Fra hyggelig grendesti til nitrist skitrasemotorveg

Selv har jeg regnet grenda mi for å være en av landets hyggeligste grendevandringer, fra Kvastad opp til Oksbakken. Vandringen har stort sett vært like trivelig som her, på gamlevegen ovenfor Holmstadengen.

-Wikimedia.

"Staircase to Skogshorn": Nå skal det være trappetrim!

Av Nils Faarlund.

Manus for mestre fjellet-spalten i UTE fra Nils F (3.501 tegn og mellomrom – 10/9/20)

Steintrapper reduserer vandrerens naturmøte til møysommelig omgang med trappetrinn og trappetrim. En sti innsnevrer selv uten tilrettelegging inntrykkene vi får på vår ferd.

"Stien hadde med årene blitt veldig slitt grunnet mye besøk og grunnet stor snøsmelting og nedbør har vannet lagd dypere grøft og dårlig sti". "Oppover fjellet mot Skogshorn hvor det er mye rullestein, lagde man flotte steintrapper, for å gjøre stien tryggere og lettere å gå for de fleste", leser vi på nettsiden til Destinasjon Hemsedal. Etter å ha vært bofast i Hemsedal siden 1967 og pendler siden 2000, kan jeg ikke forsone meg med at mine innvendinger i leserbrev i lokalavisen Hallingdølen mot "tilrigging av Skogshorn", forble uten virkning.

"Flotte steintrapper" (jf. nevnte nettside) reduserer vandrerens naturmøte til møysommelig omgang med trappetrinn og trappetrim. En sti innsnevrer selv uten tilrettelegging med trapper, inntrykkene vi får på vår ferd. Selv om vi er borgere i et modernitetssamfunn, er vår evne til å øve opp fortrolighet med fri natur – natur som får beholde sin egenart – en arv vi har i behold. Når vi, helst fra barnsben av, ferdes i en virkelighet med de samme mønster som våre forfedre levde med i et liv under åpen himmel i tusener av generasjoners evolusjon, føler vi oss derfor hjemme. Vi kan utfolde oss fritt innenfor rammen av vår erfaringens Ferd-etter-evne sans. Enhver tilrettelegging av fri natur berøver oss mulighet til å utdype mangfoldet av vår naturkjennskap og begrenser våre muligheter til mestringsglede. Når noen avfeier en slik forståelse som nostalgi (som bokstavelig betyr hjemmekjærhet), henviser jeg til serien av undersøkelser av deltakelse i friluftsliv i Norge siden 1993.

Fire undersøkelser i årene frem til 2015, finansiert av Miljøverndepartementet, viser at 9 av 10 innbyggere her til lands deltar i friluftsliv. Ikke overraskende deltar mange for å holde seg i form – trimme. Mange vil nok sperre øynene opp over at 8 av 10 som er bosatt i Norge, angir "stillhet og ro" som motiv – og at nær hver annen av de spurte søker "naturens mystikk". Fagsosiologer har etterlyst en definisjon av friluftsliv for disse undersøkelsene, men når det gjelder våre følelser, gir våre motiv utvilsomt et mer gyldig uttrykk. Iveren etter tilrettelegging for fritid i friluft er altså på kollisjonskurs med hva folk ønsker. Trapper til fjells fører erfaringsmessig til tidevis kødannelse. Stillheten går tapt i trengselen og likeens den frie naturens mystikk. Som om dette ikke er ille nok, driver de spreke opp tempoet på 'det faste vegdekket' – akkurat som i preparerte skiløyper.

Når kommersielle interesser spekulerer i anleggsvirksomhet for å skape merkevarer av fjell, er det åpenbart for å utnytte gratis markedsføring via sosiale medier. Den 1300 meter lange fjelltrappen i Tromsdalen har således allerede oppnådd mer enn 100.000 besøkende i løpet av en sesong. "Produktet" tilbys med kjente salgsargumenter fra grønnvasking og med at flere kommer seg ut i naturen – men da til et utarmet naturmøte.

Den som går turistnæringens smittefarlige innovasjon for tilrettelegging etter i sømmene, vil oppdage at det egentlig dreier seg om avbøtende tiltak etter en forhastet salgskampanje noen tiår tilbake for toppturer sommerstid. Kombinasjonen av stor tilstrømning, klimaendring, ukyndig trasevalg og manglende vedlikehold av stiene førte til nedtråkking i dype grøfter der det var jordsmonn og rullesteinsfár over skoggrensen som på Skogshorn. Nå er fellesskapets bevilgninger og gode-formål-fond tatt i bruk som subsidier for langvegs trailertransport av stein, helikoperløft til fjells og import av arbeidskraft halve planeten rundt…

***

Dessverre er ikke vandringen Kvastad - Oksbakken lenger noen hyggelig grendevandring! Jeg ble dypt sjokkert over vandaliseringen av den gamle grendestien mellom Hongsætra og Holmstadsveen da jeg gikk hjem her i dag. Hele denne trivelige grendestien, som jeg har ridd og gått så mange ganger, er borte og erstattet med en motorvegskitrase for det moderne friluftsliv.

Friluftslivsboka til Nils Faarlund, som er hjemmehørende i kommunen, har undertittel "En dannelsesreise". Vel, de som har gjort dette kan ikke ha mye dannelse. Jeg vil også tro Faarlund ville stilt et stort spørsmålstegn ved om det er friluftsliv de bedriver?

Selv kommer jeg i alle fall ikke til å gå her flere ganger, men tar heller bilen når jeg skal til Oksbakken.

Enda en grunn til å flytte tilbake til Gjøvik. Tragediene for grenda mi vil ingen ende ta. Jeg orker ikke mer av denne mangel på respekt for grenda til Magnus Johansen Dahl, Totenåsens apostel. Han ville frådet av raseri lik Jesaja og grått lik Jeremia, var han kommet tilbake til grenda si i dag.

-Wikimedia.

Det er nok ikke bare Dahl som ville rast og grått over dette her, også en annen kjempe, Knut Hamsun, ville istemt i klagesangen over vår manglende omtanke for sjelens ro, til fordel for hurtighet og vår forståelse av fremskritt, hvor vi konsumerer naturen og kulturlandskapet.

Wærp mener at Hamsuns forfatterskap kan betraktes som en utforsking av hva livets indre røster er og hvordan vi kan komme i kontakt med dem.

– Hamsun mente at vi som mennesker utviklet oss bort fra naturen, og at ikke all utvikling er framskritt, sier Wærp.

I den nye boken viser han til Hamsuns betraktninger om hva framskritt er:

«Fremskritt - hva er det? At vi kan kjøre fortere på veiene? Nei, nei, gjør menneskene regnskapet opp efter den posteringsmåte vil de komme i underbalanse. Fremskritt det er legemets nødvendige hvile og sjelens nødvendige ro. Fremskritt det er menneskets trivsel.»

- Knut Hamsun advarte mot miljøproblemer skapt av forbruket vårt

Godt sagt; fremskritt er menneskets trivsel! Selv trives jeg hverken i grenda mi eller i enga mi lenger, grunnet at begge deler er konsumert, uten forståelse for historiens spor. Ja, jeg trives riktig godt inne i våningshuset, på denne plassen hvor min slekt har holdt til i seks eller sju generasjoner nå. Men jeg makter ikke denne mangelen på respekt for de gamle gårdsbrukene og de som vandret her før oss, man kan ikke bare vettløst konsumere dette, partere og hogge i filler enga mi til fordel for subeksurbane villa-bunkere oppfunnet av General Motors i USA og tilhørende gjennomstrømsteknologi, samt rasere grendestien hvor Totenåsens apostel vandret for å se til åsfolket og alle ti barna fra bruket på Oksbakken gikk da de skulle til skolen, og hvor krøtterflokkene ruslet sammen med budeiene sine opp til Hongsetra.

Til slutt orker man ikke lenger å leve med slikt, det blir for mye. Totningene burde gå i seg selv og reflektere litt over dette komforttotenparkprosjektet sitt, når mennesker velger å reise vekk fra bruket og grenda hvor man har røtter 6-7 generasjoner tilbake, for å heller leve i en så karakterløs by som Gjøvik.

«Vi har en Tid nu da Livets indre Røster mere og mere bringes til Taushet, de ytre dominerer, Masserne, Maskinerne, amerikanismen, Mekaniseringen. Alt er Industri, alt Damp og Hjul». - Knut Hamsun

"Livets indre Røster". Hvilken vidunderlig formulering. Livets indre Røster har forsvunnet fra grenda og enga mi. Kan de noensinne vende tilbake? Hos en framtidig generasjon som respekterer det sanne fremskrittet, slik Hamsun definerer dette?

I det minste stod den gamle kvilehytta hvor det hendte jeg stakk innom og spiste nistepakka mi som barn, tror jeg gikk hit opp alene allerede i 7-8 års alderen. Ville vært hyggelig å tatt med jentene hit for å spise nista vår, en fin form for enkelt friluftsliv i Faarlunds ånd, men orker ikke dette nå lenger.

Denne hytta kunne vært et godt forbilde for den nye Rausteinshytta, som nå er planlagt i en grusom eplenikkersturistforeningsmodernisme, som seg hør og bør for vårt moderne prosjekt, som disse motorvegskitraseene leder til.

-Wikimedia.

Dette huset på Hongsætra står imidlertid ikke lenger. Tenk om man heller kunne brukt disse pengene man nå har misbrukt til å rasere den gamle grendevandringen min, til å sette istand igjen denne sætra!

Livet er mer enn å komme fort fram med doble kjørefelt og skispor!

Ja til det langsomme friluftsliv!

-Wikimedia.

I et tingbokutdrag fra tingbok 28 for Toten sorenskriveri kan man lese at det 11. juni 1725 var rettsak på Hongsætra. Sorenskriveren var der sammen med seks domsmenn. Rettssaka dreide seg om at Jens Enge, som ifølge en bykselsseddel fra 1698 hadde sæterretten på Hongsætra, reiste sak mot Jacob Holmstad. Jacob Holmstad ble beskyldt for å ha tatt to-tre bråter og rydninger i sætermarka til Hongsætra. Dessuten skulle Holmstad ha “bortført en del møkk fra slåttvollen”. Jens Enge beskyldte også Ole Klauvstad og Tomas (Tommes) Skinstad for å sætre på Hongsætra uten å betale for seg. I den relativt omfattende vitneførselen kommer det også fram at det var strid om ei sve i grenselandet mellom utmarka til Holmstad og Hongsætra. Da saken ble tatt opp til doms på Narum 24. juli 1725 ble Jacob Holmstad frikjent, ettersom Jens Enge ikke kunne påvise grenser for Hongsætra. I saken mot Thomas Skinstad og Ole Klauvstad gikk det annerledes. Tomas ble dømt til å betale Jens Enge 12 riksdaler i erstatning for møkka han hadde solgt til Jacob Holmstad, for beite og for kostnader med saken. - Lokalhistoriewikien

Oppover til "Hongsæterbrua" gikk jeg etter elveleiet til Olterudelva, hvor det fremdeles sildret litt nå under tørrsommeren 2018, og det var riktig trivelig å gå her. Kun et kort stykke var elvevandringen ødelagt av moderne skogsdrift. Derfor vil jeg anbefale elvevandringen framfor grendevandringen, selv om jo Grythengen i høyeste grad var et elvebruk, i tillegg til å være grendas velkomstsportal, lik de flotte grendeportalene i Gamla stan i Stockholm.

-Wikimedia.

Relatert

Stiens historie - En reise til fots, av Torbjørn Ekelund. (Ja, stiens historie, den har forsvunnet fra grendestien min, mellom Holmstadsveen og Hongsætra. Hva slags mennesker får seg til å gjøre noe slikt?)

HISTORISK VANDRERUTE REISADALEN (SARAELV - RÁISJÁVRI) (Hvorfor kunne man ikke heller laget en historisk vandrerute her i fotsporene til mine forfedre? Hvem har bestemt at man bare kan utradere deres spor til fordel for fart og komfort? Er det samme mann som ønsket å nekte meg skjermingshaugen min?)