Det eneste suverene folkets demokrati som fungerer er lommedemokratiet til Terje Bongard, slik at disse narsopatene som kun har seg selv som standard, og ikke har andre lojaliteter enn seg selv, ikke kommer seg opp og fram i systemet. Tradisjonell tro og tradisjoner har virket dempende på disse tendensene i mennesket, hvor man utviklet felles lojaliteter og standarder. Altså et inngruppe-samfunn. Alternativet er inngruppe-demokratiet, hvor staten mister sin makt og blir en allmenning, slik det var under høybedehuslandet, hvor hverdagsmennesket hadde ristet av seg det lutherske standssamfunnet og revet ned konventikkel-plakaten, hvor de tok Ordet i egne hender. Ser store likheter mellom dette og inngruppe-modellen til Bongard, begge fantastiske forutsetninger for gode allmenninger. Så det representative inngruppe-demokrati (RID-modellen) representerer fullbyrdelsen av den haugianske ånd.
 |
| Denne kaia på toppen av meieripipa på Skreia minner meg om Terje Bongard, speidende etter følgesvenner til demokrati-modellen sin. Men alle flyr forbi, rett inn i fortapelsen, istedenfor å sitte ned og lytte til sin frelser. -Wikimedia. |
***
Hans-Jacob Guldberg:
“Direkte demokrati ser ut for å være er en god modell i hverdagen, men jeg savner visjonene og det langsiktige perspektivet, og debatt rundt verdier. Det Norge som arbeiderbevegelsen bygde, er utenkelig uten en viss ballast av verdier og langsiktige visjoner.
Hvordan skal vi verne naturen som jo er et felleseie, hvis lokaldemokratiet i den enkelte kommune på demokratisk vis skal få vedta lover som tillater massevis av hytteutbygging, bygging ned i strandsonen m.m. Hvordan skal vi løse internasjonale konflikter angående fiskebestander, hvis hver nasjon og hvert lokalsamfunn rir sine egne kjepphester og kun tenker på seg selv?
Hvordan kan vi bli enige om å begrense utslipp i havet, lufta og vårt felles miljø om vi ikke har felles og gjensidig forpliktende avtaler? Kan vi stole på at lokale myndigheter tar ansvar uten slike avtaler? Nei, om vi ser på historiske erfaringer. Er du for streng mot velgerne dine, finner de en annen å sette i ditt sted. Dette er populisme i praksis. Middelmådighetens diktatur.
På mange måter vil interesskonflikt mellom lokal- og storsamfunn ha mye til felles med konflikt mellom individer og lokalsamfunn, og forsåvidt mellom Norge og EU. Veldig mange saker som er mye viktigere enn det lokaldemokrartiet vanligvis får på sitt bord, blir umulige å finne løsninger på om der skal sitte småkonger på hver sin tue og forsvare sine velgeres særinteresser, på samme måte som hvis alle nasjoner har hver sin Donald Trump som sier “America first”.
Da jeg var liten gutt (jeg er født i 1955) var verdens befolkning halvparten så stor som nå, og hvert menneske forbrukte mye, mye mindre enn nå, også i vesten. Da kunne man tilsynelatende tillate seg mye rart i hvert lokalsamfunn uten at verden som helhet måtte lide for det. En bedrift kunne forurense hemningsløst uten at det fikk særlig betydning for andre enn de nærmeste naboene. Der var nok fisk i havet og nok av det aller meste, selv om det var nokså skjevfordelt. Den sterkestes rett gjaldt da som nå.
Også den gangen på midten av forrige århundre var konflikten mellom de små innbyggerne og storsamfunnet tydelig. I aviser kunne man lese tåredryppende reportasjer om enkeltindividets håpløse kamp mot kollektive interesser, som når en bonde måtte avstå jord til offentlige veier o.s.v.
Et idéelt lokaldemokrati som er i stand til å ta viktige avgjørelser, beror på følgende:
1) Altruistisk innstilling hos velgerne, altså at de ikke bare tenker på seg selv og sine nærmeste, og ser på politikk som mer enn en interessekamp eller fotballkamp som skal vinnes koste hva det vil.
2) En opplyst befolkning. Men alle vet at vi har ulike forutsetninger. Hvor mye et enkelt menneske klarer å forholde seg til av fakta som ikke har med det selv å gjøre, varierer veldig mye.
3) Nøytral og saklig informasjon fra eksperter. Men de pleier ofte å representere særinteresser. Selv om ikke dette alltid skulle være tilfelle, så synes mange at dette blir for kjedelig og ikke angår dem, og stemmer deretter.
4) En intelligent velgermasse som klarer å analysere virkeligheten og gjennomskue propaganda ut fra informasjonen de får. Hva gjør man da? Eliminerer tullebukkene? Innsnevre demokratiet ved å utelukke folk uten nok utdanning? IQ-teste velgerne? Der er folk som seriøst vurderer slikt i USA etter å ha måttet ta følgene av tullebukkenes diktatur i det siste.
Kravene ovenfor er selvsagt helt urealistiske.
Men jeg mener politikk SKAL dreie seg om store tanker og visjoner. Hva slags samfunn vil vi ha? Hvordan kommer vi dit? Til hvilken pris? Politikere må høre på tilbakemeldinger fra velgere og folk flest, men Gud fri og bevare meg for politikere som har som eneste agenda å bli polulære og bli gjenvalgt. Det er dette som har ført Italia og Hellas ut i et økonomisk uføre, ikke EU, som jeg forøvrig er skeptisk til siden de har som et av sine høyeste mål å fremme økonomisk vekst, som vi altså ikke kan ha lenger.
Derfor vil jeg si om såkalt “direkte demokrati” det samme som vi pleier å si om politikere: “Fine ord og fett flesk”. Jeg tror det går til helvete med vår sivilisasjon, vi kan jo ikke styre oss. Har jeg mistet troen på demokratiet? Tja, vet ikke helt, men det er jaggu ikke langt ifra. Jeg er åpen for alt som hjelper.”
***
Det var en knallgod oppsummering! Har du fått tak i sommerens utspill fra Terje Bongard? Selv tenker jeg som deg, men du oppsummerte meget godt her. For egen del ønsker jeg å trekke meg helt tilbake med fotografiet, det er i grunnen det eneste som gir mening nå, leter etter et avsondret sted hvor jeg kan ta med stabburet til galleri. Har mistet troen på det meste selv også, men ser jeg en mulighet forsøker jeg alltid å holde fram demokrati-modellen til Terje. Ikke det at jeg har noen tro på at Bongard kan få med seg nok støttespillere til å få innført modellen sin, men klarte han det tror jeg at vi kunne få skuta på rett kjøl igjen, med Bongard som kaptein.
No comments:
Post a Comment
Note: Only a member of this blog may post a comment.