friluftslivslegenden Nils Faarlund på.

Det hurtige friluftslivs verdier, som nye Rausteinshytta representerer. Her gikk tidligere en hyggelig setersti og grendesti mellom Holmstadsveen og Hongsætra, hvorfra jeg har så mange gode minner. Tro om de som bestemte dette hadde barndomsminner herfra, og om det var deres forfedre som vandret her? Nå har disse minnene og sporene blitt ofret til fordel for komfort og det overfladiske friluftsliv.

-Wikimedia.

Relatert

Adjø til Rausteinstjernet

The Belle Époque of My Forefathers

Fra hyggelig grendesti til nitrist skitrasemotorveg

Friluftsliv - En dannelsesreise (Nils Faarlunds bokslipp i Studio B20)

Fluor fra skismøring funnet i meitemark og klatremus